Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Et trøblete naboskap: konflikten rundt Rogun-demningen i Tadsjikistan



MA, mastergradsstudent i Russian, Central and East European Studies, University of Glasgow, turid.wahler@gmail.com

  • Side: 245-262
  • Publisert på Idunn: 2012-12-20

Abstract: Trouble between neighbours: the Rogan Dam project in Tajikistan

The article aims to explain how the relationship between Tajikistan and Uzbekistan will be affected by current developments in Tajikistan’s hydropower industry. The main focus is on how the relationship between these states is deteriorating as an effect of Tajikistan’s hydropower prospects. The planned Rogun hydropower plant is expected to result in Tajikistan becoming self-sufficient in energy; indeed, with surplus energy to export to neighbouring states providing much needed income. Uzbekistan’s official worries concern the increased risk of environmental disaster in the form of flooding and drought in the downstream states of Central Asia. There is little doubt that Uzbekistan’s position as the leading state in Central Asia is under threat, and the country risks losing the Tajik market for its own export of energy, which is 98 per cent of Tajikistan’s energy needs. Uzbekistan also fears the competition that will arise from Tajikistan exporting energy to other states in the region. The relationship between these states is getting colder, with little sign of things getting any better.

Keywords: Central Asia, energy, water, Rogun, resource competition, hydropower

 

Det har vært et økende fokus på Sentral-Asia de siste årene, og kjernen i denne utviklingen ligger blant annet i konkurransen om ulike naturressurser i området.1 Denne artikkelen tar for seg hvordan vannkraftutbygginger i Tadsjikistan påvirker landets forhold til Usbekistan. Hovedfokuset vil ligge på den omstridte utbyggingen av Rogun-demningen og uenighetene knyttet til dette prosjektet. Tadsjikistan er fast bestemt på å gjennomføre utbyggingen til tross for at dette kommer til å få store konsekvenser for vanntilgangen i flere av nabolandene, i første rekke Usbekistan.

Artikkelen åpner med en gjennomgang av de metodiske faktorene som ligger til grunn for analysen og etterfølges av en kort gjennomgang av forskningslitteraturen som foreligger på området. Betydningen av Rogun-prosjektet må sees i lys av den komplekse energisituasjonen i Sentral-Asia. For å sette Rogun-prosjektet inn i en geografisk sammenheng vil det derfor bli gitt en kortfattet beskrivelse av energisituasjonen i Sentral-Asia generelt samt en nærmere beskrivelse av selve Rogun-prosjektet.

Byggingen av det som etter planen skal bli verdens høyeste demning skaper begeistring i Tadsjikistan, men ikke alle berørte parter er like positivt innstilt. Usbekistan hevder at en eventuell utbygging av demningen vil føre til store miljøskader og bidra til å ødelegge store jordbruksarealer både innad i landet og i regionen forøvrig. Er dette det eneste Usbekistan frykter ved en eventuell ferdigstillelse av Rogun-demningen, eller ligger det mer bak argumentene? Vann er en ressurs som inviterer til samarbeid på en annen måte enn andre naturressurser, og det er langt fra selvsagt at Tadsjikistan og Usbekistan ikke skal klare å samarbeide om Rogun-prosjektet. Avslutningsvis forsøker artikkelen å besvare spørsmålet om hvorvidt landenes dårlige forhold skyldes uenigheter i forbindelse med nevnte vannkraftutbygging eller om tilfellet tvert imot er at Tajikistan og Usbekistan sliter med å samarbeide nettopp fordi forholdet dem i mellom tradisjonelt har vært dårlig? Uansett årsak så er det mye som tyder på at begge landene kan dra nytte av en ferdigstillelse av Rogun-prosjektet.

Metodiske refleksjoner

Denne artikkelen har bakgrunn i et feltarbeid som ble utført i Kirgisistan og Tadsjikistan i juli og august 2011.2 Feltarbeidet innebar en rekke semistrukturerte intervjuer samt direkte og indirekte observasjon. Arbeidet foregikk over en fem ukers periode i juli og august 2011 og omfatter til sammen 18 intervjuer. De som ble intervjuet var i hovedsak ansatt i internasjonale og nasjonale organisasjoner, men også lokale beslutningstagere på kommune- og fylkesnivå i Kirgisistan og Tadsjikistan stilte som informanter. I utgangspunktet var formålet med intervjuene å belyse hvorvidt lokale aktører kan bidra i vannfordelingsspørsmål. I løpet av feltarbeidet kom det imidlertid fram mye informasjon om det som har blitt tema for denne artikkelen, nemlig på hvilken måte vannkraftproduksjon i Tadsjikistan påvirker landets forhold til Usbekistan.3

I et arbeid som fokuserer på situasjonen i to land kan det by på utfordringer å ha førstehåndskilder fra kun ett av landene, slik tilfellet er i denne artikkelen. Usbekistan skulle opprinnelig ha inngått i feltarbeidet, men utgikk på grunn av utfordringer knyttet til det å få visum til landet. Det at det i denne artikkelen dermed finnes førstehåndskilder – intervjuer samt direkte og indirekte observasjoner – fra Tadsjikistan og ingen fra Usbekistan, gjør det nødvendig å behandle informasjonen som kommer fram med ekstra varsomhet. Når intervjuobjekter med sterk tilknytning til et land – i denne sammenhengen Tadsjikistan – uttaler seg om omstridte temaer i forholdet til et annet land – her Usbekistan, er det nødvendig å anerkjenne faren for at intervjuobjektene enten bevisst eller ubevisst forsøker å framstille eget lands handlinger på en overdreven positiv måte.

Det er også en sjanse for at intervjuobjektene – med eller uten hensikt – setter andre i et dårlig lys. I kildematerialet til denne artikkelen er det imidlertid en overvekt av intervjuer gjort med individer som jobber i internasjonale organisasjoner, som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), FNs utviklingsprogram (United Nations Development Programme, UNDP) og The International Fund for Saving the Aral Sea (IFAS). Organisasjonene har det til felles at de i stor grad etterstreber nøytralitet i spørsmål av regional karakter. Det at de ansatte i disse organisasjonene var plassert i Tadsjikistan bør derfor ikke påvirke deres holdninger i altfor stor grad. Andre intervjuobjekter befant seg dessuten i Kirgisistan eller i Kasakhstan, og således suppleres kildegrunnlaget av førstehåndskilder uten direkte tilknytning til verken Tadsjikistan eller Usbekistan. Videre benytter denne artikkelen seg av et bredt utvalg av andrehåndskilder, som artikler hentet fra fagtidsskrifter, tenketanker eller aviser. Et mulig bias til fordel for Tadsjikistan er dermed forsøkt unngått.

Tidligere forskning

Det finnes en god del forsking på temaer knyttet til energi i Sentral-Asia. Flere forskere behandler temaet ut fra et nullsumsperspektiv og tar utgangspunkt i at de sentralasiatiske landene forsøker å maksimere eget utbytte på bekostning av de andre landene i regionen. Denne tilnærmingen preger i større eller mindre grad arbeidet til Kati Kangur (2008), Erika S. Weinthal (2002) og Philip Micklin (2000). Nullsumsperspektivet fungerer når det gjelder å forklare kolliderende nasjonale interesser, som hvordan Tadsjikistan bygger ut vannkraftsektoren uten å ta nevneverdig hensyn til Usbekistans interesser. Et svakt punkt ved denne tilnærmingen er imidlertid at den baserer seg på forventninger til hvordan de ulike aktørene skal handle. Nullsumsperspektivet innebærer derfor et visst element av usikkerhet.

Andre forskere betoner dessuten arven fra Sovjetunionen når de beskriver dagens relasjoner i Sentral-Asia. Både Jenniver Sehring (2009) og Anne Gry Rønningen (2006) vektlegger i sin forskning på vannsituasjonen i Sentral-Asia hvordan særlig vannadministrasjon blir hemmet av den institusjonelle arven fra Sovjetunionen. Det sovjetiske systemet for vannadministrasjon består i stor grad i dag, men er lite effektivt i en virkelighet der statene forfølger egne nasjonale behov og ønsker heller enn å fokusere på hva som kan tjene regionen som helhet.

Kamp om vannforsyninger i Sentral-Asia

For å forstå uenighetene knyttet til byggingen av Rogun-demningen i Tadsjikistan er det viktig å ha innsikt i bakgrunnen for dagens energisituasjon. Sett fra et makroperspektiv er området preget av dynamikken mellom oppstrømslandene og nedstrømslandene i regionen.4 Sovjetunionens sentralstyrte kommandoøkonomi innebar at oppstrømslandene bidro med vann til irrigasjon i nedstrømslandene i sommermånedene mot at de mottok energileveranser fra nedstrømslandene vinterstid (Bichsel 2011). Denne bytteordningen fungerte i Sovjetunionen da de sentralstyrte beslutningene ble tatt på bakgrunn av hva som ble regnet som det beste for regionen. Etter 1991 har imidlertid landene mer eller mindre handlet ut fra nasjonale ønsker og behov, og avtalen som sikret oppstrømslandene energiforsyninger vinterstid opphørte å eksistere. For å få dekket landenes energibehov må Kirgisistan og Tadsjikistan derfor produsere nok energi på egenhånd eller importere fra nabostatene. Det siste koster, både i rene penger og i form av avhengighet til leverandørlandet (Libert et al. 2008). Mektige aktører utenfor regionen – i første rekke EU, Kina, Iran, Russland og USA – ønsker tilgang til ulike naturressurser i Sentral-Asia, hvilket bidrar til å spisse dynamikken mellom oppstrømslandene og nedstrømslandene (Cooley 2012).

Tadsjikistan søker stadig etter en løsning på landets vanskelige energisituasjon. Slik tilfellet er i dag er landet avhengig av gassleveranser fra Usbekistan. Sistnevnte har vist seg å være en heller ustabil partner og har gjentatte ganger latt være å oppfylle sin del av leveranseavtalen når det gjelder gassforsyninger til oppstrømslandene (ICG 2002). Tadsjikistan ønsker å være selvforsynt når det gjelder energi og søker også å kunne drive kraftproduksjon for eksport til nabolandene, i første rekke Afghanistan, Iran og Pakistan (Uznews.net 3. august 2011). Estimater viser at Tadsjikistan kan komme opp i en årlig produksjon på over 30 milliarder kWh per år (Doukas et al. 2012).

Vannmengdene i Aralbekkenet er store nok til å sikre tilstrekkelig med vann til alle som bor i regionen, men dårlig distribusjon gjør at mange opplever å ikke få vannbehovene sine dekket (Rønningen 2007). Vannressursene blir dessuten mindre som en følge av faktorer som befolkningsvekst og klimaendringer (Froebrich et al. 2007). Befolkningsveksten i Sentral-Asia er betydelig, og en stadig økende befolkning legger press på allerede knappe ressurser (Verdensbanken 2011a).5

Vannressurser: konfliktpotensial og samarbeidspotensial?

Vann blir regnet for å være den fornybare ressursen som i størst grad virker konfliktskapende (Gleick 1993). Særlig aktuelt i denne sammenheng er elver som deles mellom flere land, da et lands handlinger vil påvirke andre lands tilgang til vann. Konflikter og uenigheter oppstår lettest når et nedstrømsland, som er avhengig av god tilgang til vannressurser, er sterkere enn det oppstrømslandet vannet kommer fra (Homer-Dixon 1994). Det er nettopp dette som er situasjonen i Sentral-Asia, hvor oppstrømslandene ønsker å kontrollere vannet i den hensikt å skape elektrisitet. Denne bruken kolliderer med nedstrømslandenes behov for vann til irrigasjon. Det skal allikevel understrekes at konflikter og uenigheter knyttet til vann som oftest er nasjonale heller enn internasjonale.

Det finnes mange eksempler på at land klarer å samarbeide om felles vannressurser. Vann er også en naturressurs som inviterer til samarbeid på andre måter enn andre energiressurser. For at samarbeid om vannressurser skal være vellykket, kreves imidlertid et fungerende rammeverk for avgjørelser og solide strukturer for samarbeid. Juha Uitto og Alfred Duda (2003) peker på at selv om vannmangel sjelden eller aldri er direkte årsak til konflikt, så kan konkurranse om vannressurser ha en forsterkende effekt i allerede spente forhold.

Det er nettopp dette som er tilfellet når det gjelder gnisningene mellom Tadsjikistan og Usbekistan. Landene hadde i utgangspunktet et anstrengt forhold, blant annet på grunn av etniske spenninger i grenseområdene. Særlig i Fergana-dalen har det kommet til sammenstøt mellom kirgisere, tadsjiker og usbeker. En ansatt i UNDP i Tadsjikistan forklarte hvordan mye av årsaken til de etniske spenningene skyldes måten grensene i området er laget.6 Grensesettingen er i stor grad foretatt på en måte som kan komme én spesiell etnisk gruppe i et område til gode, blant annet med tanke på ressurstilgang. I tillegg har forskjellene mellom sentralasiatiske folkegrupper blitt understreket og forsterket etter at tadsjiker og usbeker – i tillegg til kasakher, kirgisere og turkmenere – har blitt delt inn i titulærnasjoner.

Den UNDP-ansatte pekte på måten de nye landene etter 1991 har understreket sin særegenhet ved å framheve forskjellene, da især ved å trekke fram negative sider ved nabolandenes oppførsel. Dette har bidratt til å øke nivået av uenigheter landene i mellom. Verken Tadsjikistans tilsynelatende hensynsløshet med tanke på konsekvensene av Rogun-utbyggingen eller Usbekistans gjentatte innblanding i tadsjikiske anliggender har bidratt til å bedre forholdet. I sammenheng med dette bør det derfor diskuteres hvorvidt Tadsjikistans og Usbekistans disputter skyldes utbyggingen av vannkraftverk alene, eller om reaksjonene i forbindelse med utbyggingen blir såpass kraftige fordi landene i utgangspunktet ikke har et vennskapelig forhold. De to landenes historie taler for seg. Etniske sammenstøt i grenseområdene og en bevisst vektlegging av forskjeller har skjedd uavhengig av Rogun-utbyggingen og går dessuten langt tilbake i tid. Uenighetene knyttet til Rogun kommer dermed i tillegg til eksisterende konflikter. Rogun-prosjektet er dermed ikke årsaken til det dårlige forholdet mellom Tadsjikistan og Usbekistan, men heller en supplerende faktor i et allerede konfliktfylt forhold.

Rogun-prosjektet: Tadsjikistans perspektiv

Det er flere store energiprosjekter på gang i Tadsjikistan. Blant annet har Russland vært med på finansieringen av vannkraftverket Sangtuda 1, som står for 12 prosent av Tadsjikistans årlige elektrisitetsproduksjon og som dermed er landets største. Flere kraftverk, som det Iran-finansierte Sangtuda 2, er på trappene. Det er allikevel ett kraftverk som mer enn noe annet har vært i de tadsjikiske medienes søkelys de siste årene: Den planlagte Rogun-demningen vil med sine 335 meter bli den høyeste demningen i verden, og med seks turbiner vil den kunne produsere mellom 13 og 14 milliarder kWh per år (Eshchanov et al. 2011). Dette innebærer at Tadsjikistans årlige energiproduksjon, som i dag er på rundt 17.1 milliarder kWh, vil bli nesten fordoblet. En ferdigstillelse av vannkraftverket vil dermed være et viktig bidrag når det gjelder å løse Tadsjikistans energiproblemer.

Rogun-demningen ble påbegynt allerede i 1976 og er foreløpig ikke fullført (Bichsel 2011). Demningen representerer ett av mange prosjekter som ikke ble gjort ferdig på grunn av Sovjetunionens oppløsning, og aktivitetene ble frosset i 1991. I 2007 signerte tadsjikiske myndigheter en kontrakt med det russiske aluminiumsselskapet Rusal for gjenopptagelse av prosjektet, men denne avtalen ble kansellert. Ifølge lederen av en tadsjikisk tenketank skyldtes dette dels uenighet angående prosjektets omfang og dels press fra Usbekistan om at arbeidet med å gjøre demningen ferdig ikke skulle fullføres.7 I dag er Rogun fortsatt under konstruksjon. Tadsjikistans iver etter å ferdigstille prosjektet blir stadig sterkere på grunn av de siste årenes kalde vintre og kutt i energileveranser fra Usbekistan. Finansiering er imidlertid helt avgjørende for at prosjektet kan ferdigstilles. Tall fra 2003 viser at det vil koste 2.3 milliarder USD å gjøre demningen ferdig, og disse pengene må komme fra utenlandske aktører (Allouche 2006). Tadsjikistans president Emomali Rakhmon har riktignok presentert et forslag om at prosjektet skal finansieres nasjonalt. Ett av tiltakene som er blitt foreslått er at alle innbyggere i Tadsjikistan skal gå sammen om å finansiere prosjektet ved å donere en sum tilsvarende en gjennomsnittlig månedslønn (Malikova 2009). Forslaget har naturlig nok vakt motvilje, og en finansieringsplan for Rogun-prosjektet er fortsatt ikke klar.

I 2011 ba tadsjikiske myndigheter Verdensbanken vurdere hvorvidt Rogun var økonomisk gjennomførbart og hvilke sosiale og miljømessige konsekvenser utbyggingen ville få. Dette ble i hovedsak gjort for å overbevise internasjonale investorer om viktigheten ved å bidra økonomisk til prosjektet (Doukas et al. 2012). Verdensbanken har sagt seg villig til å bidra med å finne investorer dersom de går god for prosjektet. Resultatet av vurderingen vil ikke foreligge før tidlig i 2013, og det internasjonale samfunnet har bedt Tadsjikistan om å vente med videre bygging til vurderingen foreligger. Det er likevel tvilsomt at Tadsjikistan kommer til å oppgi prosjektet selv om Verdensbanken ikke går inn for det (Verdensbanken 2011b). Til det er motivasjonen fra tadsjikernes side for sterk.

I tillegg til å kunne gjøre Tadsjikistan selvforsynt på elektrisitet og å kunne skaffe landet hardt tiltrengte økonomiske midler, spiller Rogun en viktig rolle som nasjonsbyggende prosjekt.8 Prosjektet blir omtalt i blomstrende ordelag som løsningen på alle Tadsjikistans energiproblemer og har fått status som et være-eller-ikke-være, ikke bare for landets framtidige vannkraftproduksjon, men sågar for Tadsjikistan som selvstendig nasjon (Najibullah 2009). Betydningen av Rogun-prosjektet kan nok diskuteres, men det er liten tvil om at en ferdigstillelse av prosjektet vil bidra positivt når det gjelder Tadsjikistans økonomiske situasjon. En ferdigstillelse vil dessuten kunne gjøre landet mindre avhengig av Usbekistan.

Bakgrunnen for Rogun-utbyggingen er at Tadsjikistan forsøker å finne en løsning på landets vanskelige energisituasjon. Landet søker dessuten tiltak som kan styrke den økonomiske situasjonen. Tadsjikistan er i dag den fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene, med et bruttonasjonalprodukt på rundt 2000 USD per innbygger (Verdensbanken 2011a). Tadsjikistan sliter fortsatt med ettervirkningene etter borgerkrigen på 1990-tallet, og stridigheter tilknyttet de regionale og religiøse motsetningene som lå til grunn for kampene den gang blusset opp igjen senest sommeren 2012 (Tjønn 2012). Landet er underutviklet på mange områder og mangler blant annet et fungerende system for energitilførsel. Dette ble altfor tydelig etter vinteren i 2007–2008, som skal ha vært den kaldeste på 44 år (ICG 2009). Systemet for energitilførsel kollapset praktisk talt på grunn av kulden, og mange områder hadde bare tilgang til elektrisitet i mellom én og tre timer per dag. Resultatet av denne energikrisen var at prisene på mat og brensel skjøt til himmels, og som en følge av alvorlig matmangel ble husdyr slaktet og avlinger høstet før de ble modne for å bli brukt som føde. Situasjonen skyldtes delvis at Usbekistan kuttet gassleveranser på grunn av manglende betaling fra Tadsjikistans side, men tadsjikiske styresmakter gjorde lite for å bedre situasjonen (ibid.).

Usbekistans kritiske posisjon

Usbekistan er en viktig energileverandør, og blant de sentralasiatiske landene er det bare Kasakhstan som eksporterer mer energi enn Usbekistan.9 Gassforekomstene gjør Usbekistan selvforsynt med energi og tillater dessuten eksport av gass til andre land, noe som sikrer landet en stabil inntekt.10 Usbekistan har dermed mye å vinne på at status quo opprettholdes når det gjelder energisituasjonen i Sentral-Asia. Hvis Rogun blir ferdigstilt, vil dette ikke bare gjøre Tadsjikistan selvforsynt med energi, det vil også potensielt kunne gi Tadsjikistan mulighet til å tilby kraftleveranser til de andre omkringliggende landene. I begge tilfeller har Usbekistan mye å tape. I dag bidrar Usbekistan med å dekke 98 prosent av Tadsjikistans gassbehov, og Usbekistan vil gå glipp av store summer dersom denne avtalen endres (Yadgarova 2011). Et nesten like skremmende scenario for Usbekistan er en situasjon der Tadsjikistan kommer i posisjon som en distributør av billig energi. De vil dermed kunne utkonkurrere Usbekistan flere steder. Usbekistan selger i dag gass blant annet til Afghanistan, men frykter at Tadsjikistan vil presse prisene og etter hvert ta over mye av energimarkedet (Uznews.net 3. august 2011). De kulturelle og historiske båndene mellom Afghanistan og Tadsjikistan er sterke, og dette er derfor ikke et helt utenkelig scenario.

I denne sammenhengen er imidlertid Usbekistans utenrikspolitiske agenda vel så viktig som det overnevnte konkurranseaspektet. Landet ønsker å inneha en lederrolle i regionen og har lang tradisjon for å blande seg inn i nabolandenes anliggender. Landets avgjørelse om å stenge av gassleveranser til Tadsjikistan med jevne mellomrom er et eksempel på Usbekistans oppførsel i denne sammenhengen. Usbekistan har for øvrig ved flere anledninger blandet seg inn i Tadsjikistans indre anliggender i håp å bremse Rogun-utbyggingen. Ikke bare har de overtalt russiske og kinesiske investorer til å la være å investere i prosjektet, i 2011 igangsatte de dessuten en transportblokade som rammet Tadsjikistan hardt (BBC 3. april 2012).

Tadsjikistan har allerede flere operative vannkraftverk i Vakhsj-elva og kontrollerer delvis vannføringen til Amu-Darja. Rogun befinner seg langt oppe i elveløpet og vil dermed bidra til at Tadsjikistan i enda større grad får kontroll over Vakhsj-elva, noe som gir indirekte kontroll over Amu-Darja. Det er dette som er kjernen i uenighetene rundt utbyggingen av Rogun-demningen. Ved indirekte å kontrollere vannet i en av de to hovedelvene i Sentral-Asia får Tadsjikistan et potensielt pressmiddel overfor Usbekistan, noe som vil kunne begrense Usbekistans muligheter til å opptre som regionens leder. Neil J. Melvin (2000) har pekt på at Tasjkent fungerte som et ankerfeste for russisk dominans i Sentral-Asia helt fra midten av 1920-tallet. Ifølge Melvin hadde Usbekistan derfor status som den viktigste av sovjetrepublikkene i regionen. I så måte er det ikke overraskende at landet fortsatt mener at det har større legitimitet enn nabolandene til å handle på vegne av regionen.

Vedvarende nabokrangel

Forholdet mellom Tadsjikistan og Usbekistan er dermed ikke det beste. I tillegg blir situasjonen understreket av den arrogante holdningen styresmaktene har overfor hverandre. Tadsjikistans oppførsel er langt fra eksemplarisk, og Usbekistans president Karimov er kjent for å hisse på seg naboene sine. Karimov har for eksempel uttalt i offisielle sammenhenger at han synes Rogun er et latterlig prosjekt (Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL) 8. oktober 2010). Retorikken i forholdet til Tadsjikistan er bare ett element i denne sammenhengen. Karimov har dertil et anstrengt forhold til Kasakhstans president Nazarbajev, og kranglingen disse imellom er i de siste årene blitt gjenstand for oppmerksomhet også utenfor Sentral-Asia (Weitz 2008).

Den mest alvorlige hendelsen når det gjelder det dårlige naboskapet mellom Tadsjikistan og Usbekistan inntraff da Usbekistan delvis stanset gassleveransene til Tadsjikistan krisevinteren 2007–2008 (ICG 2009). Det var den tadsjikiske lokalbefolkningen som måtte betale prisen på det som utviklet seg til å bli en humanitær katastrofe. Usbekistan på sin side hevdet at gassavstengningen var helt legitim og viste til at Tadsjikistan har utestående gjeld til landet. Det er usikkert akkurat hvor mye Tadsjikistan har utestående i denne sammenhengen, men estimatene varierer mellom 18 og 30 millioner USD (Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL) 5. mars 2009).

Problemene mellom Tadsjikistan og Usbekistan blir dessuten mer kompliserte på grunn av indre vannstridigheter i Usbekistan, og fra et tadsjikisk perspektiv er det urimelig at de skal betale prisen for Usbekistans indre konflikter. I Usbekistan blir interne stridigheter mellom de forskjellige provinsene reflektert i vannsituasjonen (ICG 2002). Den usbekiske vannkvoten blir delt inn i mindre kvoter for hver provins, og provinser oppstrøms tar etter sigende mer vann enn det de har krav på, noe som fører til mindre vann til de provinsene som ligger nedstrøms (ICG 2002). Dette skaper indre uenigheter i Usbekistan, men i stedet for å ta tak i problemet skylder president Karimov på de andre landene i regionen (Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL) 8. oktober 2010).

Fordi oppstrømslandet Tadsjikistan i stor grad kontrollerer vannet som renner inn i Usbekistan, er det i hovedsak Tadsjikistan som får skylden i denne sammenheng. Dette er en viktig årsak til Usbekistans misnøye når det gjelder videre utbygging i Vakhsj-elva. Usbekistan hevder at Rogun-demningen vil binde vannressurser nedstrømslandene trenger, i tillegg til at faren for flom vil øke. Videre frykter Usbekistan for konsekvensene i tilfelle jordskjelv, med tanke på de store vannmengdene som vil bli demmet opp (Bichsel 2011). Det er bare delvis hold i argumentet, men Usbekistan står allikevel på sitt og trekker fram miljøargumentet ved nær sagt enhver anledning (ibid.).

Konsekvenser av utbyggingen: prognoser og «feil»forestilliger

Ifølge OSSE-kontoret i Dusjanbe er det flere feilforestillinger når det gjelder vannsituasjonen i Sentral-Asia.11 For eksempel vil ikke en ferdigstillelse av Rogun føre til mindre vann i Usbekistan, slik usbekerne hevder. Dette er åpenbart når en regner på vannmengdene i Vakhsj og Pjandzj som flyter inn i Amu-Darja. Vakhsj bidrar bare med 25 prosent av vannet i Amu-Darja og derfor er påvirkningen Rogun-demningen vil spille for nedstrømslandene mindre enn det som vanligvis blir hevdet (Olsson et al. 2008). Usbekistan frykter allikevel at vannreservoaret som er tilknyttet Rogun vil øke vannuttaket fra Vakhsj-elva, noe som igjen vil virke inn på Usbekistans vanntilgang. Videre argumenterer Usbekistan for at byggingen av Rogun er uansvarlig på grunn av den seismiske aktiviteten i området (Bichsel 2011). Plassen rundt Rogun-demningen ligger i et seismisk ustabilt område, og et eventuelt jordskjelv kan få katastrofale følger for befolkningen nedstrøms dersom store vannmengder er lagret ved Rogun. Det er dermed hold i dette argumentet. Dersom et jordskjelv fører til at demningen brister, vil dette kunne skape en flomkatastrofe av dimensjoner nedstrøms.

Spørsmålet er om hvorvidt feilforestillingene knyttet til Rogun er rene feilforestillinger eller om det heller dreier seg om bevisste retoriske grep fra Usbekistans side. Artikkelen har allerede vært inne på Usbekistans stormaktambisjoner og hvordan landet ved gjentatte anledninger har dreid på sannheten for å få sin vilje igjennom. Det er ikke utenkelig at usbekiske styresmakter bevisst overdriver de økologiske og miljømessige konsekvensene av Rogun-utbyggingen. Ved å spille på disse argumentene oppnår uansett Usbekistan å skape usikkerhet når det gjelder hva som vil bli konsekvensene av utbyggingen.

Som tidligere nevnt hevder Usbekistan at en ferdigstillelse av Rogun vil kunne føre til miljøødeleggelser i hele regionen fordi demningen kommer til å påvirke vannstanden på en slik måte av det endrede vannivået kan føre til flom, oversvømmelser og lignende (Bichsel 2011). Tadsjikistans motargument mot dette er at Rogun-demningen vil bidra til å regulere vannstanden nedstrøms til Turkmenistan og Usbekistan og forbedre regional irrigasjon og at nedstrømslandene derfor ikke har noe å frykte når det gjelder vannforsyningen (Olsson et al. 2008).

Debatten om hva som kommer ut av en eventuell ferdigstillelse av Rogun har allerede pågått i mange år og er mer eller mindre fastlåst. De fleste uavhengige eksperter enes likevel om at Usbekistan overdriver situasjonen og at landet bruker miljøargumentet for å skjule sine virkelige bekymringer når det gjelder økt vannkraftproduksjon i Tadsjikistan.12 En eventuell ferdigstillelse av Rogun vil ifølge flere uavhengige eksperter kunne bety en vinn-vinn situasjon for alle parter (Olsson et al. 2008). Ikke bare vil en ferdigstillelse innebære at Tadsjikistan får dekket sine behov når det gjelder energi. Utbygging av Rogun vil kunne legge til rette for jordbruket i nedstrømslandene, inkludert Usbekistan, ved at vann til irrigasjon lettere lar seg regulere. Dermed vil det være enklere å porsjonere vannmengdene etter vekstsesongen. Rogun-demningen kan dessuten få en viktig rolle som sikkerhetsnett i tilfelle flomfare eller tørke (Olsson et al. 2008). I en tørkeperiode vil oppsamlede vannmengder i reservoaret tilknyttet demningen kunne slippes og øke mengden tilgjengelig vann i både urbane strøk og til irrigasjon på landsbygda i deler av regionen. Videre vil demningen kunne holde igjen vann i perioder med mye nedbør og dermed bidra til å redusere faren for flom.

Oppsummerende betraktninger

Konkurranseaspektet er viktig når det gjelder å forklare hvorfor Usbekistan er negative til Rogun-prosjektet. En ferdigstillelse av Rogun kan gjøre at Tadsjikistan blir selvforsynte med energi, hvilket vil kunne ramme Usbekistan økonomisk. Sistnevnte har i dag innbringende leveringsavtaler for gass med Tadsjikistan og frykter de økonomiske konsekvensene dersom disse leveringsavtalene opphører. Hvis det lykkes Tadsjikistan å finne investorer som kan bidra til å ferdigstille Rogun, vil landet etter all sannsynlighet kunne nesten doble sin årlige elektrisitetsproduksjon fra dagens 17.1 kWh per år til over 30 kWh årlig. Landet vil dermed ikke lenger være avhengig av gassleveranser fra Usbekistan for å få dekket sitt energibehov, og Usbekistan vil i så henseende miste en verdifull handelspartner. Usbekistan kan også bli rammet økonomisk dersom Rogun produserer nok energi til at Tadsjikistan kan tilby billig energi til nabolandene.

Vel så viktig som konkurranseaspektet er imidlertid Usbekistans utenrikspolitiske agenda. President Karimovs stormaktambisjoner kan bli bremset dersom Tadsjikistan blir mer uavhengige. Usbekistan frykter at en ferdigstillelse av Rogun vil gi Tadsjikistan større kontroll over vannreservene i Usbekistan og at Tadsjikistan dermed får et potensielt pressmiddel overfor Usbekistan. Uansett hva usbekerne frykter mest, er det miljøargumentet de benytter seg av oftest, skjønt det er tvilsomt at det er miljøaspektene ved Rogun-utbyggingen de uroer seg mest for.

Mye tyder på at både Tadsjikistan og Usbekistan kan komme godt ut av en ferdigstillelse av Rogun. Prosjektet har imidlertid vokst seg større enn seg selv og har fått større betydning enn det rent energimessige. Tadsjikistan har nytte av Rogun som nasjonsbyggende prosjekt, og Usbekistan trenger en hoggestabbe for å vende oppmerksomheten vekk fra vannfordelingsproblemer internt i landet. Forholdet mellom landene var dårlig også før Rogun ble et tema, noe som skyldes blant annet etniske spenninger i grenseområdene. Uenighetene knyttet til Rogun-prosjektet bidrar til å gjøre forholdet mellom Tadsjikistan og Usbekistan enda mer anstrengt enn det som tidligere har vært tilfelle, men dette skyldes altså ikke Rogun-utbyggingen alene.

I løpet av kort tid vil det bli klart om Verdensbanken går inn for å gi sin støtte til Rogun-prosjektet. Dersom de er positive, vil etter all sannsynlighet flere aktører bli tungt involvert i den videre utbyggingen, og det vil sette sitt preg på forholdet mellom Tadsjikistan og Usbekistan. Uansett utfall av Verdensbankens vurdering er det liten tvil om at uenighetene mellom Tadsjikistan og Usbekistan kommer til å fortsette. Til det har Rogun-prosjektet fått en for sentral betydning.

Litteratur

Allouche, Jeremy (2006) A Source of Regional Tension in Central Asia: The Case of Water. Tilgjengelig på www.cimera.ch/sources/92_104.pdf. Lesedato 1. oktober 2012.

Assl, Nima Khorrami (2012) NATO's Central Asia Strategy: What Next? Al-Jazeera 27. mars. Tilgjengelig på www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/03/201232594140716265.html. Lesedato 1.oktober 2012.

BBC (2012) Tajikistan Accuses Uzbekistan of Economic Blockade. 3. april. Tilgjengelig på www.bbc.co.uk/news/world-asia-17599930. Lesedato 1. oktober 2012.

Bichsel, Christine (2011) Liquid Challenges: Contested Water in Central Asia. Sustainable Development Law & Policy 12 (1): 24-30, 58–60.

CIA The World Factbook (2012) Population Growth Rate Tajikistan. Tilgjengelig på www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/fields/2002.html. Lesedato 1. oktober 2012.

Cooley, Alexander (2012) Great Cames, Local Rules: The New Great Power Contest in Central Asia. Oxford: Oxford University Press.

Doukas, Haris, Vangelis Marinakis, Charikleia Karakosta & John Psarras (2012) Promoting Renewables in the Energy Sector of Tajikistan. Renewable Energy 39 (1): 411–418.

Eshchanov, Bahtiyor R, Mona Grinwis Plaat Stultjes, Sanaatbek K. Salaev & Ruzumboy A. Eshchanov2 email (2011) Rogun Dam – Path to Energy Independence or Security Threat? Sustainability 3: 1573–1592.

Froebrich, Jochen, Melanie Bauer, Malika Ikramova & Oliver Olsson (2007) Water Quantity and Quality Dynamics of the THC – Tuyamuyun Hydroenginering Complex – and Implications for Reservoir Operation. Env Sci Pollut Res 14 (6): 435–442.

Gleick, Peter (1993) Water and Conflict: Fresh Water Resources and International Security. International Security 18 (1): 79–112.

de Haas, Marcel (2009) Central Asia's Waking Giant. The Guardian 5. januar. Tilgjengelig på www.guardian.co.uk/commentisfree/2009/jan/05/china-russia?INTCMP=SRCH. Lesedato 1. oktober 2012.

Homer-Dixon, Thomas F. (1994) Environmental Scarcities and Violent Conflict: Evidence from Cases. International Security 19 (1): 5–40.

ICG (2002) Central Asia: Water and Conflict. Tilgjengelig på www.crisisgroup.org/~/media/Files/asia/central-asia/Central%20Asia%20Water% 20and%20Conflict.pdf. Lesedato 1. oktober 2012.

ICG (2009) Tajikistan: on the Road to Failure. Tilgjengelig på www.crisisgroup.org/~/media/Files/asia/central-asia/tajikistan/162_tajikistan___ on_the_road_to_failure.ashx. Lesedato 1. oktober 2012.

Kangur, Kati (2008) «Deliberative Water-Policy Making in Kazakhstan and Kyrgyzstan: Focus Groups in the Talas and Chu River Basins» i Muhammad Mizanur Rahaman & Olli Varis (red.) Central Asian Waters. Social, Economic, Environmental and Governance Puzzle. Helsinki: Water & Development Publications, Helsinki University of Technology (133–147).

Bo Libert, Erkin Orolbaev & Yuri Steklov (2008) Water and Energy Crisis in Central Asia. China and Eurasia Forum Quarterly 6 (3): 9–20.

Malikova, Anna (2009) Tajik President Calls on Nation to Contribute to Complete Rogun. Central Asia Online 5. desember. Tilgjengelig på http://centralasiaonline.com/en_GB/articles/caii/features/2009/12/05/feature-03?change_locale=true. Lesedato 1. oktober 2012.

Melvin, Neil J. (2000) Uzbekistan: Transition to Authoritarianism on the Silk Road. London: Routledge.

Micklin, Philip (2000) Managing Water in Central Asia. The Central Asian and Caucasian Prospects. London: the Royal Institute of International Affairs.

Najibullah, Farangis (2009) Energy Dreams Drive Tajikistan to Desperate Measures. Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL) 24. november. Tilgjengelig på www.rferl.org/content/ Energy_Dreams_Drive_Tajikistan _To_Desperate_Measures/1886750.html. Lesedato 1. oktober 2012.

Olsson, Olivier, Melanie Bauer, Malika Ikramova & Jochen Froebrich (2008) «The Role of the Amu Darya Dams and Reservoirs in Future Water Supply in the Amu Darya Basin» i Jiaguo Qi & Kyle T. Evered (red.) Environmental Problems of Central Asia and their Economic, Social and Security Impacts. Dordrecht: Springer (277–292).

Rønningen, Anne Gry (2006) Kampen om vannet i Sentral-Asia. Dagbladet 22. januar. Tilgjengelig på www.dagbladet.no/kultur/2007/01/22/489563.html. Lesedato 1. oktober 2012.

Sehring, Jenniver (2009) The Politics of Water Institutional Reform in Neopatrimonial States: a Comparative Analysis of Kyrgyzstan and Tajikistan. Wiesbaden: VS Verlag für Sozialwissenschaften.

Tjønn, Halvor (2012) Taliban deltar i ny borgerkrig. Aftenposten 25. juli. Tilgjengelig på www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Taliban-deltar-i-ny-borgerkrig-6950315.html. Lesedato 1. oktober 2012.

Uitto, Juha I. & Duda, Alfred M. (2003) Management of Transboundary Water Resources: Lessons from International Cooperation for Conflict Prevention. Geographical Journal 168 (4): 365–378.

Utenriksdepartementet – pressemelding nr.: 13/10 (2010): Kronprinsen åpnet norsk ambassade i Kasakhstan. Tilgjengelig på www.regjeringen.no/nb/dep/ud/pressesenter/pressemeldinger/2010/Kronprinsen-apnet-norsk-ambassade-i-Kasakhstan.html?id=592848. Lesedato 1. oktober 2012.

Uznews.net (2011) Uzbekenergo Unhappy with Tajikistan’s Energy Export Strategy. 3. august. Tilgjengelig på www.uznews.net/news_single.php?lng=en&cid=32&nid=17568. Lesedato 1. oktober 2012.

Verdensbanken (2011a) Tajikistan Country Brief 2011. Tilgjengelig på http://web.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/COUNTRIES/ECAEXT/TAJIKISTANEXTN/0,,contentMDK:20630697~menuPK:287255~ pagePK:141137~piPK:141127~theSitePK:258744,00.html. Lesedato 1. oktober 2012.

Verdensbanken (2011b) World Bank Update on the Status of the Rogun Assessment Studies. Tilgjengelig på http://web.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/COUNTRIES/ECAEXT/TURKMENISTANEXTN/0,,contentMDK:23026614~pagePK:1497618~piPK:217854~theSitePK: 300736,00.html?cid=3001_4. Lesedato 1. oktober 2012.

Weinthal, Erika S. (2002) State Making and Environmental Cooperation: Linking Domestic and International Politics in Central Asia. Cambridge, MA: MIT Press.

Weitz, Richard (2008) Karimov-Nazarbayev rivalry pervades bilateral summit. CACI Analyst. 14. mai. Tilgjengelig på www.cacianalyst.org/?q=node/4856. Lesedato 1. oktober 2012.

Wæhler, Turid Austin (2012) Vanskelig vannfordeling. Aftenposten Innsikt. Nummer 8: 40–42.

Wæhler, Turid Austin (2012) Water Management in Central Asia – The Local Perspective. Masteroppgave i Peace and Conflict Transformation. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

Wæhler, Turid Austin (2011) Energy and Regional Competition in Central Asia– the Regional Effects of Hydropower Developments in Tajikistan. Oslo: Naturvernforbundet.

Yadgarova Nigora (2009) Uzbekistan Cuts Gas to Tajikistan. Central Asia Online 27. mai. Tilgjengelig på http://centralasiaonline.com/en_GB/articles/caii/features/2009/05/27/feature-03. Lesedato 1. oktober 2012.

Øverland, Indra, Heidi Kjærnet & Andrea Kendall-Taylor (red.) (2010): Caspian Energy Politics: Azerbaijan, Kazakhstan and Turkmenistan. London: Routledge.

 

1Se for eksempel NATO's Central Asia strategy: What next? (Assl 2012), Central Asia's waking giant (de Haas 2009) eller Kronprinsen åpnet norsk ambassade i Kasakhstan (Utenriksdepartementet 2010) for mer om den økte interessen for Sentral-Asia. For mer om energisituasjonen i Sentral-Asia, se for eksempel Indra Øverland, Heidi Kjærnet & Andrea Kendall-Taylor: Caspian Energy Politics: Azerbaijan, Kazakhstan and Turkmenistan (2010).
2Feltarbeidet var et ledd i datainnsamlingen til forfatterens masteroppgave i Peace and Conflict Transformation som ble levert ved universitetet i Tromsø våren 2012. Masteroppgavens tema avviker noe fra denne artikkelens, skjønt det overordnede temaet er det samme. Mens denne artikkelen tar for seg uenigheter knyttet til utbyggingen av Rogun-demningen, tok masteroppgaven sikte på å utdype hvorvidt lokale aktører er bedre rustet enn andre til å gjennomføre beslutninger i vannfordelingsspørsmål (Wæhler 2012).
3Artikkelforfatteren har skrevet en rapport om samme tema til Naturvernforbundet (2011) samt en artikkel for nyhetsmagasinet Aftenposten Innsikt (2012).
4Kirgisistan og Tadsjikistan utgjør oppstrømslandene i Sentral-Asia, mens Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan ligger nedstrøms.
5I Tadsjikistan er for eksempel befolkningsveksten på 1.8 prosent, noe som regnes for å være høyt (CIA World Factbook 2012), mens landsgjennomsnittet for befolkningsveksten eksempelvis i Norge, ligger kun på 1.1 prosent (Statistisk Sentralbyrå, http://www.ssb.no/befolkning/. Lesedato 1. oktober 2012).
6Intervju med ansatt ved UNDP-kontoret i Dusjanbe, Tadsjikistan, august 2011.
7Intervju med leder av tadsjikisk tenketank, Dusjanbe, august 2011.
8Intervju med leder av tadsjikisk tenketank, Dusjanbe, august 2011.
9Usbekistan produserer i dag 60.693 toe. For mer om dette, se The World Bank, Energy production (kt of oil equivalent), Uzbekistan. (Tilgjengelig på http://data.worldbank.org/indicator/EG.EGY.PROD.KT.OE. Lesedato 1. oktober 2012).
10Usbekistan leverer blant annet 98 % av Tadsjikistans gassforsyning. For mer om dette, se Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling (European Bank for Reconstruction and Development, EBRD). (Tilgjengelig på http://ws2-23.myloadspring.com/sites/renew/countries/Tajikistan/profile.aspx. Lesedato 1. oktober 2012).
11Intervju med ansatt ved OSSE-kontoret i Dusjanbe, august 2011.
12Intervju med ansatt ved OSSE-kontoret i Dusjanbe, august 2011.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon