Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Imperialistisk plan eller post-imperialistisk refleks? Russlands Transnistria-politikk revurdert

M.Phil., praktikant ved Norges delegasjon til OSSE, adrianrogstad@ gmail.com

  • Side: 31-52
  • Publisert på Idunn: 2012-05-15
  • Publisert: 2012-05-15

Abstract: Imperialist plan or post-imperialist reflex? Reassessing Russia’s Transnistria policy

Russia’s policy in the Transnistrian conflict is often portrayed as an example of Moscow’s imperialist agenda; as proactive and manipulative; and as secondary to Russia’s global, great power ambitions. This article re-assesses Russia’s Transnistria policy from the fall of the Soviet Union until the end of 2010. It finds that Russian policy is better understood as post-imperialist than imperialist; that it has been largely reactive, responding to developments beyond Moscow’s control; and that the regional security situation, rather than global great power ambitions, has been the most immediate cause for change in policy. In light of these re-assessments, in conclusion the article briefly considers the place of Russia’s Transnistria policy in Moscow’s policy towards the post-Soviet space in general, as well as the importance of these findings for a possible solution to the Transnistrian conflict.

Keywords: Russian foreign policy, Transnistrian conflict, post-imperialism, regional security

Konflikten mellom Republikken Moldova og utbryterrepublikken Transnistria er mer aktuell enn på lenge.1 Dette skyldes blant annet utviklingen i Georgia, der krigen i 2008 og Russlands anerkjennelse av Abkhasia og Sør-Ossetia som uavhengige stater ga ekko langt utover landets grenser, så vel som i Kosovo, hvis uavhengighetserklæring i 2008 var det hittil siste kapittel i den geopolitiske omleggingen som fulgte oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet. Transnistria-konflikten har også fått økt oppmerksomhet både i akademiske og politiske kretser etter hvert som EU og NATO har blitt utvidet østover: Området er ikke lenger bare del av Russlands, men også det utvidede Europas «nabolag». Konflikten blir i større grad ansett som et pan-europeisk sikkerhetsproblem, og et problem som vil øke i betydning i årene som kommer. Denne artikkelen søker å kaste et nytt blikk på en av de mest kompliserende faktorene i konflikten: Russlands rolle.

Russland har vært den uten sammenligning viktigste «tredjeparten» i Transnistria-konflikten. Landet var direkte involvert i den korte militære konflikten i 1992, var drivkraften bak etableringen av en fredsbevarende styrke i kjølvannet av våpenhvilen, og har siden vært garantist i meklingsprosessen ledet av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Russland har også stått bak to av de mest profilerte forsøkene på mekling: «Moskva-avtalen» om normalisering av forholdet mellom Moldova og Transnistria, undertegnet i Moskva i mai 1997, og den mer omfattende «Kozak-planen», som strandet da Moldovas president Vladimir Voronin på kort varsel trakk seg fra en undertegningsseremoni i november 2003. Til tross for løfter om tilbaketrekning, er dessuten rundt 1000–1500 russiske soldater fortsatt stasjonert i Transnistria – dels i den fredsbevarende styrken, dels som vaktstyrker ved et lager med utdatert sovjetisk ammunisjon.

Aktivitetene Transnistrias gråsonestatus tiltrekker seg, som smugling og annen organisert kriminalitet, regnes som en kilde til ustabilitet i hele Svartehavsområdet, Russland inkludert. Allikevel har Russland gjennom politisk, økonomisk og militær støtte bidratt til at Transnistria har overlevd som de facto-stat, selv om Moskva så langt har vist liten interesse for å anerkjenne utbryterrepublikken som selvstendig stat. Russlands Transnistria-politikk er således verdt å studere nærmere: Hvorfor setter Moskva sitt internasjonale rykte på spill for en pariastat med snaut en halv million innbyggere som de ikke en gang selv er interessert i å anerkjenne?

Artikkelen utfordrer tre velkjente fortolkninger av Russlands Transnistria-politikk fra 1992 fram til slutten av 2010. Den første er å se denne politikken som en del av Russlands imperialistiske agenda; Moskvas påståtte prosjekt for å gjenopprette kontroll over sine naboland på linje med hva som var tilfelle i tsar- og sovjettiden (se f.eks. Bugajski 2004; Blank 2008; Lucas 2008). Artikkelen argumenterer for at russisk politikk i Transnistria forstås bedre som post-imperialistisk, rettet mot å opprette regionalt hegemoni snarere enn et nytt imperium, selv om den er sterkt påvirket av både mentale og fysiske forhold formet av årtier med imperialistisk styre (jfr. f.eks. Tsygankov 2006).

Den andre, beslektede fortolkingen er at Russlands politikk har vært offensiv, til tider manipulerende. Moskva tillegges ofte en stor grad av både initiativ og kontroll når det gjelder utviklingen i nabolandene, og spesielt i de postsovjetiske «frosne» konfliktene. Ofte beskyldes Moskva for å manipulere disse konfliktene til fordel for egne interesser (Bugajski 2004; Blank 2008). Artikkelen argumenterer i stedet for at russisk politikk i Transnistria hovedsakelig har vært defensiv, reaktiv og som regel formet som respons til begivenheter utenfor Moskvas kontroll (jfr. f.eks. Lo 2002). De få initiativ Russland har tatt, har hatt begrenset suksess. Dette viser Moskvas manglende evne til å kontrollere begivenhetenes gang.

Den tredje fortolkningen artikkelen nyanserer, er teorien om at Russlands politikk overfor Moldova – og det postsovjetiske området generelt – først og fremst har blitt drevet av Moskvas ønske om å hevde seg som en global stormakt. Ifølge denne tolkningen er Transnistria og Moldova bare brikker i et større spill – i seg selv har de liten eller ingen betydning for Moskva. Regional dominans ses her kun som et instrument for å skaffe mer tyngde globalt (se f.eks. Lo 2002; Suny 2007; Nygren 2008; Mankoff 2009). Selv om en slik tolkning har mye for seg, viser endringene i Russlands Transnistria-politikk over tid at regionale faktorer og den skiftende regionale sikkerhetssituasjonen ikke bør undervurderes, i tråd med Barry Buzan og Ole Wævers (2003) argument om sikkerhetspolitikkens sterke «territorialitet».

Artikkelen presenterer et bredt overblikk over russisk Transnistria-politikk fra Sovjetunionens fall fram til slutten av 2010. Innenfor denne perioden fokuseres det på utvalgte episoder som kan belyse de overordnede argumentene. Av plasshensyn må enkelte andre deler av Transnistria-politikken behandles i mindre detalj. Dette gjelder for eksempel økonomiske faktorer, de påståtte forbindelsene mellom russisk sikkerhetstjeneste, kriminelle organisasjoner og regimet i Transnistria, samt effekten av rivalisering mellom forskjellige russiske institusjoner rundt utformingen av politikken. Artikkelen er imidlertid basert på et bredere prosjekt som også omfatter disse faktorene (Rogstad 2011), og det forutsettes derfor at argumentasjonen står seg også når disse faktorene trekkes inn.

Artikkelen er ikke ment som noen endelig forklaring på russisk politikk, den er snarere et innlegg i debatten om hvordan man best kan forstå Russlands motiver. Under gis det først et kort tilbakeblikk på bakgrunnen for Transnistria-konflikten, før de overordnede argumentene behandles i mer dybde og detalj. I konklusjonen vurderes kort hva tilfellet Transnistria mer generelt kan si oss om Russlands sikkerhetspolitikk i landets nærområde, samt hva disse argumentene potensielt betyr for konfliktens videre utvikling.

Bakgrunn

Transnistria-konfliktens røtter ligger i en kombinasjon av sovjetisk nasjonalitetspolitikk, ujevn ressursfordeling innad i Den moldaviske sovjetrepublikken og effektene av Mikhail Gorbatsjovs liberaliserende reformer. Den moldaviske sovjetrepublikken var multietnisk – i 1989 utgjorde (hovedsakelig rumenskspråklige) moldovere 64,5 % av totalbefolkningen, ukrainere 13,8 % og russere 13 %. Moldovere var også den største folkegruppen (39,9 %) i områdene øst for Dnjestr, dagens Transnistria, men her utgjorde ukrainere og russere en samlet «slavisk-språklig» majoritet på til sammen 53,8 % (King 2000). I motsetning til resten av republikken, som ble endelig innlemmet i Sovjetunionen først i 1944,2 hadde Transnistria vært styrt fra Moskva siden tidlig på 1920-tallet, og området kom til å dominere republikkens økonomi og politikk i etterkrigstiden: All industri var konsentrert i Transnistria, samtlige førstesekretærer i republikkens kommunistparti fram til 1989 kom derfra, og størsteparten av den sovjetiske 14. armé, som hadde hovedkvarter i Tiraspol, var stasjonert i området. Dette bidro til framveksten av en privilegert, hovedsakelig russiskspråklig elite i Transnistria med sterk lojalitet til Sovjetunionen og Moskva. Da Gorbatsjovs reformer i andre halvdel av 1980-tallet åpnet for framveksten av en moldovsk nasjonal bevegelse som gradvis omfavnet stadig mer radikale mål, inkludert uavhengighet og mulig gjenforening med Romania, reagerte eliten i Transnistria med å hevde sin egen rett til nasjonal selvbestemmelse og uavhengighet fra Chisinau (ibid.: 183–84).

Konflikten eskalerte sakte, men sikkert fra 1989 til 1992. Nye språklover i august 1989 definerte moldovsk som republikkens hovedspråk og russisk som et lingua franca for «inter-etnisk dialog» (Pravda 1., 3. september 1989). I juni 1990 erklærte Moldova seg som suveren republikk innenfor rammen av Sovjetunionen; 2. september svarte de provisoriske myndighetene i Tiraspol med å erklære Transnistria som en egen sovjetrepublikk (Izvestija 3. september 1990). I kjølvannet av kuppforsøket i Moskva erklærte Moldova 27. august 1991 full uavhengighet (Sojuz 28. august–4. september 1991); Tiraspol svarte med en folkeavstemning i desember der et klart flertall støttet uavhengighet fra Moldova. Parallelt med folkeavstemningen ble Igor Smirnov valgt til «president» for den nye republikken (Izvestija 2. desember 1991). Samtidig etablerte transnistriske militser kontroll over politistasjoner og andre strategiske punkt øst for Dnjestr, godt støttet materielt av deler av den 14. armé (King 2000: 192–93). Våren 1992 brøt det ut åpen konflikt mellom Chisinau og Tiraspol. Fiendtlighetene kulminerte 19.–22. juni da et tungt moldovsk angrep mot byen Bender, som ligger på Dnjestrs vestbredd, ble slått tilbake av transnistriske styrker og den 14. armé. Sistnevnte hadde siden 1. april offisielt vært under russisk kommando, og Russland ble dermed nå for første gang direkte involvert i konflikten (Nezavisimaja gazeta 23. juni 1992).3

Måten kamphandlingene ble stanset på fikk store konsekvenser for konfliktens videre gang. Meklingsforsøk våren og forsommeren 1992 i et firepartsformat med Moldova, Russland, Ukraina og Romania mislyktes. Den 21. juli undertegnet i stedet Boris Jeltsin og den moldovske presidenten Mircea Snegur en våpenhvileavtale i Moskva (Izvestija 22. juli 1992; Nezavisimaja gazeta 23. juli 1992). For å skille de to partene ble det opprettet en sikkerhetssone langs Dnjestr, og en uke senere ble det satt inn en fredsbevarende styrke bestående av fem russiske, tre moldovske og to transnistriske bataljoner, noe som i praksis ga Russland kontroll over styrken. Samtidig ble den 14. armés nøytralitet bekreftet, og en tilbaketrekning gjenstand for videre diskusjon mellom Russland og Moldova (Nezavisimaja gazeta 30. juli, 4. august 1992). Slik førte russisk innblanding til at konflikten, tilsiktet eller utilsiktet, ble «frosset» på et fordelaktig tidspunkt for eliten i Transnistria, som fikk ro og fred til å befeste sin posisjon. Siden forble situasjonen fastlåst: I 1993 ble det innledet en meklingsprosess som fortsatt pågår – uten nevneverdige resultater å vise til. Uenigheten dreier seg primært om spørsmålet om Transnistrias framtidige politiske status: Tiraspol har erklært full uavhengighet som sitt mål, mens Chisinau ikke vil gå lenger enn å tilby autonomi og står fast ved at Moldova er en «enhetlig stat» (se f.eks. Markedonov 2007; Solovjev 2008).

Et imperialistisk Russland?

Russlands Transnistria-politikk, i likhet med Moskvas politikk i andre postsovjetiske konflikter og i det postsovjetiske området generelt, blir ofte beskrevet som imperialistisk. Ifølge Stephen Blank (2008: 30) har Russland ført en «unilateral neo-imperialistisk» politikk i de post-sovjetiske konfliktene. Janusz Bugajski (2004) karakteriserer Moskvas politikk i området som «Russlands nye imperialisme», Mark Mackinnon (2007) beskriver den som «liberal imperialisme», og både han og Edward Lucas (2008) advarer mot en «ny kald krig» på grunn av Russlands imperialistiske ambisjoner. Lucas (ibid.: 180–82) mener at Vesten risikerer å «tape» Moldova til Russland med mindre man tar trusselen fra Moskva på alvor. Underforstått i disse tolkningene er at Russland har som mål å gjenopprette et imperium á la Tsar-Russland eller Sovjetunionen.

Hovedmålet for Russlands Transnistria-politikk i perioden som undersøkes her var å beholde så mye russisk innflytelse som mulig i Moldova. Siden 1994 argumenterte Moskva åpent for at en tilbaketrekning av russiske styrker måtte «synkroniseres» med en løsning på konflikten som ivaretok begge siders interesser og sikkerhet – denne formuleringen var bakt inn i den bilaterale avtalen om tilbaketrekning undertegnet av Moskva og Chisinau i oktober 1994 (som aldri ble ratifisert av Statsdumaen og derfor i Russlands øyne aldri har trådt i kraft) (Izvestija 12. august 1994). For å sikre fortsatt russisk innflytelse inneholdt russiske meklingsforslag uten unntak klausuler som enten ga tillatelse til et russisk troppenærvær i landet eller i det minste videreførte mandatet for den fredsbevarende styrken (OSCE 1997; Lynch 2000: 83–84; Kozak 2003).4 Samtidig la Moskva press på Moldova for å akseptere en russisk militærbase i landet uavhengig av en løsning på Transnistria-konflikten, selv om den moldovske grunnloven av 1994 forbød stasjonering av utenlandske tropper i landet (Kommersant-Daily 29. juni 1995). Etter Moldovas avvisning av Kozak-planen og påfølgende dreining mot en mer EU- og USA-vennlig orientering søkte Moskva konsekvent å forsvare sin innflytelse gjennom økonomisk press i form av importboikott av moldovske matvarer og vin, økning av prisen på russisk gass, økt politisk og økonomisk støtte til regimet i Tiraspol og krav om garantier for moldovsk nøytralitet (Itar-Tass 16. mai 2005; Nezavisimaja gazeta 29. mars 2006; Kommersant 7. mars 2006, 21. juni 2008).

Denne politikken var i tråd med Russlands erklærte mål i det postsovjetiske området. Det ble allerede tidlig på 1990-tallet utviklet en konsensus blant russiske utenrikspolitiske aktører om at det tidligere sovjetterritoriet, eller «det nære utland» som det ble kalt i det utenrikspolitiske konseptet fra 1993, var en strategisk viktig region for Russlands sikkerhet og videre utvikling, og at Moskva derfor om nødvendig ville bruke makt for å forsvare russiske nasjonale interesser her (Foreign Policy Conception… 2005a). I det utenrikspolitiske konseptet tok man blant annet til orde for å beskytte de russiske minoritetene i tidligere sovjetrepublikker, å forhindre regionale konflikter i å eskalere og spre seg og å motsette seg økt tredjepartsinnflytelse i regionen. Dette er alle målsetninger som hver på sitt vis bidrar til å forklare deler av Transnistria-politikken (ibid.). På tross av en tidvis oppmykning av retorikken rundt «det nære utland» og russiske «landsmenn» i utlendighet lå disse målsetningene fast gjennom hele perioden vi dekker her, slik det framgår av de utenrikspolitiske konseptene fra 2000 og 2008 (Foreign Policy Conception… 2005b; Foreign Policy Concept… 2008), de nasjonale sikkerhetskonseptene fra 1997 og 2000 (Kontseptsija natsionalnoj… 1997; National Security Conception… 2005), samt militærdoktrinene fra 1993, 2000 og 2010 (Basic Provisions… 1993; Military Doctrine… 2005; Voennaja doktrina... 2010).

Det er to hovedproblemer med å tolke disse målsetningene spesielt og russisk politikk generelt som imperialistiske. For det første er «bevismaterialet» ofte ensidige framstillinger av russiske handlinger som til tider framstår som karikerte, som når Blank (2008: 42) sammenligner president Vladimir Putins uttalelser om at et eventuelt Transnistria-forlik må sikre interessene til alle folkegrupper i Moldova med noe som «kunne ha vært skrevet av (…) Hitler og Stalin». Et viktigere problem er imidlertid den ofte vage definisjonen av hva som egentlig menes med imperialisme. Bugajski (2004: 30–31) lister opp en rekke russiske utenrikspolitiske mål som bevis for Moskvas imperialistiske ambisjoner, deriblant å skaffe seg «primærinnflytelse» over nabolandenes utenriks- og sikkerhetspolitikk, å omgjøre avhengighet av russiske energiforsyninger til «langsiktig mellomstatlig innflytelse» og å begrense tempo og omfang av vestlig institusjonell utvidelse og integrasjon. Ingen av disse målene kan sies å være imperialistiske per definisjon. Stater forsøker å påvirke hverandre hele tiden, i større eller mindre grad. Begrepet «imperialisme» innebærer noe mer håndfast enn dette – et forsøk på å etablere en mer direkte kontroll over en annen stats innen- og utenrikspolitikk. Med en slik forståelse av begrepet framstår «imperialisme» som en utilfredsstillende beskrivelse av målet for Russlands Transnistria-politikk.

Målet om å bevare russisk innflytelse snarere enn å etablere direkte kontroll forklares bedre av analyser av russisk utenrikspolitikk som tar utgangspunkt i sikkerhets- og maktpolitiske faktorer. Forskere som Bobo Lo (2002), Nicole Jackson (2003), Dov Lynch (2000; 2003) og Andrej Tsygankov (2006) har alle pekt på søken etter sikkerhet i det Moskva regnet som et ustabilt nabolag, som en av hoveddrivkreftene bak den russiske politikken. Lynch (2003: 11–12) hevder at Russland så «fredsbevaring» i Moldova som en måte å fremme russisk sikkerhet på i et «fiendtlig» område og å forhindre et «sikkerhetsvakuum». Russlands taktikk beskrives som «bevæpnet overtalelse» med det mål for øye å «gjenopprette klare hierarkiske maktforhold», men ikke direkte kontroll, i regionen uten å gå så langt som til krig (Lynch 2000: 4). Flere har også pekt på at Russlands nærområdepolitikk, særlig under Putin, ble et virkemiddel for å nå Moskvas overordnede mål om å etablere seg som en global stormakt (Lo 2002; Suny 2007; Nygren 2008; Mankoff 2009). Regionalt hegemoni var en viktig del av dette målet, noe som også påvirket Russlands Transnistria-politikk: Graeme Herd (2007) hevder at Moskva brukte konflikten som en «plattform» for sine stormaktsambisjoner.

Skal en først trekke inn imperialisme-begrepet i tolkninger av russisk politikk, forstås denne bedre som post-imperialistisk. De aller fleste beslutningstakere som formet Moskvas utenrikspolitikk avfant seg raskt med at en gjenopprettelse av Sovjetunionen eller tsar-imperiet verken var ønskelig eller praktisk mulig. Av de mer sentrale politiske kreftene var det kun kommunistene og Vladimir Zjirinovskijs «liberaldemokrater» som åpent gikk inn for en tilbakevending til en imperial tradisjon (Melvin 1995: 17; Lo 2002: 51–52; Trenin 2011). I tillegg er en slik tilnærming også nyttig fordi den fanger opp betydningen av den post-imperiale konteksten som Russlands politikk ble formet innenfor, både den mentale og den fysiske.5 Mentalt er det klart at stormaktsambisjonene til mange russiske politikere i stor grad var påvirket av tapet av supermaktstatus etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 – «ingen pinsel er dypere enn det å være en tidligere supermakt» (Trenin 2001: 301). Akkurat som for politikere i andre tidligere imperier, slik som for eksempel Frankrike og Storbritannia, var det for mange russiske politikere tungt å svelge at landet ikke lenger ble tatt for gitt som en viktig aktør i internasjonal – og til tider ikke nødvendigvis engang i regional – politikk. Ambisjonen om å markere seg som en global stormakt gjennom regionalt hegemoni må sees i lys av dette, men det betyr ikke at målet for politikken var eller er å gjenopprette et imperium.

Fysisk kom de mange årene med imperialistisk styre i regionen, kombinert med imperiets relativt raske kollaps, til å forme russisk politikk. Viktigst her var at de relativt tilfeldige administrative grensene mellom sovjetrepublikkene ble til internasjonale grenser nesten over natten, noe som igjen hadde tre viktige konsekvenser. For det første at det russiske forsvaret sto overfor en ressurskrevende omorganisering hvis man ville bygge opp et effektivt forsvar langs Russlands nye grenser. Dette ga et insentiv til å forsøke å beholde strategiske baser i andre tidligere sovjetrepublikker, deriblant i Moldova (Lynch 2000: 83–84). For det andre befant det seg plutselig 25–30 millioner «russere» utenfor deres utpekte nasjonalstat, mange av dem «truet» av nasjonaliseringsprosjektene til de nye uavhengige statene (Melvin 1995; Kolstø 2000).6 For det tredje skapte konfliktene som oppsto i forbindelse med Sovjetunionens oppløsning ustabilitet og en usikker sikkerhetssituasjon i regionen. Dette ga politikere som ønsket en dominerende regional rolle for Russland anledning til å rettferdiggjøre en slik posisjon både gjennom behovet for å forsvare den nye russiske «diasporaens» rettigheter og å sikre regional stabilitet og Russlands sikkerhet (Melvin 1995: 6–7; Lo 2002: 49–50). Disse faktorene la tidlig føringer for Russlands Transnistria-politikk, både for målet om innflytelse og for strategien med å forsøke å presse Moldova til å akseptere en russisk militærbase.

Den post-imperialistiske linsen egner seg godt til å analysere russisk politikk i det som var en typisk «post-imperial» konflikt, forårsaket av sovjetisk nasjonalitetspolitikk og unionens uoversiktlige kollaps. Transnistria-konflikten var et nyttig instrument for å beholde innflytelse over Moldova, motarbeide innflytelse utenfra og sikre egne interesser. Bruken av interne konflikter for å oppnå dette viser en mangel på respekt for Moldovas suverenitet, men gjør ikke per definisjon russisk politikk imperialistisk.

Et offensivt Russland?

Oppfatningen av Russlands Transnistria-politikk som imperialistisk går ofte hånd i hånd med vurderinger av russisk strategi som offensiv, til tider manipulerende, og en forestilling om at Russland utøver en høy grad av kontroll over begivenhetenes gang. Moskva blir ofte beskyldt for å holde de postsovjetiske konfliktene i en tilstand av «styrt ustabilitet», og det argumenteres for at nøkkelen til konfliktenes løsning ligger i Kreml snarere enn på bakken (se f.eks. Bugajski 2004: 98; ICG 2004: i–ii). I tilfellet Transnistria blir regimet i Tiraspol som regel framstilt som en russisk marionett uten snev av legitimitet, styrt mer eller mindre direkte fra Moskva som en brikke i et større spill. Som en iakttaker uttrykte det: «På sitt mest infame kan Kremls strategi sies å se på Transnistria som en annen versjon av Kaliningrad, (...) et uromoment ved NATOs grenser» (sitert i Herd 2007: 86). Ifølge denne tolkningen var det å holde konflikten i gang og situasjonen uavklart et bevisst trekk fra Russlands side.

I virkeligheten var Russlands Transnistria-politikk en usammenhengende blanding av offensive og defensive tiltak, ofte opportunistisk, og som regel formet som respons til begivenheter utenfor Moskvas kontroll. Politikken bar preg av fravær av en overordnet plan om hvordan russiske mål skulle nås, samt manglende koordinering og samhandling. Kroneksempelet på dette var da Moskva ble dratt inn i konflikten våren 1992 på grunn av soloutspill fra den 14. armé i Moldova og visepresident Aleksandr Rutskoj. I april 1992 gikk Rutskoj, stikk i strid med Jeltsins og utenriksminister Andrej Kozyrevs linje, ut med klar støtte til Tiraspol (Izvestija 6., 7. april 1992; Rossijskaja Gazeta 8. april 1992), og i juni, i Jeltsins fravær, ledet han den russiske regjeringen da denne besluttet å fordømme Moldovas angrep på Bender og forsvare den 14. armés handlinger (Nezavisimaja gazeta 23. juni 1992).7 Men også tilsynelatende mer aktive tiltak fra Moskvas side, inkludert Moskva-avtalen i 1997, opprettelsen av en statlig kommisjon for løsning av konflikten i 2000 og Kozak-planen i 2003, var som regel enten motivert i stor grad av «defensive» eller «eksterne» motiver eller ikke gjennomført med nok ressurser og vilje til å kvalifisere som virkelig offensive tiltak.

Moskva-avtalen først: At daværende utenriksminister Jevgenij Primakov fremmet avtalen om normalisering av forholdet mellom Chisinau og Tiraspol, undertegnet i mai 1997, var isolert sett et positivt og aktivt steg fra Moskvas side. Men det hører med til historien at avtalen først ble lansert sommeren 1996, midt mellom første og andre runde i et russisk presidentvalg hvor Jeltsin sto overfor en svært populær utfordrer i kommunisten Gennadij Ziuganov. En mer aktiv politikk i det postsovjetiske området, samt støtte fra den tidligere øverstkommanderende av den 14. armé, Aleksandr Lebed, som fikk 14,5 % av stemmene i første valgomgang, kunne være kritisk for Jeltsins sjanser for gjenvalg – dermed ble «Dnjestr-kortet» spilt (Ionescu 1996). Ettersom Moldovas president Snegur endte med å nekte å undertegne avtalen (Segodnja 14. september 1996), ble den først inngått etter at den mer Moskva-vennlige Petru Luchinski vant presidentvalget i desember samme år (Nezavisimaja gazeta 12. mai 1997). Avtalen var vag når det gjaldt praktiske tiltak for konfliktløsning og ble ikke fulgt opp av Moskva med nevneverdig økt press på Chisinau og Tiraspol, som tolket avtalen på vidt forskjellige måter (Izvestija 19. februar 1998; Nezavisimaja gazeta 20. juni 2000). Dette viste både Russlands begrensede makt over og interesse for konflikten.

Kozak-planen, offentliggjort i november 2003 av Putins nære medarbeider Dmitrij Kozak, var også isolert sett et offensivt russisk tiltak, og ville på papiret ha ført til at Russlands mål i konflikten ble oppfylt. Men selv om planen avslørte Russlands «vane med unilateral handling» (Lynch 2004), var den ikke nødvendigvis en nøye kalkulert del av Putins «prosjekt» for å gjenopprette Moskvas makt i området (jfr. Baev 2008: 69). Planen ble presentert kun få uker før fristen for Russlands fulle tilbaketrekning fra Moldova skulle utløpe – denne hadde blitt fastsatt på OSSE-toppmøtet i Istanbul i 1999 og deretter forlenget på OSSEs ministerrådsmøte i Porto i 2002 (OSCE 1999, 2002). Selv om Moskva kun en måned etter Istanbul-toppmøtet hadde gjentatt sin posisjon om at tilbaketrekning var betinget av en løsning på konflikten, og senere sto fast på at de «såkalte» Istanbul-forpliktelsene kun var politiske (og derfor ikke juridisk bindende), ga man i perioden 1999 til 2003 både i ord og handling signaler om at fristen ble tatt alvorlig (Nezavisimaja gazeta 12. januar 2000; Putin 2000, 2001, 2002, Kommersant 30. juni 2004; MID 2004b). Å ignorere denne fristen ville derfor i det minste ført til et tap av ansikt.

I tillegg til at fristen for tilbaketrekning nærmet seg, fremmet både Moldovas president Vladimir Voronin og det nederlandske OSSE-formannskapet aktivt hver sine meklingsforsøk i løpet av 2003 (Löwenhardt 2004). Kozaks plan kan dermed like mye sees som et relativt sent, ad hoc forsøk på en «quick fix»-løsning som ville slå to fluer i en smekk: Konflikten ville (i hvert fall på papiret) løses på Russlands premisser foran nesen på OSSE og Vesten, og Russland ville oppnå sitt mål om institusjonalisert innflytelse gjennom blant annet aksept for fortsatt militært nærvær, uten å tape ansikt ved å måtte bryte sine forpliktelser fra Istanbul. Hele prosessen bar dermed preg av å være utarbeidet litt for mye i siste liten til å være del av et større, nøye uttenkt «prosjekt».

I hele perioden vi ser på her slet Russland, i likhet med andre meklere i Transnistria-konflikten, med å bryte gjennom den fastlåste situasjonen i konfliktens hjerte – den fundamentale uenigheten mellom Chisinau og Tiraspol. Også Putins statlige kommisjon for en løsning av Transnistria-konflikten, opprettet i juni 2000 under ledelse av Primakov, prøvde forgjeves å bryte ned isfronten mellom de to hovedstedene. I oktober 2001 ble kommisjonen summarisk avviklet – uten å ha oppnådd noe som helst (Vremja Novostej 3. oktober 2001). Dette illustrerer Russlands begrensede makt – både regimet i Chisinau og i Tiraspol kunne spolere Moskvas planer.

Spesielt regimet i Transnistria utgjorde en utfordrende samarbeidspartner for Moskva i store deler av perioden. Selv om Tiraspol ikke kunne motsette seg Moskva fullstendig, brukte «president» Smirnov og hans allierte sin makt på bakken til å motarbeide russisk tilbaketrekning, presse Moskva for penger som erstatning for ammunisjon de mente var transnistrisk eiendom, og til å motsette seg en løsning på konflikten som ikke tok hensyn til deres interesser (Nezavisimaja gazeta 20. juni 2000; Kommersant 29. november 2000). Folkeavstemningen om Transnistrias uavhengighet avholdt i september 2006 var et godt eksempel på Russlands og Transnistrias forskjellige interesser: Moskvas opprinnelige støtte til avstemningen (et ledd i Russlands forsøk på å få vestlige land fra å anerkjenne Kosovo ved å vise hva en «Kosovo-presedens» kunne føre til) kjølnet da Tiraspol gjorde avstemningen til et spørsmål ikke bare om uavhengighet, men om Transnistrias «framtidige innlemmelse» i Russland. Dette var ikke en del av Russlands planer og førte til frustrasjon selv blant Tiraspols støttespillere i Moskva (Kommersant 12. september 2006).

Smirnov og hans familie gjorde seg også upopulære i Kreml på grunn av forhold som avsløringene om at store deler av russisk humanitær hjelp til Transnistria i 2006 hadde gått til lønninger for statsansatte og ansatte i sikkerhetstjenestene, og at Smirnov og hans regime hadde samlet inn betydelige summer i gassregninger fra Transnistrias befolkning, penger som aldri ble overført til Gazprom (Kommersant 28. januar 2008). I tillegg stilte Smirnovs svigerdatter i det russiske parlamentsvalget i 2007 som kandidat for Det rettferdige Russland – og oppfordret russiske borgere i Transnistria til å stemme på dette partiet framfor Putins Det forente Russland (ibid.). Moskva forsøkte fra rundt årtusenskiftet å bygge opp en opposisjon til Smirnov, sannsynligvis med håp om å erstatte ham med en mer fleksibel og kontrollerbar leder, men forsøkene feilet: Smirnov ble gjenvalgt både i 2001 og 2006 (ICG 2004: 6–7; Kommersant 28. januar 2008). Så lenge forbeholden støtte til Tiraspol ble sett på som Russlands beste mulighet for fortsatt innflytelse i Moldova, kunne den transnistriske halen til en viss grad logre den russiske hunden i visshet om at Moskvas støtte ikke kom til å bli kuttet fullstendig.

Den ene gangen Russland klarte å bryte gjennom isfronten og få en tentativ aksept fra begge sider for en løsning, dvs. i forbindelse med Kozak-planen i 2003, ble Moskvas begrensede makt i stedet avslørt av motstand fra vestlige aktører. Det nederlandske OSSE-formannskapet, EU og USA klarte sammen å presse president Voronin til ikke å undertegne avtalen, godt hjulpet av den samtidige «Roserevolusjonen» i Georgia og Voronins frykt for å ende opp som Eduard Sjevardnadse (Löwenhardt 2004; Beyer 2010).

Russlands påfølgende press mot Moldova (og senere også Georgia og Ukraina) ble av mange sett på som en sterkt offensiv plan. Men igjen er det usikkert om Russlands handlinger tolkes best som offensive eller defensive. Som nevnt var Moskva alltid motstander av økt tredjepartsinnflytelse i det postsovjetiske området: Russiske handlinger fra 2003 kan best forstås som en reaksjon mot en oppfattet trussel mot Russlands tradisjonelle innflytelsessfære, representert ved Voronins snuoperasjon, «Roserevolusjonen» og «Oransjerevolusjonen» – og en sterkere besluttsomhet og kapasitet til virkelig å stå imot denne trusselen, i motsetning til det som av mange russere ble regnet som en «svak og ettergivende» politikk overfor Vesten på 1990-tallet (Sakwa 2008: 249–50; Mankoff 2009: 81–82).

Det var mange grunner til Russlands relativt defensive politikk i Transnistria, på tross av den klare russiske målsetningen om økt innflytelse. For det første hadde Russland lenge rett og slett ikke kapasitet til å bruke knappe ressurser på en sak som tross alt var av underordnet betydning sammenlignet med en rekke andre innenriks- og utenriksspørsmål. Målsetningen om regionalt hegemoni ble på 1990-tallet som regel forfulgt «på billigst mulig måte»; dette endret seg kun delvis utover på 2000-tallet med økte økonomiske ressurser (Lo 2002: 76–77; Mankoff 2009: 81–82). For det andre var koordineringen mellom de forskjellige institusjonene som var involvert i politikkutformingen for det postsovjetiske området, inkludert utenriksdepartementet, forsvarsdepartementet og presidentadministrasjonen, som regel dårlig eller ikke-eksisterende. Langsiktig og gjennomtenkt politikk var dermed mangelvare – Kozak-planen er et godt eksempel på alenegang fra presidentadministrasjonens side (Löwenhardt 2004).

Vel så viktig var det imidlertid at inntil Moskva i 2003 innså at vestlig innblanding kunne true russiske interesser i konflikten, var det lite behov for en offensiv politikk. Russlands troppenærvær i tillegg til Moldovas avhengighet av russisk gass og eksportmarkeder ga den de facto innflytelse som var nødvendig. Moskvas mål – å beholde og institusjonalisere den innflytelsen Russland allerede hadde – var i stor grad et defensivt mål. For dette trengtes ingen offensiv politikk – i det minste inntil status quo virkelig ble utfordret.

Betydningen av regionale forhold

Russlands Transnistria-politikk forklares ofte med henvisning til Moskvas globale stormaktsambisjoner, og konflikten sees i seg selv ofte som et sekundært spørsmål. Som nevnt tidligere har mange analytikere pekt på hvordan de postsovjetiske statene er mer «objekter» for russisk stormaktsdiplomati enn selvstendige «subjekter», og hvordan russisk politikk i området forblir et «springbrett» for landets «forsøk på å bli tatt seriøst som en verdensmakt» (Mankoff 2009: 244). Flere har også pekt på at hovedreferansepunktet for Moskvas utenrikspolitikk har forblitt de andre stormaktenes gjøren og laden. Spesielt gjelder dette USA, men også europeiske stormakter som Storbritannia, Tyskland og Frankrike er viktige referansepunkter (Allison et al. 2006; Tsy-gankov 2010). Russiske politikere har selv bygget opp under dette bildet ved stadig å gjenta Russlands syn på seg selv som en global stormakt (Foreign Policy Conception… 2005; Foreign Policy Concept… 2008). I denne tolkningen leses russisk politikk som hestehandel med andre stormakter, og lokale eller regionale forhold, slik som Transnistria-konflikten, sees kun som en «liten del av et større spill» (Lynch 2006: 64).

Det er mye sannhet i denne tolkningen, men den undervurderer allikevel betydningen av regionale forhold og sikkerhet for russisk politikk. Kort sagt, nærhet er viktig. Som Buzan og Wæver (2003: 29, 43) har poengtert i sitt arbeid om regionale sikkerhetskomplekser, har sikkerhetsdynamikk som regel en sterk «territorialitet», og det regionale nivået er «nivået der enheter kobles sammen tett nok til at deres sikkerhet ikke kan vurderes separat fra hverandre». Det regionale nivået er alltid en viktig del av selv stormakters sikkerhetsberegninger, men den globale dimensjonen av stormaktspolitikk overvurderes ofte på dette nivåets bekostning (ibid.: 46, 52). Den kalde krigen, en tid da nesten all sikkerhetspolitikk automatisk utviklet en global side, er full av eksempler på dette, inkludert Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979 – spredning av kommunisme og rivalisering med USA spilte den gangen en betydelig mindre rolle i Moskvas beslutning enn frykt for regional ustabilitet og økt innblanding fra det islamistiske nabolandet Iran (se f.eks. Westad 2005). Regionale forhold har ikke blitt mindre viktige etter Sovjetunionens fall.

Endringer i Russlands Transnistria-politikk etter 2003 understreker betydningen av den regionale sikkerhetsdimensjonen. Moskva reagerte på Voronins Kozak-avvisning med en umiddelbar stans i tilbaketrekning av tropper og ammunisjon, allerede et temmelig skarpt tiltak (MID 2004a). Men politikken hardnet ytterligere og ble en del av et bredere forsvar av russiske interesser i regionen etter at også de nye regimene i Ukraina og Georgia forsøkte å fjerne seg fra Moskvas innflytelsessfære (Novyje izvestija 3. mars 2005; Kommersant 3. mars, 23. april 2005).

I Moskvas øyne ble behovet for å forsvare egne interesser i regionen ytterligere underbygget av at det nye regimet i Ukraina truet med å undergrave russisk innflytelse i Transnistria-konflikten. President Viktor Jusjtsjenko lanserte en egen plan for å løse konflikten som gikk på tvers av russiske interesser og innførte i tillegg et strengere tollregime på grensen med Transnistria (Kommersant 11. juni 2005, 7. mars 2006). Moskvas beslutninger i 2005–06 om å høyne prisen på gasseksport til Chisinau, å boikotte moldovske varer og å øke den politiske og økonomiske støtten til Tiraspol, må sees i sammenheng med tilsvarende tiltak overfor Ukraina og Georgia og russisk støtte til utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia (Itar-Tass 16., 24. mai 2005; Kommersant 23. mars, 23. juni 2005, 7., 9. mars, 2. juni 2006; Nezavisimaja gazeta 29. mars 2006). Den nyopprettede Avdeling for interregionale og kulturelle relasjoner med utlandet under presidentadministrasjonen fikk på denne tiden en sentral rolle i utformingen av politikken, noe som antyder at Moskva nå var mer samordnet i sin tilnærming (Kommersant 23. mars, 23. juni 2005). Disse endringene i russisk politikk var først og fremst en reaksjon på den endrede regionale sikkerhetssituasjonen.

En slik tolkning tar også høyde for at mye av Russlands motstand mot disse endringene bunnet i den økte innflytelsen til globale eller superregionale aktører som EU og NATO. Selv om disse aktørenes økte innflytelse også tidligere til tider hadde irritert Russland, var det for Moskvas vedkommende en kvalitativ forskjell når EU og NATO nå aktivt begynte å engasjere seg i land som Georgia, Moldova og Ukraina. EUs utvidelse i 2004 og lanseringen av en europeisk nabolagspolitikk i 2005 med tilhørende handlingsplaner for Moldova og Ukraina var således urovekkende for Moskva. NATOs bombeangrep mot Serbia i 1999 traff allerede litt for nært for Moskvas del, men et potensielt NATO-medlemskap for Russlands nærmeste nabo Ukraina, slik det ble lansert av både Jusjtsjenko og enkelte NATO-medlemmer i 2005, ville virkelig ha ødelagt husfreden, særlig med tanke på konsekvensene for den russiske flåtebasen på Krim (Sakwa 2008; Shevtsova 2010: 158–65). At NATO-landene koblet egen ratifisering av den tilpassede CFE-avtalen for konvensjonell rustningskontroll i Europa, framforhandlet på OSSEs Istanbul-toppmøte i 1999, til Russlands forpliktelser fra samme toppmøte om tilbaketrekning fra Georgia og Moldova, ble også oppfattet som uberettiget vestlig innblanding i regionale spørsmål og bidro til Russlands suspensjon av landets CFE-forpliktelser i desember 2007 (OSCE 2004: 76, 2005: 108; MID 2007).8

To av virkemidlene Russland kunne benytte for å motvirke økt vestlig innflytelse i det postsovjetiske området var landets sentrale posisjon i meklingsprosessen om Transnistria-konflikten og dets fortsatte troppenærvær i Moldova. Som Lynch påpeker ble konflikten en «liten del av et større spill» for å «sikre at Russlands stemme [forble] hørt i europeiske sikkerhetsspørsmål» (Lynch 2006: 64). At regionale sikkerhetsspørsmål som Moskva hadde sett på som «sine egne», inkludert Transnistria-konflikten, nå var i ferd med å bli definert som «europeiske», var en viktig del av forklaringen på Russlands mer aggressive, men fortsatt i bunn og grunn defensive, politikk i Moldova.

Utviklingen i regional politikk fram mot slutten av 2010 var tvetydig hva angår mulige konsekvenser for russisk politikk. Valgseieren til den moldovske opposisjonsalliansen Allianse for europeisk integrasjon i slutten av 2009 var potensielt et skudd for baugen for Moskva. Både dette og EUs økte involvering i regionen fra samme år gjennom lanseringen av Det østlige partnerskap, hvor Moldova og Ukraina var to av foregangslandene, talte for en fortsatt aggressiv-defensiv russisk politikk. På den annen side førte valgseieren til Viktor Janukovitsj i Ukraina i 2010 til at Kievs ambisjoner om NATO-medlemskap (men ikke EU-medlemskap) ble skrinlagt. I tillegg ble det inngått en ny avtale om leie av den russiske flåtebasen på Krim fram til 2042 (Kommersant 22. april 2010). Så lenge det forblir uklart i hvilken politisk retning området beveger seg, er det imidlertid lite sannsynlig med store endringer i Russlands Transnistria-politikk – Moskva gir ikke opp «Dnjestr-kortet» uten videre.

Konklusjon

Russlands Transnistria-politikk fra 1992 til 2010 var post-imperialistisk heller enn imperialistisk, mer defensiv enn offensiv, og i stor grad påvirket av regionale forhold. Heller enn å manipulere konflikten etter eget forgodtbefinnende, behandlet Moskva den til tider skjødesløst, uten noen åpenbar interesse utover et ønske om å beholde så mye russisk innflytelse som mulig og å forhindre en løsning som tilsidesatte russiske interesser – og uten noen klar strategi for hvordan dette målet skulle oppnås. Tiltak som på overflaten kan framstå som offensive, kan ofte bedre forstås som defensive tiltak med det mål å forsvare den innflytelsen Russland allerede de facto utøvet. Moskvas politikk ble mer aggressiv etter hvert som den regionale sikkerhetssituasjonen endret seg og russisk innflytelse kom under stadig mer press etter 2003. I bunn og grunn var den imidlertid fortsatt defensiv, rettet mot å opprettholde egen posisjon. Politikken var mer tilfeldig, mindre nøye planlagt og mer motivert av umiddelbare sikkerhetsbekymringer enn både Moskva og dets kritikere nødvendigvis ville framstille det som – Moskva fordi slik ad hoc-politikk i eget nærområde harmonerte dårlig med deres stormaktsambisjoner, kritikerne fordi det ikke passet deres bilde av et manipulerende og imperialistisk Russland.

Det er usikkert hvor mye Transnistria-politikken kan fortelle oss om russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk i det postsovjetiske området mer generelt. Noe av grunnen til Russlands defensive politikk i forbindelse med Transnistria-konflikten var en relativ mangel på interesse så lenge Moskvas interesser ikke var nevneverdig truet. Gitt at flere analyser (se f.eks. Nygren 2008; Tsy-gankov 2006) har pekt på at Russlands interesser i det postsovjetiske området verken var eller er ensartete, men har variert fra region til region og land til land, kan dette rett og slett bety at politikken overfor Transnistria og Moldova var underordnet viktigere spørsmål som for eksempel forholdet til Ukraina og situasjonen i Kaukasus. Poenget om betydningen av regional kontekst kan således føres et steg videre, og en serie sammenlignende analyser av russisk politikk fra forskjellige deler av det postsovjetiske området vil kunne være et godt utgangspunkt for å avdekke Russlands ulike motiver. Å generalisere om russisk politikk med utgangspunkt i Transnistria-konflikten alene er imidlertid ikke mulig.

Hva betyr så disse konklusjonene for en eventuell løsning på Transnistria-konflikten? De kan gi grunn til både optimisme og pessimisme. For å ta optimismen først, er det klart at Russland har lagt relativt liten vekt på Transnistrias overlevelse som sådan. Moskvas interesse har først og fremst vært egen innflytelse, fortrinnsvis over Moldova som helhet. Regimet i Tiraspol har i så måte vært en unnværlig (og til tider besværlig) partner. Isolert sett borger dette for at det kan være mulig å framforhandle en løsning som Russland vil kunne se seg fornøyd med. På den pessimistiske siden må det nok slås fast at Russlands idé om innflytelse og sikkerhet, herunder spesielt ønsket om et militært nærvær, sannsynligvis fortsatt vil ligge en del hakk over hva både Moldova og dets vestlige partnere vil kunne akseptere. I tillegg viser Russlands til tider nonchalante tilnærming til konflikten at Moskva ikke har hastverk med å finne en løsning. Charles King (2001) hevdet at de postsovjetiske konfliktene forblir uløste fordi ingen av partene taper nok på en fortsettelse av status quo. Dette har tydelig vært tilfelle i Transnistria – en endring i Russlands holdning vil sannsynligvis ikke inntreffe før Moskva føler at de har mer å tape enn å vinne på å fortsette i samme spor.

Til slutt er det på sin plass å gjenta at Russland, tross sin sterke innblanding og kompliserende rolle, til syvende og sist er en tredjepart i Transnistria-konflikten. Selv om man får Moskva til å snu, trekke ut troppene og kanskje til og med legge press på Tiraspol for å komme til enighet med Chisinau, garanterer ikke dette en løsning. Konflikten står mellom Moldova og Transnistria, og dreier seg først og fremst om spørsmålet om sistnevntes politiske status. Utbryterrepublikken vil åpenbart svekkes sterkt dersom Moskvas støtte skulle opphøre, men gjennom nesten tjue år med de facto uavhengighet har regimet bygget opp alternative ressurser (Blakkisrud & Kolstø 2011). En endring av Russlands politikk er således kun et steg på veien mot en løsning av Transnistria-konflikten.

Litteratur

Allison, Roy, Margot Light & Stephen White (2006) Putin’s Russia and the Enlarged Europe. Oxford: Blackwell.

Baev, Pavel (2008) Russian Energy Policy and Military Power: Putin’s Quest for Greatness. New York: Routledge.

Beyer, John (2010) Transnistria: In Search of a Settlement for Moldova’s Break-away Region. St. Antony’s International Review 6 (1): 165–87.

Basic Provisions of the Military Doctrine of the Russian Federation (1993). Tilgjengelig på www.fas.org/nuke/guide/russia/doctrine/russia-mil-doc.html. Lesedato 15. februar 2011.

Blakkisrud, Helge & Pål Kolstø (2011) From Secessionist Conflict Toward a Functioning State: Processes of State- and Nation-Building in Transnistria. Post-Soviet Affairs 27 (2): 178–210.

Blank, Stephen (2008) Russia and the Black Sea’s Frozen Conflicts in Strategic Perspective. Mediterranean Quarterly 19 (3): 23–54.

Bugajski, Janusz (2004) Cold Peace. Russia’s New Imperialism. Washington, D.C.: Center for Strategic and International Studies.

Buzan, Barry & Ole Wæver (2003) Regions and Powers: The Structure of International Security. Cambridge: Cambridge University Press.

Foreign Policy Conception of the Russian Federation (1993) i Andrei Melville & Tatiana Shakhleina (red.) (2005a) Russian Foreign Policy in Transition: Concepts and Realities. Budapest: CEU Press (27–64).

Foreign Policy Conception of the Russian Federation (2000) i Andrei Melville & Tatiana Shakhleina (red.) (2005b) Russian Foreign Policy in Transition: Concepts and Realities. Budapest: CEU Press (89–104).

Foreign Policy Concept of the Russian Federation (2008). Tilgjengelig på http://archive.kremlin.ru/eng/text/docs/2008/07/204750.shtml. Lesedato 15. februar 2011.

Herd, Graeme (2007) «Russia’s Transnistria Policy: Means, Ends and Great Power Trajectories» i Roger E. Kanet (red.) Russia: Re-emerging Great Power. Basingstoke: Palgrave Macmillan (81–106).

ICG (2004) Moldova: Regional Tensions over Transdniestria. Brussel: Inter-national Crisis Group.

Ionescu, Dan (1996) Playing the Dniester Card In and After the Russian Election. Transition 23. august: 26–28.

Jackson, Nicole (2003) Russian Foreign Policy and the CIS: Theories, Debates and Actions. London: Routledge.

King, Charles (2000) The Moldovans: Romania, Russia and the Politics of Culture. Stanford, CA: Hoover Institution Press.

King, Charles (2001) The Benefits of Ethnic War: Understanding Eurasia’s Unrecognized States. World Politics 53 (4): 524–52.

Kolstø, Pål (2000) Political Construction Sites: Nation-Building in Russia and the Post-Soviet States. Boulder, CO: Westview Press.

Kontseptsija natsionalnoj bezopasnosti Rossijskoj Federatsii (1997) Tilgjengelig på www.scrf.gov.ru/documents/1.html. Lesedato 15. februar 2011.

Kozak, Dmitrij (2003) «Memorandum Kozaka»: Rossijskij plan obedinenija Moldovy i Pridnestrovja. Tilgjengelig på www.regnum.ru/news/458547.html. Lesedato 3. november 2010.

Lo, Bobo (2002) Russian Foreign Policy in the Post-Soviet Era: Reality, Illusion and Mythmaking. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Lucas, Edward (2008) The New Cold War: How the Kremlin Menaces Both Russia and the West. London: Bloomsbury.

Lynch, Dov (2000) Russian Peacekeeping Strategies in the CIS: the Case of Moldova, Georgia and Tajikistan. Basingstoke: Macmillan.

Lynch, Dov (2003) Post-Imperial Peacekeeping: Russia in the CIS. Oslo: IFS.

Lynch, Dov (2004) Engaging Eurasia’s Separatist States: Unresolved Conflicts and De Facto States. Washington, D.C.: United States Institute for Peace Press.

Lynch, Dov (2006) Peacekeeping in Transnistria: Cooperation or Competition? The International Spectator 41 (4): 55–67.

Löwenhardt, John (2004) The OSCE, Moldova and Russian Diplomacy in 2003. Journal of Communist Studies and Transition Politics 20 (4): 103–112.

Mackinnon, Mark (2007) The New Cold War: Revolutions, Rigged Elections, and Pipeline Politics in the Former Soviet Union. Toronto: Random House Canada.

Mankoff, Jeffrey (2009) Russian Foreign Policy: the Return of Great Power Politics. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

Markedonov, Serguei (2007) Transnistrie: Le Credo Séparatiste. Entretien avec Igor Smirnov. Politique Internationale 114: 249–70.

Matz, Johan (2001) Constructing a Post-Soviet Political Reality: Russian Foreign Policy Towards the Newly Independent States, 1990–1995. Uppsala: Uppsala Universitet.

Melvin, Neil (1995) Russians Beyond Russia: The Politics of National Identity. London: Pinter.

Military Doctrine of the Russian Federation (2000) i Andrei Melville & Tatiana Shakhleina (red.) (2005) Russian Foreign Policy in Transition: Concepts and Realities. Budapest: CEU Press (105–28).

MID (2004a) Otvety ofitsialnogo predstavitelja MID Rossii A.V. Jakovenko na voprosy korrespondenta agentstva «Interfaks» po problematike rossijsko-moldavskikh otnosjenij, 14. februar. Tilgjengelig på www.mid.ru/brp_4.nsf/9f9f2a6497b5822f43256a2900463456/cc800815e820e3c3c3256e3a0031ae47. Lesedato 18. januar 2011.

MID (2004b) Statja Posla Rossijskoj Federatsii v Respublike Moldova Ju. A. Zubakova «Rossija segodnja», opublikovannaja v gazete «Nezavisimaja Moldova» 4. marta 2004 goda. Tilgjengelig på www.moldova.mid.ru/press-slujba/pr_040304.htm. Lesedato 18. januar 2011.

MID (2007) Zajavlenie Ministerstva inostrannykh del Rossii v svjazi s priostanovleniem Rossijskoj Federatsiej dejstvija Dogovora ob obytsjnykh vooruzjennykh silakh v Jevrope (DOVSE), 12. desember. Tilgjengelig på www.mid.ru/brp_4.nsf/sps/6F1CE1D471A742E7C32573AE00738056. Lesedato 18. januar 2011.

National Security Conception of the Russian Federation (2000) i Andrei Melville & Tatiana Shakhleina (red.) (2005) Russian Foreign Policy in Transition: Concepts and Realities. Budapest: CEU Press (129–46).

Nygren, Bertil (2008) The Rebuilding of Greater Russia. Putin’s Foreign Policy Towards the CIS Countries. London: Routledge.

OSCE (1997) Memorandum On the Bases for Normalization of Relations Between the Republic of Moldova and Transdniestria. Tilgjengelig på www.osce.org/moldova/42309. Lesedato 3. november 2010.

OSCE (1999) Istanbul Document 1999. Tilgjengelig på www.osce.org/mc/39569. Lesedato 3. november 2010.

OSCE (2002) Final Document of the Tenth Meeting of the Ministerial Council, 6 and 7 December 2002, Porto. Tilgjengelig på www.osce.org/mc/40521. Lesedato 5. april 2011.

OSCE (2004) Final Document of the Twelfth Meeting of the Ministerial Council, 6 and 7 December 2004, Sofia. Tilgjengelig på www.osce.org/mc/41813. Lesedato 5. april 2011.

OSCE (2005) Final Decisions of the Thirteenth Meeting of the Ministerial Council, 5 and 6 December 2005, Ljubljana. Tilgjengelig på www.osce.org/mc/17490. Lesedato 5. april 2011.

Putin, Vladimir (2000) Press-konferentsija po itogam rossijsko-moldavskikh peregovorov, 17. juni. Tilgjengelig på http://archive.kremlin.ru/text/appears/2000/06/126189.shtml. Lesedato 9. oktober 2011.

Putin, Vladimir (2001) Otvety na voprosy na sovmestnoj press-konferentsii s glavami gosudarstv SNG, 30. november. Tilgjengelig på http://archive.kremlin.ru/text/appears/2001/11/28721.shtml. Lesedato 9. oktober 2011.

Putin, Vladimir (2002) Sovmestnoe zajavlenie Prezidenta Rossijskoj Federatsii V.V. Putina, Predsedatelja Jevropejskogo soveta Kh.M. Asnara, pri sodejstvii Generalnogo sekretarja Soveta JeS/Vysokogo predstavitelja po voprosam vnesjnej politiki i politiki bezopasnosti JeS Kh. Solany, i Predsedatelja Komissii Jevropejskikh soobsjtsjestv R. Prodi, 29. mai. Tilgjengelig på http://archive.kremlin.ru/text/docs/2002/05/30864.shtml. Lesedato 9. oktober 2011.

Rogstad, Adrian (2011) A Kaliningrad of the South? Russia and Transnistria, 1992–2008. Masteroppgave. Oxford: University of Oxford.

Sakwa, Richard (2008) «New Cold War» or «Twenty Years’ Crisis»: Russia and International Politics. International Affairs 84 (2): 241–67.

Shevtsova, Lilia (2010) Lonely Power: Why Russia Has Failed to Become the West and the West is Weary of Russia. Washington, D.C.: Carnegie Endowment for International Peace.

Solovjev, Vladimir (2008) «My s Vladimirom Putinym davno poterjali vkus k sobstvennym khotelkam». Kommersant 11. mars.

Suny, Ronald Grigor (2007) «Living in the Hood: Russia, Empire and the Old and New Neighbors» i Robert Legvold (red.) Russian Foreign Policy in the Twenty-First Century and the Shadow of the Past. New York: Columbia University Press (47–105).

Trenin, Dmitri (2001) The End of Eurasia: Russia on the Border Between Geopolitics and Globalization. Washington, D.C.: Carnegie Endowment for International Peace.

Trenin, Dmitri (2011) What Russian Empire? International Herald Tribune 23. august.

Tsygankov, Andrei (2006) If Not By Tanks, Then By Banks? The Role of Soft Power in Putin’s Foreign Policy. Europe–Asia Studies 58 (7): 1079–99.

Tsygankov, Andrei (2010) Russian Foreign Policy: Change and Continuity in National Identity (2. utg.). Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

Voennaja doktrina Rossijskoj Federatsii (2010). Tilgjengelig på http://news.kremlin.ru/ref_notes/461. Lesedato 19. februar 2012.

Westad, Odd Arne (2005) The Global Cold War: Third World Interventions and the Making of Our Times. Cambridge: Cambridge University Press.

1For enkelhets skyld brukes det rumenske «Transnistria» i denne artikkelen både om utbryterrepublikken og det geografiske området, mens det russiske «Dnjestr» brukes om elva som skiller dette området fra resten av Moldova. Denne bruken innebærer ikke en politisk stillingtagen.
2Bessarabia, den delen av sovjetrepublikken som lå vest for Dnjestr, var en del av Romania i mellomkrigstiden.
3Den 14. armé ble satt under russisk kontroll gjennom et dekret utstedt av president Boris Jeltsin. Den 27. mai beordret Jeltsin en tilbaketrekning av armeen, men hans ordre hadde liten eller ingen effekt på den 14. armés disposisjoner (Izvestija 2. april, 29. mai 1992).
4Kozak-planen fra 2003 ville i tillegg gitt fremtidige senatorer fra Transnistria vetorett over Moldovas utenrikspolitikk (Kozak 2003).
5Takk til Alex Pravda for denne bredere forståelsen av post-imperialisme.
6Antallet var og er avhengig av om «russer» defineres etnisk, lingvistisk eller «kulturelt».
7Jeltsin var på vei hjem fra USA da kampene i Bender begynte. Under Rutskojs ledelse fordømte den russiske regjeringen Moldova for å «forsøke å løse en komplisert politisk konflikt kun med bruk av makt». På russisk TV beskyldte Rutskoj Moldova for å ha startet en «blodig massakre» av sivilbefolkningen. TV-opptredenen ble umiddelbart populær, særlig i politiske sirkler, og mye tyder på at Jeltsin så det som nødvendig å følge Rutskojs linje for ikke å tape oppslutning (Nezavisimaja gazeta 23. juni 1992; Matz 2001: 157).
8Russland sto fast på at forpliktelser inngått i OSSE-sammenheng kun er politiske, og at koblingen av disse til de juridiske forpliktelsene i den tilpassede CFE-avtalen ikke hørte noe steds hjemme. NATO-landene, med USA i spissen, sto fast på at forpliktelsene ble sett på som del av en pakke og at de ikke ville ratifisere den tilpassede CFE-avtalen før russiske tropper var ute av Georgia og Moldova.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon