Carolina Vendil Pallin (red.)

Rysk militär förmåga i ett tioårsperspektiv – 2011

Stockholm: FOI 2012 336 sider. ISSN 1650-1942

Russlands væpnede styrker er inne i sin mest gjennomgripende reformprosess siden Sovjetunionens oppløsning. Det er sågar blitt hevdet at reformen er den mest radikale som er blitt gjennomført siden krigsminister Dmitrij Miljutins militærreformer i tsar-Russland på 1860- og 70-tallet. Den nåværende reformen ble initiert av forsvarsminister Anatolij Serdjukov i 2007–2008, og siktemålet med den har vært, og er, å heve styrkenes beredskapsnivå og operative evne gjennom omorganisering og tilføring av moderne materiell.

Omstillingen fra et vernepliktsbasert mobiliseringsforsvar til delvis profesjonalisert innsatsforsvar har av forståelige grunner fått en blandet mottakelse i det russiske offiserskorpset og den russiske offentlighet. Ikke desto mindre er det i de siste fire årene blitt gjennomført en grunnleggende omlegging av den russiske forsvarsstrukturen, bl.a. basert på lærdommene fra Georgia-krigen i 2008. Antallet baser og avdelinger er blitt dramatisk redusert, offiserskorpsets størrelse og sammensetning har endret seg, og det er blitt etablert en ny ledelsesstruktur med fire regionalt baserte kommandoer. Det er blitt avsatt store summer (22 000 milliarder RUB, eller ca. 4000 milliarder NOK) til modernisering av materiellparken innenfor alle forsvarsgrener, og særlig de kjernefysiske styrkene. Forsvarsmyndighetenes uttalte mål er at andelen moderne materiell skal økes fra dagens nivå på 10–20 % til hele 70 % innen 2020. Dette er et ambisiøst mål som vil stille store krav til landets militærindustrielle kompleks.

Serdjukov-reformen og dens forutsetninger og muligheter er tema for en ny rapport utarbeidet av forskere ved det svenske Totalförsvarets forskningsinsitut (FOI) i Stockholm. Rapporten kan bestilles, evt. lastes ned, på instituttets hjemmeside (www.foi.se). Den er redigert av Russlandsprosjektets leder, Carolina Vendil Pallin, som også har skrevet tre av rapportens tolv kapitler. Øvrige medforfattere er Jacob Hedenskog, Susanne Oxenstierna, Bengt-Göran Bergstrand, Fredrik Westerlund, Roger Roffey, Märtha Carlsson og Johan Norberg.

FOI har lenge vært et av Nordens ledende miljøer for studier av russisk forsvarsutvikling, en posisjon de også befester gjennom den nylig utgitte studien. Den foreliggende rapporten er den sjette i rekken av FOIs Rysk militär förmåga-rapporter. Den første rapporten ble utgitt i 1999. Rapportene har gjennomgående holdt et høyt nivå og vært til stor nytte, ikke bare for det svenske forsvarsdepartementet, som formodentlig er produktets primære finansieringskilde, men også for andre i Norden som følger temaet russisk forsvarsutvikling. Den forrige rapporten – utgitt i 2009 – ble også utgitt i engelsk kortversjon, til glede for potensielle interessenter som ikke leser svensk. Dette er noe som kanskje bør vurderes også for den siste utgaven.

Rapporten har en forholdsvis bred tilnærming til temaet russisk forsvarsutvikling, og dens første to tredjedeler utgjøres av kapitler om relaterte temaer, herunder Russlands innen- og utenrikspolitiske utvikling, økonomi, energipolitikk, forsvarsøkonomi, militærindustriell utvikling og FoU-virksomhet. Rapportens hovedtema – reformeringen av, og utviklingen innen, de væpnede styrker – angripes først i kapittel 11, som starter på s. 216. Deretter følger et kapittel om masseødeleggelsesvåpen, som er rapportens siste. Resonnementet bak valget av struktur er formodentlig at kapitel 1–10 skal kaste lys over de doktrinemessige, politiske, økonomiske, industrielle og FoU-relaterte forutsetningene for forsvarsutviklingen. Dette lykkes forfatterne et stykke på vei med, men ikke hundre prosent. Det savnes en klarere «rød tråd» gjennom fremstillingen, noe som erfaringsmessig er vanskelig å få til når rapporten er så bredt anlagt som den er, og har så mange bidragsytere som den har.

For øvrig er rapporten relativt lettlest. Hvert kapittel er bygd opp av fem-seks underkapitler og starter med et knippe sektorspesifikke spørsmål, som i de aller fleste tilfeller fremstår som både interessante og gjennomtenkte, om enn ikke alltid direkte relaterte til rapportens overordnete tema. Underkapitlene belyser ulike aspekter ved tematikken som behandles i det aktuelle hovedkapittel, basert på det tilgjengelige kildematerialet. De fleste av rapportens forfattere er åpenbart russiskkyndige og vel bevandret i kildene, som de bruker på en forbilledlig måte. Rapporten inneholder også mange gode illustrasjoner i form av figurer, tabeller og kart. Stikkord i margen bidrar til å øke leseligheten. Hvert av kapitlene ender med en kort oppsummering der det anlegges et tiårsperspektiv på utviklingen innen det aktuelle området. Noe avsluttende konklusjonskapittel finnes ikke. Dette gjør at rapporten slutter noe «brått». Til gjengjeld er studiens hovedfunn greit og ryddig oppsummert av Carolina Vendil Pallin i innledningskapittelet («Rysk militär förmåga i ett tioårsperspektiv – slutsatser»).

Gapet mellom retorikk og realiteter er, forståelig nok, et gjennomgangstema i rapporten. Samtidig må vi vel gi russerne «the benefit of the doubt»? Selv om implementeringen av Serdjukov-reformen har vært preget av tilbakeslag og kursskifter, og selv om fremdriften i det russiske forsvarets materiellprosjekter fortsatt ikke er optimal, kan det på ingen måte konkluderes med at Russland (nok en gang) har mislykkes med sine bestrebelser på å revitalisere sine væpnede styrker. Til det er usikkerhetsmomentene for mange og for store. Forsvarssektoren er en av få sektorer i Russland – kanskje den eneste – der det i dag pågår reell reform og modernisering. Problemet er naturligvis at forsvarsreformens skjebne frem mot (og etter) 2020 i betydelig grad vil avhenge av utviklingen innen andre sektorer, kanskje særlig den økonomiske og industrielle. Reformens videre skjebne – og eventuelle suksess – bestemmes også i høy grad av forhold som ligger utenfor Russlands herredømme, herunder prisutviklingen på olje og gass, som til nå har vært drivende for Russlands økonomiske vekst.

Rapporten utmerker seg ikke ved sin originalitet, sine teoretiske perspektiver eller dristige analyser av mekanismer og årsakssammenhenger. Men som kapabilitetsanalyse betraktet er rapporten utvilsomt solid. Den gir god oversikt over utviklingen på materiellsiden, særlig i de siste tre år, og sentrale aspekter ved omorganiseringen av Russlands væpnede styrker under forsvarsminister Serdjukov. Gjennom sin brede tilnærming får rapporten frem mange av de utfordringer Russland står overfor i sine bestrebelser på å bli en moderne militærmakt. Sentrale momenter i denne forbindelse er naturligvis Russlands økonomiske bæreevne, den allestedsnærværende korrupsjonen, den russiske forsvarsindustriens kapasitetsproblemer og teknologiske tilbakeliggenhet og ikke minst misforholdet mellom Russlands demografiske utvikling og ambisjonen om å opprettholde et forsvar bestående av én million mann.

Hovedkonklusjonene i rapporten ble presentert på et lanseringsseminar i Stockholm den 21. mars d.å.. Presentasjonene derfra og den påfølgende diskusjonen er tilgjengelig i videoformat på Folk och Försvars hjemmeside (www.folkochforsvar.se) og anbefales for den som vil nøye seg med en kortversjon av den til dels omfangsrike (336 A4-sider) rapporten. Etter å ha fått med seg hovedpunktene kan man eventuelt bruke resten av rapporten som oppslagsverk.