Azerbaijan Since Independence

Svante E. Cornell

Armonk, NY: M.E. Sharpe 2011

483 sider. ISBN 9780765630032

Anmeldt av Heidi Kjærnet [doktorgradsstipendiat ved NUPI, Fulbright-gjesteforsker ved Stanford University]

Svante Cornells nye bok Azerbaijan Since Independence gir en grundig og velskrevet innføring i aserbajdsjansk historie og politikk med fokus på tiden etter uavhengigheten fra Sovjetunionen (de to første kapitlene oppsummerer henholdsvis tiden før innføringen av sovjetstyret og sovjetperioden). Med et noteapparat bakerst og en separat fire siders bibliografisk note fremstår boken som noe midt imellom en populærvitenskapelig fremstilling og en fagakademisk tekst. Tre temaer vies særlig oppmerksomhet: Nagorno-Karabakh-konfliktens innvirkning på aserbajdsjansk politikk og samfunn, fremveksten av en oljeøkonomi og utviklingen av en egen utenrikspolitikk. Av plasshensyn vil jeg her ikke gå inn på andre utenrikspolitiske spørsmål enn de knyttet til Karabakh-konflikten.

Cornell gjør et omfattende sveip over aserbajdsjansk politikk, styringsstrukturer og energisektorens betydning for Aserbajdsjans postsovjetiske utvikling, samt de ulike utfordringene knyttet til avhengigheten av inntektene fra energieksport. For lesere som kjenner litteraturen om Aserbajdsjan, vil kanskje det mest interessante være Cornells innsiktsfulle og treffende beskrivelse av hvordan korrupsjonen gjennomsyrer det aserbajdsjanske styringssystemet. Korrupte nettverk har ifølge Cornell en distribuerende effekt som bidrar til å sikre regimet støtte. Den uskrevne regelen er at patron–klient-nettverkene får florere så lenge man er fullstendig lojal mot presidenten. Anti-korrupsjonstiltak blir dermed primært et verktøy for å forhindre at rivaliserende grupper får kontroll over kilder til rikdom (s. 176–78). Dette analytiske rammeverket blir særlig interessant om man kobler spørsmålet om makt og styring med oljeøkonomien. Er kontroll over olje- og gassinntektene og distribuering av disse gjennom patron–klient-nettverk like viktige for elitenes støtte til regimet som behovet for å forhindre rivaliserende grupper fra å kontrollere andre pengestrømmer?

Cornell gjør det klart at hans hovedanliggende i behandlingen av Karabakh-konflikten ikke er en fremstilling av krigsforløpet, men snarere å forklare hvordan denne konflikten har påvirket aserbajdsjansk samfunnsutvikling. Gjennomgangen av krigsforløpet er der-

for relativt kort og primært brukt som bakteppe for beskrivelsen av det politiske spillet i Baku på tidlig 1990-tall. Stilt overfor utfordringen med å gjennomføre politiske og økonomiske reformer i en nylig uavhengig stat og samtidig føre en krig i Karabakh, og under trusler om borgerkrig fra Surat Huseynovs styrker, valgte den aserbajdsjanske folkefronten å frasi seg makten og be Heydar Aliyev ta over styringen. Krigen førte til politiske problemer, men det politiske kaoset i Baku var ifølge Cornell en hovedgrunn til at Aserbajdsjan tapte krigen (s. 134).

Det henvises til andre kilder som kan konsulteres om selve krigsforløpet. Allikevel er det påfallende mange påstander som fremsettes uten at det henvises til kilder. Særlig gjelder dette avsnittene om Russlands rolle i konflikten og to av de mest omstridte enkeltepisodene i konflikten: Pogromene mot etniske armenere i Sumgait i februar 1988 og massakren på sivile aserbajdsjanere i landsbyen Khojaly i Karabakh i februar 1992.

Cornell skriver at overslagene over antall døde etter hendelsene i Sumgait varierer fra det «offisielle» tallet på 32 til flere hundre. Han gjør imidlertid ikke nærmere rede for hvilke kilder han legger til grunn verken for det offisielle tallet eller for det høyere anslaget (s. 48). Samtidig viser Cornell til at den passive rollen styrkene til det sovjetiske innenriksministeriet inntok under pogromene, fremkalte spekulasjoner om hvilken rolle sentralmyndighetene spilte når det gjaldt å antenne volden i Sumgait, og at det var beleilig for Moskva at hendelsen bidro til mulighetene for å føre en splitt og hersk-politikk i Kaukasus. «Gitt at ingen mobilisert aserbajdsjansk nasjonalisme fantes tidlig i 1988, og at det som skjedde i Armenia og Karabakh bare nylig hadde begynt å få oppmerksomheten til de bredere lag av befolkningen i aserbajdsjanske byer, forblir hendelsene i Sumgait et mysterium» (s. 49, anmelders oversettelse). Også antydningene om at Moskva kan ha stått bak opptøyene fremsettes uten kildehenvisninger.

Videre måtte Aserbajdsjan ifølge Cornell bygge sin militærstyrke fra bunnen av for å kunne møte Armenias væpnede fremmarsj (s. 61), mens armenske styrker ble støttet av den russiske hærens 366. infanteriregiment i gjennomføringen av Khojaly-massakren i 1992 (s. 62). Khojaly-massakren omtales som Karabakh-konfliktens eneste planlagte (premeditated) massakre (ibid.). Igjen ingen kildehenvisning, og jeg spør meg hvordan Cornell kan omtale massakren som planlagt når han i samme avsnitt slår fast at den ennå ikke er etterforsket. Cornell oppgir at mer enn 600 sivile ble drept og flere hundre ble meldt savnet (ibid.). Nok en gang unnlater han å oppgi

kilder. Der han påpeker at armenske kilder rapporterer et høyere antall døde i forbindelse med pogromene i Sumgait, unnlater han å nevne at det finnes tilsvarende aserbajdsjanske kilder som rapporterer om et større antall døde etter Khojaly. Han finner derimot plass til å nevne at flere lik var blitt skamfert under Khojaly-massakren, noe han ikke nevner i forbindelse med Sumgait – til tross for at det var tilfelle også der (se f.eks. Thomas de Waal, Black Garden, 2003: 34).

Cornell går langt i å plassere skyld i konflikten. I epilogen skriver han at «Aserbajdsjan fortsatt lider under utfallet» av konflikten over Nagorno-Karabakh, en konflikt som var «fremprovosert eksternt» (externally fomented) (s. 427). «Det er bemerkelsesverdig», skriver Cornell, «at organiserte armenske krav på Karabakh dukket opp svært kort tid etter at Heydar Aliyev falt i unåde hos Gorbatsjovs regime i 1987» (s. 48). Han mener kravene ville ha vært vanskelige å fremme mens Aliyev fortsatt nøt innflytelse i Moskva, men unnlater å forklare leseren hvorfor det er «bemerkelsesverdig» at armenerne ventet med å fremme sine krav til et tidspunkt da det var større sjanse for å bli hørt. Mener han at armenerne hadde planlagt å fremme krav om Karabakh lenge og slu ventet på det rette tidspunktet? Slike påstander ligger farlig nær aserbajdsjansk retorikk om konflikten.

Også i sin analyse av forhandlingene om en fredelig løsning på konflikten gir Cornell armenerne mesteparten av skylden for manglende fremgang. Bakus tendens til å kreve ytterligere innrømmelser fra armenerne er ifølge Cornell ingenting mot Armenias uvillighet til å vurdere de vidtrekkende tilbudene som har kommet fra aserbajdsjansk side (s. 160). Om ikke annet er Cornell relativt tydelig på at hans analyse tar et aserbajdsjansk perspektiv (jf. s. 127).

Der Cornell er eksplisitt om sitt aserbajdsjanske perspektiv, klarer jeg – når jeg legger godviljen til – å se dette som et friskt pust i den akademiske debatten. Der han etterlater leseren uten forklaring på hvorfor opplysninger om skamferte lik er relevante når likene er aserbajdsjanske, men ikke når de er armenske, eller beskylder Russland for å ha stått bak Armenia i angrepet på et uskyldig Aserbajdsjan uten å gi en antydning om hvilket kildegrunnlag han baserer sin sterke stillingtagen på, stiller jeg meg mere tvilende. Det er mulig det er rom for at akademikere tar sterkere stilling i konfliktspørsmål, men da bør det gjøres helt klart hva som er faktabasert analyse og hva som er posisjonering i konflikten. Kravet om etterrettelighet i kildebruk står absolutt uansett.