State Collapse and Reconstruction in the Periphery: Political Economy, Ethnicity and Development in Yugoslavia, Serbia and Kosovo

Jens Stilhoff Sørensen

Oxford: Berghahn Books 2009

332 sider. ISBN 9781845455606

Anmeldt av Kristin M. Bakke [ph.d., Lecturer, Department of Political Science, University College, London]

Hvordan kunne Jugoslavia, som i årtier fremsto som et skoleeksempel på hvordan en stat kan inkludere ulike etniske grupper og fremme utvikling, ende opp i en rekke blodige etniske konflikter og som bistandsmottaker? Hva kjennetegner samfunnene og økonomiene i statene som en gang var Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia? Hvordan fungerer bistandspolitikk i post-konflikt samfunn? Dette er spørsmålene Jens Stilhoff Sørensen stiller i State Collapse and Reconstruction in the Periphery. Boken, som er skrevet ut fra et (makro)historisk perspektiv, engasjerer både politiske og akademiske debatter om post-konflikt samfunn og utviklingssamarbeid, men også, mer implisitt, markedsreform og etniske konflikter i føderale stater.

Det er to gjennomgående temaer i boken: samspillet mellom globale og lokale forhold og effekten av bistand og gjenoppbygging i post-konflikt samfunn. Inspirert av Karl Polanyis The Great Transformation (1944) tar Sørensen for seg ulike perioder av Jugoslavias historie og viser at utviklingen på lokalt nivå har vært avhenging av makrostrukturer på globalt nivå. «Changes in the global order and in global capitalism do not determine social change in a given society, but they provide for a change in the opportunity structure for local agents within the society», skriver Sørensen (s. 27). Dette er et godt poeng og forklarer bakteppet for konfliktene på 1990-tallet.

Sørensen viser hvordan Jugoslavias uavhengige posisjon etter andre verdenskrig ironisk nok gjorde landet særdeles avhengig av den globale økonomien. Samtidig gjorde den gradvis mer desentraliserte føderale strukturen Jugoslavia dårlig rustet til å gjennomføre makroøkonomiske reformer ettersom de lokale elitene var mer opptatt av å beskytte og fremme «sin» republikk enn å utvikle føderasjonen som helhet. De interne problemene ble forverret av oljekrise og global resesjon på 1970-tallet. Da Jugoslavias gjeldskrise på 1980-tallet presset myndighetene til å søke nye utenlandslån, ble de nærmest tvunget til å gjennomføre «structural adjustment»-programmer i tråd med den neoliberale ånden som hersket i IMF og Verdensbanken. Verken det internasjonale økonomiske klimaet eller det føderale systemet var gunstig for slike reformer. Resultatet var at den økonomiske krisen utviklet seg til det verre, samtidig som skillene mellom de ulike regionene, samt mellom regionene og sentrum, ble forsterket.

Poenget om samspill mellom lokale og globale forhold videreutvikles i analysen av Kosovo og Serbia på 1990-tallet. I motsetning til hva Sørensen ser som den konvensjonelle oppfatning blant politikere og akademikere, mener han at den svarte/illegale økonomien vi i dag ser i Kosovo ikke kun er et resultat av lokale forhold, men også av globale strukturelle forhold: Når den globale økonomien rammer et lands offisielle økonomi, kan svart/illegal økonomi være eneste utvei for mange (s. 253–54). Denne delen av økonomien har vært basert på etnisk tilhørighet og klaner, noe som har hatt en fragmenterende effekt i regionen.

Sørensens analyse er basert på god innsikt i lokale forhold, og vekten på samspill mellom globale og lokale forhold bidrar til en nyansert forståelse av Jugoslavias bane. Teoretisk er det ikke lett å skille ut hvilke lokale faktorer som gjør at en stats utvikling, innenfor rammene satt av makroøkonomiske forhold, går i en bestemt retning fremfor en annen. Sørensens analyse er konsentrert om lokale økonomiske og etniske forhold, så er det disse variablene vi bør fokusere på også i andre konfliktsituasjoner? Hvilke konstellasjoner av lokale og globale forhold gir sammenbrudd versus samhold som utfall? En teoretisk diskusjon av disse spørsmålene ville styrket Sørensens argument.

Bokens andre hovedtema er som nevnt bistandspolitikk og gjenoppbygging i post-konflikt samfunn, med empirisk vekt på Kosovo. Sørensen argumenterer for at vestlige donorland og organisasjoner fører en politikk som verken er i samsvar med lokale forhold eller bidrar til å fremme forsoning, markedsøkonomi eller politisk utvikling. Inspirert av Michel Foucault hevder Sørensen at politikken domineres av «biopolitiske» motiver. Snarere enn å bidra med ressurser til å utvikle statens kapasiteter og ytelsesnivå, er slik biopolitisk bistand rettet mot å endre befolkningens kultur og holdninger. Målet er å nå folket direkte, via frivillige grasrotsorganisasjoner og reformorienterte programmer om menneskerettigheter, likestilling og forsoning.

En av farene med biopolitisk bistand er ifølge Sørensen at bistand via frivillige organisasjoner ikke er noen garanti for utvikling og forsoning på grasrotsnivå. I kombinasjon med at mottakerlandets myndigheter har få ressurser til å fremme lojalitet og samhold, kan støtte til ikke-representative grasrotsorganisasjoner snarere bidra til fragmentering. I Kosovo var for eksempel bistanden rettet mot frivillige organisasjoner i opposisjon til den serbiske staten, men siden denne opposisjonen favnet nærmest hele det etnisk albanske miljøet i Kosovo, var resultatet at bistanden støttet den albanske «parastaten» i Kosovo (s. 266), noe som sannsynligvis bidro til å øke avstanden mellom den serbiske og albanske befolkningen.

Mens Sørensen gir leseren et godt innblikk i de konfliktfulle forholdene i Kosovo, kunne hans poeng imidlertid stått sterkere dersom han også hadde trukket inn materiale som viste til holdninger i Kosovo – selv om denne type data ikke er lett tilgjengelig i post-konflikt samfunn. Uten data som sier noe om lokalbefolkningens holdninger, er det for eksempel vanskelig å si noe om hvorvidt mangel på samhold og forsoning i Kosovo er et resultat av biopolitisk bistand.

Gitt de negative konsekvensene, er biopolitisk bistand svært uheldig, mener Sørensen: «The cause embedded in this new interventionist agenda has enormous implications. It has a mission to create ’modern man’, to civilise (or eliminate) the ’new barbarians’, and by extension it includes a normalisation of war and insti-tutes a permanent state of exception for war on the Third World» (s. 23). Dette er sterke ord, men omfanget av vold og kriminalitet i mange post-konflikt samfunn kan tyde på at det er noe i dem.

Det finnes en voksende litteratur som, i likhet med Sørensen, påpeker at gjenoppbygging i post-konflikt samfunn må ta i betraktning lokale forhold. Men selv om Sørensen påviser at antall frivillige organisasjoner i Kosovo har vokst dramatisk i de siste årene og gir eksempler på hvordan internasjonale aktører har forsøkt å fremme menneskerettigheter i Kosovo (s. 266–67), savner jeg en mer utdypende diskusjon av hvorvidt biopolitiske holdninger ligger til grunn for bistandspolitikken – samt hvor utbredt en slik holdning er blant de ulike aktørene involvert. I konklusjonen peker Sørensen på at det ikke finnes en enhetlig bistandspolitikk (verken i Kosovo eller internasjonalt), og at ulike politiske og diplomatiske initiativer i enkelte tilfeller trekker i ulike retninger (s. 274, 277). Men kan vi da snakke om en biopolitisk ambisjonknyttet til geoøkonomisk herredømme (s. 271, 278)?

Til tross for at boken lar leseren sitte igjen med enkelte spørsmål, er State Collapse and Reconstruction in the Periphery en viktig bok. Den oppfordrer til et kritisk syn på hvorledes det internasjonale samfunnet påvirker konflikter, post-konflikt samfunn og utvikling i den globale periferien.