Historiske sannheter er ofte situasjonsbetinget. Som regel er det seierherrene som fører historien i pennen; det påvirker hva som blir nevnt – og ikke minst hva som blir forbigått i stillhet. Taperne – enten det er imperier eller enkeltpersoner – forvises til statistroller. Samtidig utfordres de etablerte historiene med ujevne mellomrom av statssammenbrudd og regimeendringer. Tusenårsriker blir til sidespor, gamle helter rives ned av pidestallen og nye hendelser løftes frem som definerende for den nasjonale selvforståelsen.

Det samme skjer når nye nasjoner og stater krever sin plass på den internasjonale arena. De kommer ikke uten en historisk bagasje. Det vil si, om det skulle vise seg at de faktisk gjør det – at de ikke allerede har en etablert historisk kanon å vise til, blir en sentral del av nasjonsbyggingsprosessen nettopp å «avdekke nasjonens røtter». De nasjonale entreprenørene spiller ikke bare på drømmen om en bedre fremtid for å mobilisere befolkningen, like viktig er ofte hva som på engelsk omtales som «the glorious past», betydningen av en strålende fortid. I en krevende nåtid hvor befolkningen settes på utallige prøver, skal fortellingen om fortidens storhet gi løfter om at nasjonen er eslet for en større fremtid.

Oppløsningen av de tre multinasjonale føderasjonene i Øst-Europa (Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia) på begynnelsen av 1990-tallet representerte både regimeendringer og en intens fase av nasjons- og statsbygging. Sovjetisk historieskrivning hadde for eksempel vært dominert av en fortelling om ulike nasjoners frivillige tilslutning til først det russiske og deretter det sovjetiske statsprosjektet. Med Sovjetunionens oppløsning måtte dermed de tidligere unionsrepublikkene skape nye historiske kanoner som ikke lenger var sentrert rundt innslag av klassekamp og progressive aspekter ved det sovjetiske moderniseringsprosjektet, men som i stedet løftet frem hendelser som pekte fremover mot det som nå fremsto som realiseringen av nasjonens ultimate mål: selvbestemmelse i form av en egen, uavhengig statsdannelse.

I den mest intensive nasjonsbyggingsfasen på begynnelsen av 1990-tallet var det høk over høk: «Alle» ville koble seg opp mot og monopolisere historiske statsdannelser. Kampen om hvem som var den «egentlige», opprinnelige befolkningen i regionen førte til at stadig dypere historiske røtter ble avdekket – eller i de fleste tilfeller, konstruert på mer eller mindre tvilsomt grunnlag. Kampen om å være eldst og størst, eller i alle fall i det minste en nasjon med en unik historisk misjon, gav seg til dels absurde utslag, som når det i en ossetisk historiebok fra begynnelsen av 1990-tallet ble slått fast en gang for alle at Jesus egentlig var osset.

Eiendomsretten til historien kom under press. Var for eksempel Kiev – via Moskva-fyrstedømmet, Tsar-Russland og Sovjetunionen – «the glorious past» for dagens russiske statsdannelse? Eller «tilhører» Kiev ukrainerne gjennom en alternativ historisk genealogi via fyrstedømmet Galitsj-Volynia og storhertugdømmet Litauen? Eller for å ta en parallell fra Balkan: Forsøker dagens slavisktalende makedonere å «stjele» Aleksander den store gjennom navnevalg og symbolbruk? Det hevder i alle fall grekerne, som mener å ha monopol på områdets antikke historie. Etter 20 års strid er det fortsatt ingen enighet mellom Skopje og Athen om hva den tidligere jugoslaviske republikken skal hete. Dette har stukket kjepper i hjulene både for NATO-medlemskap og EU-forhandlinger – og en rekke stater sverger fortsatt til den ikke helt elegante kompromissnavneløsningen Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia.

Lenger østover har de sentralasiatiske nasjonene, som først fant sin nåværende etniske avgrensning i sovjetperioden, kunnet fråtse i tidligere statsdannelser. De eldgamle sivilisasjonene langs Silkeveien sto laglig til som orienteringspunkter for nygamle historieprosjekter – men skjerpet også rivaliseringen mellom de nye statene. Tadsjikene har for eksempel løftet frem Samanide-dynastiet, som sto for en blomstrende høykultur på 800–900-tallet, som sitt «the glorious past». Dette kobler ikke bare dagens tadsjiker til en større, fellespersisk historie, men tjener også som en konstant påminnelse om at usbekerne tilegnet seg samanidenes historiske byer – og tadsjikenes viktigste kultursentra – som en følge av sovjetstatens grensetrekninger på 1920-tallet.

I denne utgaven av Nordisk Østforum skal vi se nærmere på dagens russiske historiepolitikk, nærmere bestemt på Putins forsøk på å bruke historieundervisningen i det russiske skolesystemet til å dyrke frem en ny statspatriotisme. Johannes Due Enstad har undersøkt hvordan omskrivingen av historiepensum i kombinasjon med et nytt program for patriotisk oppfostring og etableringen av en offentlig kommisjon for bekjempelse av historieforfalskning, har bidratt til fremveksten av det han kaller en «putinistisk historiepolitikk». Mens Russland i kjølvannet av imperiets oppløsning sto som mer eller mindre retningsløs og passiv tilskuer til de ulike nasjonsbyggingsprosjektene i de øvrige sovjetrepublikkene, har Kreml og historikerlauget siden årtusenskiftet i økende grad sluttet rekkene i en felles vektlegging av fedrelandets stolte historie. Enstad advarer mot konsekvensene av de blindsonene en slik tilnærming gir, ikke minst når det gjelder behovet for et oppgjør med Stalin-periodens forbrytelser mot menneskeheten.

Spørsmålet er om denne patriotiske oppblomstringen er et naturlig utslag og korrektiv til 1990-tallets normoppløsning, en nødvendig fase man må gjennom for å bearbeide tap av supermaktsstatus og imperium. Enstad synes i det minste å øyne håp i det han ser som tilløp til mer nyanserte uttalelser om den sovjetiske fortiden blant dagens ledere.

Helge Blakkisrud, redaktør