Call for Protection. Situating Journalists in Post-Cold War Romania in a Global Media Development Discourse

Urban Larsen

Stockholm: Acta Universitatis Stockholmiensis 2010

235 sider. ISBN 9789186071363

Anmeldt av Svanhild Naterstad [mag. art. i rumensk litteratur, journalist i Adresseavisen]

«Har du ikke noe annet å gjøre i dag, lille fugl,» spurte Romanias president Traian Băsescu en kvinnelig journalist i mai 2007. Han og kona hadde gjort storinnkjøp på et supermarked. Journalisten ventet ved utgangsdøren og filmet ham og kona med et mobiltelefonkamera mens hun stilte spørsmål om presidentens forventninger til det forestående valget. Journalisten kommenterte ikke presidentens tiltale, som har en grovt usømmelig betydning på rumensk, men gjentok spørsmålet. Băsescu mistet besinnelsen og tok fra henne telefonen. Uten å skru av opptakeren stakk han den i lomma. I samtalen som fulgte mellom ham og kona omtalte presidenten journalisten som «en stinkende og aggressiv sigøyner».

Call for Protection er Urban Larsens doktoravhandling i sosialantropologi. Hans prosjekt er å se på hvordan journalistikken forstås og tillegges mening i en overnasjonal kontekst ved å se nærmere på utviklingen av journalistikken i Romania etter 1989.

Feltarbeidet er gjort i Bucuresti fra 2000 til 2002. Det er snart ti år siden, men som innledningen til denne omtalen antyder, har Romania fortsatt en vei å gå før både folk flest og landets toppledere er fullkomment à jour med hva som ideelt sett regnes som pressens rolle. Opptrinnet utenfor kjøpesenteret (som ikke inngår i Larsens materiale) antyder også noe om den manglende respekten og tilliten rumenske journalister nyter.

Larsen tar utgangspunkt i en rapport om pressefrihetens vilkår i Romania, utarbeidet av organisasjonen Reportere uten grenser i 2004. Denne konkluderer med at «overgrep mot journalister skjer» og at de som en spesielt utsatt gruppe har «behov for beskyttelse».

Larsen vurderer deretter NGOens konklusjoner opp mot egne erfaringer fra feltarbeidet og beskriver hvordan Reportere uten grenser med utgangspunkt i tanken om at det finnes et sett med allmenngyldige, overnasjonale presseetiske standarder, opererer innenfor en verdensomspennende prosess som handler om å spre det som regnes som universelle menneskerettigheter, demokratisering og liberalisering av lovverk knyttet til massemediene.

Ved å vise fram holdninger og handlinger, gjennom til dels hårreisende eksempler, viser Larsen at både Reportere uten grensers analyse – at journalister utsettes for overgrep – og oppskriften som skisseres for en løsning – at journalistene må beskyttes – blir for enkel når man ikke tar hensyn til konteksten i det enkelte land. Det handler ikke bare om overgrep. Det holder ikke å beskytte.

Gjennom samtaler og intervjuer med journalister og representanter fra pressefrihetsorganisasjoner om deres rutiner og holdninger knyttet til korrupsjon og til ulike former for press og bindinger, har Larsen samlet et særdeles interessant materiale fra overgangsperioden, eller snarere omstillingsperioden (fra hva vet vi, til hva er fortsatt uklart) som ikke ser ut til å ha noen ende i Romania. Han deltar også på sikkerhetskurs og pressefrihetskonferanser for journalister finansiert av Europarådet og amerikanske Independent Federation of Journalism.

Larsen problematiserer det faktum at den vestlige modellen Reportere uten grenser opererer med, uten videre overføres til en rumensk postkommunistisk virkelighet. Han minner om at organisasjonen (som andre NGOer) også har en ideologi og en agenda, selv om hensikten (større pressefrihet i Romania) er en de fleste av oss vil støtte uten videre. Organisasjonen opererer sterkt normativt og vurderer pressen i Romania opp mot noen urealistisk høye presseetiske standarder, mener Larsen. Han tilbakeviser ikke de nedslående resultatene fra rapporten, men utfyller dem, og det på en svært innsiktsfull og leseverdig måte.

For en journalist fra en vestlig medietradisjon, som Larsen selv, er de rumenske informantenes holdninger drøy kost. Samtidig er det tankevekkende når de forklares – og noen ganger nesten rettferdiggjøres – ut fra den rumenske konteksten.

For dagens rumenske medievirkelighet er kronglete. Boken viser fram et spekter av hindre på veien mot det vi vil kalle en fri presse. Romania er i europeisk sammenheng et fattig land, med tilhørende korrupsjon, uten demokratiske tradisjoner, med mangelfullt lovverk og mager journalistisk skolering. Forretningsmenn, politi, rettsvesen, politikere og presse er vevd sammen i et slitesterkt nettverk av

forbindelser. I tillegg kommer en historisk betinget motstand mot fagorganisering, noe som gir journalistene enda mindre makt. Alt dette bidrar til at pressen har fint lite igjen av vaktbikkjefunksjonen.

Situasjonen gjør den enkelte journalist uhyre sårbar. Ytre press av mange slag fører først og fremst til selvsensur. Om ikke den er sterk nok, går redaktører inn og retter opp intervjuer og endrer meningsinnhold uten blygsel for å beskytte egen eller andres forretningsvirksomhet eller for å skjerme politiske meningsfeller. For en journalist er det ikke annet å gjøre enn å godta situasjonen, skal han eller hun beholde jobben. Eldre journalister med bakgrunn fra partipressen motsetter seg endring og motarbeider de unge som kommer fra journalistkurs finansiert av USA eller EU med nye tanker, ideer og idealer. Én journalist Larsen snakker med får klar beskjed: «Du skal alltid avslutte en nyhetsartikkel med en kommentar». En utbredt oppfatning – også blant redaktørene – synes nemlig å være at leserne ennå ikke er modne for «vestlig journalistikk». De må fortelles hva de skal mene.

«Uten penger, ingen frihet,» oppsummerer en annen informant. Larsen utdyper hvordan mektige annonsører setter betingelser før de inngår avtaler. Økonomiske bånd mellom politikere og medieeierne eller mellom forretningsgiganter og medieeiere forplanter seg til redaktørnivå og videre ned til den enkelte journalist. Ikke sjelden gir medieeiere redaktøren aksjer for å øke hans interesse for profitt (framfor god journalistikk). Her ligger en av forklaringene på at store deler av pressen i øst er svært tabloid.

Med en slik bakgrunn kan det synes opplagt at journalistene bør beskyttes. Men så har det seg slik at journalister ikke sjelden selv tar seg betalt for å skrive positivt om kommersielle produkter. I mange sammenhenger opptrer de som «politikere uten mandat» ved å ta ensidig stilling for en part – mot betaling. Skal journalister med denne typen biinntekter, uten interesse for en objektiv framstilling av virkeligheten, først og fremst beskyttes?

Larsen skriver innsiktsfullt og overbevisende både om journalistikkens vesen (i voldsom endring globalt) og om Romania (også i kraftig forvandling). Han avslutter med å beskrive en løsning for journalister som ikke vil la seg vikle inn i nettet av bindinger: De søker ut over landets grenser og til «en overnasjonal offentlighet». Det kan være et godt alternativ når du har avslørt noe kritikkverdig og redaktøren heller vil bruke stoffet til utpressing. Saken om presidenten og den kvinnelige journalisten lot seg ikke dysse ned. Den ble lest i Vesten og er å finne på nettet.