Stig Fredrikson

Alexanders kurir. Et journalistliv i skuggan av det kalla kriget

Stockholm: Carlssons 2011 240 sider. ISBN 9789173313889

Det er nærmest opplest og vedtatt at en utenrikskorrespondent skal holde seg til det journalistiske og ikke engasjere seg i noe som kan rokke ved hennes eller hans habilitet. Det er myten om den objektive journalistikk. Et motsatt syn er at all journalistikk er subjektiv og at journalisten derfor til syvende og sist bedriver politikk. Tidligere akp-m-l-ere, som i dag belærer unge ved våre høyskoler og universiteter, kan gi inntrykk av at det eneste kriterium for virkelig journalistikk er et engasjement på den ytterste venstreradikale side. De har jo aldri tatt noe åpent oppgjør med sin Pol Pot-fortid eller sin naive dyrkelse av Albania som «Sosialismens fyrtårn i Europa».

Hvordan skal vi så plassere den svenske veteranen Stig Fredrikson, som er en av Skandinavias aller fremste Russlandskjennere og som hjalp nobelprisvinneren Aleksandr Solzjenitsyn med å smugle ut manus og brev til Vesten? Solzjenitsyn ble som kjent utropt til Sovjetunionens fiende nr. 1 og utvist i 1974 etter at Gulag-arkipelaget, som dokumenterte det fryktelige fangeleirsystemet, ble utgitt i vest.

Solzjenitsyn og Fredrikson ble nære venner, og dikteren ville ha ham som sin personlige sekretær etter at han slo seg ned i et isolert eksil i Vermont i USA. Fredrikson takket nei, blant annet fordi han oppdaget at nobelprisvinneren ble mer og mer nasjonalistisk og ortodoks og avviste Vestens form for demokrati. Etter at Solzjenitsyn vendte hjem til Russland i 1994, ble disse trekkene enda tydeligere. Han identifiserte seg med Putins Russland, hvilket en annen nobelprisvinner, Andrej Sakharov, sikkert ikke ville ha gjort dersom han hadde fått leve. Solzjenitsyn støttet Putin og Medvedev i deres russisk-nasjonalistiske og antiliberale politikk. Da Solzjenitsyn døde, fikk han en begravelse der den ortodokse kirke og statsmakten kappedes om å vise ham den siste ære.

Men tilbake til Fredrikson. Han opptrådte altså som en hemmelig hjelper for Solzjenitsyn, og det redegjør han i detalj for i den nye og utvidede utgaven av sin kjente bok Alexanders kurir. Også de norske korrespondentene Per Egil Hegge og Nils Morten Udgaard og den sistnevntes tyske kone, Angelika, hjalp Solzjenitsyn, og det skal de ha all ære for. Fredrikson er stor nok til å gi dem all mulig honnør, men da disse begivenheter ble omtalt i Aftenposten, ga ikke Udgaard sin svenske kollega den anerkjennelse denne burde ha fått. Det har derimot Per Egil Hegge gjort.

Selv ventet jeg lenge før jeg ville røpe at jeg hadde hatt en tilsvarende, men mer beskjeden rolle i Sakharov-affæren. Jeg har aldri villet gjøre noe stort nummer av det, kanskje fordi jeg brøt avtalen med UD om at jeg kunne sende mine filmruller og lydbånd med kurerpost til Oslo. Dette var, slik jeg så det, nødvendig fordi den norske ambassadør nektet sine medarbeidere å ha kontakt med Sakharov inntil han fikk Nobels fredspris i 1975.

Selv satt jeg på Sakharovs kjøkken annenhver uke, og han ringte meg på avlyttet telefon og gjorde altså ingen hemmelighet av vår kontakt. Hva sovjetmyndighetene egentlig visste om de hemmelige brev, vet jeg fortsatt ikke, men da Sakharov fikk prisen, belønnet de oss ved å punktere alle dekkene på min kones Volvo. Det syntes vi den gang var ergerlig, men litt komisk. Hverken min kone eller jeg så oss hele tiden over skulderen etter «skygger». Vi visste vi ble overvåket, og vi fant mikrofoner i leiligheten. Mer er det ikke å si om den saken.

Det var synd at tidligere generaloberst i KGB, Viktor Grusjko, aldri kom til Norge i forbindelse med den norske utgaven av hans memoarer. Han ble aldri utvist, slik norsk presse hevdet. Jeg kjente Grusjko ganske godt, tror jeg. Jeg ville ha spurt ham hva KGB visste om meg og andre og ville ha fortalt ham hva vi trodde vi visste om ham og hans folk. Var det en naiv tanke? Kanskje ikke. Amerikanerne har hatt slike dialoger med russerne etter den kalde krigens slutt, både i Berlin og andre steder. Med tilstramningen under Putin er det ikke lenger mulig. Og de fleste av mine viktige sovjetiske kontakter er nå døde.

Bøker som den Fredrikson har skrevet, er viktige fordi de kaster lys over hvordan det var å leve og arbeide i skyggen av den kalde krigen. Nye generasjoner har ikke så lett for å sette seg inn i det, og noen synes det er uinteressant. Inntil arkivene både i øst og vest åpnes for alvor, vil slike personlige beskrivelser være nødvendige for forståelsen av et regime som gikk til grunne med Jernteppets fall og Sovjetunionens oppløsning, men som nå gjenoppstår i en russisk-nasjonalistisk, ortodoks og antiliberal variant.