Bjørn Ditlef Nistad

Tsar-Russlands utenrikspolitikk 1700–1917

Oslo: Vidarforlaget 2012, 335 sider. ISBN: 9788279901297

La det være sagt med en gang: Bjørn Nistad har levert et imponerende arbeid, så omfattende at man må spørre om det ikke burde vært utgitt på engelsk slik at det fikk en større leserkrets enn det som er tilfellet med en norskspråklig bok.

Som forsker i internasjonal politikk med interesse også for historie synes jeg det er svært beklagelig at disse to fagområdene i så liten grad har overlappet hverandre på en fruktbar måte. Dette gjør Nistads bok spesielt velkommen. Utenrikspolitikk og internasjonal politikk har vært en sentral del av det internasjonale statssamfunn så lenge det har eksistert, men forskere i utenrikspolitikk og internasjonal politikk har likevel i alt for stor grad neglisjert alt annet enn den nære historien.

Nistads tilnærming er historikerens; det er Russlands deltagelse i maktspillet i perioden fra Peter den store til revolusjonen i 1917. Han beskriver og analyserer den konkrete russiske politikken i de ulike periodene i dette tidsrommet, med utgangspunkt i russiske interesser og den internasjonale setting. Han er mindre interessert i de lange linjer, selv om disse også kan skimtes i fremstillingen. Man får understreket at politikk er det som er mulig i den aktuelle settingen til enhver tid. Dette er boken sterke side, selv om noen kanskje vil si at det er dens svake side. Det er lett å gå seg vill i stormaktsspillet slik det artet seg til enhver tid, og det kreves nok omfattende forkunnskaper for å få fullstendig tak på det politiske spillet som foregikk.

Nistads fremstilling er kronologisk. Han deler inn tidsrommet i perioder og diskuterer utenrikspolitikken i forhold til ulike regioner før han ser på det byråkratiet som utøver utenrikspolitikken og det militære system som understøtter denne. Alle periodene har fått bred dekning slik at det er mulig å sammenligne disse med hensyn til likheter og forskjeller, selv om Nistad selv ikke er så opptatt av dette. Han avslutter imidlertid boken med en generell vurdering av Russlands styrke og svakhet i en utenrikspolitisk sammenheng. Kanskje er dette en fornuftig måte å gjøre det på fordi utenrikspolitisk suksess i så stor grad skyldes relative maktforhold og oppdukkende situasjoner utenfor egen kontroll, heller enn kun egen styrke og dyktighet.

Selv om bokens tema er utenrikspolitikken etter 1500, får vi også en grei innføring i den basis som ble skapt under og som resultat av mongolperioden. Det var imidlertid Peter den store som la grunnlaget for det imperiale Russland og gjorde det til en europeisk stormakt. Tidligere hadde Russland stort sett hatt en regional utenrikspolitisk horisont, samtidig som politikken overfor den muslimske verden hadde hatt prioritet på grunn av de utfordringer og muligheter disse områdene representerte. Russland hadde derfor i større grad vært en eurasiatisk enn en europeisk stat. Som Nistad understreker (s. 55), var det Peter som la grunnlaget for de utenrikspolitiske ambisjoner som skulle gjelde for Russland fram til 1917: Å befeste Russland som den mektigste staten i det nordøstlige Europa, skaffe seg kontroll over Polen og innflytelse i Tyskland. Samtidig skulle landet prøve å ekspandere mot Svartehavet, Balkan og Stredene. Trygge grenser og isfrie havner var viktige mål i denne forbindelse. I tillegg var det viktig at det var vennligsinnede regimer i nabolandene, eller at det i alle fall var regimer som tok hensyn til russiske interesser. Trygge grenser og vennligsinnede regimer kunne ses på som en defensiv ambisjon sett fra Russlands side, men det fortonte seg kanskje ikke slik for de på den andre siden av disse grensene. Sikkerhet for én part betyr ofte usikkerhet eller underkastelse for en annen.

Det var det europeiske prosjektet som hadde prioritet, sørlig og østlig ekspansjon og innflytelse ble ikke prioritert på samme måte, selv om disse ambisjonene ble viktigere i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Dette gjaldt både det sentrale og det nordøstlige Asia hvor Kina medførte en mulighet og Japan en trussel.

På 1800-tallet så Russland også på seg selv som beskytter av det bestående over hele Europa, men særlig i Sentral-Europa, mot revolusjonære krefter – noe som toppet seg i 1848–49. Senere ble en mer tradisjonell stormaktspolitikk basert på maktbalanse en viktigere målsetning. Nistad analyserer de utenrikspolitiske konsekvensene av disse ambisjonene på en god måte og får frem problemene og mulighetene Russland sto overfor til enhver tid på en utmerket måte.

Nistad forsøker ikke å vurdere hvordan arven fra tsar-Russland påvirket sovjetregimets politikk. Det faller utenfor rammen for boken. Det må man respektere, selv om man kanskje også kan beklage det. Jeg kom ikke over feil av betydning, selv om Nistad nok burde ha tatt en titt på kartet før han gjorde Sakhalin til en halvøy (s. 273). Jeg synes også han burde ha nevnt noe om den russiske ekspansjonen på det amerikanske fastland. Det nevnes bare i forbifarten at Russland solgte Alaska til USA i 1867.

Dette er en solid bok som høyst sannsynlig vil være standardverket på norsk om dette temaet i årtier. Vidarforlaget bør derfor også ha honnør fordi de valgte å satse på en bok med en så pass begrenset leserkrets.