Så har det skjedd. Etter 40 år og utallige forhandlingsrunder har Norge og Russland endelig blitt enige om en grenselinje i nord. Den midlertidige Gråsone-avtalen, som har blitt fornyet hvert år siden 1978, er snart en saga blott. Riktignok gjenstår ratifisering – og enkelte har pekt på at det ikke er noen automatikk i dette: Det russiske parlamentet har fortsatt ikke ratifisert avtalen som ble inngått med USA i 1990 om grensetrekkingen i Bering- og Tsjuktsjerhavet. Men etter alle solemerker vil det være betydelig lettere å få Statsdumaens velsignelse for en grenselinje som deler Barentshavet og Polhavet i klart definerte og uomstridte norske og russiske deler. At jurisdiksjonsforholdene nå ser ut til å avklares, reduserer faren for incidenter i tiknytning til ressursforvaltning og suverenitetshåndhevelse i havområdene i nord, og åpner samtidig opp for kartlegging av olje- og gassressursene i en lovende, om enn krevende energiregion.

Gjennombruddet i grenseforhandlingene satte en annen, men også det en udelt positiv nyhet i skyggen: Under det samme presidentbesøket i Oslo kom russiske og norske myndigheter til prinsipiell enighet om nok et skritt på veien mot etableringen av en funksjonell Pomorsone i nord: innføringen av en norsk-russisk grensesone hvor innbyggerne vil utstyres med grenseboerbevis som gjør det mulig å krysse grensen uten visum og å oppholde seg inntil 15 dager i nabolandet. Grensesonen omfatter områder inntil 30 kilometer på hver side av riksgrensen og inkluderer dermed både Kirkenes, Nikel og Zapoljarnyj. Dersom denne visjonen realiseres, vil det være et viktig bidrag til å normalisere kontakten over det som inntil Sovjetunionens fall var en nærmest hermetisk lukket grense.

De siste ukenes utvikling i nord danner et interessant bakteppe for Nordisk Østforums nye satsning på temanumre som vi lanserer med en utgave viet nordiske perspektiver på – og erfaringer med – vår felles russiske nabo. Bakgrunnen for denne satsningen er at vi ønsker at tidsskriftet i tillegg til å reflektere den tematiske bredden i nordisk østeuropaforskning også skal gjøre noen dypdykk gjennom å fokusere på enkelte tema. Denne gang har vi invitert Johnny Rodin og CBEES til å ta redaktøransvaret. Resultatet er den foreliggende utgaven, hvor noen av de respektive nordiske lands fremste eksperter på de bilaterale relasjonene med Russland presenterer sitt syn på utviklingen av relasjonene til Russland.

Bidragsyterne – Lars Rowe og Geir Hønneland fra Norge, Fredrik Doeser fra Sverige, Flemming Splidsboel Hansen fra Danmark og Timo Vihavainen fra Finland – har grepet oppgaven ulikt an både hva angår tid og rom. Samlet sett får de allikevel frem de felles utfordringer fire småstater i Russlands slagskygge står overfor og hvordan ulike historiske erfaringer samtidig er med på å forme dagens persepsjoner av den store naboen i øst.

Vi følger opp det samme temaet i bokspalten, hvor flere av de anmeldte bøkene denne gangen tar for seg utviklingstrekk i Russland med direkte relevans for de nordiske naboene, inkludert russisk militærreform, sikkerhet og nordområdene. Vi håper at temanummeret vil falle i smak og sender samtidig stafettpinnen videre til Sari Autio-Sarasmo, Katalin Miklossy og Aleksanteri-instituttet, som i 2011 vil stå ansvarlig for et temanummer om nye perspektiver på den kalde krigen.

Redaksjonen