Daniela Büchten (red.)

Propaganda! Russiske og norske plakater 1920–1939

Oslo: Forlaget Press/Nasjonalbiblioteket 2013, 224 sider. ISBN 9788275476294

Den internasjonale litteraturen om sovjetrussisk propaganda på den ene siden og tidlig avantgardekunst på den andre er omfattende, og flommen av politiske plakater fra årene etter 1917 er en sentral del av feltet. På bolsjevikisk hold ble bruken av plakater hevdet å være en mer effektiv seiersstrategi enn kuler og kanoner. Mange av datidens plakater er ikke bare blitt ikoniske, men også gjennomkommersialiserte, ikke minst i Russland. Ofte utgis rene billedkavalkader, der informasjonen om hvert enkelt motiv er heller knapp.

Propaganda! har en annerledes og svært vellykket oppbygning. Boken er utgitt i anledning Nasjonalbibliotekets stormønstring av sovjetiske (og noen norske) plakater fra mellomkrigstiden og inneholder nærlesninger av 74 helsides reproduserte plakater: 64 fra Det russiske nasjonalbibliotek i St. Petersburg samt 10 norske fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Dette materialet utgjør hele 2/3 av katalogen – ett helsides tekstoppslag for hver plakat. I tillegg kommer fire gjennomillustrerte artikler og en samling korte kunstnerbiografier.

Plakatene er gruppert i fire perioder: 1920–21, NEP-perioden (ny økonomisk politikk) fra 1921 til 1928, og deretter to påfølgende femårsplaner (den siste perioden forlenget frem til krigsutbruddet). Estetisk spenner utvalget fra Dmitrij Moors nakne appell om hjelp under hungersnøden via brødrene Stenbergs sofistikerte filmplakater og Lisitskijs konstruktivistiske design til Gustav Klutsis’ fotomontasjer – for å ta noen av de mest kjente. Vi møter også Rodtsjenko og Majakovskij.

Redaktør Daniela Büchten og nestoren Jelena Barkhatova bidrar med grundige fagartikler. Begge er kunsthistorikere med lang fartstid i forskning på norsk-russiske relasjoner. Mens Barkhatova gir en innføring i estetiske diskurser og produksjonsteknikker bak kunstnerkollektivenes «bilder for proletariatet», skriver Büchten om norsk arbeiderbevegelses billedspråk på 1930-tallet. Bokens hovedperspektiv er med andre ord ideologisk. Vi lærer mer om industrialisering, produktivitetsmål og jordbrukskollektiver enn om fødevarer eller dekadente utskeielser under NEP-perioden – selv om vi får glimt av såpe og kalosjer! Det handler også om metroen i Moskva, militære styrkedemonstrasjoner og ikke minst om fysisk fostring. Istedenfor de velkjente plakatene fra Spartakiaden i 1928 får vi her høyst interessante vintersportsmotiver.

Noen av de konstruktivistiske plakatene er til å spise opp – som Jakov Guminers 1. mai-monument fra 1928, eller en svimlende, futuristisk hyllest til ny kommunikasjonsteknologi anno 1925. En ren gullgruve er Vladimir Lebedevs satiriske arbeider for nyhetsbyrået ROSTA (1920–21). Teknikken er dels tvunget frem av kaotiske produksjonsbetingelser: akvarell, fargeblyant, gouache, limfarge og linoleumssnitt som preges av en uimotståelig friskhet. Streken er naivistisk, og tykkmavede generaler fra Den hvite armé fremstilles på kostelig vis som dukker. Selv når han lager plakater til mikroorganismenes bekjempelse, strutter Lebedevs tegninger av humor. Historikeren Denis Solovjovs artikkel om ROSTAs plakatvinduer i Petrograd gir verdifull kunnskap om denne oppbruddstiden, der kunsten flyttet ut av museene og inn i gatene.

Boken er en utsøkt visuell nytelse. Reproarbeidet er suverent, både med hensyn til detaljrikdom og fargegjengivelser – tidvis kan man formelig se malingen renne utover overflaten. Tykt og matt papir gir et inntrykk av neddempet eleganse. Og man kan knapt tenke seg en tittelfont som reflekterer estetikken bedre: Den er opprinnelig tegnet av Le Corbusier, som var et idol for den russiske kultureliten på 1920-tallet. Henrik S. Haugans design er i det hele tatt et lykketreff, preget av intelligens og usvikelig stilsikkerhet.

Plakattekstene omfatter snart tilblivelseshistorie, snart historisk kontekst, og gjennomgående grundige visuelle nærlesninger (inklusive fargeteorier og komposisjon). Mye er definitivt godt sett og svært så lærerikt – for eksempel er tekstene til Lebedevs plakater meget informative. At et bilde har mange lag, understrekes ved å løfte frem den religiøse symbolikken selv i stalinistiske plakater (her kunne man også ha gått et skritt videre og reflektert over paradoksene). Men litt for ofte henfaller man til tynne overflatebeskrivelser og graver ikke godt nok, spesielt ikke om målet er å skrive seg inn i den internasjonale litteraturen.

Gjennomgående er de historiske kommentarene svakere enn de kunsthistoriske. For eksempel hevdes det at Trotskij er fraværende på den store hammer og sigd-fotomontasjen fra 1926, mens han faktisk opptrer i en nokså velkjent positur (som leder av Den røde armé). Det er heller ikke bare «de fremste lederne i bolsjevikpartiet og den sovjetiske staten i 1926» som avbildes rundt Lenin, men også andre avdøde personligheter som Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg, Jakov Sverdlov, Moisej Uritskij, Vladimir Volodarskij og Mikhail Frunze. Likeledes er det uforståelig at teksten om Klutsis’ fotomontasje i bueform fra 1931 ikke identifiserer noen andre enn Stalin: Her er hele politbyrået fra Vorosjilov til Kirov i knivskarp gjengivelse, komplett navngitt i minst ett internasjonalt referanseverk.

En annen Klutsis-plakat, laget til Marx-jubileet i 1933, hevdes å avbilde «et enormt vannkraftverk». Verket er ikke en hvilken som helst dam, men det gigantiske, nyåpnede Dneproges-anlegget. Tilsvarende skriver man om jernbaneplakaten fra 1929 vagt at «asiaten rider på kamelen (...) midt i steppelandet», men motivet kobles ikke til byggingen av Turksib-banen (Den turkestansk-sibirske jernbane, 1926–31). I det hele tatt sies det lite konkret om regionene utenfor dagens Russland.

Oversettelsen er mildt sagt ujevn, med stive konstruksjoner og vaklende transkripsjoner – for eksempel Mejerkhold side om side med Felix, Leo, Ogonek og hybridformer som Tsjernysjev. Samme navn eller ord gjengis i opptil tre ulike varianter, og russiske kasusendelser henger igjen på norsk. Kunstteoretikeren Boris Arvatov blir til Arbatov, Mojka-kanalen i St. Petersburg kalles «floden Moika», og området Narvskije Vorota (av Narva) blir til Narskie. Jeg savner også en mer historisk (og etymologisk!) reflektert bruk av begreper som «udarnik» – her oversatt med «foregangsarbeider», mens «støtarbeider» faktisk ble brukt i samtidige norske reiseberetninger

Når det gjelder den norske vinklingen for øvrig, er det selvsagt en fare for komparative fallgruver – her og der kan man argumentere godt for at den påståtte sovjetiske innflytelsen på norske Arbeiderparti-plakater like gjerne kommer fra Tyskland. Men dette tar Büchten som tyskutdannet kunsthistoriker høyde for, og selv om det enkelte steder spekuleres vel luftig, er analysen høyst instruktiv. Sett i lys av den norske arbeiderbevegelsens kontakter i øst er det hevet over tvil at det må ha vært en viss utveksling – selv om faktisk innflytelse nok varierer fra det mulige til det påviselige.

Sterke åpenbaringer får man også her ved å se på plakatene selv: Jakov Guminers 1. mai-motiv fra 1928 og Erling Nielsens stiliserte Arbeiderparti-plakat til valgkampen i 1930 danner et naturlig par, og senere kan man nesten fornemme at sirkelen sluttes: Vladimir Lebedevs kjente sagende mann («Man må arbeide», ca. 1920) er en av de første plakatene i boken; Sverre Ørn-Evensens sagende gutt («Ungdommen skal i arbeid», 1936) er en av de siste.

Lebedevs arbeider er utstyrt med både sag og rifle – riflen som alltid måtte være for hånden i et borgerkrigsherjet Russland. Den samme riflen er både fraværende og nærværende på norske plakater – mest slående i Niels Røhders bydende oppfordring «Ned med våbnene!» fra 1930. Men da altså som det brukne gevær.

Boken er utgitt i en parallell engelsk utgave: Propaganda! Russian and Norwegian Posters 1920–1939 (ISBN 9788275476447).