Barbara Kunz

Kind Words, Cruise Missiles and Everything in Between: A neoclassical realist study of the use of power resources in U.S. policies towards Poland, Ukraine and Belarus 1989–2008

Stockholm Studies in Politics 136 Stockholm: Department of Political Science, Stockholm University 2010 238 sider. ISBN 9789174471489

I sin doktoravhandling analyser Barbara Kunz USAs utenrikspolitikk overfor tre sentral- og østeuropeiske land: Polen, Ukraina og Hviterussland. Avhandlingen tar for seg tidsperioden 1989/1991–2008, det vil si fra disse landenes uavhengighet fra Sovjetunionen og til slutten av George W. Bushs andre presidentperiode.

Analysen tar utgangspunkt i neoklassisk realisme som forfatteren har ambisjoner om å nyansere og videreutvikle. Det overordnede forskningsspørsmålet er hvorfor USA har ført ulik utenrikspolitikk overfor tre relativt like land i Sentral og Øst-Europa (SØE) når den neoklassiske realismen antyder en svært lik politikk under identiske forhold i det internasjonale systemet (s. 11–12, 28, 42, 68, 185).

Siden den neoklassiske realismen avklarer hva som er et lands utenrikspolitiske mål (å oppnå størst mulig innflytelse i sin interessesfære), velger Kunz å fokusere på hvordan USA brukte ulike utenrikspolitiske verktøy for å fremme sine nasjonale interesser (s. 27–28). Ifølge Gideon Rose, som i 1998 introduserte den neoklassiske realismen, finnes det ikke en direkte sammenheng mellom en stats maktressurser og dets utenrikspolitiske handlinger. For å forstå relasjonen mellom disse, inkluderte han mellomvariabler i analysen, herunder beslutningstakeres oppfatninger av maktforholdene i det internasjonale systemet.

Kunz sier seg hovedsakelig enig i Roses teori, men mener samtidig at analysen er utilstrekkelig på systemnivået. Hun foreslår å se på det internasjonale systemet som en interaksjon mellom dets enheter, det vil si mellom stater. De politiske elitenes oppfatninger av enkelte land og den bilaterale dimensjonen er derfor sentrale i doktoravhandlingens teoretiske rammeverk. I stedet for de mer tradisjonelle konseptene av «revisjoniststat» og «status quo-stat», introduserer forfatteren tre idealtyper av status gitt til ulike land av beslutningstakere: 1) venn (friend), 2) ikke-venn (non-friend) og 3) uavgjort (undecided).

Ut fra denne teorien har USAs oppfatning av et land svært stor innflytelse på hvilke utenrikspolitiske midler som brukes overfor staten (s. 30). De utenrikspolitiske verktøyene er delt i to grupper: positive og negative (både materielle og symbolske). Den første består av belønning og potensiell gevinst (som militær og økonomisk støtte, diplomatiske kontakter på høyt nivå), mens den andre preges av tvang og mulige negative konsekvenser (f.eks. begrensede diplomatiske kontakter, embargo, krig).

Kunz tester det teoretiske rammeverket på tre case-studier av USAs bilaterale forhold til de sentral- og østeuropeiske landene. Resultatet viser en høy grad av sammenheng mellom landenes status og typer utenrikspolitiske verktøy som blir brukt overfor dem: Positive virkemidler brukes først og fremst overfor en «venn» (Polen), negative overfor en «ikke-venn» (Hviterussland) og en blanding av begge overfor et land med en «uavgjort» status (Ukraina).

I nesten hele avhandlingen fremstilles USAs oppfatninger som avgjørende for statusen som et land ender opp med. Imidlertid synes disse landenes holdninger til USA å være like viktige, noe forfatteren anerkjenner i tilfellet Ukraina (s. 80).

Med utgangspunkt i den neoklassiske realismen gir Kunz utrykk for forbauselse over at USA førte forskjellig politikk overfor de tre landene («puzzle» og «puzzling observation», f.eks. s. 11–12, 28, 185). En av forutsetningene i avhandlingens forskningsdesign er «the most similar research design», og påstanden om at Polen, Ukraina og Hviterussland er sammenliknbare når det gjelder blant annet størrelse, geografi og ikke minst i deres «highly similar historical legacies» (s. 11, 72, 192).

Disse argumentene er imidlertid diskutable tatt i betraktning en rekke grunnleggende geografiske, økonomiske, kulturelle og politiske forskjeller de tre landene imellom. Temaet er altfor omfattende til å diskuteres her, men det kan eksempelvis nevnes at deres ulike historiske arv og formative erfaringer hadde direkte konsekvenser for utviklingen av deres svært ulike nasjonale identitet, verdigrunnlag, politiske orientering og ikke mist forhold til Vesten. Dette gjelder også ulike holdninger til Russland, som ellers er et sentralt element i USAs tilnærming til SØE, noe forfatteren også peker på.

Polen skiller seg spesielt ut blant annet på grunn av den sterke nasjonale identiteten. Under kommunistperioden hadde Polen en større grad av selvstendighet enn andre land i sovjetblokken, inkludert Ukraina og Hviterussland som begge var medlemmer av Sovjetunionen fra 1922. Polens usedvanlige pro-vestlige og pro-amerikanske orientering etter 1989 var tuftet på et solid ideologisk grunnlag bygget opp av polske emigrantmiljøer i Europa og USA under den kalde krigen, samt av den antikommunistiske opposisjonen i hjemlandet. Disse og mange andre faktorer hadde betydelige følger for de tre landenes svært ulike innenriks- og utenrikspolitiske valg etter 1989, herunder holdninger til USA og NATO, som igjen påvirket de amerikanske beslutningstakernes oppfatninger av Polen, Ukraina og Hviterussland. Ut fra dette perspektivet kunne doktoravhandlingens tese snus opp ned: Det ville vært overraskende hvis USA førte lik utenrikspolitikk overfor tre så forskjellige land. Selv om forfatteren peker på noen av disse aspektene selv (s. 12, 72), trekker hun ikke konklusjoner hverken for det teoretiske utgangspunktet eller for forskningsdesignen.

Et annet spørsmål som melder seg, gjelder definisjon av status-kategoriene. Det er uklart hvordan en kan vite at et lands status har endrer seg, særlig for stater med en «uavgjort» status. Hvor mange negative utenrikspolitiske midler må det tas i bruk overfor en «venn» før den regnes som «uavgjort» eller «ikke-venn»? Hvor går grensen mellom en «uavgjort» status og en status som skifter i ulike perioder mellom «venn» og «ikke-venn»? Forøvrig fremstår kategoriene som statiske, og det knytter seg usikkerhet til deres evne til å reflektere realitetens nyanser og skiftende dynamikk.

Et annet problem er at et lands status er et resultat av utviklingen i det bilaterale forholdet, og ikke omvendt (først status, deretter handling og bruk av «tilhørende» type utenrikspolitiske virkemidler). En bestemt status er derfor heller en oppsummering av det som ellers allerede er kjent. Selv om bruken av de overnevnte kategoriene kan virke som et interessant hjelpemiddel til å oppsummere og systematisere historisk materiale, er det ikke helt klart hvor mye ny kunnskap en slik rangering tilfører.

Doktoravhandlingen er ikke desto mindre en velskrevet og solid øvelse, særlig ut fra et teoretisk perspektiv, og tilfører en interessant stemme i debatten om IR-teori. Selv om noen av tesene og funnene kan fremstå som lite overraskende, ligger avhandlingens verdi også i fremstillingen av det intuitivt åpenbare ut fra en systematisk, vitenskapelig metode. Studien bidrar til å videreutvikle kunnskap om USAs bilaterale forhold til SØE med en nyttig oversikt og klassifisering av landets utenrikspolitiske maktressurser som har blitt brukt overfor regionen i løpet av de siste 20 årene.