Den massive mobiliseringen i etterkant av Dumavalget i desember tok åpenbart Vladimir Putin og Kreml på sengen. Det har lenge nærmest vært tatt for gitt at den jevne russer ikke lar seg engasjere politisk. Under glasnost og perestrojka hadde det vært bred folkelig deltakelse i prosessene som ledet frem mot Sovjetunionens oppløsning, men hverdagen i det nye Russland ble raskt fylt av kampen for å dekke mer basale behov. Den økonomiske oppturen etter årtusenskiftet og fremveksten av en velbeslått middelklasse endret ikke på dette bildet. Tvert imot, ulike opposisjonsgrupper har gang på gang forsøkt å få folk ut på gatene for å demonstrere mot Putin-regimet – men markeringene har normalt trukket noen titalls, i beste fall noen hundretalls deltakere. Forklaringen som har blitt gitt er at det har eksistert en uuttalt samfunnskontrakt: Myndighetene legger til rette for velstandsvekst i bytte mot at befolkningen avstår fra en del «abstrakte» rettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet. Nå var det med ett plutselige titusener som demonstrerte. Hva var det som hadde skjedd?

I etterkant kan det synes som om Putin hadde feilbedømt reaksjonene på hvordan «rokaden» med Medvedev ville bli mottatt. Da tronskiftet ble forkynt i september i fjor, ble det presentert som et fait accompli – de to hadde ganske enkelt avtalt seg imellom at de skulle bytte jobb etter valget i mars. Hva Ivan og Olga mente om saken, lot ikke til å bekymre dem. Denne suverene forakten for demokratiske spilleregler, kombinert med det omfattende og åpenlyse fusket som karakteriserte Dumavalget, fikk det til å renne over for mange. De var lei av å få stemmene sine stjålet, lei av «partiet for kjeltringer og tyver», lei av Putin.

I titusentall rykket velgerne ut for å markere sin misnøye. Det var et fargerikt skue: Demonstrasjonene var preget av Jablokos hvite flagg, Solidaritets oransje, monarkistenes trikolorer, anarkistenes svarte osv… Men mangfoldet var også en illustrasjon på opposisjonens største svakhet: mangelen på en alternativ lederskikkelse og et felles program. Det eneste som forente var ønsket om et «Russland uten Putin». Til tross for en imponerende mobilisering ble det dermed raskt klart at presidentvalget i mars kom altfor tidlig med tanke på å kunne utfordre Putin. Sakte, men sikkert kom også Kreml-maskineriet i gang igjen. Med tung drahjelp av regjeringskontrollerte massemedia og administrative ressurser var Putin igjen på offensiven.

Selv opposisjonens relativt beskjedne målsetning om i det minste å tvinge Putin ut i en andre valgomgang før han på ny kunne innta Kreml, viste seg å være urealistisk. I valget 4. mars fikk Putin offisielt 63,6 % av stemmene. Som forventet ble det også denne gang meldt om juks. Innføring av gjennomsiktige stemmeurner og webkameraovervåkning av nesten samtlige av de nærmere 95 000 stemmelokalene forhindret ikke at det fortsatt ble innrapportert mildest talt oppsiktsvekkende resultater, slik som en valgdeltakelse på 99,5 % med 99,7 % oppslutning om Putin i Tsjetsjenia. Men Putin endte milevidt foran konkurrentene – som for øvrig besto av et heller middelmådig felt av kandidater, og selv vaktbikkjeorganisasjonen Golos, som gjennomførte en parallell opptelling, konkluderte med at Putin hadde fått minst halvparten av stemmene.

Putin har dermed tilsynelatende ridd stormen av. I tillegg ser det ut som om mange av deltakerne fra massemønstringene på Bolotnaja og Sakharov avenyen er i ferd med å resignere. Demonstrasjonene som var tillyst i etterkant av presidentvalget, har bare vært en blek skygge av de fargesprakende manifestasjonene vi har vært vitne til de siste par månedene. Flertallet vil fortsatt ha Putin.

Samtidig, uten forkleinelse for Putins lojale stormtropper, pensjonistene og arbeidere i provinsbyene: Det er ikke disse gruppene Kreml vil kunne lene seg på for å realisere Putins stormaktsambisjoner, det er tvert imot den samme middelklassen som var ute og demonstrerte. Putins seier endrer dermed ikke på det grunnleggende problemet demonstrasjonene signaliserte: Moskvas og St. Petersburgs voksende middelklasse lar seg ikke lenger avspise med velstandsvekst. Putin gjorde noen av sine relativt sett dårligste valg i de to metropolene Moskva (46 %) og St. Petersburg (59 %). Skremmebildet av 1990-tallets kaos synes å være i ferd med å miste sin kraft – middelklassen tror ikke lenger at det eneste som står mellom Russland og kaos er Vladimir Putin.

Oppslutningen om den politiske novisen Mikhail Prokhorov viser at middelklassen tørster etter forandring. Selv om Prokhorov aldri helt klarte å kvitte seg med mistanken om at han var Kremls foretrukne «opposisjonskandidat» og lynavleder, må det være et tankekors at et slikt ubeskrevet blad endte på en solid andreplass bak Putin i Moskva. Middelklassen vil ha nye ansikter, ny politikk og nye muligheter.

I denne utgaven av tidsskriftet skal vi ta for oss et viktig aspekt ved den russiske samfunnskontrakten: moderniseringen av russisk økonomi. Susanne Oxenstierna har undersøkt retorikk og politikk i president Medvedevs moderniseringsprosjekt fra det politiske manifestet «Russland, fremad!» i 2009 til de seneste budsjettforslagene. Hun fremhever at russiske myndigheter har en god problemforståelse, men at reformforsøkene undergraves av en tradisjonell toppstyrt tilnærming. Oxenstierna reiser også spørsmålet hvorvidt – og eventuelt i hvilken form – moderniseringsprosjektet vil videreføres under president Putin.

Opposisjonen er per i dag ikke i stand til å tilby et alternativ til Putin, men skal Putin-regimet overleve, må det nå strekke ut en hånd. Kreml må reforhandle samfunnskontrakten. I det ligger også et håp om en mer pluralistisk samfunnsorden.

Helge Blakkisrud, redaktør