Per Dalgård

Putin og Ruslands ukontrollable demokrati

København: Informations Forlag 2012 207 sider. ISBN 9788775143375

Per Dalgårds mål med boka annonseres på baksiden, nemlig å analysere Vladimir Putins periode og hans betydning for landet, dels gjennom en sammenligning med Charles de Gaulles rolle i dannelsen av det moderne Frankrike. Det er et stort og krevende prosjekt. Dalgård skriver enkelt og likefram, og boka er derfor lett tilgjengelig for lesere uten forhåndskunnskaper om Russland. Men jeg vil argumentere for at analysen av og til framstår som litt for lett.

Russland har ifølge Dalgård utviklet seg i mer rasjonell og forståelig retning i årene fra Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985, også i de 12 årene med Putin som president og statsminister. Men forfatteren spår at Putin ikke blir sittende lenge som president i denne omgangen, maksimalt en periode. Demokratiet er i ferd med å «ta over» i Russland, Putins forsøk på å kontrollere demokratiet og sentralisere den politiske makten er i ferd med å slå feil. Putin har selv gjennom økonomisk modernisering bidratt til å skape den middelklassen som til syvende og siste vil kaste ham som leder. Dalgårds syn på Putins rolle er slett ikke entydig negativt, han mener langt på vei at den sentraliseringen som skjedde etter årene med desentralisering og «en helt uhørt grad af frihed» under Boris Jeltsin, var nødvendig.

Putin har satt grenser for demokratiet og begrenset pressefriheten, men de demokratiske institusjonene finnes og sivilsamfunnet er i ferd med å vinne styrke. Han viser også til at Putin til en viss grad har tatt oppgjør med Stalins ugjerninger, som Molotov-Ribbentrop-pakten som delte deler av Øst-Europa mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Putin er slett ingen ny Stalin, ifølge Dalgård. Jeltsins rolle var å foreta et «anarkistisk brudd» med det gamle kommunistiske diktaturet, Putins oppgave ble å få styr på landet igjen ved hjelp av det «kontrollerbare demokratiet», omtrent som de Gaulle i Frankrike. President Dmitrij Medvedev gikk enda lenger i oppgjøret med Stalins terror. «Millioner av mennesker omkom som følge av terroren og løgnaktige beskyldninger», sa Medvedev i 2010.

Putin tok over som fungerende president ved årtusenskiftet, men ble så valgt med 70 % av stemmene i mars 2000. En av hans viktigste oppgaver var å sikre regionenes lojalitet etter en periode med et utall særordninger, som skattefritak og interne tollmurer for beskyttelse av lokal produksjon. Putin avskaffet direkte valg til guvernører. Han ville i stedet utpeke dem selv.

Putin var ifølge Dalgård «heldig» og derfor populær. De økonomiske reformene som ble påbegynt under Jeltsin, begynte å virke, og energiprisene gjorde det mulig å heve levestandarden for millioner av russere. Folk ønsket stabilitet og vekst, og det fikk de.

Putins fremste maktbase har hele tiden vært de såkalte «siloviki», folk fra innenriks- og forsvarsdepartementet, ikke minst tidligere og nåværende ansatte i FSB, nåtidens KGB. Potensielle politiske konkurrenter, som oljemagnaten Mikhail Khodorkovskij, ble i flere tilfeller arrestert eller skjøvet til side og marginalisert på andre måter. Dalgård er inne på forfølgelsen av journalister, drapet på Anna Politkovskaja, kontrollen over TV-mediet og de manglende reformene i rettsvesenet. Han siterer Putins hjemlige kritikere, som tidligere president Mikhail Gorbatsjov og tidligere visestatsminister Boris Nemtsov. Men forfatteren deler til sjuende og sist systemkritikeren Julij Rybakovs syn, nemlig at Russland, tross alle skuffelser, har tatt et langt steg framover når det gjelder frihet og velferd.

Dalgård støtter seg på Putins eget utsagn om forbilder og på fire forskere når han sammenligner Putins rolle med De Gaulles i Frankrike. Det er altså ingen original tanke. En president med vide fullmakter, et svakt parlament, en krig i periferien som tidvis har skapt politiske bølger i sentrum, og begrenset pressefrihet, disse trekkene er felles. Likevel kan jeg ikke se at sammenligningen gir ekstra innsikt, bortsett fra å minne om at også i Vest-Europa har vi nylig hatt perioder med begrensninger av demokratiet. Parallellen støtter opp under Dalgårds oppfatning av at forsøket på å kontrollere demokratiet ovenfra er midlertidig, Putin er så å si dømt til å mislykkes fordi en stadig større middelklasse vil kreve sine rettigheter. Til nå har de godtatt å delta i valg kontrollert fra toppen, fordi de fikk fred, mat og frihet til å gjøre som de vil, mener Dalgård. Men hvorfor og hvordan vil dette snu? Maksimum seks år tror Dalgård det vil ta, han sier jo innledningsvis at det blir bare én ny periode med Putin.

Det er modig gjort å spå om framtida så klart som Dalgård gjør. Alle kan kontrollere om han får rett. Den siste meningsmålingen om tillit til president Putin viser at det går nedover. Fra mars til slutten av mai hadde tilliten falt med 8 prosentpoeng – fra 55 % til 47 %. 22 % sier de ikke har tillit til ham, mot 17 % i mars. Men over halvparten vil likevel stemme på ham. Det er et langt stykke fra sviktende tillit til politisk handling som fjerner presidenten. Dalgård legger stor vekt på demonstrasjonene mot valgfusket i parlamentsvalget i desember 2011. Ved ett tilfelle var over 100.000 ute i Moskvas gater, og internett fungerte som alternativ informasjonskanal der de landsomfattende fjernsynskanalene forble regimetro.

Jeg tror forfatteren er for optimistisk. Bare 40 % av Russlands innbyggere er jevnlige brukere av internett, og bare 20 % sier at de bruker nettet som nyhetskilde. Middelklassen er også opptatt av stabilitet, og for det store flertallet er begrensningene i politiske rettigheter til å leve med. Presidentvalget i mars var også manipulert, både når det gjaldt godkjenning av kandidater og synlighet på TV. Men langt færre gikk ut i gatene. Det er ingen anti-Putin-revolusjon på gang, trass i fallende popularitet. Dalgård burde ha gått mer i dybden for å sannsynliggjøre sin prognose for Putins regjeringstid. Hypotesen om en voksende middelklasse som ikke vil ha noe mer av Putins forsøk på å kontrollere demokratiet er absolutt relevant og interessant. Den burde derfor vært mer inngående diskutert i teksten.

Dalgård bruker verken fotnoter, indeks eller litteraturliste bak i boka. Denne leseren savner noter. Det blir vanskeligere å gå tilbake til kildene eller å få utfyllende opplysninger underveis. En del poeng gjentas flere ganger underveis, leseren kan få følelsen av at forlaget har samlet en del tidligere publiserte artikler uten å ha redigert vekk gjentagelser. Forfatteren støtter seg mye på andres analyser, men er nøye med å oppgi disse kildene underveis. Det er redelig og bra.

Dalgård har noen utsagn som framstår som ukritiske og som undergraver tilliten til analysens kvalitet. Som da han omtaler den daværende russiske president Jeltsins løfter til balterne om at Russland ville komme til unnsetning om de ble angrepet av Sovjetunionen under Gorbatsjovs ledelse. «Det var russeren Jeltsin, der selv som russer havde været udsat for det sovjetiske systems uhyrligheder i ikke mindre grad end balterne». Det er vel en smule overdrevet å sammenligne Jeltsins problemer i partiet med den sovjetiske okkupasjonen av de baltiske statene og deportasjonene og lidelsene som fulgte.

Men denne analytiske kortslutningen er ikke typisk for Dalgårds bok. Boka er ikke fagfeltets dypeste. Men den er egnet til å opplyse et stort publikum både om utviklingen i Russland de siste 12 årene og om den faglige debatten rundt hvordan utviklingen i Russland og spesielt Putins rolle skal forstås.