Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

En sovjetrussisk immigrant i det postsovjetiske Russland: Denis Gutskos roman Russisktalende

(f. 1975) doktorgradsstipendiat i prosjektet Språk, kultur og identitet i migrantnarrativer (SKI), Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

  • Side: 261-277
  • Publisert på Idunn: 2010-10-05
  • Publisert: 2010-10-05

A Soviet-Russian immigrant in post-Soviet Russia: Denis Gutsko’s novel Russophone

Denis Gutsko’s novel Russophone (Russkogovoriashchii) describes how a young man handles the transition from being a Russian in Soviet Georgia to becoming a Georgian Russian in post-Soviet Russia. Both Gutsko’s biographical background and the topic of the novel are reasons why Russophone can be classified as a work of Russian immigrant fiction. The author discusses why a new Russian immigrant fiction is currently in the making, and shows how the situation in Western Europe and the post-socialist states differs when it comes to literature by multicultural and migrant authors. She argues that a combination of theory from cultural memory studies and narrative theorycan help us understand what Russophone can tell us about the confusion that Soviet Russian immigrants to post-Soviet Russia experience concerning the question of (national) identity.

Keywords: cultural memory, Georgia, national identity, narrative theory, post-Soviet Russia, Russian immigrant fiction

Differences do not only exist between outsider and insider

– two entities – they are also at work within the outsider or

the insider – a single entity (Minh-ha 1995: 218).

Forfatteren av Russisktalende (Russkogovorjasjtsjij), Denis Gutsko, ble født i Tbilisi i 1969 og flyttet til den russiske byen Rostov på slutten av 1980-tallet. Gutskos egen bakgrunn er én årsak til at Russisktalende kan sies å tilhøre det nye kapitlet i russisk migrant-litteratur som nå er i ferd med å skrives av immigrantertil Den russiske føderasjonen.1 En annen er romanens skildring av hvordan en ung mann takler overgangen fra å være etnisk russer i det sovjetiske Georgia til å bli en georgisk russer i det postsovjetiske Russland.

I denne artikkelen vil jeg innledningsvis diskutere hvilken rolle kulturelle minner har for grupper og individers identitet og argumentere for at begreper fra teori om kulturelt minne kan kombineres med narrativ teori for å vinne innsikt i det nye og særegne feltet innen migrant- og postsovjetisk litteratur som Russisktalende tilhører. Videre vil jeg se på hvordan situasjonen i det postsovjetiske området skiller seg fra Vest-Europa hva gjelder litteratur skrevet av migranter og flerkulturelle, før jeg redegjør mer spesifikt for hva jeg legger i begrepet russisk«immigrantlitteratur» og forklarer hvorfor en slik er i emning nettopp nå. Deretter følger selve romananalysen. Her vil fokuset ligge på den identitetskonflikten som hovedpersonen, Mitja, gjennomgår når det Russland han har konstruert seg på grunnlag av skjønnlitteratur og sine russiske besteforeldres beretninger kolliderer med 1990-tallets virkelige Russland – et Russland hvor han ikke uten videre aksepteres som russer.

Identitet som minner eller erindring

Innen poststrukturalistisk teori anses identiteter for å være sosiale, diskursive og narrative konstruksjoner (Pavlenko 2004). For at vi skal kunne synes at fortiden er meningsfull, nåtiden forståelig og framtiden forutsigbar, er det helt nødvendig at vi klarer å skape en følelse av sammenheng mellom de ulike erfaringer og forhold vår livshistorie består av. Det er bred enighet om at narrativer, eller fortellinger, spiller en viktig rolle i dannelsen av en slik følelse av sammenheng, og at minner står sentralt i disse fortellingene (Neumann 2005: 36).

Den franske sosiologen Maurice Halbwachs presiserer i sin teori om detkollektive minnet at det kun er individer som «har» minne, men at dette minnet er kollektivt preget og sosialt fundert (Halbwachs 1992). Når fortiden bringes inn i nåtiden, må det i følge Halbwachs skje via konkrete og symbolladede fikseringspunkter som det kollektive minnet retter seg inn mot – som for eksempel en hendelse, en person eller et sted som har blitt til et element i et samfunns idésystem. Jan Assmann kaller disse punktene erindringsfigurer, og disse kjennetegnes ved at de er 1) tids- og romkonkrete (de aktualiseres i et bestemt rom i en bestemt tid), 2) identitetskonkrete (de er knyttet til en bestemt gruppe og kan ikke overføres) og 3) rekonstruerbare (det er samtidens rekonstruksjon og ikke fortiden som sådan erindringsfigurene er bærere av) (Assmann 1999: 37–42).

Jan Assmann skiller mellom det han kaller «kommunikative kollektive minner», som formidles i direkte kommunikasjon mellom levende mennesker, og «kulturelle minner», minner som knytter an til noe som ligger minst åtti år, eller fire generasjoner, tilbake i tid og er tilgjengelige for oss bare i form av og via fysiske medier (Assmann 1999). Kommunistperiodens brudd i formidlingen av ideene omkring russisk nasjonal identitet gjør teori om kulturelt minne til et viktig verktøy for å forstå identitetskonstruksjon i dagens Russland. Kulturelle minner kan gå fra å være det Aleida Assmann definerer som inaktive og en del av et arkiv («lagerminne») til å bli aktive og en del av hva hun kaller kanon («funksjonsminnet») (Assmann 2006: 130–45). Mens deler av dagens russiske kanon var glemt eller fortrengt under sovjettiden, glemmes eller fortrenges deler av den sovjetiske kanon i dagens Russland.

Individer i dagens flerkulturelle samfunn tilhører imidlertid ulike grupper og føler lojalitet også til andre versjoner av fortiden enn den kanoniserte. Innenfor studier av kulturelt minne har derfor fokus gradvis skiftet fra «minner», forstått som identitetssikrende elementer i fortiden, til «erindring», definert som den aktive og kreative prosessen det er å bringe fortiden inn i nåtiden. På bakgrunn av dette fokusskiftet foreslår litteraturviteren Birgit Neumann å dele de mange samtidsromanene som behandler minner inn i «minnesromaner»og «erindringsromaner» (Neumann 2005). Mens minnesromanenfokuserer på fortiden til et individ eller en gruppe og på essensialistisk vis forsøker å rekonstruere deres identitetsnarrativ, ser erindringsromanen på identitet som en prosess og stiller spørsmål ved betingelsene for å tilegne seg og fortolke fortiden. Erindringsromanen viser at minner kan bidra til å destabilisere identitet og at ulike grupper og individer innenfor det forestilte fellesskapet kan ha forskjellige, ofte uforenlige oppfatninger av fortiden (ibid.).

Narrativ teori: individet i en verden av kulturell endring

Som nevnt fastslår Halbwachs at det kun er individer som kan «ha» minne. Samtidig bygger fiktive narrativer bro fra den reelle referanseverdenen til den imaginære forestillings- og følelsesverdenen som er modellert i teksten (Iser 1993: 24). Fiktive narrasjoner av enkeltskjebner framstår dermed som en måte å få tilgang til kompleksiteten i det kulturelle miljøet på.

Formalistene og strukturalistene gjorde det i sin tid klart at menings- og funksjonspotensialet til fiktive erfaringsverdener er avhengig av formale elementer av typen genrekonvensjoner, perspektivering av handlingselementer, personskilding, plott, tids- og romframstilling, osv. I en tid av kulturell endring er det imidlertid ikke lenger ønskelig å tviholde på et rigid skille mellom tekst og kontekst. Et narrativt begrep som «personskildring» er for eksempel et verktøy som viser ut over den fiktive teksten og gjør litteraturen i stand til å beskrive hvordan ulike kulturelle systemer virker sammen i et individ (Neumann 2005: 134). Russisktalende er følgelig en god kilde til å forstå hvilken rolle en narrativ reaktivering av kulturelle minner har i en hjemvendt russisk migrants anstrengelser for å finne sin (nasjonale) identitet.

Immigrantlitteratur i Vest-Europa og det postsovjetiske Russland: Rom og tid

I litteratur skrevet av immigranter til Vest-Europa og deres etterkommere i perioden etter andre verdenskrig, er opplevelsen av å tilhøre ulike nasjonale, kulturelle, språklige og etniske grupper et særlig frekvent tema. I tråd med den tyske tanken om at nasjonen er den høyeste samfunnsformen til et språklig, kulturelt og genetisk homogent folk (Herder 1924), har forfattere og politikere innen de enkelte nasjonalstatene i Vest-Europa helt siden romantikken jobbet fram litterære kanoner som har skullet være med på å bygge de respektive landenes identitet eller «forestilte fellesskap» (jf. Anderson 1991). Vest-Europas nye, heterogene og transnasjonale litteratur har imidlertid utfordret tanken om den nasjonale kanon: Hvor hører litteratur om flere land hjemme?

For å forstå og kritisere den nye litteraturen har man utviklet postkolonial teori. Fra denne skoleretningen vil jeg låne noen begreper som illustrerer hvordan migranters identitetskonflikt er preget av romlige kategorier. I henhold til postkolonial teori kan migrantens «doble perspektiv», «seeing things both in terms of what has been left behind and what is actual here and now» (Said 1994: 49), eller «doble bevissthet», det å være splittet mellom to tilhørighetssteder (Gilroy 1993), i migrantens sinn forenes i det som har blitt kalt «et tredje rom» (Bhabha 1994: 37, 218). Et slikt tredje rom forener både romlig og tidsmessig avstand til migrantens «forestilte hjemland» (Rushdie 1991); et «hjemland» som ikke lenger eksisterer utenfor migrantens egne forestillinger og som det derfor er umulig å vende tilbake til. De russiske migrantene som vokste opp utenfor den russiske unionsrepublikken har dessuten to slike forestilte hjemland – både oppvekststedet og Russland. Sistnevnte har de forestilt seg på bakgrunn av kulturelle minner og som et sted i tid, snarere enn i rom. I Russisktalende er det således ikke bare en sammenlikning av en persons liv på to ulike steder som skildres, men også et forsøk på en samordning av det postsovjetiske Russland med ideene om det Russland som en gang var.

Mens man i vesteuropeiske land fra 1980-tallet og framover er blitt utfordret til å inkludere mer heterogen og transnasjonal litteratur i de nasjonale kanonene, har utviklingen i det postsovjetiske området gått i motsatt retning: Nye nasjonale kanoner basert på språklige, kulturelle og etniske skillelinjer er blitt til ut ifra et behov for å definere nasjonenes selvbilder. Fordi språklig og kulturelt mangfold har vært en uunngåelig side ved virkeligheten i Det russiske imperiet og Sovjetunionen, ble verker av flerspråklige og flerkulturelle forfattere som Nikolaj Gogol (ukrainer, 1809–52), Tsjingiz Ajtmatov (kirgiser, 1928–2008), Vasil Bykaw (hviterusser, 1924–2003) og Fazil Iskander (abkhaser, f. 1929) tidligere plassert i én felles russisk/sovjetisk kanon. Siden 1990-tallet har man imidlertid diskutert hvilke nasjonale kanoner både disse og de sovjetiske emigrantforfatterne skal plasseres inn i, og så sent som i 2009 utløste tohundreårsjubileet for Nikolaj Gogols fødsel en debatt om hvorvidt hans verker tilhører russisk eller ukrainsk nasjonallitteratur. Spørsmålet om hvorvidt grensene mellom ulike kulturer er gjennomtrengbare, og dermed tillater kulturell overskridelse og hybride identiteter, er med andre ord både et litterært og et politisk anliggende.

En annen følge av at politiske grenser har blitt trukket opp mellom Russland og landets historiske «andre» er at mange russere fra de tidligere sovjetrepublikkene har valgt å vende «hjem» til det postsovjetiske Russland. To slike «dobbeltmigranter», Denis Gutsko (f. 1969 i Georgia) og Eduard Bagirov (f. 1975 i Turkmenistan), står sammen med moskovitten Petr Alesjkovskij (f. 1957) bak de første spede spirene til en litteratur som behandler utfordringene immigranter til Russland møter hva gjelder spørsmål om språk, kultur, nasjonal identitet osv. Romanene deres handler om hvordan russere som er oppvokst i henholdsvis Georgia (Russkogovorjatsjsjij, 2005), Turkmenistan (Gastarbejter, 2007) og Tadsjikistan (Ryba: Istorija odnoj migratsii, 2006), opplever det å måtte returnere til deres forfedres Russland.

Bagirovs Gastarbejter, som kom i et førsteopplag på 100 000, ble lansert med store plakater over hele Moskva, internettkampanje og diverse promoteringsarrangementer. Gutsko fikk i 2005 den russiske Booker-prisen og Boris Sokolov-prisen for den ene halvdelen av det som senere skulle bli Russisktalende, men som i 2004 hadde blitt publisert som en roman for seg under tittelen Bez puti-sleda (Sporløs, veiløs) i tidsskriftet Druzjba narodov.2 Et eldre jurymedlem, forfatteren Vasilij Aksenov (1932–2009), selv en returnert emigrant, var kritisk til at Gutsko fikk prisen for sin debutroman og protesterte på tildelingen. Ellers vekket ikke boken den store debatten i russisk offentlighet. Det gjorde heller ikke Alesjkovskijs Ryba: Istorija odnoj migratsii, som kom i 2000 eksemplarer og ble nominert til Booker-prisen i 2007.

Mangelen på oppmerksomhet omkring disse bøkene, til tross for at de tar opp et høyaktuelt og følsomt tema, kan ha flere årsaker. For det første leser folk mindre enn før. For det andre faller de aktuelle romanene ikke enkelt inn under kriteriene verken for nasjonale bestselgere eller kanoniserbare verker. Sist men ikke minst er romanene kritiske mot statens politikk på dette området. I et land hvor de viktigste mediekanalene er statlig styrt, har man derfor ikke ønsket å ta debatten om hvordan staten behandler etnisk russiske immigranter.3

Struktur og fortellerperspektiv i Russisktalende

Inndelingen av Russisktalende i to deler understreker at hovedpersonen Mitjas liv er splittet i et før og et etter at han immigrerer til Russland fra Georgia. Romanens første del (s. 1–186) beskri-ver både Mitjas familiebakgrunn i Tbilisi, dit hans russiske besteforeldre flyttet etter andre verdenskrig, og livet hans i det stadig mer demoraliserte og rasistiske sovjetiske militæret under den etniske konflikten mellom armenere og aserbajdsjanere på slutten av 1980-tallet. Den andre delen (s. 187–350) rekapitulerer Mitjas liv i den russiske byen Rostov fra slutten av 1980-tallet, slik det fortoner seg for ham når han rett etter årtusenskiftet sliter med å få russisk statsborgerskap og pass.

I begge romanens deler skifter fortellingen mellom fortid og nåtid. Fortidsfortellingene fungerer som antydninger til hva som motiverer handlingene i nåtid, og kombinasjonen av de ulike tidsnivåene forteller oss at Mitjas identitet og/eller hendelsers betydning er relative og hele tiden må omvurderes. At Mitja og hans identitet er romanens hovedanliggende, framheves også ved at fortelleren til enhver tid vet hva Mitja føler og tenker, mens stemmene til de andre karakterene blir presentert fra et mer utenforstående perspektiv; som (re)konstruksjoner av deres (sam)handlinger og samtaler. Mitja er observatøren som evaluerer verden omkring seg og forsøker å gjette seg til mulige resultater av en potensielt annerledes fortid. Slik oppstår det et skille mellom romanens aktualiserte handlingselementer (storyen) og plottet, hvor sistnevnte inneholder både realiserte og forestilte hendelser.

Siden dannelsen av identitet ikke foregår i ahistoriske, førpolitiske rom, men er formet av sosiokulturelle retningslinjer som avgjør hvilke identitetsmønstre som i det hele tatt er forestillbare og samfunnsmessig realiserbare for bestemte individer og grupper (Neumann 2005: 187), er den unike muligheten fiksjonen har til å framstille såkalte «mulige verdener» viktig (Ryan 1991). Ved å muliggjøre en framvisning og fiktiv virkeliggjøring av ikke-realiserte og ikke-realiserbare alternativer for marginaliserte grupper i samfunnet, har litteraturen potensial til å skape nye rom i leseren og kulturen.

Del 1, «Russisktalende»: Språk, kultur og etnisitet

Som både romanens tittel og den identiske tittelen på dens første del indikerer, er det russiske språket viktig for Mitja. Det gir ham tilgang både til den russiske litteraturen og til samfunnet – men bidrar nettopp derfor også til at han kommer i skvis:

Jeg tenker jo på russisk, jeg... føler på russisk.

– Au, da! Føler gjør du som en bokrusser. Det vet du selv. Men sammen med dem har du det vel... ikke så bra?

– Nei, jeg føler meg mer vel hjemme (...) i Tbilisi. (...) Men jeg er jo ingen georgier, nei... og har aldri regnet meg selv som en... og georgierne regnet meg aldri som en...

– Ikke russer, ikke georgier, ikke engang en blanding. Så hvem er du?

– Jeg... vet ikke. Jeg... er en sånn – georgisk russer. Går ikke det an, kanskje? (Gutsko 2005: 145–46).

Romanens mange slike indre dialoger beskriver Mitjas forvirring ved å være fanget i migrantens doble perspektiv og doble bevissthet. I dette tilfellet prøver han å løse dilemmaet ved å definere seg som en tredje variant – som en hybrid som forener de to sidene ved ham selv, men som skiller ham fra både georgiere og russere.

Som soldat i sovjethæren observerer Mitja hvor sammensatt identitetene både til medsoldater og lokalbefolkningen er. Romanen plasserer ham i konfliktsonen mellom armenere og aserbajdsjanere i den første nasjonalistisk-inspirerte konflikten som brøt ut i åpen vold på tampen av sovjetperioden.4 Konflikten synes å tvinge alle til å avgjøre hvilken etnisk kategori de tilhører – men folks formelle etniske identifikasjon harmonerer ofte ikke med deres språklige preferanser, religiøse overbevisning eller geografiske tilhørighet. Hvorfor ber for eksempel armenerne de evakuerer fra aserbajdsjanernes etniske massakrer til Allah – og på aserbajdsjansk? undrer Mitja. En løytnant forklarer ham at de tradisjonelt kristne armenerne helt har tilpasset seg i det aserbajdsjanske samfunnet – følgelig slipper de heller ikke inn i Armenia (Gutsko 2005: 163). Formell etnisk identifikasjon er åpenbart mindre viktig enn språklig og kulturell «besmittethet».

Et hjemland bygget på minner

Mens medlemmer av de etniske minoritetene kan uttrykke en form for nasjonalistisk motstand mot det sovjetrussiske hegemoniet, har Mitja problemer med å identifisere seg med sitt russiske «hjemland»: «Hjemlandet – vår mor, som man må ivre og hate for. Han trenger noe annet. Han foretrekker å skape det selv. Av noe levende, det første han kan komme på» (ibid.: 123–24). Kan han da kalle seg russer? Jo, for ved synet av den russiske steppen gir han etter for en spontan trang til å synge en av hans russiske beste-mors sanger. «Han avbrøt sangen idet han støtte på en uventet tanke: ‘Æsj, Mitja! Og enda klarer du å tvile på at du er russer!’» (ibid: 169). I steppelandskapet gjenkjenner Mitja noe han aldri har sett med egne øyne, men som hans bestemor har kommunisert til ham:

Han hadde aldri vært på steppen, men straks han begynner å lengte, ligger den der, foran øynene hans, i sin endeløshet åpner den sjelen mot hele horisonten. Han minnes bestemoras øyne: de fine strålene av rynker og det varme dypet. Hver gang hun sang «Dette her er mitt, gitt meg av Gud...» måtte Mitja virkelig kjempe for å holde tårene tilbake. De små gamle russiske trebroene bar ham overhodet ikke inn i tomheten. Og veiene var ikke fremmede. Han var derfra. Det levende – føler du det? – det levende. Det vokser og fyller røttene slik en plante fyller en blomsterpotte med røtter (ibid.: 169–70).

Det «levende» (zjivoe) som Mitja skaper sitt hjemland av her, er følelsesladede minner av en fortid forut for hans egen tid. Bestemora framstår som en representant for det russiske folk (narod) og holder nøkkelen til den kulturelle «russiskheten».5

Den russiske idé og intertekstualitet

Som barn hadde Mitja kastet seg over den klassiske russiske litteraturen for å finne fast grunn under føttene etter at bestefaren døde. En tapt kilde til kommunikativt minne blir slik forsøkt erstattet med en kilde til kulturelt minne. Men troen på litteraturen som vei til russiskheten blir svekket når en nabogutt får besøk av slektninger fra landsbygda: «Han ville også ha slektninger fra landsbygda. Så hvor kommer det fra, dette ønsket, skarpt som lukten av saueull, om å føle sine røtter? I sin begeistring for bøker begynte han å ane at de aldri ville kunne gi ham dette. Bokrussland slukker ikke tørsten» (ibid: 128).6

En helt eksplisitt boklig kilde til identifikasjon i Russisktalende er Bibelen, som Mitja en dag tar med seg fra biblioteket uten å ha sett hva for en bok det er. Når han senere havner i militærfengsel etter å ha sloss med en overordnet, tar han fram den lille boka fra lomma – og kaster den forferdet og frastøtt fra seg når han oppdager at det er Bibelen. Kjedsomhet og ensomhet får ham imidlertid til å ta den fram igjen, og når han på slump begynner å lese om Babylon, blir han fullstendig overrumplet over historiens aktualitet:

Alt hadde allerede vært. Dette hadde vært. Vanviddet hadde vært. Det oppløftende tungsinnet og Dyret som tittet frem fra mørket.

En suite av tider:

det hadde vært, en gang hadde det alt vært – der, i Babylon; og noen, en beboer av en helt annen tid, hadde lest og blitt rystet av det han hadde sett gjennom bokstavene;

og han, Mitja, tittet rystet dit over skuldrene hans (ibid.: 150).

Oppdagelsen av historien om Babylon skildres i setninger som atskilles med linjeskift, men uten punktum og stor bokstav, et grep som bidrar til å understreke at Mitja går fra å fokusere på samtiden som en slags endetid til å se den som en variasjon over et tema som stadig gjentas. Når Mitja nå projiserer historien om Babylons tårn over på sine omgivelser, er det som om historisk gjentakelse kompenserer for manglende stabilitet, og som om Mitja ser verden med nye øyne. Før han fant Bibelen, hadde han nærmest gått til angrep på medsoldaten Lapin da denne uttalte at: «Landet vårt holder på å gå opp i limingen (...) Sovjetunionen vil ikke lenger eksistere, alle vil gå sin egen vei» (ibid: 100). Etter å ha lest historien om Babylon aksepterer han disse framtidsperspektivene.

Sammenlikningen av byggingen av Babels tårn og sosialismen er ikke ny, selv om den her kontekstualiseres på nytt. Allerede i Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamasov blir forestilingen om Babels tårn knyttet til sosialismen: «for sosialismen er ikke bare et spørsmål om arbeideren eller den såkalte fjerdestand, – den er først og fremst et spørsmål om ateisme, om vår tids inkarnasjon av ateismen, spørsmålet om Babels tårn som bygges uten Gud, ikke for å nå opp til himmelen, men for å føre himmelen ned på jorden» (Dostojevskij 1993: 33). Russlands plass i Guds plan for menneskeheten står sentralt i den russiske idé (jf. fotnote 5), og i romanen klinger dette med som en intertekstuelt formidlet bakgrunn for å forstå hvorfor Sovjetunionen faller fra hverandre.

Del 2, «Sporløs, veiløs»:Romframstilling og dobbeltperspektiv

Kort tid etter at han kommer ut av militærfengselet, blir Mitja skutt i magen av en medsoldat som leker med våpenet sitt i naborommet, og han sendes deretter hjem. I bokens andre del (s. 189–349) har Mitja flyttet fra Tbilisi til Rostov i det sørlige Russland. Fra å være russer i Georgia har han nå blitt en «dobbeltmigrant».

Vi møter som tidligere nevnt Mitja igjen rett etter årtusenskiftet. Marina, kvinnen Mitja hadde giftet seg med ti år tidligere, har stukket av med en norsk professor. Hun har flyktet fra evige køer og fattigdom – og fra svigermora, Svetlana Ivanovna, som når hun kommer til Russland, tar med seg den sosiale kodeksen hun er vokst opp med i Georgia og virkelig ikke forstår russerne:

Der [i Georgia] er en person i et nøste, omgitt av mange, mange, innviklet i en malstrøm. Der hadde hun en telefonbok på tykkelse med Krig og fred. Der kunne man ringe venninner klokka sju om kvelden: «Hør her, jeg er litt nedfor. Kom over en tur. Du betaler for reisen, jeg står for maten.»

Her er enhver for seg selv, gremmer hun seg. – Mitja, her sitter enhver i sin egen avkrok. At de ikke synes det er trist? Det går år mellom hver gang de ser slektningene sine. Hvorfor skal man måtte innrede livet sitt sånn at man ikke skal møte slektninger, hva? (ibid.: 257–58).

Helt siden 1800-tallets klassikere, ført i pennen av bl.a. Aleksandr Pusjkin (1799–1837), Mikhail Lermontov (1814–41) og Lev Tolstoj (1828–1910), har Georgia og resten av Kaukasus blitt skildret som Russlands (indre) Orient og identitetsmessige «andre» (Layton 1994). Det er interessant når Gutsko, som selv har vokst opp i denne «Orienten», utfordrer bildet av det russiske folk som preget av samhold og fellesskap, og i stedet framstiller russerne som et folk med en individualistisk og «vesteuropeisk» mentalitet.7 Mitja beskriver familien i det postsovjetiske Russland som bestående av «mann, kone og barn»:

alle andre står på den andre siden. Og kusiner, fettere og tremenninger er ikke i nærheten, du har ikke dette koselige ståket, støyen av stemmer som hele tiden bekrefter at du ikke er ensom. (...) Du og verden står én mot én. Skulle noe skje, vil du løpe med forrykte øyne og lete etter hjelp. Be om hjelp. Det er jo ingen som har noen plikt til å hjelpe (Gutsko 2005: 160–61).

Mitja forteller kona Marina at han føler seg som en fremmed i Russland, at han er annerledes, en «u-russisk russer» (ibid.: 279), men det er først etter å ha møtt mora hans at Marina begynner å ta dette på alvor: «I moras nærvær begynte disse små frøene raskt å spire, han ble virkelig totalt ‘annerledes’, uforståelig, en fjern utlending som levde – ikke helt her og nå, men i transitt» (ibid.).

En rekke vesteuropeiske migrantromaner har beskrevet fremmedgjøring i samme ordelag. Forskjellen er at Mitja føler han ikke bør være en fremmed: «Jeg er en russer på vei til Russland. Jeg er en person som vender tilbake til sitt hjemland. En russer skal ha det bra i Russland» (ibid.: 201). I Tbilisi demonstreres det, i gatene ropes det «Georgia for georgiere!» og «Russiske okkupanter, ha dere hjem til Russland!» (ibid.: 214–15), og i Rostov vet Mitja med seg selv

at denne lengselen etter å dra tilbake, hjem, til Tbilisi, ville han aldri kunne overvinne. Men han visste også noe annet: Han ville aldri kunne dra tilbake. Det Tbilisi der han hadde vokst opp og bodd, fantes ikke lenger. Hans Tbilisi var dødt, og alle disse kokende massene (...) var intet annet enn begravelsen (ibid.: 214).

Migrantens doble perspektiv og doble bevissthet plager ham og får ham til å føle at verden omkring ham aldri er det den synes som, samtidig som han ikke kan slå seg til ro med det han har – hjemme er alltid et annet sted:

Emigrantens uhelbredelige lidelse, kjent for ham fra det første året av hans russiske liv – «gjør alt til gjenstand for sammenlikning» – våknet til liv i ham igjen. (...) Han sukket når han tenkte på hvordan han ikke hadde noen makt over denne besettelsen, igjen ville det kverne: Men der er det sånn, og her er det slik, og de har dette, og vi har noe helt annet. Om og om igjen. Og det var ikke noe sted å gjemme seg fra paranoiaen, alt ville bli målt og veid, det fantes en dobbelthet gjemt i alt (ibid.: 206).

Litteratur, fortid og samtid

Mitja tyr igjen til fiksjonen for å stable på beina en tapt følelse av tilhørighet, og bekrefter på et vis emigrantenes tanke om at førrevolusjonær russisk nasjonal identitetvil leve videre i et postsov-jetisk leserpublikum: «Til og med den drepende dagen da Vanja sa: ‘Mamma, går det an å la være å spise havregrøten?’ gikk han på laboratoriet sitt med en bok. Han åpner Bunin og gjemmer seg i hans mørke alleer. Og sukker lykkelig: ’Her, her er det, det russiske’» (ibid.: 280).8 Marina er skuffet over at Mitja ikke klarer å hamle opp med virkeligheten, men isteden dykker ned i litteraturen:

Alt som foregikk med folk omkring ham avviste han enda skarpere enn henne. Han kalte det Babylon. Og som om han hevnet noen, aktet han rett og slett å stå ved bredden av kaoset og se på, med armene i kors over brystet. Bare bøkene. Bare bøkene var det umulig å løsrive ham fra. Som på gjørs brakte man to fulle esker med tidligere forbudte bøker til universitetsbiblioteket. Han leste dem alle (ibid.: 279).

Mitjas litterære Russlands-jakt illustrerer Benedict Andersons poeng om fiksjonen som en sentral del i konstruksjonen av det «forestilte fellesskap» moderne nasjonalstater ønsker å fremme (Anderson 1991). Men om Andersons poeng er at man i romanen kan skildre hva som foregår på flere steder til samme tid, og dermed favne et nasjonalt rom, blir det ved å lese Russisktalende i lys av teori om kulturelt minne klart at romanen også er en genre som åpner opp for et møte mellom ulike forestillinger om en og samme nasjon på ulike tidspunkt i historien. Mitjas anstrengelser for å skape sammenheng mellom den klassiske russiske litteraturen, den tidligere sensurerte litteraturen og det samtidige Russland framstår for eksempel som den innfallsport han ser til en ny russisk nasjonal identitet for seg selv.

Problemet for Mitja er at idealene fra litteraturen også fremmedgjør og lammer ham. Om Pusjkin for Mitja representerer det motsatte av den typen moral russiske spekulanter står for på 1990-tallet, gjør dette idealet ham også ute av stand til å tilpasse seg sin samtid. Med Sovjetunionens fall har vante svar og verdier blitt verdiløse, og Mitja har ikke noe å erstatte dem med. Som han selv sier: «Når det sovjetiske ebbet ut, dukket ingenting russisk opp i dagen» (Gutsko 2005: 298). Den eneste russiske tradisjonen som finnes er, slik Mitja ser det, fraværet av tradisjoner. Når en venn argumenterer for at denne tomheten ikke innebærer noe tap, bare frihet til å gå hvor man vil, svarer Mitja at uten tradisjoner går man seg bare vill (ibid.: 299–300).

Staten og nasjonens minne

Når sønnen Vanja, som av Marina nektes å reise til Russland, omsider inviterer Mitja til Oslo, blir det brått om å gjøre for Mitja å skaffe seg et pass. Han havner i krangel med en pur ung kvinnelig «statsborgerskapsinspektør» (inspektor po grazjdanstvu), som forteller ham at for å få et pass må han bli russisk statsborger, og for å få russisk statsborgerskap, trenger han et papir han ikke har, fordi han ti år tidligere ble fortalt at han ikke trengte det:9

– Du har kommet til oss fra utenlandsk territorium. – Hva da utenlandsk? På den tiden var det bare en stat, Sovjetunionen het den. Du har kanskje hørt om den? Eller har du ikke hatt om den på skolen? Og dessuten het det jo i den gamle loven at enhver anerkjennes som statsborger som bor på russisk territorium, så sant han ikke sender inn søknad om å få gi avkall på statsborgerskap. Jeg søkte ikke (ibid.: 228).

Om Mitja lenge har vært en betrakter til endringene i samfunnet omkring ham, går han nå rettens vei for å få se sønnen igjen. Som han står og betrakter de unge jentene på passkontoret, går det opp for ham:

alt står ikke på en myr av minnesløshet. Det spiller ingen rolle at folket er så glemsk og distré – Hjemlandet husker, Hjemlandet vet. Her er den, tradisjonen vår, tenkte Mitja, mens han kikket på Themis’10 unge tjenestekvinner. Her er det udødelige, som ingen revolusjon kan overvinne (ibid.: 338).

Mitjas erkjennelse bryter dermed med tanken om at det russiske folk (narod) skulle være bærere av den russiske nasjonale identitet – folket omstiller seg ved landets korsveier. Byråkratiet, derimot, går sin gang, og den største trusselen mot statens maskineri er sånne som ham selv, reflekterer Mitja. «Hvordan holde tilbake slike som meg, som er fordervet av den guddommelige russiske litteraturen? Nå har vi klemt slaven ut av oss, dråpe for dråpe, i to århundrer» (ibid.: 338). Den russiske litteraturen blir altså fram-stilt som en sikring mot at folket passivt aksepterer å bli redusert til kun et middel staten benytter seg av for å nå sine mål.

Ljusja: identitet som holdning

Mitja får til slutt sitt statsborgerskap og pass og kan besøke sønnen. Men isteden føler han et brått behov for å treffe sin mulattvenninne Ljusja, hvis far er fra Angola. Da han møtte henne første gang, så han henne som et totalt fremmedelement, men «med tiden begynte Mitja å legge merke til noe: Ljusja var ikke en av de lokale (...) Men totalt fremmed, som Mitja, var hun heller ikke» (ibid.: 343).

Det kan synes absurd at Mitja skulle beskrive seg selv, en etnisk russer, som en «totalt fremmed», mens han mener folk på stedet ville akseptert en mulattjente som en av sine – om hun bare ikke hadde angitt en av de lokale til politiet. Resonnementet understreker at inkludering i og identifikasjon med et samfunn avhenger mindre av etnisitet enn av holdninger – hos individet og i samfunnet.11

På slutten av romanen kommer Mitja til Ljusja og møter Sjurup, som har sonet sin dom og er der for å få hevn. Vi vet ikke hva som skjer med Mitja – om han dør eller overlever, dreper Sjurup eller redder Ljusja, men omstendighetene tvinger ham i alle fall til å være tilstede i nuet framfor å gruble: «Det synes som at Mitja, for første gang i sitt liv, var sikker på hva han skulle gjøre,» heter det (ibid.: 350). Så går lyset.

Russisktalende: minnesroman eller erindringsroman?

Den identitetsmessige forvirringen Mitja føler er et direkte resultat av omstendighetene rundt overgangen fra Sovjetunionen til nye, separate nasjonalstater. Henvisninger til emigrantforfattere som Bunin, og sammenlikningen av situasjonen Mitja opplever i Sør-Kaukasus 1988–90 med det bibelske Babylon, gjør det klart at kulturelle minner som gjennom kommunisttiden ble undertrykket, men allikevel lagret, igjen blir funksjonelle på slutten av sovjetperioden. For Mitja har imidlertid prosessen han går gjennom for å forstå og forsone seg med sin nye nasjonale identitet, en høy pris: På veien mister han hjemstedet, kone, barn og karrieremuligheter.

På mange måter ville det kanskje vært lettere for Mitja å leve som en fremmed i et ukjent land istedenfor å flytte til et land hvor hans etnisitet, språk og kulturelle bakgrunn tilsier at han bør høre til, samtidig som han selv og andre hele tiden ser (etter) grunner til at han ikke gjør det. At forventningene Mitja opplever som etnisk russer fører til fremmedgjøring, understrekes også ved at mulatten Ljusja både gis mer rom til å definere seg selv og faktisk også i stor grad vinner aksept for den hun er. Russisk etnisitet er med andre ord ingen garanti for en følelse av tilhørighet og identitet i dagens Russland, og gir heller ingen automatisk rett til statsborgerskap.

Fordi det i Mitjas tilfelle ikke er tilstrekkelig å rekonstruere en essensialistisk russisk identitet på basis av kulturelle minner, blir han isteden nødt til å forholde seg problematiserende til identitet som noe foranderlig og subjektivt opplevd: Gutskos roman er det Birgit Neumann kaller en selvbiografisk erindringsroman. Etter som Russisktalende reflekterer den spesifikt russiske erindringskulturen sett i forhold til en postsovjetisk russisk virkelighet, kan romanen være med på å stabilisere og modifisere forholdet mellom Russlands nåtid og fortid og dermed gi et verdifullt bidrag til debatten om russisk nasjonal identitet. Samtidig ser romanen Russland gjennom øynene til landets historiske «andre», og bidrar sånn sett også til å bygge broer mellom to nasjoner som i de senere år heller har brukt mye tid og krefter på å rive slike ned.

Litteratur

Alesjkovskij, Petr (2006) Ryba. Istorija odnoj migratsii. Moskva: Vremja.

Anderson, Benedict (1991) Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. London: Verso.

Assmann, Aleida (2006) Der lange Schatten der Vergangenheit: Erinnerungskultur und Geschichtspolitik. München: C.H. Beck Verlag.

Assmann, Jan (1999) Das kulturelle Gedächtnis, Schrift, Erinnerung, und politische Identität in frühen Hochkulturen. München: C.H. Beck Verlag.

Bagirov, Eduard (2007) Gastarbajter. Moskva: Populjarnaja literatura.

Bhabha, Homi K. (1994) The Location of Culture. New York, NY: Routledge.

Bunin, Ivan (2000) Publitsistika 19181953 godov. Moskva: Nasledie.

Dostojevskij, Fjodor (1993) Brødrene Karamasov. Solum forlag: Oslo.

Gilroy, Paul (1993) The Black Atlantic: Modernity and Double Consciousness. London: Verso.

Gutsko, Denis (2005) Russkogovorjasjtsjij. Moskva: Vagrius.

Halbwachs, Maurice (1992) On Collective Memory. Chicago, IL: Chicago University Press.

Herder, Johann Gottfried (1924) Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit. Berlin: Deutsche Buch-Gemeinschaft.

Iser, Wolfgang (1993) Das Fiktive und das Imaginäre: Perspektiven literarischer Anthropologie. Frankfurt am Main: Suhrkamp.

Layton, Susan (1994) Russian Literature and Empire: Conquest of the Caucasus from Pushkin to Tolstoy. Cambridge Studies in Russian Literature. Cambridge: Cambridge University Press.

Minh-ha, Trinh T. (1995) «No Master Territories» i Bill Ashcroft (red.) The Post-Colonial Studies Reader. London: Routledge (215–21).

Mjør, Kåre Johan (2009) Reformulating Russia. The Cultural and Intellectual Historiography of Russian First-Wave Émigré Writers. Bergen: Universitetet i Bergen.

Neumann, Birgit (2005) Erinnerung, Identität, Narration: Gattungstypologie und Funktionen kanadischer «Fictions of memory». Berlin: de Gruyter.

Pavlenko, Aneta (2004) «‘The Making of an American’: Negotiation of Identities at the Turn of the Twentieth Century» i Adrian Blackledge & Aneta Pavlenko (red.) Negotiation of Identities in Multilingual Contexts. Bristol: Multilingual Matters (34–66).

Rushdie, Salman (1991) Imaginary Homelands: Essays and Criticism 1981–1991. London: Granta Books.

Ryan, Marie-Laure (1991) Possible Worlds, Artificial Intelligence, and Narrative Theory. Bloomington, IN: Indiana University Press.

Said, Edward W. (1994) Representations of the Intellectual: The 1993 Reith Lectures. London: Vintage.

Slezkine, Yuri (1994) The USSR as a Communal Apartment, or How a Socialist State Promoted Ethnic Particularism. Slavic Review 53 (2): 414–52.

Suny, Ronald Grigor (1990) The Revenge of the Past: Socialism and Ethnic Conflict in Transcaucasia. New Left Review 1 (184): 5–34.

Teague, Elizabeth (2005) «Citizenship, Borders, and National Identity» i Alexander Motyl, Blair A. Ruble & Lilia Shevtsova (red.) Russia’s Engagement with the West: Transformation and Integration in the Twenty-First Century. London: M.E. Sharpe (17–32).

Widdis, Emma & Simon Franklin (2004) National Identity in Russian Culture: an Introduction. Cambridge: Cambridge University Press.

1. Fordi migranter i dag ikke nødvendigvis slår seg ned noe sted permanent, har begrepet «emigrantlitteratur» i internasjonal forskning veket plass for «migrantlitteratur». I en russisk kontekst assosieres «emigrantlitteratur» tradisjonelt med de tre til fem bølgene av emigrasjon fra Sovjetunionen. For å understreke at Russisktalende beskriver en bevegelse i motsatt retning av hva som historisk sett har vært trenden i russiskspråklig litteratur, har jeg derfor valgt å bruke «immigrantlitteratur» her.
2. Året etter ble en omarbeidet versjon av dette manuset supplert med delen «Russisktalende» og publisert i 3000 eksemplarer som romanen Russisktalende.
3. Muligens finnes flere litterære verker som vil klassifisere som migrantlitteratur i det postsovjetiske området. Med det nye fokuset på å utvikle kanoner innen det enkelte lands språk, vil de typisk være skrevet på andre språk enn russisk og utgis i de enkelte landene. Det har derfor vært vanskelig å spore dem opp innenfor rammen av mitt prosjekt.
4. For mer om konfliktene i Sør-Kaukasus på slutten av 1980-tallet og nasjonalistisk mobilisering i Sovjetunionens siste år, se Suny 1990.
5. Samtidig beskriver sangen en natur skjenket russeren av Gud. En viktig del av diskusjonen om russisk nasjonal identitet, eller den såkalte russiske idé, har dreid seg om Russlands plass i Guds plan for menneskeheten (jf. Mjør 2009).
6. At «virkelige folk fra landsbygda» skulle være en mer ekte kilde til ens røtter, er imidlertid ironisk nok en svært så «boklig» tanke. Og en forestilling med en lang historie. I en russisk kontekst søkte Fjodor Dostojevskij (1821–81) og de såkalte potsjvennikene (avledet av det russiske ordet potsjva, jordsmonn) etter røttene til den russiske nasjonale identitet i det russiske folkedypet. De fant det «sanne russiske» i en idealisert framstilling av bonden, mens byene ble sett som korrumpert av vesteuropisk innflytelse.
7. I russisk identitetsdiskurs framstilles ofte russerne som preget av en følelse av samhold og kollektivånd (sobornost), noe som kontrasteres med vesteuropeernes påståtte individualistiske innstilling.
8. Ivan Bunin (1870–1953) tilhører den russiske emigrantlitteraturen. Bunin trodde at Sovjetunionen ville være et kortlivet fenomen og anså det som emigrantmiljøets oppgave å bevare en fast tro på Russland og Guds plan for landet (Mjør 2009: 23–24, jf. Bunin 2000: 154).
9. Lovverket som regulerer statsborgerskap i det postsovjetiske Russland har blitt endret en rekke ganger (Teague 2005: 18).
10. Themis var ifølge gresk mytologi en av de tolv titaner og sto for orden, lov og tradisjon.
11. Et opplagt eksempel på dette er Pusjkin, som selv om hans oldefar var fra Etiopia, har blitt hyllet som det russiske standardspråks far og «den russiske diktnings sol».

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon