Vinteren 2008 beskrev Vladimir Putin Russland som en «øy av stabilitet» i et ellers opprørt økonomisk farvann. Den internasjonale finanskrisen hadde fått internasjonale storbanker, ja selv stater til å vakle, men i Russland gikk tilsynelatende den oljesmurte økonomien fortsatt så det suste. Det skulle imidlertid ikke gå mange måneder før Putin måtte bite i seg sine ord: Med en oljepris i fritt fall og kredittørke på det internasjonale markedet slo krisen snart inn som en brottsjø over Russland. Krigen med Georgia samme høst bidro ikke akkurat til å roe et nervøst marked.

Etter åtte år med sterk vekst måtte sektor etter sektor nå melde om røde tall. Verdien av selskapene på RTS-børsen i Moskva falt i løpet av få måneder med en trillion dollar. Oligarkenes formuer forsvant som dugg for solen – Oleg Deripaska, Russlands rikeste mann, raste fra 9. til 164. plass på Forbes’ ranking over verdens rikeste. I 2009 ble det notert en nedgang i BNP på nesten 8 %.

Den russiske regjerningen måtte grave dypt i statskassen for å forsøke å dempe de verste skadevirkningene. Det er allikevel bred enighet om at myndighetene håndterte krisen på en god måte. Til forskjell fra mange europeiske land hadde Russland ført en sunn makroøkonomisk politikk i årene frem mot krisen. Betydelige deler av overskuddet på statsbudsjettet hadde blitt kanalisert over i en russisk variant av oljefondet – en reserve som var ment nettopp å kunne motvirke midlertidige svingninger på det internasjonale markedet. Selv om krisen kom brått og slo hardt, bidro dette til at Russland relativt raskt var tilbake på vekstsporet. Allerede i 2010 var trenden snudd; russisk økonomi vokste med i underkant av 4 %.

Hvilke lærdommer trakk så russiske myndigheter av krisen? Noen vil hevde at svaret er «altfor få». Nedgang ble snudd til ny vekst såpass rask at man slapp å foreta smertefulle, men etter manges mening nødvendige strukturelle grep. Jakub Godzimirski har i en artikkel i denne utgaven av Nordisk Østforum sett nærmere på et viktig aspekt: russiske myndigheters (re)vurdering av energisektorens rolle i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen. Selv om oljeprisen – sett med russiske øyne – det siste året har utviklet seg i en positiv retning, viste krisen med all tydelig klarhet hvor sårbar russisk økonomi er for svingninger på det internasjonale markedet. Myndighetenes svar har vært diversifisering. Som Godzimirski påpeker, er russisk gasseksport i dag i stor grad rettet inn mot det europeiske markedet. Krisen har imidlertid på ny aktualisert planene om å dreie mer av russiske eksport østover mot de raskt voksende økonomiene i Asia/Stillehavsregionen. Dette vil kunne gi energisektoren et ekstra marked å støtte seg på.

Men diversifisering er ikke bare snakk om nye markeder, det er også et spørsmål om fortsatt vektlegging av råvareeksport versus utvikling av andre og nye næringer. «Modernisering» har i løpet av kort tid blitt det nye mantraet i russisk politikk – vel å merke på det økonomiske området; politisk og sosialt er det fortsatt stabilitet som er målsettingen. Men både Medvedev og Putin snakker seg i dag varme om behovet for modernisering av russisk økonomi.

Så langt har det imidlertid blitt mest med nettopp dette – snakk, men lite konkret handling. En av grunnene er sannsynligvis at Medvedev og Putin har ulike oppfatninger av hva moderniseringsprosjektet skal innebære. Mens Medvedev har promotert innovasjonsbasert økonomi, symbolisert ved planene om å utvikle et russisk svar på Silicon Valley utenfor Moskva, er Putin tilsynelatende mer opptatt av å modernisere det russiske energikomplekset slik at dette også i fremtiden vil kunne danne bærebjelken i russisk økonomi.

Inntil det blir endelig avklart hvorvidt det blir Medvedev eller Putin som stiller som regimets kandidat ved presidentvalget neste år, er det dermed liten grunn til å forvente et klart svar på i hvilken retning russiske myndigheter ønsker å styre russisk økonomi. At Medvedev har lyst på en presidentperiode til, er det ingen tvil om. Det avgjørende her er imidlertid verken Medvedevs ambisjoner eller for den saks skyld det russiske elektoratets preferanser. Putin har for lenge siden gjort det klart at dette valget vil bli avgjort på kammerset. «Noen av oss har snakket sammen», het det i sin tid i norsk politikk. I Russland er det mer rett frem: Med utgangspunkt i en helhetsvurdering av hva som tjener Russlands nasjonale interesser, den politiske og økonomiske eliten og regimets interesser, vil Putin treffe et valg for Russlands 142 millioner innbyggere. Russlands endelige veivalg i kjølvannet av finanskrisen ligger fortsatt i Putins hender.

De to øvrige artiklene i denne utgaven av Nordisk Østforum tar for seg møtet mellom øst og vest. Helena Jerman presenterer en studie basert på et langvarig etnografisk feltarbeid om møter i det finsk-russiske grenselandet, et område hvor både personer og grenser har beveget seg frem og tilbake gjennom århundrer. I den foreliggende artikkelen fokuserer hun på sosialt minne og tilhørighetsfølelse blant familier som er splittet på tvers av grenser. Mens Jermans feltarbeid primært er gjennomført blant russere som har beveget seg fra øst til vest, ser Fredrik Stiernstedt på utveksling motsatt vei: Hva skjer når vestlige mediakonsepter, her svensk musikkradio, eksporteres til en annen kulturell/medial kontekst, i dette tilfellet Baltikum? Hvordan klones kulturelle former og hvilke spenninger kan oppstå i slike møter?

God lesning!

Redaktøren