Ruslands ikoner. Fra brugskunst til billedkunst

Annika Hvithamar

København: Bruun Rasmussen/Gyldendal 2009

263 sider. ISBN 9788702082630

Siden 1980-tallet har den ortodokse ikonkunsten blitt gjenstand for påtakelig økende oppmerksomhet i Vesten, både innen kirkelige miljøer og blant kunstinteresserte og antikvitetssamlere. Fascinasjonen for denne type religiøse bilder gjenspeiles i de tallrike ikonutstillingene og publikasjonene om emnet som har sett dagens lys i Skandinavia de siste 25 årene. I kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd har dessuten tilbudet av mer eller mindre lovlig eksporterte antikke russiske ikoner blitt mangedoblet.

Bak den foreliggende boken står Danmarks ledende auksjonshus, Bruun Rasmussen. Illustrasjonene gjengir i hovedsak ikoner fra perioden 1700–1900 som er blitt solgt på dets auksjoner, og bildene ledsages av en omtrentlig verdivurdering basert på den prisen ikonen faktisk oppnådde. Det er et velkjent fenomen at økt publisitet rundt en kunstner eller en type verker gjerne leder til stigende priser. Det er derfor nærliggende å tenke at Bruun Rasmussen med denne boken ønsker å øke kunnskapen om, og dermed interessen for, de russiske ikonene som firmaet stadig vekk frembyr på sine auksjoner. Utgivelsen har altså et kommersielt siktemål ved siden av det kunstfaglige. Nå er det jo slett ikke noe galt i dette, men det er et aspekt ved boken som man bør ha i mente for å forstå dens vinkling og det ujevne presisjonsnivået i dens forskjellige deler.

Boken er et rikt illustrert oversiktsverk i et visuelt tiltalende coffee table-format, men Annika Hvithamars tekst har større pretensjoner. Emnet russiske ikoner belyses fra en rekke ulike vinkler, både kunsthistorisk, teologisk og hvordan bildene ble brukt i det førrevolusjonære russiske samfunnet og fortsatt benyttes. Også spørsmålet om hva som skiller ekte ikoner fra falske, blir drøftet, og det gis en innføring i faktorer som påvirker samlerverdien. Det er utvilsomt en stor hjelp for leseren at de viktigste begreper og uttrykk er samlet i et illustrert «ikonleksikon» bakerst i boken.

Bokens hoveddel er en systematisk og detaljert innføring i de ulike ikonmotivenes særskilte kjennetegn og betydning. Det er da også her vi etter mitt syn finner bokens styrke. De ulike

hovedkategoriene av ikonmotiver gjennomgås med tallrike billedeksempler. Hvert av disse er på pedagogisk vis forsynt med piler og forklaringer til selv de mest minutiøse elementene i motivet. Leseren (og ikonsamleren) vil dermed være i stand til å identifisere et motiv og forstå dets betydning neste gang et tilsvarende ikon måtte dukke opp. Slik sett supplerer denne boken den allerede omfattende skandinaviske litteraturen om ikoner, som for en stor del består av utstillingskataloger eller har en religiøs og teologisk tilnærming til emnet. Dessuten synliggjøres her ikoner fra en annen epoke og av en annen kvalitet enn de som vanligvis presenteres i litteraturen og på kunstmuseene. Bokens billedmateriale tar nemlig hovedsakelig utgangspunkt i folkelige ikoner av den type som hang i de tusen russiske hjem før revolusjonen, og som museene i liten grad har interessert seg for ettersom de ikke har blitt tillagt tilstrekkelig antikvarisk og kunstnerisk verdi.

Kontekstualiseringen i de innledende og avsluttende kapitlene er dessverre mindre vellykket. Hvorfor kunne man ikke ha samlet alt dette stoffet foran beskrivelsen av de enkelte motivene? Ikonmaleriets kunsthistoriske utvikling og ikonteologien blir først presentert i etterkant. Mye ville ha vært klarere for leseren hvis denne viktige bakgrunnsinformasjonen ble formidlet innledningsvis.

Jeg forundres over Hvithamars fremstilling av den ortodokse tro som en i bunn og grunn polyteistisk religion, et syn som kommer til uttrykk flere steder i teksten. I forbindelse med gjennomgangen av Maria-ikonene kommer hun eksempelvis med følgende utsagn: «Man fristes til at sige, at hvis ikke det lige var fordi, kristendommen tidlig oppfattede sig selv som monoteistisk, ville den høre til de polyteistiske religioner. Dyrkelsen af Maria – foruden dyrkelsen af helgener, tro på dæmoner, engler osv. – giver kristendommen et bredspektret panteon af hel- og halvguder» (s. 41). Treenigheten omtales for øvrig svært upresist som «Gud, Jesus og Helligånden», snarere enn Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, og den kirkeslaviske betegnelsen på jomfru Maria som «Gudføderske» (Bogoroditsa) er konsekvent feiloversatt med «Gudsmoder». Ikonmotivet Mandylion, der Kristi ansikt er gjengitt på en duk, betegnes som «Frelseren Uberørt af Hænder». Dette er en misvisende gjengivelse av Spas Nerukotvornyj, som kan oversettes med «Det ikke av menneskehender skapte Kristus-ikon». Flere steder i innledningen omtales dessuten de ortodokse troendes «bønn til ikonmotivene», og dermed viderefører forfatteren en utbredt protestantisk misforståelse. Hun tydeliggjør med andre ord ikke skillet mellom avbildning og avbildet, eller prototyp, som

er et essensielt poeng i ortodoks ikonteologi. Denne billedlæren blir først forklart helt til slutt i boken.

Også når det gjelder historiske fakta inneholder boken irriterende mange feil og upresise formuleringer. Her er det bare plass til å nevne noen få: Hvithamar hevder for eksempel at ikonene var den eneste offisielle formen for kunst i Russland frem til 1600-tallet, og følgelig blant de få billedkildene til landets eldste historie. Dette stemmer ikke, tvert i mot gir de tallrike gamle krønikeillustrasjonene et vell av kunnskap, og slike illustrasjoner er da også ofte gjengitt i moderne historiebøker, blant annet i første bind av Politikens Ruslandshistorie (1983). Årstall er mange steder feil. For eksempel heter det ett sted at den ikonoklastiske striden fant sted på 900-tallet, et annet sted får vi vite at denne strid pågikk omkring år 850, mens vi til slutt i det kunsthistoriske oversiktskapitlet får oppgitt perioden 726–843. Den russiske herskerrekken er tydeligvis heller ikke forfatterens sterke side: Hun oppgir at Rurik-dynastiet hadde ledet de russiske fyrstedømmene siden 900-tallet, at det ikke var noen tsarer mellom 1598 og 1613 og nevner Aleksej Mikhailovitsj som den første Romanov-tsar, mens han i virkeligheten etterfulgte faren Mikhail.

Bokens fremstilling av ortodoks teologi og russisk historie virker med andre ord ikke helt overbevisende, selv om forfatteren er religionsviter med spesialisering innen emnet den ortodokse kirke. Boken gir seg ikke ut for å være noen vitenskapelig publikasjon, og søker man dypere innsikt i den ortodokse billedforståelsen og ikonenes kunsthistoriske utvikling, bør man supplere med andre kilder. Russlands ikoner er først og fremst et vakkert og nyttig oppslagsverk for dem som vil lære å tyde de russiske ikonmotivene.