The Vexing Case of Igor Shafarevich, a Russian Political Thinker

Krista Berglund

Helsinki: Department of Political Science, University of Helsinki 2009

491 sider. Uten ISBN

Krista Berglund har skrevet en i sannhet imponerende fremstilling av den russiske matematikeren, dissidenten og politiske tenkeren Igor Sjafarevitsjs liv og politiske oppfatninger. I avhandlingen The Vexing Case of Igor Shafarevich, a Russian Political Thinker gir Berglund en presentasjon av Sjafarevitsjs politiske og publisistiske skrifter fra han på begynnelsen av 1970-tallet skrev en rapport om mangelen på religionsfrihet i Sovjetunionen til han på slutten av 1980-tallet fremtrådte som en nasjonal-konservativ politisk teoretiker, en posisjon han beholdt i det postkommunistiske Russland – ikke minst takket være det kontroversielle essayet Russofobija (skrevet på slutten av 1970-tallet og spredt illegalt i Sovjetunionen inntil det ble offisielt utgitt i 1989). Dessuten gir Berglund en bredt anlagt fremstilling av politiske og intellektuelle strømninger både i Sovjetunionen og Russland, herunder brytninger innad i dissidentbevegelsen.

Det brede lerretet Berglund trekker opp, er en følge av hennes metodologiske tilnærming til Sjafarevitsjs politiske forfatterskap. I innledningen erklærer Berglund at hun vil basere seg på Quentin Skinners tanker om idéhistorisk metode, altså at hun vil relatere Sjafarevitsjs skrifter til den konteksten de oppstod i og prøve å avklare hvilken hensikt Sjafarevitsj hadde da han forfattet tekstene sine. I likhet med Skinner advarer hun også mot forsøk på å sammenfatte en tenkers skrifter i et altomfattende system.

Faktisk er noe av hovedpoenget med Berglunds avhandling å vise at ikke bare har Sjafarevitsjs tanker i Russofobija blitt fremstilt på en fortegnet og gal måte, men at dette essayet også har blitt brukt til å analysere Sjafarevitsjs øvrige politiske skrifter, som ofte har blitt redusert til forløpere for eller kommentarer til Russofobija. I den sammenheng trekker hun frem en mengde kommentarer til Russofobija og andre skrifter av Sjafarevitsj som viser hvor lagt hans politiske motstandere har vært villige til å gå for å sverte ham, endog ved å fremsette påstander om høyreekstremisme og jødehat.

Berglund behandler naturlig nok Sjafarevitsjs tanker i Russofobija inngående, og hennes konklusjon er at det er galt å bruke dette skriftet til å stemple Sjafarevitsj som høyreekstremist eller jødehater. Etter hennes mening er Sjafarevitsjs tanker om hvordan den «lille nasjonen» (intelligentsiaen) har forsøkt å påtvinge den «store nasjonen» (folket) sine forestillinger, det være seg bolsjevisme eller vestlige verdier, om hvordan jøder av forskjellige historiske årsaker har vært overrepresentert innen den «lille nasjonen» og om hvordan mange medlemmer av dissidentbevegelsen og intelligentsiaen har hatt et nærmest rasistisk forhold til russere og russisk kultur, tvert imot legitime.

Ifølge Berglund var Sjafarevitsjs hensikt ikke å stemple jøder som etnisk gruppe, men å foreta en historisk undersøkelse av hvorfor så mange jøder sluttet seg til bolsjevikene og aktivt bidro til ødeleggelsen av den før-revolusjonære russiske kulturen. Dette var et betent spørsmål det ikke var mulig å diskutere på en saklig måte i Sovjetunionen, ikke minst på grunn av myndighetenes egne anti-sionistiske propaganda. Sjafarevitsjs svar på hvorfor så mange jøder hadde sluttet seg til den revolusjonære bevegelsen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var at jødiske messianistiske religiøse forestillinger slo over i politisk messianisme, samtidig som jødenes, i likhet med andre gruppers, tradisjonelle livsstil og verdier gikk i oppløsning som en følge av fremveksten av det moderne samfunnet.

Den viktigste innvendingen mot Berglunds avhandling er at den til tider virker nærmest for grundig. Således nøyer Berglund seg ikke med å presentere Sjafarevitsjs politiske skrifter og den konteksten de oppstod i, men gir seg også inn på jødisk teologi, synet på jøder i kristendommen og russisk messianisme – ja, endog «holocaustindustrien» (jf. Norman Finkelstein) tar hun for seg. Dette kan virke utmattende på leseren. Berglunds avhandling fortjener å bli utgitt i bokform, men bør da forkortes betydelig. Hovedinntrykket Berglunds avhandling etterlater, er imidlertid at hun har skrevet en særdeles utførlig fremstilling av Sjafarevitsjs liv og politiske tenkning basert på tilnærmet alt han selv har skrevet, skriftene til andre dissidenter og en imponerende mengde sekundærlitteratur.