Den 22. juli i år fastslo Den internasjonale domstolen i Haag at Kosovo ikke hadde handlet i strid med folkeretten da lederne i Pristina 17. februar 2008 erklærte regionen som selvstendig stat. Kosovoalbanske myndigheter var selvfølgelig svært godt fornøyd – de øynet håp om at dette skulle overbevise flere stater om å anerkjenne Kosovo (per dags dato har 69 stater gjort det). Men også en håndfull regioner som de siste tiårene har befunnet seg i det internasjonale samfunnets gråsone – regioner som i praktisk henseende fungerer som selvstendige stater, men som mangler internasjonal anerkjennelse – så på kjennelsen i Haag som en mulig døråpner til det gode selskap.

Disse regionene finnes spredt over ulike deler av verden, men med en overhyppighet i det postsovjetiske området. Her har Transdnjestr, Nagorno-Karabakh, Abkhasia og Sør-Ossetia fungert som selvstendige enheter helt siden tiden rundt Sovjetunionens oppløsning. De fire utbryterregionene har alle formelle kjennetegn på en stat – et klart definert territorium, en avgrenset befolkning, et (relativt) monopol på legitim voldsutøvelse og en evne til å skattlegge innbyggerne. De har egne grunnlover og domstolssystemer, de har folkevalgte parlamenter og presidenter, de har flagg, riksvåpen og nasjonalsanger, de har væpnede styrker og grensepoliti – men de eksisterer ikke som en del av det internasjonale statssystemet. De er såkalte de facto-stater (også kjent som «kvasistater», «parastater» eller «pseudostater»).

Tradisjonelt har det internasjonale samfunnet i perioden etter 2. verdenskrig vært svært restriktivt med å åpne døren for nye medlemmer. De viktigste unntakene har vært avkoloniseringen på 1960- og 1970-tallet og oppløsningen av Sovjetunionen, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia på begynnelsen av 1990-tallet. Domstolen var da også klar på at kjennelsen ikke skulle sette noen presedens. Unilateral løsrivelse, slik Kosovo gjennomførte, er ikke akseptabel; prinsippet om statens territorielle integritet står fortsatt over retten til nasjonal selvbestemmelse i form av egen stat. Separatistledere verden over skulle ikke gis illusjoner om at territoriell erobring skulle bringe dem nærmere målet om selvstendige statsdannelser.

Land med sine egne potensielle «Kosovo» – områder med kompakt minoritetsbefolkning og ambisjoner om selvstyre – fryktet allikevel at kjennelsen innvarslet en normglidning. Andre slo fast at «standarder før status», slik det internasjonale samfunn hadde tatt til orde for i forbindelse med Kosovo, nå hadde spilt endelig fallitt. De facto-stater som hadde kommet lengre enn Kosovo hva gjaldt demokratisering og statsbygging, ble stående igjen på gangen. Tross alt snakk om demokratisering viser det seg at det fortsatt er maktpolitikkens realiteter som avgjør hvem som får slippe inn i varmen i form av internasjonal anerkjennelse.

Den første artikkelen i denne utgaven av Nordisk Østforum tar opp problematikken rundt ikke-anerkjente stater i lys av Kosovos selvstendighetserklæring. Nina Caspersen har sett på hvilke vurderinger ledelsen i Nagorno-Karabakh har gjort etter Kosovo – og også etter Sør-Ossetia og Abkhasias mer begrensede internasjonale gjennombrudd i kjølvannet av Georgia-krigen. Caspersens artikkel er naturlig nok skrevet før sommerens kjennelse i Haag, men gir en innsiktsfull innføring i hvordan lederne i en slik de facto-stat vurderer sine opsjoner – og også i hvordan Kosovos anerkjennelse kan ha bidratt til å heve terskelen for en løsning i tilsvarende konflikter i det postsovjetiske området.

Resten av artiklene denne gang har et litterært tilsnitt. Oppløsningen av Sovjetunionen produserte ikke bare de facto-stater, men også et stort antall mennesker som med ett oppdaget at de ikke passet inn i det nasjonale rammeverket som de nye statene representerte. Ikke minst befant mer enn 25 millioner etniske russere seg med ett utenfor den nye russiske statens grenser. For mange ble løsningen å vende «hjem» til et Russland de aldri hadde bodd i – og en smertefull oppdagelse av at de ikke passet inn verken i det gamle eller det nye hjemlandet. Annika B. Myhr har sett på hvordan disse erfaringene bearbeides i litterær form, nærmere bestemt i Dennis Gutskos prisbelønte roman Russisktalende.

Avslutningsvis hyller vi Russlands store dikterhøvding Leo Tolstoj i anledning 100-årsmarkeringen av forfatterens død. Mange har sikkert fått med seg filmatiseringen av The Last Station som skildrer Tolstojs siste, stormfulle dager. Peter Ulf Møller bidrar her med et essay over samme tema – fritt for Hollywoods romantisering, men med dybdeblikk som setter oppbruddet og reisen til Astapovo i perspektiv. Og til slutt, et ny- og tilbakeoversatt essay av den danske kritikeren Georg Brandes, opprinnelig trykt i Russlands største avis få dager etter dikterhøvdingens bortgang, og nå for første gang publisert i dansk språkdrakt.

Redaktøren