Niels Erik Rosenfeldt

Verdensrevolutionens generalstab: Komintern og det hemmelige apparat

København: Gads forlag 2011 432 sider. ISBN 9788712045687

Den kommunistiske internasjonale er best kjent under den russiske forkortelsen Komintern. Internasjonalen ble opprettet av Lenin i 1919 for å organisere alle radikale og marxistiske partier i kampen for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Under andre verdenskrig, i 1943, ble Komintern oppløst. Organisasjonen hadde utspilt sin rolle, mente Stalin. Og det som Stalin bestemte, ble raskt en realitet innenfor den lukkede og sammenvevde sfæren som utgjorde toppen av det sovjetiske partihierarkiet og Kominterns ledelse.

Nettopp denne spissen av maktpyramiden er det den danske historikeren Niels Erik Rosenfeldt tar for seg i sin nye bok Verdensrevolutionens generalstab. Rosenfeldt har de beste forutsetninger for oppgaven. Gjennom et langt akademisk liv har russisk/sovjetisk historie, sovjetlederne og kanskje i særlig grad Stalins hemmelige informasjons- og beslutningsapparat vært Rosenfeldts hovedtema. Slik er Verdensrevolutionens generalstab en avlegger av Rosenfeldts omfattende avhandling fra 2009 om de hemmelige strukturene i det øverste sovjetbyråkratiet. Også i hans nye bok er «byråkrati» og «hemmelig» stikkord. Fokus for Rosenfeldts framstilling av Kominterns historie ligger på byråkratiske prosesser i organisasjonens Moskva-baserte hovedkvarter og de hemmelige virksomhetene som Komintern syslet med internasjonalt. Disse saksområdene plasserer Rosenfeldt i en kontekst bestående av Kominterns generelle ideologiske målsettinger og det vekslende utenrikspolitiske klima, krydret med en del konkrete saker fra de skandinaviske kommunistpartienes virksomhet.

Resultatet er blitt en oversiktlig og ganske så lettlest utviklingshistorie. Forfatteren tegner hovedtrekkene i Kominterns politiske liv, fra den famlende begynnelsen i 1919, gjennom ensrettende kampanjer for «bolsjevisering» av medlemspartiene og de mange forvirrende ideologiske linjeskiftene, hvor kommunistenes forhold til sosialdemokratiet vekslet mellom utskjelling og omfavnelse, fram til det som er blitt betegnet som «the finest hour» for kommunistpartiene i Komintern, nemlig tiden etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Da kunne vestlige kommunister både sloss mot nazismen og for Sovjetunionen, og samtidig være patrioter med sentrale roller i nasjonale frigjøringsfronter, uten å være tvunget til å spise ideologiske kameler. Avslutningsvis problematiserer boken hvorvidt Komintern reelt ble oppløst i 1943, det vil si i hvilken grad Kominterns grunnleggende strukturer ble videreført i en ny form, nå innenfor det sovjetiske partiets rammer.

Rosenfeldts analyse står på et fast utformet, men nokså omdiskutert teoretisk utgangspunkt: 1950-årenes totalitarismeteori og «tradisjonalistenes» oppfatning av sovjetisk politikk i Stalin-tiden: Alle endringsimpulser kom ovenfra, og Stalins makt var uinnskrenket innenfor en monolittisk styringsstruktur og hadde oppstått som resultat av en nøye uttenkt plan. Videre tolkes sovjetisk utenrikspolitikk som aggressiv og ekspansjonistisk. Rosenfeldts syn er at sovjetlederne forberedte seg på en uavvendelig og endelig krig med det kapitalistiske Vesten – en krig som ville føre til en spredning av kommunismen vestover.

I tråd med dette skildrer Rosenfeldt Komintern som en blekksprut med utallige fangarmer som favner over hele verden, men hvor alle armene styres fra en felles hjerne i Moskva: Komintern-ledelsen og Stalin selv. Fraværet av organisasjonsdemokrati, den lukkede beslutningsstrukturen samt Kominterns mange konspirative arbeidsformer og all den energi som ble brukt i Moskva på å lære kommunistpartiene å opptre illegalt, slik som det sovjetiske forbildet gjorde før oktoberrevolusjonen, var ifølge forfatteren sentrale virkemidler for å skape og opprettholde Stalins makt over den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Det er ikke vanskelig å være enig i denne konklusjonen. Men samtidig var det også slik, som Rosenfeldt selv skriver, at av 72 kommunistpartier som var representert i Komintern i slutten av 1933, var kun 16 fullt legale og 6 semi-legale. Resten var forbudt. At kommunistene i de fleste land dermed ble forfulgt av myndighetene, bidro kanskje også til at Komintern utviklet konspirative arbeidsformer?

Komintern-forskningen var lenge basert på trykte kilder og sentrert rundt organisasjonens øverste maktstrukturer. Etter åpningen av de sovjetiske arkivene på 1990-tallet kunne det kompliserte forholdet mellom medlemspartiene, Kominterns sentrale apparat og den sovjetiske partiledelsen undersøkes i lys av nye kilder. Noen historikere begynte nå å fokusere på de øvrige partienes rolle som mer eller mindre selvstendige aktører. Men uansett var det sentrum i Komintern-systemet som bestemte den politikk som partiene skulle føre, og som forsøkte å kontrollere at dette ble gjort gjennom å kanalisere pengestøtte, skifte ut ledere og funksjonærer eller beordre dem til Moskva, og sende ut offisielle representanter med fullmakt til å gripe inn i partienes disposisjoner. Så når Komintern utover i 1930-årene på mange måter framstod som en politisk og organisatorisk tvangstrøye, hva var det da som holdt organisasjonen sammen og som gjorde at lokale partiavdelinger på den norske landsbygda eller i europeiske industrisentra frivillig fulgte instruksjonene fra Moskva og forsvarte dem etter beste evne? Bortsett fra å vise til de ovennevnte hersketeknikker, gir ikke Rosenfeldt noe svar på dette spørsmålet.

Dette er altså ingen bok som problematiserer de sammensatte mekanismene som gjorde at Moskva kunne bli en ledestjerne, ikke bare for selverklærte kommunister i Europa og USA, men også blant de antikoloniale bevegelsene i Asia og Afrika. Heller ikke en bok om Kominterns virksomhet i bredt perspektiv, med beskrivelse av organisasjonens medlemspartier rundt om på kloden og de mange virksomheter i de underliggende «frontorganisasjonene». I de partiene hvor boken tar for seg eksempler fra skandinavisk og dansk kommunisme, er forfatteren på sitt beste; analysen av den danske kommunisten Arne Munch-Petersens ulykkelige skjebne som offer for Stalins terror er glimrende og gir ny innsikt. Men eksemplene kan også synliggjøre de begrensninger som et perspektiv ovenfra gir: I hvilken grad ble alle Kominterns vedtak og instrukser virkelig satt ut i livet rundt om i partiene? Som Rosenfeldt skriver, ble for eksempel det danske partiet skarpt kritisert i 1940 for ikke å ha forberedt de illegale aktivitetene som Komintern tidligere hadde besluttet.

Boken er forskningsbasert og gjør dessuten godt rede for de fleste stridsspørsmål og ulike syn knyttet både til forståelsen av sovjetisk innen- og utenrikspolitikk og Kominterns historie. Et unntak gjelder mordet på partilederen Sergej Kirov i 1934. Her holder Rosenfeldt fast ved tesen om at det var «overveiende sannsynlig» at Stalin stod bak mordet, selv om den nyeste internasjonale forskningen har trukket motsatt konklusjon (jf. Åsmund Egge: Kirov-gåten. Mordet som utløste Stalins terror, 2009; Matthew E. Lenoe: The Kirov Murder and Soviet History, 2009). Oversiktsverker om Komintern på et skandinavisk språk er imidlertid ikke hverdagskost, og som en innføring i det spennende fagfelt som Kominterns historie utgjør, kan Rosenfeldts bok gjerne anbefales.