Etter Sovjetunionens oppløsning befant femten ferske, uavhengige stater seg i en økonomisk, politisk og kulturell endringsprosess. De gikk fra å være en del av en større helhet, et overordnet kollektiv, til å være autonome identitetssøkende stater på vei mot markante reformer både i forhold til marked og politikk. Denne utgaven av Nordisk Østforum omhandler det postsovjetiske området som ligger lengst unna Norden både geografisk og sannsynligvis også kulturelt sett: Sentral-Asia. For de fleste er Sentral-Asia stadig Russlands (verdens?) glemte bakgård, som man dessverre knapt vet hvor skal plasseres på verdenskartet. Regionen har heller ikke blitt dekket i nevneverdig grad av Nordisk Østforum, derfor er det på sin plass med et nummer som primært fokuserer på sentralasiatiske problemstillinger. Det er viktig å rette oppmerksomheten mot regionen, ikke bare fordi det er et område som opptar en stor del av verdenskartet, men også fordi det er en arena med mange politiske, økonomiske og sosiale utfordringer.

Det er uenighet i ekspertmiljøet om man kan vurdere Sentral-Asia i dag som en arena for et nytt «Great Game», en dragkamp om strategisk plassering og hegemoni i regionen som henspiller på kampen mellom britene og russerne på slutten av 1800-tallet. I dag hevder enkelte at dette igjen er tilfelle, men nå mellom Vesten, Russland og Kina. Spørsmålet forblir – hvis Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Turkmenistan er sentrale og viktige brikker for stormaktene – hvorfor vet folk flest så lite om dem? Noe av årsaken til at regionen har fått økt oppmerksomhet de siste årene, er nærheten til konflikten i Afghanistan. Dette naboskapet har blant annet ført med seg rykter om terrorgrupperinger i sentralasiatiske fjellområder og dermed gjort landene til militærstrategiske satsningsområder. Den vestlige militære tilstedeværelsen skal nå trappes ned i årene fremover, og det gjenstår å se hva slags prosesser dette vil sette i gang både innenfor internasjonale relasjoner og økonomi.

Regionen har også et voksende energimarked basert på store olje- og gassressurser i Kasakhstan, Usbekistan og Turkmenistan. Flere utenlandske aktører, deriblant Russland, USA og EU, konkurrerer om investeringer i det sentralasiatiske markedet. Kasakhstan er faktisk ett av landene i verden med størst oljereserver, noe som gir gode økonomiske framtidsutsikter. Siden Kasakhstans uavhengighet, har landet hatt en stabil økonomisk vekst under president Nursultan Nazarbajev. Samtidig blir Nazarbajev jevnlig omtalt som en diktator som hindrer landets demokratiske utvikling gjennom brudd på sentrale menneskerettigheter, slik som ytringsfrihet og forsamlingsrett. En sentral utfordring for internasjonale relasjoner med hensyn til Kasakhstan er dermed å manøvrere seg mellom behovet for å kritisere grove menneskerettighetsbrudd og muligheten til å være en aktør i det store oljespillet.

I dette nummeret av Nordisk Østforum tar Roman Vakulchuk for seg forholdet mellom petroleumsindustrien og det statlige byråkratiet i Kasakhstan. Hans artikkel fokuserer på de siste ti års forvaltningsreformer i Kasakhstan. Gjennom analyse av et datasett bestående av 172 semistrukturerte intervjuer med sentrale aktører, vurderer Vakulchuk fordelene og ulempene ved tre spesifikke reformprosesser: elektronisk forvaltning, utdanning av statsansatte og statens rotasjonssystem. På et overordnet nivå skriver han om hvordan presidentens moderniseringsambisjoner i visse tilfeller kolliderer med Sovjetunionens kulturelle etterslep. Forfatteren etterlyser ytterligere omstrukturering av offentlig forvaltning for at Kasakhstan skal håndtere petroleumsindustrien på en mer effektiv måte.

Energi er et relevant tema både for relasjonene mellom sentralasiatiske land og utenlandske aktører, men også for relasjonene internt i regionen. Området har store energiressurser i enkelte land, slik som olje og gass i Kasakhstan, samtidig preges regionen også av energiknapphet og intern konkurranse. Turid Austin Wæhler skriver om det trøblete naboskapet mellom Usbekistan og Tajikistan og konflikten rundt utbyggingen av Rogun-demningen i det sistnevnte landet. En slik utbygging vil få konsekvenser for vanntilgangen til flere sentralasiatiske land og er dermed et omdebattert tema i regionen, primært for Usbekistan. Også her er regionen preget av arven fra Sovjetunionen. Sentral-Asia arvet et felles energinettverk som gjorde landene gjensidig avhengige, men er i dag preget av stor mistro og manglende regionale løsninger på felles problemer slik som vannspørsmålet.

På det politiske nivået kan en av de viktigste begivenhetene i regionen i løpet av de siste ti årene sies å være de såkalte revolusjonene i Kirgisistan i 2005 og 2010. På sett og vis kan man si at revolusjonen i 2010 var en epilog for såkalte fargerevolusjoner i det postsovjetiske området. Denne begivenheten savnet dog nesten helt revolusjonær romantikk og førte til en voldelig konflikt med over 400 drepte i Osj i juni 2010. Samtidig brakte revolusjonen Roza Otunbajeva til makten, og med henne parlamentarisk reform. Det virket som om Kirgisistan gikk lysere tider i møte, og internasjonale organisasjoner som UNDP og USAID ønsket å støtte det nye parlamentet gjennom diverse utviklingstiltak. Dette er det overordnede temaet i artikkelen til Kristin Fjæstad. Hun tar for seg internasjonal støtte til det kirgisiske parlamentet og argumenterer for at denne er basert på giverlandenes ideer om demokrati. Samtidig tar ikke donorene tilstrekkelig hensyn til den kulturelle og politiske konteksten i Kirgisistan som i stor grad fortsatt preges av uformelle praksiser. Fjæstad konkluderer med at avstanden mellom idé og praksis både hos de internasjonale aktørene og i det kirgisiske parlamentet er et eksempel på hvor vanskelig det er å konstruere politisk og sosial endring gjennom ekstern assistanse. Alle tre overnevnte forfattere skriver om hvordan Sentral-Asia stadig er i utvikling samtidig som denne utviklingen bremses av den sovjetiske arven. I tillegg retter de søkelyset mot behovet for at regionen utvikler seg på egne premisser både politisk, økonomisk og kulturelt.

Den siste artikkelen i dette nummeret tar for seg en annen problemstilling. Nordisk Østforums leserkrets er mangslungen, og vi prøver å treffe samtlige leseres interesseområder etter beste evne. Vi avslutter nummeret med å hedre den store tenkerens og filosofens Pavel Florenskys 130-årsdag med en artikkel der Fredrik Fabian Heffermehl utforsker sammenhengen mellom Florenskijs vitenskapelige innsats som naturviter og hans bidrag til ikonteologien. Selv om Heffermehls problemstilling synes fjern fra energi og politikk, belyser den en tung åndelig tradisjon som fortsatt preger Øst-Europa og som ofte blir neglisjert i vår forståelse av denne regionen.

Natalia Moen-Larsen, fungerende redaktør