Abstract: «Dizzy with Success». Stalin's Russia seen through Pavel Miliukov's spectacles

The year 2009 marks the 150th anniversary of the birth of Pavel Nikolaevich Miliukov (1859–1943), a leading organiser and ideologist of Russian liberalism in the late 19th–early 20th centuries, and one of Russia’s most eminent historians. After the October Revolution he settled in France as an émigré. The article deals with Miliukov’s reading of Soviet politics in the 1920s and 1930s and is based mainly on editorials and other articles from the newspaper he edited in Paris, Poslednie novosti (The Latest News). It is a paradox that Miliukov became increasingly optimistic about the part played by Stalin in Soviet politics. The author suggests that this preference sprang partly from the idea that Stalin was a pragmatic, down-to-earth leader, and partly from the traditional fixation of Russian liberalism on the state as the ultimate source of liberal reforms. However, probably even more important was Miliukov’s concern for Russia’s national interests, which he believed the Stalin regime took well care of. The apogee was reached during the Second World War, when Miliukov, like many other Russian émigrés, was apparently seized by patriotic euphoria – he became «dizzy with success».

Keywords: diaspora, liberalism, Russian history, Stalinism, Pavel Miliukov

Pavel Nikolaevitsj Miljukov (1859–1943) var grunnleggeren av De konstitusjonelle demokraters parti («kadettene»), Russlands store liberale parti (1905). Under første verdenskrig var han med å lede den «progressive blokk» i den russiske Riksdumaen som krevde «en regjering med allmenn tillit» (pravitelstvo doverija). Miljukovs tale i Riksdumaen høsten 1916, der han fordømte den tsaristiske regjeringen og dens udugelighet, rystet nasjonen og blir husket for det stadig gjentatte omkvedet: «Er det dumhet, eller er det forræderi?» Etter tsarens fall i mars 1917 ble Miljukov utenriksminister i den provisoriske regjeringen. Mange så på ham som

regjeringens sterke mann, men dette var perioden med «dobbeltmakt», og bare to måneder senere ble Miljukov nødt til å forlate sin post etter press fra Petrograd-sovjetet. Han forlot hjemlandet i 1918. Miljukov var havnet på «historiens skraphaug» og måtte heretter nøye seg med rollen som tilskuer til den videre utviklingen i Russland.

Denne artikkelen handler om Miljukovs arbeid med å observere og fortolke den politiske virkeligheten i Sovjetunionen på 1920- og 1930-tallet fra sitt utkikkspunkt i Paris og redaktørstolen i den russiske emigrantavisen Poslednie novosti (De siste nyheter). Vi skal se nærmere på hvordan han resonnerte omkring løpende begivenheter i Sovjetunionen og prøve å forklare hvorfor Miljukov etter hvert kom frem til konklusjoner som var temmelig paradoksale sett i forhold til hans førrevolusjonære visjoner om et liberalt og demokratisk Russland.

Miljukov fikk kontroll over avisen Poslednie novosti i 1921. Den ble snart den mest solgte avisen i den russiske diaspora, takket være at Miljukov knyttet til seg ytterst habile skribenter og selv redigerte avisen med stor dyktighet. På det meste hadde den et opplag på 35 000 eksemplarer med abonnenter over hele verden, visstnok også i Sovjetunionen. Stalin skal ha vært fast leser av Poslednie novosti. For Stalin, som ikke behersket noe vestlig språk, var Miljukovs avis et naturlig valg siden den både var utenlandsk og russisk (Gul 1980: 22). Miljukovs lederartikler ble trykket tre til fire ganger i uken på avisens førsteside, og her kommenterte den gamle kadettlederen fortløpende nyhetsmeldinger fra Sovjetunionen.1 Disse artiklene utgjør hoveddelen av det historiske materialet som foreliggende artikkel bygger på.2

Miljukovs nye taktikk

Etter Oktoberrevolusjonen hadde Miljukov sluttet seg til den hvite bevegelsen, og han stod åpent frem som tilhenger av det militære diktatur og utenlandsk intervensjon i borgerkrigen (se Miliukov 1920). Men senhøstes 1920, da general Wrangel – den siste øverstkommanderende for de hvite i Sør-Russland – evakuerte sine tropper sjøveien fra Krimhalvøya, slo han brått om. Miljukov

lanserte nå sin «nye taktikk» for et demokratisk Russland som tok sikte på å samle alle liberale og moderat-sosialistiske krefter omkring et program som tok avstand fra bruk av militære maktmidler overfor Sovjet-Russland. I stedet satte Miljukov sin lit til at en indre utvikling i landet selv ville føre Sovjet-Russland i retning av demokrati og feie bolsjevikene vekk, eller at bolsjevikene selv gradvis bevegde seg i en mer moderat retning. I det lange løp ville det bli mulig for de liberale å vende tilbake og spille en viktig rolle i russisk politikk, mente Miljukov. Men forutsetningen for å vinne oppslutning fra folkemassene i Russland var at man aksepterte revolusjonen som «et faktum og en folkets rett». De liberale måtte påta seg å forsvare «revolusjonens erobringer» (Smirnov et al. 1929: 125).

Miljukovs «nye taktikk» plasserte ham med ett slag langt ute på venstre fløy i emigrantpolitikken, og den vakte sterke reaksjoner. I 1922 forsøkte noen tidligere hvite offiserer å myrde ham, og heller ikke i kadettpartiet ble Miljukovs nye linje mottatt med særlig begeistring. En partikonferanse i Paris i juni 1921 forkastet den «nye taktikken» og partiet ble splittet (Kanisjtsjeva 2000). Miljukov og hans tilhengere møttes deretter på Café Voltaire og dannet en russisk-liberal organisasjon som i 1924 tok navnet Det republikansk-demokratiske forbund (Respublikansko-demokratitsjeskoe objedinenie, RDO). RDO ble aldri noen stor suksess, og på 1930-tallet hadde den knapt mer enn noen titalls medlemmer igjen. Miljukov var enda verre stilt enn den landflyktige Leo Trotskij når det gjaldt politisk oppslutning, og det store flertall av dem som abonnerte på Poslednie novosti stod nok et godt stykke til høyre for RDO. Det er lett å tenke seg at mange bladde forbi lederartiklene.

Etter Lenins død i januar 1924 begynte Stalins navn å dukke oftere opp i Poslednie novosti. Avisen utelukket ikke at med Lenins død var også sosialismens dager talte. Alt ville avhenge av utfallet av maktkampen som foregikk bak kulissene (Poslednie novosti 23. januar 1924, Miljukov 1930: 23). Senere understreket avisen «den prinsipielle dybden i uenigheten i partiet» og forsøkte å plassere de forskjellige grupperingene i forhold til en skala «fra utopisme til realisme» i den russiske bolsjevismen. I første omgang ble makten som kjent overtatt av et triumvirat bestående av Zinovjev, Kamenev og Stalin, mens Trotskij ble skjøvet ut i kulden. Miljukov fant at triumviratet var å foretrekke fremfor Trotskij, og dernest, da triumviratet sprakk i 1925, at «Stalin er bedre enn Zinovjev» (Miljukov 1930: 23).

Stalin ble på et tidlig tidspunkt utpekt som «realist» og som det minste av flere onder. I en viss forstand festet Miljukov sitt håp til Stalin og hans vilje og evne til å stå imot «idealistene» på venstre fløy i det russiske kommunistpartiet. Og Miljukov var ikke alene om det: I 1920-årene var det en vanlig oppfatning blant observatører i vest at Stalin stod i spissen for de moderate, og politisk sett edruelige, elementene i partiet som tonet ned det revolusjonære budskapet og i praksis hadde oppgitt verdensrevolusjonen. Det er mer overraskende at Miljukov utover på 1930-tallet fortsatte å fremstille Stalin som en moderat leder som etter beste evne forsøkte å manøvrere landet i retning av markedsøkonomi og demokrati. Han synes å ha ment at en styrking av Stalins makt også betydde et skritt nærmere demokratiet.

Mark Visjnjak, som på slutten av 1930-tallet samarbeidet med Miljukov om utgivelsen av tidsskriftet Russkie zapiski (Russiske skrifter), skrev etter hans død, at «Miljukov hele sitt liv tilla makten større betydning for byggingen av den russiske staten, enn folket» (Visjnjak 1945). Russisk liberalisme hadde tradisjonelt en sterk binding til statsmakten og til ideen om at reformene måtte komme ovenfra. På grunn av «folkemassenes mørke instinkter» måtte liberale reformer kombineres med en sterk statsmakt (Zorkin 1984). I perioden 1905–17 var nok statsfikseringen hos Miljukov svakere enn hva den hadde vært for eksempel i hans historiske arbeider i 1890-årene. I boken Russia and its Crisis (Miliukov 1905) gjør han for eksempel store anstrengelser for å vise at viktige impulser til liberalisering og demokratisering av Russland kom nedenfra i samfunnet (Nielsen 1982). Men mot slutten av sitt liv satset Miljukov igjen på statsmakten som den viktigste kilden til Russlands gjenfødelse. Forandringene måtte og ville komme ovenfra, og dette standpunktet førte til at han, som vi skal se, under andre verdenskrig inntok en annen holdning til det stalinistiske regimet enn Mark Visjnjak og det store flertall av russiske emigranter.

Miljukov og Moskvaprosessene

Ut fra Miljukovs optimistiske syn på Stalins rolle ble lanseringen av den første femårsplanen for den sovjetiske industrien og landbrukskollektiviseringen i 1928–29 vanskelig å forklare. Men Miljukov trodde ikke at det var dette Stalin egentlig stod for. Stalin var nødt til å gi etter for venstreopposisjonen i partiet, som

han avvæpnet ved å overta deres program (Miljukov 1930: 25). Venstreopposisjonens ledelse (Trotskij, Zinovjev, Kamenev med flere) var riktignok blitt nedkjempet og ekskludert fra partiet i 1927, men den venstreradikale stemningen i partiet holdt seg, og Stalin måtte bøye seg for den for å beholde makten, mente Miljukov. En katastrofal følge av denne manøveren var hungersnøden i 1932–33, som, slik Miljukov oppfattet det, måtte tvinge frem en kursendring.

Og lyspunktene dukket snart opp. I mai 1935 slo Miljukov fast at «partiet ikke går fremover mot oppfyllelsen av planen, men tilbake». Det var rett og slett oppløsningstendenser i kolkhozene (Poslednie novosti 20. mai 1935). Samme år kom kollektivbrukstatuttene, som gav bøndene rett til å ha en privat husholdningsparsell og noen private husdyr. Og året etter kunngjorde Stalin Sovjetunionens nye grunnlov som ledende talsmenn for regimet omtalte som «den mest demokratiske i hele verden».

Miljukov hilste grunnloven velkommen. Den viste, etter hans mening, at «diktatoren føler seg sterk nok til å gi dristig avkall på fortiden». Stalin styrket sin posisjon, og Moskvaprosessene (1936–38) var «et nytt skritt på veien mot konsolideringen av Stalins personlige regime» (Poslednie novosti 28. august 1936). Miljukovs avis tvilte ikke på at Moskvaprosessene var skueprosesser, at anklagene og tilståelsene var oppkonstruerte. Prosessen mot Zinovjev, Kamenev og de andre medsammensvorne i august 1936 viste nok en gang «hele det uforliknelige, utspekulerte moskovittiske barbari» (ibid. 20. august 1936). Imidlertid var Stalins seier også en seier for demokratiet, ifølge Miljukov. Han innrømmet at rettssaken var ytterst tvilsom sett fra en juridisk synsvinkel (ibid. 28. august 1936), men i et privat brev til en av sine politiske støttespillere, Jekaterina Kuskova, 18. september 1936 uttrykker Miljukov seg mer åpenhjertig:

Når jeg karakteriserer metoden (den ytre form) som barbari, anser jeg målet, for hvilket denne metoden anvendes, som helt riktig (...). Desto mer ønsker jeg at Stalin må leve og blomstre, slik at det ikke blir noe tilbakefall (tsjtoby ne bylo zigzagov nazad) (sitert hos Medvedev 1974: 692).

Det var også nye toner i avisens omtale av den neste Moskvaprosessen – prosessen mot det såkalte trotskistiske «reservesentrum» (Karl Radek, Jurij Pjatakov og deres medtiltalte) som startet i januar 1937. I en lederartikkel antydet Poslednie novosti at bakgrunnen for Moskvaprosessene var faren for en forestående

krig (Poslednie novosti 23. januar 1937). I et foredrag for RDO noen dager senere forklarte Miljukov at det var en viktig forskjell mellom den første og den andre Moskvaprosessen: Prosessen mot «trotskistene» var «nærmere virkeligheten, det [var] mindre forfalskning i den». Karl Radeks rettsforklaring, for eksempel, «forbauser med sin verdighet», hevdet Miljukov. Og da en irritert stemme i salen ropte «Falskneri!», svarte Miljukov at «Det som De kaller falskneri, bærer et umiskjennelig preg av sannhet» (ibid. 30. januar 1937). Selv om også denne rettssaken virket noe iscenesatt og ble skjemmet av de tiltaltes overdrevne selvkritikk, virket forklaringene ifølge Miljukov ekte. Radek og Pjatakov hadde virkelig overtrådt grensen for det tillatelige. Det som særlig bekymret ham var trotskistenes sabotasjevirksomhet, deres forbindelse med Nazi-Tyskland og deres beredvillighet til territorielle avståelser. Radek og hans medsammensvorne var i panikk og «fulgte i Lenins fotspor fra den tid da freden i Brest-Litovsk ble underskrevet» (ibid. 6. februar 1937).

Miljukov mente at også Bukharin, Rykov og de andre «høyreopposisjonelle» som stod tiltalt under den tredje og siste Moskvaprosessen i 1938 var skyldige. Etter alt å dømme holdt han fast ved denne forestillingen resten av livet. Selv ikke da Trotskij ble myrdet i Mexico i 1940 av en agent for det hemmelige sovjetiske politi, stilte Miljukov spørsmålstegn ved hans medvirkning til «den mest kriminelle delen av den konspirasjonen som ble pådømt gjennom prosessen i 1938» (Glazami Miljukova... 1980: 193). Han fortsatte å protestere mot det syn at tilståelsene var fremtvunget ved tortur eller andre former for utilbørlig press. Dette var på mange måter Miljukovs siste stikk i feiden med Trotskij, som de siste årene av sitt liv hadde brukt mye krefter på å bevise at Moskvaprosessene var oppkonstruerte.3

Den russiske revolusjonens intellektuelle miljø hadde vært preget av forestillinger om den franske revolusjon, og både Trotskij og Miljukov målte utviklingen i Sovjet-Russland med «det franske termometer». De var tilsynelatende enige om at Stalin var i ferd med å innlede den russiske revolusjonens «thermidor», men mens Trotskij fryktet en slik utvikling, hilste Miljukov den velkommen. Hittil hadde de revolusjonære etappene i Russland vært forsinket i forhold til analoge stadier i den franske revolusjon. Men nå begynte de å presse på, mente Miljukov, og det med

en slik kraft at man kunne forvente at Russland ville hoppe over mellomliggende etapper. Moskvaprosessene var ikke bare begynnelsen på det etterlengtede thermidor. Blodlatingen var så omfattende at den la grunnlaget for en raskere fremrykning: «Ved å omgå velferdskomiteen og thermidorianerne bringer dette blodet oss snarere direkte til det livslange konsulat» (Poslednie novosti 28. august 1936).

Sovjetmakten og Russlands nasjonale interesser

Utover i 1930-årene ble Miljukov stadig mer bekymret for Russlands utenrikspolitiske stilling. Et foredrag han holdt under et møte i Det russiske akademiske forbund i Paris i 1935, viser det. Her advarte Miljukov tilhørerne mot å overdrive sin egen rolle «i den russiske prosessen» eller å slutte seg til «strømninger som (...) står i motsetning til Russlands evige interesser» (Poslednie novosti 10. april 1935). I sin iver etter å styrte bolsjevikene og fremme sine egne særinteresser måtte ikke eksilrusserne begå handlinger som kunne svekke Russlands internasjonale stilling eller true dets suverenitet.

Miljukov viste til at han som opposisjonsleder under det gamle regimet ofte hadde argumentert for at utenrikspolitikken var hevet over partimotsetningene. For kadettene var det naturlig å arbeide for en orientering mot de store vestlige demokratiene. Men på dette feltet måtte opposisjonen utvise en klippefast lojalitet og underordne seg landets nasjonale interesser som under en ny «regjering med allmenn tillit» ville være nøyaktig de samme som under tsaren. Våren 1917 var det jo også Miljukovs stadfesting av det keiserlige Russlands krigsmål og forpliktelser overfor de allierte i Ententen som førte til at han, etter press fra Petrograd-sovjetet, måtte gå av som utenriksminister.

Og det som var riktig i 1917, var også riktig etter 1917, hevdet Miljukov: Hva angikk Russlands internasjonale stilling, burde bolsjevikene og emigrantenes interesser være sammenfallende. For eksempel var det like vanskelig for bolsjevikene som for emigrantene å forsone seg med de nye grensene som ble trukket etter første verdenskrig og som ribbet Russland for deler av dets territorium i vest. Da seiersmaktene omorganiserte Øst-Europa, spurte de verken bolsjevikene eller representanter for det anti-bolsjevikiske Russland om råd. «Man glemte oss i Versailles, det er riktig, med unntak av de nasjonalitetene som selv hårdnakket minnet om sin eksistens og hvis saker man der avgjorde uten å spørre oss»

(Poslednie novosti 26. desember 1939). Miljukov minnet gang på gang sine lesere om at de burde støtte tiltak fra sovjetregjeringens side som hadde som mål å sikre de russiske grensene og gjenvinne «russisk land». Han følte at bolsjevikene objektivt sett virket i denne retning og forsøkte å gjenreise Russlands stormaktsstilling. Og om man trodde at Russland hadde en stor fremtid, burde alt gjøres for å trygge Russlands «enhet og udelelighet»; når Russland engang ble frigjort fra bolsjevikenes åk, måtte det være så samlet som mulig.

Miljukov gav ikke bolsjevikene noe carte blanche og forbeholdt seg, slik som i gamle dager, retten til å vurdere i hvert enkelt tilfelle om et utspill fra regjeringens side var i Russlands interesse (Poslednie novosti 23. mai 1923). I den første tiden etter revolusjonen forsømte bolsjevikene diplomatiet (ibid.). Selv om de forsøkte å ivareta Russlands nasjonale interesser, demonstrerte de, ifølge Miljukov, ofte sin manglende erfaring. Litt etter litt lærte de av sine feil, og med årene begynte Miljukov å forholde seg mindre skeptisk til sovjetdiplomatiet. Det som betydde aller mest for hans voksende pro-sovjetiske orientering var likevel tilspissingen av den internasjonale situasjonen i begynnelsen av 1930-årene og fremveksten av fascismen.

I motsetning til Peter Struve og andre mer høyreorienterte emigranter tok Miljukov fra første dag avstand fra fascismen, først den italienske, deretter den tyske og japanske (Pipes 1980: 412–17). Omkring 1923–24, da de vestlige landene begynte å opprette diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen, hadde spørsmålet om militær intervensjon i Russland mer eller mindre mistet sin aktualitet. Men med fremveksten av ekspansjonistiske regimer i Japan og Tyskland oppstod dette spørsmålet på nytt. De russiske monarkistene begynte igjen å rasle med sablene. De satset i første omgang på Sovjetunionens frafalne forbundsfelle Chiang Kai-shek som i 1927 brøt forbindelsene med sovjetmyndighetene og begynte å massakrere kinesiske kommunister. Det var ikke få russiske offiserer som tilbød ham sine tjenester. Miljukov og Poslednie novosti tok sterk avstand fra dette og polemiserte mot avisen Vozrozjdenie (Gjenfødelse), som på den tiden ble redigert av Peter Struve og som gikk inn for en bred allianse av alle anti-bolsjevikiske krefter i Russlands nabostater for frigjøring av Russland. På begynnelsen av 1930-tallet hadde tilhengerne av intervensjon allerede mistet troen på kineserne og satte sin lit til Japan, som etter erobringen av Mandsjuria i 1931–32 utgjorde den mest direkte militære trusselen mot Sovjetunionen (Miljukov 1930: 24–25).

Miljukov aksepterte ikke argumentet om at enhver løsrivelse av russisk territorium nødvendigvis svekket sovjetmakten og derfor tjente de «taktiske interesser i kampen mot bolsjevikene». Struve fremholdt for eksempel at en japansk invasjon, uansett hvor ubetydelig del av territoriet den ville berøre, ville bli et slag mot sovjetregjeringen og dens massive undertrykkelse av det russiske folket. Livet i den løsrevne delen ville bli lettere, for alle visste at den russiske kolonien i Harbin på mandsjurisk side av grensen hadde det bedre enn russerne i det nærliggende Vladivostok (Pipes 1980: 419). Stilt overfor slike argumenter støttet Miljukov seg til tesen om at bolsjevismen var et forbigående fenomen, mens Russland var evig. Nokså kynisk kommer denne tanken til uttrykk i en forelesning han holdt om situasjonen i Det fjerne Østen i Paris i mars 1932. Etter forelesningen stilte en av tilhørerne ham følgende spørsmål: «Hva foretrekker foredragsholderen: 160 millioner menneskers lidelser eller tap av en del av territoriet?» Uten å nøle svarte Miljukov:

Jeg foretrekker lidelsene. Svaret er naturligvis brutalt, men ved en slik forenkeling er det det eneste riktige svar. Befolkningens lidelser er midlertidige, men staten er bestandig. Å miste territorium er under enhver omstendighet utillatelig. Bare dårlige patrioter, ureflekterte borgere, kan forsone seg med tap av territorium (Poslednie novosti 4. mars 1932).

Russlands utenrikspolitikk burde, ifølge Miljukov, stille seg to mål. Det ene var å sikre grensene og så langt som mulig vinne tilbake imperiets tapte territorier. Det andre var å orientere Russland i retning av de vestlige demokratier (Poslednie novosti 30. januar 1937). Mens sovjetregjeringen oppfylte den første oppgaven på en nokså betryggende måte, var ivaretakelsen av den andre mindre tilfredsstillende. Og det var en viss fare for at Sovjetunionen, for å kunne skjøtte den første oppgaven, ville velge å samarbeide med det fascistiske Tyskland. Denne risikoen avtok da Hitler etter maktovertakelsen i 1933 så utvetydig holdt fast ved sin fiendtlige holdning til Russland. Og da den nye Litvinov-linjen4 i sovjetisk utenrikspolitikk ble offisielt kunngjort i 1934, gledet Miljukov seg

over at sovjetmakten en gang for alle satset på samarbeid med de vestlige demokratiene.

Opptakten til andre verdenskrig

Da Litvinovs planer om en bred antifascistisk front i Europa ikke ble den suksessen Miljukov hadde håpet på, klandret han ikke bare Sovjetunionen, men også Storbritannia og Frankrike som hadde valgt appeasement og ettergivenhet i stedet for konfrontasjon med Hitler. Unnfallenheten toppet seg i september 1938 med München-avtalen da Tsjekkoslovakias skjebne ble avgjort, uten at Sovjetunionen ble tatt med på råd (Poslednie novosti 8. oktober 1938). Tsjekkoslovakias senere undergang rystet ham, ifølge Nikolaj Vakar – en av journalistene i Poslednie novosti, i en slik grad at han kom i psykisk ubalanse (Vakar 1943: 374). Miljukov så på det tsjekkoslovakiske demokratiet ikke bare som et symbol, men til en viss grad også som en realisering av hans egen drøm: Det som ikke lyktes i Russland, lyktes for Masaryk. Og så, takket være de vestlige demokratienes grenseløse unnfallenhet, brøt det hele sammen. Men Miljukov oppgav ikke troen på Storbritannia og Frankrike og stolte på deres garanti overfor Polen (ibid.).

Til å begynne med trodde han også på de forhandlingene som Sovjetunionen og de vestallierte innledet sommeren 1939. Desto større var sjokket da det ble kjent at Nazi-Tyskland og Sovjetunionen den 23. august 1939 hadde undertegnet en ikke-angrepstraktat som innebar at Moskva snudde ryggen til de vestallierte og kom Hitler til unnsetning i hans planer overfor Polen.

De forhold og omstendigheter som planleggingen foregikk under, og også tidspunktet sovjetmakten har valgt for dens virkeliggjørelse, kan omtales med bare ett ord – forræderi overfor Frankrike og England (Poslednie novosti 25. august 1939).

Molotov–Ribbentrop-pakten betydde slutten for den kollektive sikkerhetslinjen i sovjetisk utenrikspolitikk, men Miljukov begynte likevel etter en stund å forsvare Stalins handlemåte, noe som har vært en gåte for mange (se for eksempel Pipes 1980: 335; Vishniak 1957: 283). Sett i lys av den tiltakende slagsiden i hans «nye taktikk» utover på 1930-tallet var det kanskje likevel ikke noen stor overraskelse. Ved nærmere øyesyn fant Miljukov tydeligvis ut at pakten brakte Russland flere fordeler enn ulemper. Den gav landet et nødvendig pusterom – men også muligheten til å gjenforene Bes-

sarabia, de østlige delene av Polen og de gamle baltiske guvernementene med Sovjetunionen. Det dreide seg om intet mindre enn en gjenetablering av Det russiske imperiets «petrinske og katarinske grenser» (Poslednie novosti 26. desember 1939).

Når det gjaldt de negative internasjonale følgene av avtalen, var Miljukov overbevist om at Russland «ennå ikke har sagt sitt siste ord» (Elkin 1945: 140–41). Han håpet at Russland i løpet av krigen ville forandre sin orientering og kritiserte i Poslednie novosti de tiltak fra sovjetregjeringens side som unødig provoserte de vestlige allierte. Han protesterte mot den raske sovjetiseringen av de nyinnlemmede områdene som forsterket det negative inntrykket i vest. Enda mer bestemt gikk Miljukov ut mot det sovjetiske militære angrepet på Finland den 30. november 1939, som i Poslednie novosti ble fremstilt som en forbrytelse ikke bare mot Finland, men også «mot Russland og hele den siviliserte verden».

Hele verden skaker av en følelse av indignasjon og forakt for det fremmede legeme som på en barbarisk måte har trengt seg inn i tilværelsen til et fredelig folk som aldri har truet noen (Poslednie novosti 7. desember 1939).

Miljukov var lenge redd for at Sovjetunionen mot sin vilje kunne bli trukket inn i krig med Storbritannia og Frankrike som en følge av Vinterkrigen (noe det også var en reell risiko for), og da krigen tok slutt i mars 1940 skrev han til en gammel venn at faren heldigvis var over: «Hitler ville sterkt ha ønsket at Russland ble trukket inn i krigen (på hans side). Men her vil han ikke lykkes» (Elkin 1945: 140–41).

Vinterkrigen var en farlig episode for Russland, men det betyr ikke at Miljukov anså de krav Stalin stilte overfor Finland for å være ubegrunnede. Tilbake i 1917 hadde utenriksminister Miljukov vurdert kravet om full finsk løsrivelse fra Russland som mer tvilsomt enn polakkenes krav om uavhengighet (se Westwood 1993: 233). Problemet var at Russland ikke kunne føle seg trygg så lenge landet hadde felles grense med en fremmed stat som ikke gikk mer enn 30 km fra Petrograd. Russland var i sin fulle rett til å kreve strategiske garantier fra Finlands side som sikret Petrograd/Leningrad, og også en garanti for at Finland ikke førte en anti-russisk utenrikspolitikk.

Miljukov forlater Paris

Også Miljukovs syn på Vinterkrigen gjennomgikk en endring etter den første spontane reaksjonen på det sovjetiske angrepet. Nettopp høsten 1939 rådet Miljukovs lege ham til å forlate Paris, og for en tid slo han seg ned i Vichy. Det ble til at han aldri vendte tilbake til den franske hovedstaden. På grunn av flyttingen ble Miljukovs grep om Poslednie novosti gradvis svekket, og i juni 1940, etter Paris’ fall, sluttet avisen å komme ut. Vi kan ikke lenger følge Miljukovs oppfatninger gjennom avisspaltene. Men det finnes andre kilder. Da Vakar besøkte Miljukov i Vichy, kunne Vakar fortelle ham at det hadde oppstått et rykte i Paris før byen ble inntatt av tyskerne om at Sovjetunionen allerede var gått med i krigen på Storbritannias og Frankrikes side. Det førte til at mange hvitegardister møtte frem ved den sovjetiske ambassaden i Rue de Grenelle og meldte fra at de var rede til å kjempe for fedrelandet. «Man kan si hva man vil (tsjto zje)», svarte Miljukov, «det er ikke spørsmål om hvor vi bør stå når dette skjer, selv om saken øyensynlig ikke reddes ved det» (Vakar 1943: 375, 377).

Vendepunktet som Miljukov ventet på kom et år senere, og nyheten om det tyske angrepet på Sovjetunionen nådde ham i Aix-les-Bains der han kom til å tilbringe sine siste to leveår. Også her i de savoiske alper fikk han av og til besøk av tidligere medarbeidere i Poslednie novosti, deriblant Don Aminado (Aminad Sjpoljanskij) som har etterlatt seg en interessant beretning om sine samtaler med Miljukov. Don Aminado husket én samtale særlig godt. På hotellrommet der Miljukov residerte hadde han hengt opp et Europa-kart som var dekorert med små papirflagg av forskjellig kulør som nøyaktig angav linjen for den sovjetiske fronten. Pavel Nikolaevitsj satt i en lenestol med et pledd over knærne. Da han begynte å snakke om krigen livnet han til, og øynene lyste «med en egen uvanlig glans». Han pekte på kartet på veggen. «Se, våre rykker frem fra to kanter og beveger seg fremover nesten uten stans.» Med åpenbar tilfredsstillelse gjentok han: «Vår front... vår hær ... våre styrker.» Hans tidligere medarbeider konstaterte at: «I munnen på denne gamle uforsonlige motstanderen av bolsjevikene oppnådde ordet ‘vår’ en annerledes, sublim mening» (Don Aminado 1954: 319–20).

Dette ville vært en effektfull og vakker sorti for en mann som var blitt selve symbolet for det liberale, demokratiske Russland. Miljukov døde i mars 1943, en måned etter det tyske nederlaget ved Stalingrad. Men vi kan ikke forlate Miljukov på dette punk-

tet. Vi må prøve å bringe på det rene hva han egentlig la i ordet «vår». Det er velkjent at mange russiske emigranter under krigen ble ivrige patrioter og var villige til å tilgi Stalin det meste fordi han klarte å redde Russland fra det tyske slaveriet. Tusener av emigranter gikk over til en pro-sovjetisk plattform, anerkjente sovjetmakten – og mange vendte også tilbake til fedrelandet etter krigen. Men de fleste russiske oborontsy (forsvarere) i utlandet forsøkte likevel å skille mellom Russlands sak og kommunismens sak. Til dette flertallet hørte også Mark Visjnjak, som i løpet av krigen forflyttet seg til USA. I det New York-baserte emigranttidsskriftet Novyj zjurnal (Det nye tidsskrift) publiserte han i 1942 en artikkel med tittelen «Anti-bolsjevismens sannhet». Her angrep han «jingoistene» blant emigrantene, som ikke nøyde seg med å være russiske patrioter, men også ble sovjetiske patrioter. Emigrantene burde holde fast ved sin tidligere kritikk av sovjetsystemet, mente Visjnjak, selv når fedrelandet var i fare. For å støtte den russiske siden i kampen mot Nazi-Tyskland var det slett ikke nødvendig å bøye kne for Stalin (Visjnjak 1942: 206–23).

Nekrologer over Miljukov som ble trykket i Novyj zjurnal (Vakar 1943) og det sosialrevolusjonære Za svobodu (For friheten) (Visjnjak 1943), gir ikke grunnlag for å tro at han var blant dem som hadde krysset grensen for pro-bolsjevismen. I Novyj zjurnal skrev Vakar at Miljukov «ikke søkte, og ikke kunne søke, forståelse med makten», at hans forhold til Sovjetunionen forble «uforsonlig» og «revolusjonært» (Vakar 1943: 375). Men i USA visste man ikke det som allerede var kjent i visse russiske kretser i Europa. I 1945 meddelte den først ankomne «europeiske» russer på et møte av russiske venstreorienterte emigranter i New York at Miljukov like før sin død hadde skrevet en artikkel med tittelen «Sannheten om bolsjevismen». Der forsøkte han å gjendrive de synspunktene Visjnjak hadde kommet med i sin artikkel. Miljukov sendte artikkelen til redaksjonen i Novyj zjurnal, men den nådde aldri frem, og dermed slapp tidsskriftet å trykke den. Artikkelen ble i stedet stensilert og spredt i mange eksemplarer blant russere i Frankrike.5

Hva var det som var så oppsiktsvekkende ved Miljukovs artikkel? Til å begynne med innrømmet han at Visjnjak og «Anti-bol-

sjevismens sannhet» ganske treffende hadde beskrevet tankegangen til «jingoistene» blant de russiske emigrantene.

Til Visjnjaks irritasjon krever «jingoistene», i henhold til sin forenklede logikk, et valg av ham. «Du er ikke for Stalin? Altså er du for Hitler». Også jeg har gjort meg skyldig i det. Det er øyeblikk – og allerede Solon noterte seg det og førte det inn i loven – da valget blir obligatorisk (Miljukov 1944).

Men det var ikke noe nytt akkurat i dette. Miljukov hadde lenge foretrukket Stalin fremfor Hitler, som det minste av to onder, og gjort det klart for seg selv på hvilken side av barrikadene han burde befinne seg i tilfelle krig mellom Tyskland og Sovjetunionen. Når man leser videre, blir det imidlertid klart at Miljukov ikke lenger resonnerer innenfor rammen av begrepet «det minste onde». Han hadde truffet sitt valg, og krigens gang hadde også påvirket hans forståelse av sovjetisk historie:

Når de sammenligner den gamle «sannhet» med sin nye, søker «jingoistene» ifølge Visjnjak formildende omstendigheter rundt (sovjet-)maktens tidligere virksomhet. Det er formulert for generelt. Hvilken «virksomhet» og i hvilken «fortid»? Men jeg er beredt til også å medgi dette (...). Når du ser målet som er oppnådd, forstår du også bedre betydningen av midlene som førte til målet. Jeg vet at en slik innrømmelse ligger nært opptil Loyolas lære. Men (...) hva kan man gjøre med det? For ellers måtte man nådeløst fordømme Peter den stores handlemåte (Miljukov 1944).

I sitt svar på Miljukovs posthume artikkel, publisert i New York-avisen Novoe russkoe slovo i april 1945, protesterte ikke Mark Visjnjak mot sammenligningen mellom Stalin og Peter den store, men henviste til historikeren Vasilij Kljutsjevskij, som i sin tid slo fast at «å tjene Peter ikke er det samme som å tjene Russland» (Visjnjak 1945: 2). Visjnjak minnet om at Miljukov, som var Kljutsjevskijs elev, selv hadde publisert et stort forskningsarbeid i 1892 der han inntok en heller negativ holdning til Peter den stores reformer (ibid.). Dette er en god observasjon av Visjnjak, for verket om Peter den stores reformer er virkelig en interessant kilde sett i lys av Miljukovs senere politiske utvikling. En særegenhet i den unge Miljukovs arbeid er den klare delingen av Peters politikk i en ytre og en indre sfære som mot slutten av boken fører til to motstridende konklusjoner. Ifølge Miljukov var den statlige reorganiseringen under Peter, det vil si hans indre reformer, ikke

annet enn et redskap for å nå bestemte utenrikspolitiske mål. Men det ville være uriktig å avgjøre spørsmålet om reformenes nødvendighet eller betimelighet bare ved å betrakte dem i forhold til Russlands utenrikspolitiske stilling:

I relasjon til Russlands ytre stilling bevises betimeligheten av å sette disse målene på dagsordenen ved at de faktisk blir oppnådd (...). I relasjon til [landets] indre stilling må svaret (...) bli negativt. Utenrikspolitikkens nye oppgaver ble veltet over på den russiske befolkning på en tid da den ikke var i besittelse av tilstrekkelige midler til å oppfylle dem (...). Til en pris som betydde landets ruin (tsenoj razorenija strany) ble Russland opphøyet til en rang som europeisk stormakt (Miljukov 1905: 546).

På denne måten erkjenner altså Miljukov betimeligheten av reformene i forhold til Russlands ytre stilling, og Peter får æren for det som ble oppnådd. Men samtidig forkaster han de indre resultatene og avstår fra å trekke noen samlet konklusjon. Det er vanskelig å si hva som er sterkest hos ham, medfølelse med det lidende folket eller stolthet på vegne av et Russland som er blitt en stormakt.

Etter at han ble aktiv politiker i begynnelsen av det 20. århundre, forsøkte Miljukov, som vi har sett, å holde fast ved det samme skillet mellom samtidens ytre og indre politikk. Heller ikke revolusjonen endret umiddelbart dette: Han sympatiserte med sovjetmyndighetenes utenrikspolitiske mål, men betraktet den indre politikk som ødeleggende. Men fra begynnelsen av 1930-årene gav Miljukov stadig oftere Russlands ytre interesser forrang fremfor de indre, noe som merkes tydelig i hans standpunkt i Fjerne Østen-spørsmålet. Statens evige interesser er viktigere enn folkets midlertidige lidelser. Han så imidlertid fortsatt ingen kausal sammenheng mellom Stalins indre politikk og hans ytre resultater: Sovjetregjeringen forsvarte Russlands nasjonale interesser med hell, ikke takket være, men på tross av sin bolsjevisme.

Først i «Sannheten om bolsjevismen», og det er det nye, etablerer han en slik forbindelse. Han forklarer Russlands statlige makt med folkets lidelser: «Når du ser målet som er oppnådd, forstår du også bedre betydningen av midlene som førte til målet» (Miljukov 1944). Den aldrende Miljukov mente altså (i motsetning til den unge Miljukov) at det var uriktig å fordømme Peters fremferd overfor sine undersåtter fordi det var den som la grunnlaget for Russlands stormaktsstilling. Analogt var det uriktig å fordømme Stalin som med sine brutale metoder ikke bare gjenreiste Russlands gamle makt, men økte den og hevet den opp.

Men krigen hadde også gjort noe mer med Miljukov. Mot slutten av artikkelen føler han tydeligvis behov for å rettferdiggjøre sovjetregjeringens indre politikk ikke bare i forhold til landets stormaktsstilling, men også som sådan. Når alt kom til alt var det ikke mulig å forklare den sovjetiske soldatens tapperhet i kamp med sovjetbefolkningens masseslaveri. Man måtte erkjenne at det i ham var «en eller annen slags tro som inspirerte ham»:

Det store flertall av folket kjenner ikke noe annet regime (...). Men det er nødvendig å gå lenger. Folket har ikke bare akseptert sovjetregimet som et faktum. Det har forsont seg med dets mangler og verdsatt dets fortrinn (...). Det er heller ikke uten grunn at vi fra alle sovjetiske borgere som havner i en atmosfære av mindre «primitiv» kultur, stadig hører den hårdnakkede påstand at Russland er det beste land i verden (Miljukov 1944).

Konklusjon

Da Miljukov i begynnelsen av 1920-årene lanserte sin «nye taktikk», var det mange av hans motstandere som hevdet at den logisk ville føre til forståelse med sovjetmakten. De stilte seg kanskje det samme spørsmål som Miljukov hadde reist i sin tale i Riksdumaen i 1916: «Er det dumhet, eller er det forræderi?»

Men det er også mulig å tolke Miljukovs holdninger på en litt mer velvillig måte. Han var jo ikke alene om å misforstå Stalins rolle i sovjetisk politikk i 1930-årene. Også mange observatører i vest trodde at Stalins nedslakting av kommunistpartiets gamle garde betydde at han var i ferd med å bevege seg bort fra revolusjonen. Det må også vektlegges at det som nok veide tyngst for Miljukov, var hans omsorg for Russlands «evige» nasjonale interesser. «Sannheten om bolsjevismen», der han gikk lengst i sin apologi for Stalin, kan kanskje forklares med at Miljukov, i likhet med mange andre russiske emigranter under andre verdenskrig, ble «svimmel av medgang», som man sa.6 Denne svimmelheten ble fremkalt av Den røde hærs fremganger og glitrende seire, og i løpet en viss tid etter at krigen var slutt ble de fleste av dem som led av «svimmelheten» friske og tok avstand fra sine ubetenksomme uttalelser

under det patriotiske oppsvinget. Andre avgikk ved døden før de rakk å skifte mening. Blant dem var Pavel Nikolaevitsj Miljukov.

Litteratur

Aleksandrov, Sergej A. (1996) Lider rossijskikh kadetov P.N. Miljukov v emigratsii. Moskva: AIRO–XX.

Don Aminado (1954) Poezd na tretjem puti. New York, NY: Izdatelstvo imeni Tsjekhova.

Elkin, Boris (1945) Obituary. Paul Milyukov. Slavonic and East-European Review 23 (62): 137–41.

Glazami Miljukova – okkupatsija Frantsii i Vostotsjnyj front. Pisma P.N. Miljukova Ja.B. Polonskomu 1940–1942 (1980) Vremja i my. Mezjdunarodnyj demokratitsjeskij zjurnal literatury i obsjtsjestvennykh problem (52): 193.

Gul, Roman (1980) Ja unes Rossiju. Novyj zjurnal (138).

Kanisjtsjeva, N.I (2000) «Razrabotka P.N. Miljukovym taktitsjeskogo kursa emigrantskikh kadetskikh grupp» i V.V. Sjelokhaev (red.) P.N. Miljukov: Istorik, politik, diplomat. Materialy mezjdunarodnoj nautsjnoj konferentsii. Moskva: ROSSPEN.

Kuvsjinov, V.A. (1997) Kadety v Rossii i za rubezjom. Moskva: Universitetskij gumanitarnyj litsej.

McNeal, Robert H. (1977) «Trotskyist Interpretations of Stalinism» i Robert C. Tucker (red.) Stalinism. Essays in Historical Interpretation. New York, NY: Norton & Company (30–52).

Medvedev, Roy (1974) K sudu istorii. New York, NY: Alfred A. Knopf.

Miliukov, Paul (1905) Russia and its Crisis. Chicago, IL: University of Chicago Press.

Miliukov, Paul (1920) Bolshevism: An International Danger. Its Doctrine and its Practice Through War and Revolution. London: George Allen & Unwin.

Miljukov, Pavel (1905) Gosudarstvennoe khozjajstvo Rossii v pervoj tsjetverti XVIII stoletija i reforma Petra Velikogo. 2. utgave. St. Petersburg: Knigoizdatelstvo M.V. Pirozjkova.

Miljukov, Pavel (1930) «Polititsjeskaja dejatelnost Poslednikh novostej». Jubilejnyj sbornik Poslednikh novostej. Paris.

Miljukov, Pavel (1944) Pravda o bolsjevizme. Russkij patriot (3).

Nielsen, Jens Petter (1982) Historie og politikk hos P.N. Miljukov. Svantevit 8 (2): 5–25.

Nielsen, Jens Petter (1991) P. Miljukov i I. Stalin, o polititsjeskoj evoljutsii Miljukova v emigratsii. Novaja i novejsjaja istorija (2): 124–52.

Pipes, Richard (1980) Struve. Liberal on the Right, 1905–1944. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Sjtsjetinov, Ju.A. (1988) Ugasanie kadetskogo liberalizma (dejatelnost kadetov v beloj emigratsii). Vestnik Moskovskogo Universiteta, Serija 8: Istorija (4): 18–47.

Smirnov, S.A. et al. (red.) (1929) P.N. Miljukov. Sbornik materialov po tsjestvovaniju ego semidesjatiletija. 1859–1929. Paris: Tipografija Poslednikh novostej.

Vakar, Nikolaj P. (1943) P.N. Miljukov v izgnanii. Novyj zjurnal (6).

Vishniak, Mark (1957) «Sovremennye zapiski». Vospominanija redaktora. Bloomington, IN: Indiana University Publications.

Visjnjak, Mark (1942) Pravda o anti-bolsjevizma. Novyj zjurnal (2): 206–23.

Visjnjak, Mark (1943) P.N. Miljukov (polititsjeskij nekrolog). Za svobodu (12–13): 25–30.

Visjnjak, Mark (1945) O dvukh pravdakh. Novoe russkoe slovo 1. april.

Westwood, J.N. (1993) Endurance and Endeavour. Russian History 1812–1992. 4. utgave. Oxford: Oxford University Press.

Zorkin, Valerij (1984) Tsjitsjerin. Moskva: Juriditsjeskaja literatura.