Abstract: Immigration policy in Russia: a balancing act

Since the fall of the Soviet Union, Russia has experienced substantial natural population decline coupled with a massive influx of immigrants and migrant workers – particularly from the former USSR. Some see this phenomenon as not only economically beneficial but even necessary, as Russia’s demographic crisis cuts hard into its workforce. Others fear the cultural and societal effects that this wave of migrants may have on Russia. A basic problem is that a large proportion of the immigrants live in Russia illegally. Russian immigration policy thus takes place in a context where the authorities feel the need to bring in more migrants and create more order in the field of migration, and at the same time keep the ever-growing tide of Russian nationalism from turning against them. Can a state accomplish these things simultaneously? In this article, we give an account of Russian migration policy in recent years, the impact it has had on the country’s economy, the development of migrant welfare, and Russian xenophobia.

Keywords: demography, economy, immigration policy, migration, racism, xenophobia, Russia

Fra 1970-tallet har de fleste land i verden forsøkt å finne måter å kontrollere økende migrasjonsstrømmer på. Likevel har migrasjonen gjerne vedvart eller økt, og mange land har opplevd en avstand mellom målene for migrasjonspolitikken og resultatene eller virkningene av denne politikken (Hollifield 2008). Russland er også påvirket av globale migrasjonsprosesser og har siden Sovjetunionens oppløsning forsøkt å håndtere spenningen mellom å tillate og oppmuntre den ønskede og samtidig begrense den uønskede migrasjonen.1

Arbeidsmigrasjon til Russland ble gjort lettere i og med ny lovgivning som trådte i kraft den 15. januar 2007.2 Som et ledd i den nye migrasjonspolitikken ble det satt i gang et program for å lokke til seg «landsmenn og -kvinner» fra SUS-landene.3 Denne nye politikken kom som en følge av en utbredt oppfatning blant økonomiske eksperter om at Russland mangler arbeidskraft innen mange nøkkelsektorer4 og at den demografiske utviklingen vil forsterke disse problemene framover (Rahmonova-Schwarz 2006; Mukomel 2006; Becker 2006). Til tross for liberaliseringen er det imidlertid fremdeles strenge restriksjoner med hensyn til bevegelsesfrihet og økonomisk aktivitet for mennesker av utenlandsk opprinnelse. Disse restriksjonene, i tillegg til negative holdninger til innvandring av ikke-russiske folkeslag blant store deler av den russiske befolkningen, gjør det utfordrende for innvandrere å oppholde seg i Russland.

Denne artikkelen tar for seg de seneste års utvikling i migrasjonsstrømmer til og fra Russland, samt spenningen mellom på den ene siden økt behov for arbeidskraft og på den andre siden ønsket om et kulturelt homogent Russland. Vi vil gi eksempler på hvordan denne spenningen har påvirket politikkutformingen og drøfte effekten av det nye russiske migrasjonsregimet på innvandrergruppenes sosiale og økonomiske integrasjon og på Russlands økonomiske utvikling. Videre gjennomgår vi kort framveksten av innvandringsfiendtlig nasjonalisme. Avslutningsvis diskuterer vi hvordan endrede rammebetingelser, herunder den pågående finanskrisen, vil kunne påvirke fremtidige migrasjonsstrømmer og migrasjonspolitikk i Russland.

Befolkningsnedgang og russisk etno-nasjonalisme

Russlands folketall har vært i nedgang siden 1986, og ved folketellingen i 2002 ble det påvist at landet siden 1989 hadde mistet 1,84 millioner innbyggere. Skjønt dette ikke er noe hyggelig tall, var nedgangen i folketallet rundt en million mindre enn hva russiske myndigheter hadde forventet (Prendergrast 2004: 3). I løpet av de

SF_0902_01_01

siste seks årene har imidlertid folketallet sunket nesten dobbelt så mye som i forutgående trettenårsperiode, jf. figur 1.

Problemets kjerne ligger i det topp-politikeren Viktor Ivanov har kalt Russlands «afrikanske dødsrate og europeiske fødselsrate» (sitert i Rahmonova-Schwarz 2006: 289): Siden 1992 har det vært flere dødsfall enn fødsler, noe som i perioden 1993–2006 kostet Russland 0,7–0,9 millioner innbyggere pr. år (ibid.). Især oppsiktsvekkende er den høye dødeligheten (Prendergrast 2004: 4–5), som mange mener er en konsekvens av den sjokkartede økonomiske omleggingen (Stuckler et al. 2009; Andrienko & Guriev 2005: 7–8). Jessica Prendergrast mener dødelighetskrisen vil vare lenge og anslår at fra 2002 til 2050 kommer Russland til å tape 25–45 millioner innbyggere (Prendergrast 2004: 3–4).5 Underskuddet på arbeidskraft forverres ytterligere av at dødeligheten har økt mest hos menn i arbeidsdyktig alder (Andrienko & Guriev 2005: 8). I noen grad jevner intern migrasjon problemet ut – det er stor tilflytning til vest og sør, der arbeidskraften trengs mest (Prendergrast 2004: 33), men dette alene er ikke nok. Russland trenger betydelig innvandring hvis behovet for arbeidskraft skal dekkes (Andrienko & Guriev 2005: 2; Rahmonova-Schwarz 2006: 291).

I utgangspunktet har innvandringen til Russland vært høy etter Sovjetunionens fall: Fra 1989 til 2002 immigrerte 11 millioner mennesker, nesten utelukkende fra tidligere sovjetrepublikker og for det meste etniske russere (Andrienko & Guriev 2005: 16;

SF_0902_01_02

Mukomel 2005a: 54). Det må her bemerkes at disse dataene baserer seg på offisielle tall som på grunn av høy ulovlig innvandring ikke er korrekte. Ifølge Vladimir Mukomel, en av de mest toneangivende forskere på migrasjon i Russland, utgjorde de lovlige arbeidsmigrantene (ca. 170 000) kun 7–10 % av det totale antallet migranter første halvår 2004 (Mukomel 2005b). Se figur 2 for et tidsbilde fra 2005 over antallet ulovlige arbeidsinnvandrere som da oppholdt seg i landet.

Samtidig som Russland er nettoimportør av innvandrere, har et ikke ubetydelig antall russiske statsborgereforlatt føderasjonen de siste tiårene. Også her er statistikken upålitelig, men ifølge offisielle tall emigrerte omkring 5 millioner i perioden fra 1991 til 2006 – 1,3 millioner til land utenfor den tidligere Sovjetunionen og 3,8 millioner til tidligere sovjetrepublikker (Yelizarov et al. 2008). På 1990-tallet ville trolig flere dratt om det ikke hadde vært for en restriktiv innvandringspolitikk i hele OECD-området. Etter Russlands økonomiske oppsving på 2000-tallet har tallet på

 

SF_0902_01_03
emigranter gått ned, men fortsatt er den potensielle emigrasjonsraten 17 %, og halvparten av den øvre middelklassen vurderer å flytte fra landet (Itas-Tass2008). Mange av de som drar vestover har høyere utdanning eller studerer i Vesten uten å vende tilbake. Russland mister dermed høyt kvalifisert arbeidskraft, noe som igjen øker landets avhengighet av stor innvandring.

Samtidig føler mange russere at nykommerne truer Russlands kulturelle identitet. Dagens demografi medfører uansett at Russland vil ha en mindre andel etniske russere i framtiden: Samtlige av landets 24 mest demografisk «fruktbare» regioner 1989–2001 er tradisjonelle hjemland for etniske minoritetsgrupper (Prendergrast 2004: 15, 26, se også figur 3).6

Her er det nødvendig å presisere noen nøkkelbegreper rundt etnisk tilhørighet i Russland, et felt som er preget av høy kompleksitet. Mange svært ulike folkegrupper har sine tradisjonelle hjemland innenfor det enorme området vi i dag kaller Den russiske føderasjonen; stikkord som migrasjon, etnisk konflikt, assimilering og integrasjon har alltid vært høyst relevante. Ikke minst gjelder dette den etnisk russiske majoritetsbefolkningen, som i løpet av de siste 500–600 årene har spredt seg fra slettelandet vest for Ural og ut over et helt kontinent. Skjønt det var russernes statsform som ble gjeldende i områdene de erobret, omfattes ikke de erobrede folkeslagene av begrepet «russkie», det vil si russisk i etnisk forstand.7

Et begrep som derimot favner alle føderasjonens borgere er «rossijane» – vi kan kanskje oversette det med «russlendere». Alle de «opprinnelige» folkeslagene i Russland går i tillegg under betegnelsen «korennye» (innfødte). Dette begrepet kan imidlertid også ha andre betydninger. Det kan markere et generelt skille mellom innfødte versus tilflyttere/innvandrere – og iblant, bare for å gjøre ting enda mer komplisert, brukes det som en eufemisme for etniske russere (dvs. russkie). Et beslektet ord er «mestnye» (lokale, stedlige), som indikerer «innfødte» i et område i motsetning til innflyttere som kommer fra andre steder i landet. Det kan imidlertid også referere til det eller de lokale folkeslagene i motsetning til etniske grupper som tradisjonelt ikke er bosatt i området. Til sist går det en i praksis viktig distinksjon mellom slavere og de øvrige. I den første kategorien inkluderes «utenlandske» grupper som ukrainere og hviterussere, mens for eksempel aseriere og tadsjiker faller utenfor. Svært mange korennye folkeslag er heller ikke slavere.

Innvandringen gjør Russlands demografiske «avrussifisering» raskere og mer tydelig. I tillegg har mange en generell motvilje mot ikke-slaviske folkeslag: En survey fra 2005 viser at rundt 50 % ønsker å forby folk fra Kaukasus og Sentral-Asia å bosette seg i deres distrikt, og svært mange boligutleiere vil kun leie ut til etniske russere (Rahmonova-Schwarz 2006: 296–97). Det er mer utbredt å ha negative holdninger til «nye» etniske grupper enn til tradisjonelle, korennye minoriteter, men slett ikke alle i den sist-

nevnte kategorien går fri. Spesielt grupper fra Nord-Kaukasus og roma-folket rammes hardt av gryende rasisme (Mukomel 2005a: 226–27; Didriksen 2008: 4) som bl.a. gir seg utslag i økende vold mot mennesker som er, eller blir antatt å være, ikke-slavere (Autalipov 2009; Kozhevnikova 2008). I praksis betyr «ikke-slavisk» ofte «ikke-hvit». Nordkaukasiere og roma møter i det hele tatt mange av de samme fordommene og den samme behandlingen som blir ikke-slaviske innvandrere til del. Når det for eksempel gjelder Kondopoga-hendelsene i 2006 (se nedenfor), var det mange aktører som overhodet ikke gjorde forskjell på lovlige innvandrere, ulovlige innvandrere og nordkaukasiske rossijane. Mange puttet alle i samme diskursive sekk: «De andre» som truer «oss» mestnye/korennye/russkie.

Mukomel hevder at massemedia maler et negativt bilde av immigranter og gjestearbeidere: Diskursivt blir de knyttet opp til terrorisme, korrupsjon og annen kriminalitet, og deres antall blir betydelig overdrevet (Mukomel 2005a: 82–84). Han anklager også byråkratene og den administrative eliten for generelt å ha en negativ holdning til innvandring og for å være notorisk upresise hva angår migrantenes antall (ibid.: 86–87). Anslag over antallet immigranter varierer fra et par millioner til mer enn tjue, og myndighetene oppgir gjerne 10–12 millioner – et tall flere økonomiske eksperter anser å være sterkt overdrevet (Visjnevskij 2007).

Ny migrasjonslovgivning og -politikk

Russisk migrasjonslovgivning etter Sovjetunionens oppløsning har vekslet mellom liberalisering og innstramming, men lovgivningen og politikken har bare i begrenset grad bidratt til å regulere de reelle migrasjonsstrømmene. De første årene på 1990-tallet var preget av store flyttestrømmer grunnet opprettelsen av nye grenser, etniske konflikter og store økonomiske omveltninger (Mukomel 2006). Fram til 1992–93 hadde imidlertid Russland verken institusjoner, lovgivning eller et politisk rammeverk på området, og migrasjonsspørsmål ble håndtert fortløpende på ad hoc basis (Rahmonova-Schwarz 2006).

I 1993 fikk man vedtatt de første lovene for å regulere både innenlands og internasjonal migrasjon. Denne lovgivningen, som først og fremst rettet seg mot såkalt «tvungen migrasjon»,8

kan hovedsakelig bli betegnet som liberal, og den muliggjorde en omfattende, lovlig migrasjon både til og fra Russland. Samme år ble det opprettet et administrativt organ, Den føderale migrasjonstjenesten. I 2000 fikk denne sine oppgaver overtatt av Ministeriet for føderale-, nasjonale- og migrasjonsrelaterte saker. Dette ministeriet ble oppløst i 2001, hvorpå migrasjonsspørsmål ble innenriksministeriets ansvar fram til 2004. Da gjenopprettet president Putin Den føderale migrasjonstjenesten, denne gang som en struktur innenfor Innenriksministeriet. Dette organet har siden hatt en viktig rolle i iverksettingen av russisk migrasjonspolitikk.

Den overveiende liberale migrasjonlovgivningen på begynnelsen av 1990-tallet ble fra 1994 gradvis strammet inn. Flere analytikere setter dette i sammenheng med et ønske om å konvergere mot den vestlige restriktive politikken på området (Andrienko & Guriev 2005) og med at arbeidsmigrasjon tok over for den «tvungne» migrasjonen som viktigste motivasjon for å flytte til Russland (Zhukava 2006). I 1996 vedtok Statsdumaen loven «Om innreise og utreise til/fra Den russiske føderasjonen». Her ble det innført et potensielt viktig skille mellom permanente og midlertidige immigranter med ulike plikter og rettigheter for de to gruppene. I praksis var imidlertid dette et kunstig skille fordi mange av de midlertidige immigrantene hadde til hensikt å bli værende i Russland og forsvant ut av den offisielle statistikken når deres midlertidige oppholdstillatelse var utløpt. Ytterligere innstramminger i 2000, 2002 og 2003 minsket mulighetene for – og økte kostnadene ved – å oppnå permanent eller midlertidig oppholdstillatelse, noe som igjen førte til at det ble enda mer lønnsomt å forbli uregistrert. Både lovgivningen og den utbredte korrupsjonen i politiet og hos andre myndighetsorganer, som gjerne tok imot bestikkelser fra de uregistrerte immigrantene, gjorde at man mistet oversikten over de faktiske migrasjonsstrømmene.

Verken migrasjonslovgivningen eller utøvelsen av denne forhindret en betydelig innvandring av arbeidskraft fra de tidligere sovjetrepublikkene, en innvandring som ble muliggjort av visumfri innreise fra et flertall av disse landene. Liberaliseringen av den russiske migrasjonspolitikken, som kulminerte i iverksettingen av den nye migrasjonslovgivningen i januar 2007, må derfor sees som et forsøk både på å få oversikt og kontroll over landets uregistrerte befolkning og på å forhindre den utbredte korrupsjonen på området – i tillegg til hovedmålsetningen, som var å sørge for at Russland kunne få tilgang på hardt tiltrengt arbeidskraft.

Russiske politikere har vært sterkt delt i synet på hvorvidt man skulle åpne for større immigrasjon, og den politiske diskusjonen som gikk forut for innføringen av den nye lovgivningen på området tydeliggjorde slike motsetninger. Mens spørsmål knyttet til utvandring og potensiell hjerneflukt har vært lite fremtredende i russiske massemedier, har den økte innvandringen vært mye debattert. Liberale politikere argumenterte kraftig for nødvendigheten av å sikre arbeidskraft til den stadig voksende økonomien. Også maktapparatet rundt president Putin innså nødvendigheten av ny migrasjonslovgivning, og i en tale i mars 2005 hevdet presidenten at å fremme migrasjonsprosesser var «vår aller viktigste oppgave» (Zajontsjkovskaya 2008).

Kommunistpartiet stilte seg derimot kritisk til de påståtte økonomiske gevinstene ved innvandring, uttrykte bekymring for at russiske statsborgereville bli marginalisert i arbeidsmarkedet og viste til potensialet for sosiale problemer som følge av blant annet økt kriminalitet og etniske motsetninger. Kommunistpartiet spilte også på innvandringsfiendtlige holdninger i den russiske befolkningen og antydet at landet ville kunne bli et lovløst anarki om man åpnet for større innvandring (Rahmonova-Schwartz 2006: 291; Mukomel 2005a: 92–93). Ikke overraskende har kommunistene fått følge av det nasjonalistisk-populistiske Liberaldemokratiske partiet (LDPR) i motstanden mot en immigrasjonsvennlig politikk (jf. Zjirinovskij 2008). Også det fjerde og siste partiet som er representert i Statsdumaen i dag, Det rettferdige Russland, frykter en forandring av den «etno-kulturelle balansen». De vil ha innvandring av «russisktalende landsmenn og -kvinner» som enten er etnisk russiske eller tilhører andre «korennye folk i Russland».9 Når det gjelder disse ettertraktede korennye, har imidlertid Kremls forsøk på å repatriere dem hatt liten suksess. Fra slutten av 2006 og til begynnelsen av 2009 returnerte bare rundt 9800 «landsmenn og -kvinner» til Russland, og 26. mars 2009 ble det gjort kjent at myndighetene skulle trekke nesten 7 milliarder rubler fra repatrieringsprogrammets budsjett (Vedomosti 26. mars 2009).

Til tross for mye motstand ble som tidligere nevnt en mer liberal lovgivning vedtatt av Statsdumaen sommeren 2006 og gjort

gjeldende fra januar 2007. Den nye loven inneholder vesentlige forenklinger i prosessen rundt registreringen av utlendinger, særlig for dem fra land uten visumplikt for innreise til Russland,10 samt rundt prosedyrer for arbeidsformidling og -rekruttering. Den viktigste endringen er at det ikke lenger er nødvendig for midlertidige arbeidssøkere å ha et stempel i passet med registrering av bosted (som tidligere måtte bekreftes av eierne av det registrerte bostedet). Det er nå tilstrekkelig å registrere arbeidssted eller midlertidig adresse. Det er heller ikke lenger nødvendig å oppsøke politiet for å få oppholdstillatelse, det er nok å sende de obligatoriske opplysningene til Den føderale migrasjonstjenestens lokale kontor. Mens man tidligere kun fikk arbeidstillatelse gjennom en registrert arbeidsgiver, er det nå immigranten selv som får arbeidstillatelsen direkte fra Den føderale migrasjonstjenesten og deretter fritt kan søke arbeid, mens en arbeidsgiver kan rekruttere arbeidskraft blant alle som har den nødvendige arbeidstillatelsen.

I tiden mellom sommeren 2006 og januar 2007 skjedde imidlertid en innstramming som hadde sin bakgrunn i tiltakende inter-etniske spenninger, deriblant Kondopoga-affæren (se under). Nye lover og administrative presiseringer ble innført. Myndighetene gjeninnførte ordningen med kvoter for innvilgelse av arbeidstillatelser. Disse kvotene skal kunne justeres i henhold til behovet for arbeidskraft, landets sikkerhetssituasjon og andre forhold. Videre ble det vedtatt lovgivning som utelukker utenlandske statsborgere fra visse typer økonomisk virksomhet. Blant annet fikk utenlandske statsborgere forbud mot å selge alkohol og medisiner, og fra april 2007 fikk de heller ikke lenger anledning til å drive salg på russiske markedsplasser.

Migrasjon og immigranters levekår

En analyse av migrantenes levekår vanskeliggjøres av mangelfull statistikk både med hensyn til antallet immigranter, deres status samt deres tilknytning til den uoffisielle eller grå økonomien. Videre er det betydelige forskjeller mellom immigranter basert på en rekke faktorer, ikke minst deres opprinnelsesland (som påvirker hvordan de blir tatt imot av lokalbefolkningen), deres kvalifikasjoner og deres destinasjon i Russland. Likefullt, med basis i

eksisterende offisiell statistikk og diverse spørreundersøkelser, er det mulig å gi et relativt realistisk bilde av noen av de levekårsutfordringer som er typiske for store deler av innvandrerbefolkningen.

Det er blitt anslått at en immigrant tjener en tredel til halvparten av en russisk gjennomsnittslønn, men de arbeider i gjennomsnitt langt flere timer; en arbeidsuke for immigrantene er gjennomsnittlig 15–20 timer lengre enn for den øvrige russiske arbeidsstyrken (Livsjin et al. 2008; Tjurukanova 2007). Ofte har de utdanning fra sine hjemland som skulle tilsi en annen type arbeid enn det oftest manuelle og fysisk krevende arbeidet de utfører i Russland.11 Et flertall er midlertidige arbeidsinnvandrere og har ikke til hensikt å bli boende i Russland eller å bli russiske statsborgere. De har i mange tilfeller arbeid som russiske statsborgere ikke ønsker å ta; Prendergrast (2004: 33) peker på dette spesielt i forhold til den kinesiske innvandrerbefolkningen i det østlige Russland. Mye av arbeidet er sesongbetont. Ifølge offisielle tall er 40 % sysselsatt i bygningssektoren, 30 % i handel, 10 % i industri, 7 % i landbruk, 5 % i transport og 8 % i andre sektorer (Yelizarov et al. 2008).

Sammenlignet med lønninger de ville kunnet oppnå i opprinnelseslandet, er lønnsnivået deres i Russland atskillig høyere. I 2005 var gjennomsnittslønninger i Russland 11 ganger høyere enn i Tadsjikistan og fem ganger høyere enn i Kirgisistan og Usbekistan (FIDH 2007). Inntektene opptjent i Russland har stor betydning for familiene i hjemlandet. En spørreundersøkelse gjennomført blant et representativt utvalg immigranter i Moskva i 2006, viste at 33 % av de spurte mente deres overføringer sikrer familieinntekten til dem som er i hjemlandet fullt ut. Videre svarte 42 % at overføringene sikrer minst halvparten av familieinntektene til dem i hjemlandet, 16 % sa en fjerdedel eller mer mens kun 8 % mente overføringene ikke har noen betydning for familieinntekten (Tjurukanova 2007).12

Spørreundersøkelser blant innvandrerbefolkningen antyder at det har funnet sted en økende sosial isolasjon i forhold til den øvrige befolkningen (Yelizarov et al. 2008). I et land preget av boligmangel, særlig i pressområder, bor immigrantene som oftest

svært tettpakket, typisk i egne hybelbygg med lav standard. I Moskva er det nå flere bydeler som domineres av innvandrere, gjerne inndelt etter opprinnelsesland. Det er lite sosial samhandling med lokalbefolkningen. Selv om flertallet snakker bra russisk, er det stadig flere som har problemer med å forstå og gjøre seg forstått, og det er store lokale forskjeller.13 Et flertall er enslige eller har ektefelle og barn i hjemlandet. Det er flest menn blant immigrantene; ifølge offisiell statistikk er andelen nesten 80 %, men flere studier antyder en faktisk andel kvinner på 30–35 % (Yelizarov et al. 2008). Immigrantene fyller en sosial nisje nederst på samfunnsstigen, der etnisitet er bestemmende for deres status i det sosiale hierarki.

Et flertall av de illegale innvandrerne ønsker å holde sin identitet skjult. Når de ikke er registrert, gjør det dem spesielt utsatt for press fra politi og andre myndigheter som gjerne krever bestikkelser for ulike typer tjenester og for ikke å innrapportere deres ulovlige opphold og arbeid. Illegale immigranter har ingen arbeidskontrakt, og lønnen utbetales i kontanter. Dette medfører at immigrantene ikke kan gjøre krav på sosiale ytelser som syketrygd ved sykdom, de får problemer om de trenger medisinsk behandling og de oppnår ikke pensjonsrettigheter, verken i Russland eller i hjemlandet.

Den uoffisielle statusen gjør at folk heller ikke tør klage over uverdige arbeidsforhold og over at de blir utnyttet av sin arbeidsgiver. Mange immigranter har opplevd å arbeide i flere måneder for en arbeidsgiver hvorpå arbeidsgiveren truer med å anmelde dem til myndighetene når de etter avsluttet arbeid ber om å få utbetalt lønnen de har til gode (Demoskop Weekly 18. september–1. oktober 2006). Mange blir tvunget til å levere fra seg sine identifikasjonspapirer til arbeidsgiveren. En spørreundersøkelse blant immigranter i Stavropol og Moskva viste at samtlige spurte hadde opplevd diskriminering eller tvang (MOT 2004: 59). I mange tilfeller foretrekker arbeidsgiverne å ansette illegale migranter fordi de er mindre kravstore i forhold til lønn og arbeidsforhold, og arbeidsgiverne slipper også å betale arbeidsgiveravgift for dem. Dette gjør igjen at mange russere blir skeptiske til immigrantene, fordi de mener de konkurrerer ut lokal arbeidskraft– noe som gjerne fører til spenninger og konflikter i lokalmiljøet.

Ikke bare illegale immigranter møter denne typen problemer. Også mange av de registrerte immigrantene har lite kunnskap og bevissthet om sine rettigheter. Dessuten er det i det russiske samfunnet fremdeles slik at det er stor avstand mellom lover og rettigheter på den ene side og hvordan disse blir overholdt i praksis på den annen. Få immigranter har ressurser til å ta opp kampen mot arbeidsgivere eller myndigheter dersom deres rettigheter blir krenket. Staten gir heller ingen økonomisk støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner som beskytter immigrantenes rettigheter (Yelizarov et al. 2008). Russisk fagbevegelse har tatt til orde for å styrke arbeidet med å forsvare rettighetene både til illegale og legale migranter. Men selv om fagbevegelsen har engasjert seg i en dialog omkring migrasjonsspørsmål (jf. VKP 2007), har den liten reell uavhengig innflytelse over arbeids- og lønnsforhold.

De økonomiske nedgangstidene har dessuten allerede fått følger for immigrantenes velferd. Den første større streiken blant immigranter som følge av finanskrisen, fant sted i november 2008 i Jekaterinburg da omkring 250 arbeidere fra Tadsjikistan la ned arbeidet på en byggeplass i flere dager som en protest mot manglende lønnsutbetalinger av 11 millioner rubler. Arbeiderne hadde da ikke fått utbetalt lønn på tre måneder. Organisasjoner som forsvarer immigrantenes interesser, hevder at antallet som henvender seg på grunn av manglende lønnsutbetalinger har vokst eksponentielt den siste tiden (Goble 2008b).

Migrasjon og utviklingen av den russiske økonomien

Som vi har sett, hersker det ulike oppfatninger om hvorvidt Russland trenger økt innvandring. Russlands økonomi er råvaredominert og orientert mot eksport og har i tiden etter Sovjetunionens oppløsning vært preget av avindustrialisering. Noen innvandringsskeptikere hevder at en slik råvare- og petroleumsdominert økonomi er lite arbeidsintensiv og at behovet for arbeidskraft derfor ikke er så påtrengende. Imidlertid mener et stort flertall av russiske økonomiske eksperter, inkludert politiske beslutningstakere, at den begrensede tilgangen på arbeidskraft utgjør en betydelig trussel mot videre økonomisk vekst i landet (Rahmanova-Schwarz 2006). Den demografiske krisen vil, selv med økende fødselstall, ikke kunne reverseres før fra 2025. Innvandring til Russland kan under ingen omstendighet kompensere fullt ut for

nedgangen i antall innbyggere i arbeidsdyktig alder, men den kan redusere noen av skadevirkningene.

Det hevdes ofte at immigrantene tar arbeidsplasser fra russiske statsborgere. Selv om det finnes eksempler på dette i noen regioner, er bildet sammensatt (Prendergrast 2004: 33–34). Kun 30 % av innvandrerne føler at de konkurrerer med lokalbefolkningen på arbeidsmarkedet (Andrienko & Guriev 2005: 21), mens i en annen undersøkelse oppgir kun 8 % at lokalbefolkningen utgjør et flertall av deres kolleger (IKD 2009). De samme undersøkelsene viser imidlertid at ulike grupper immigranter opplever konkurranse seg imellom. Som tidligere nevnt er immigrantene i Russland – som i mange andre land med høy innvandring – for en stor del sysselsatt i lite attraktive og dårlig betalte jobber som lokalbefolkningen selv nødig vil ha, gitt de lønns- og arbeidsforhold de blir tilbudt, eller i sesongarbeid der lokal arbeidskraft vanskelig lar seg oppdrive. Imidlertid er det også visse regioner som isolert sett har for få arbeidsplasser, og stor innvandring hit forverrer situasjonen (Prendergrast 2004: 33–34).

Et annet argument for å begrense innvandringen går ut på at migrasjonen fører til et fall i lønningene for russiske statsborgere. Her er det heller ikke entydige sammenhenger. En rekke studier viser at migrasjon til Russland snarere har stimulert økonomien og bidratt til en økonomisk vekst som igjen har bidratt til en generell lønnsvekst for lokalbefolkningen (Tjurukanova 2007).14 Når det blir hevdet at migrasjonen fører til at Russland blir tappet for kapital som følge av store overføringer ut av landet og at immigrantene fører med seg store samfunnskostnader i form av kriminalitet, narkotika og smittsomme sykdommer, er dette ofte betydelig overdrevet. Analyser viser snarere at negative følger av arbeidsmigrasjon ofte er en følge av at migrasjonen har siktet seg inn mot den «uoffisielle» økonomien. Dette har umuliggjort skatteinnkreving og bidratt til økonomisk kriminalitet (IKD 2009). Samtidig har jo ikke de illegale immigrantene hatt tilgang til tilbudene fra velferdsstaten.

Fra 2000 til 2007 medførte de fordelaktige konjunkturene med høye råvarepriser et kraftig oppsving i levestandarden i Russland, og behovet for arbeidskraft innen mange næringer var påtrengende. I dag ser man som følge av økonomiske nedgangstider imidlertid en gryende arbeidsledighet i noen regioner og sektorer

som gjør at mange, inkludert regjeringen, stiller spørsmålstegn ved behovet for arbeidsinnvandring. Den nye migrasjonslovgivningen er tilpasset slike konjunkturendringer ved at kvotene som fastsetter antallet migranter vurderes løpende og kan endres raskt.

I 2007 var for eksempel kvoten for ukvalifisert utenlandsk arbeidskraft satt til 1,7 millioner, det dobbelte av kvoten for 2006. I 2008 ble kvoten økt til 1,8 millioner. Imidlertid ble det sommeren 2008 klart for russiske arbeidsgivere i mange regioner at dette var langt fra tilstrekkelig for å dekke behovet for arbeidskraft, og regionale myndigheter ba derfor myndighetene øke kvoten til 3,2 millioner.15 Helse- og omsorgsministeriet, som har ansvaret for å regulere innvandringskvotene, økte like etter kvoten til 3,4 millioner. Så kom omslaget med finanskrisen samme høst, noe som allerede har fått innvirkning på fastsettingen av kvoten for 2009. Mens det lenge lå an til at kvotene ville øke til 3,9 millioner, møtte myndighetene et stort press for å redusere antall arbeidsmigranter. I november 2008 var det registrert 1,3 millioner arbeidsledige i Russland, og dette tallet forventes ifølge den russiske regjeringen å øke til 2 millioner i løpet av 2009.16 For at ikke immigranter, som gjerne arbeider for lavere lønninger enn russiske statsborgere, skal hindre de nye arbeidsledige å komme i jobb igjen, besluttet regjeringen å redusere kvoten til 1,95 millioner (Demoskop Weekly 1.–14. desember 2008).

Det er kommet ulike reaksjoner på denne beslutningen. Den liberale avisen Kommersant anser kvoten for å være urealistisk lav og forventer at den vil være oppbrukt allerede sommeren 2009, hvorpå den på nytt må justeres oppover slik som i 2008 (Kommersant 5. desember 2008). Dette begrunner man med at arbeidsledigheten først og fremst er strukturell og ikke vil påvirke de deler av økonomien der immigrantene for en stor del er sysselsatt. Det hevdes videre at man i økonomiske nedgangstider nettopp bør stimulere økonomien i stedet for å innføre ytterligere restriksjoner på immigrasjonen. Tiltakene har imidlertid støtte i folkeopinionen, og i den øvrige pressen er holdningen stort sett nøytral eller positiv.

Migrasjon og fremmedfiendtlighet

Høsten 2006 hendte det noe i den karelske småbyen Kondopoga som har kommet til å stå som et symbol på rasisme- og innvandringsproblematikken i Russland: Et masseslagsmål i Kondopoga endte med at to «slavere» ble drept av mennesker med kaukasisk bakgrunn (blant de anklagede er tsjetsjenere, dagestanere og aseriere). Noen dager senere ble det organisert et folkemøte i byen hvor det ble framsatt krav om at alle kaukasiere måtte ut. Ordførerens forsøk på å roe mengden ved å love at alle «fra sør» skulle fjernes fra markedsplassene, var ikke nok. Folkemengden satte fyr på en restaurant og flere torgboder, og størsteparten av byens kaukasiske befolkning flyktet (Didriksen 2008: 1; Kommersant 4. september 2006).

Karelske myndigheter sendte dels signaler om at dette dreide seg om organisert kriminalitet og ikke etnisk konflikt, dels ble det påpekt at den nasjonalistiske Bevegelsen mot ulovlig innvandring hadde reist til byen for å koordinere begivenhetene (Sjtsjeglova 2006). Republikkens leder skyldte derimot på «en gruppe kaukasisk ungdom» som skulle ha «terrorisert» lokalbefolkningen (Kuznetsov 2006), og medlemmer av en delegasjon fra Statsdumaen som kom til Kondopoga uttalte at ulovlige immigranter overhodet ikke burde ha vært på stedet og at slikt kan skje overalt hvor «ikke-innfødte» (nekorennye) bosetter seg (Levtsjenko 2006). Ombudsmannen for menneskerettigheter ba også diasporaorganisasjonene i Karelen garantere for at dette ikke ville gjenta seg (Didriksen 2008: 71). Senere på året fikk innbyggere fra Kondopoga klage sin nød til Putin over at innvandrere hadde tatt over markedsplassene. Ingen av de lokale kaukasierne fikk komme til orde. Putin svarte med å love mer orden på torgene og en klarere migrasjonspolitikk (Lenta.ru 25. oktober 2006).

Det var som en konsekvens av bl.a. dette at immigrasjonspolitikken ikke ble liberalisert så mye som myndighetene først hadde varslet sommeren 2006. Enkelte hevder at når myndighetene samme høst satte i verk en omfattende kampanje for å utvise georgiske statsborgere, var konflikten med Georgia i stor grad bare et påskudd (Shlapentokh 2007). Neste år ble det innført forbud mot at personer som ikke er russiske statsborgerekunne selge matvarer på markedsplassene. Putin selv begrunnet dette med behovet for «å sikre interessene til det nasjonale næringslivet og Russlands opprinnelige befolkning». Denne ordningen førte imidlertid raskt

til manglende bemanning av markedene, «tørke» i forhold til en del produkter samt prisstiging (Kramer 2007; Dresen 2008).

Selv om Putin har forsikret sine landsmenn om at innvandringen ikke er «kritisk høy» (Susanin 18. oktober 2007) og forklarer at nykommerne trengs i økonomien, sender han også signaler om at de skal «dit hvor de trengs, ikke dit de vil bo» (BBC Russian 17. mars 2005) og at ulovlig innvandring er noe staten jobber aktivt med å forhindre. Hva angår nasjonalisme, hevder Putin at den truer Russlands eksistens som stat (Rosbalt 6. februar 2008), men han har samtidig erklært seg selv og nåværende president Dmitrij Medvedev som etnisk russiske (russkie)nasjonalister «på den gode måten» (Komsomolskaja pravda 8. mars 2008). Dette dreier seg ifølge Putin om å være «patriot» og jobbe for Russlands interesser – men hans valg av adjektivet russkij (i stedet for rossijskij) er likevel interessant.

Også Putins parti, Det forente Russland, ser ut til å mene at det kan finnes en «god» etnisk russisk-basertnasjonalisme og lanserte i 2007 sitt eget «Russkij Projekt» – av enkelte tolket som et forsøk på å trekke etnonasjonalistiske velgere (Lenta.ru 5. februar 2007). «Prosjektet» koblet seg opp mot ganske ekstreme elementer, deriblant Eurasiatisk Ungdomsunion tilknyttet den ytterliggående ideologen Aleksandr Dugin (Sova 2007). Ivan Demidov, leder for prosjektet, ble senere leder for Det forente Russlands ideologiavdeling og er en åpen beundrer av Dugin (Umland 2008).

Demidov har også ledet Det forente Russlands ungdomsavdeling,Ungdomsgarden (Molodaja gvardija), som i 2008 begynte aksjonen «Våre penger til våre folk!», hvis mål er å få myndighetene til å kutte innvandringskvotene og sende migranter «hjem». Ungdomsgarden oppgir finanskrisen som grunn til disse aksjonene: Man må i disse tider sikre statsborgernes arbeidsplasser. Et ofte brukt slagord er «Vårt land – vårt arbeid». På verdens migrantdag (18. desember) gikk bevegelsen ut på jernbanestasjoner, markedsplasser og byggeplasser Russland rundt og hang opp plakater med påskriften «Annenhver skal hjem». Ungdomsgarden har også holdt demonstrasjoner foran kontorene til Den føderale migrasjonstjenesten. Ifølge Sova øker finanskrisen russisk fremmedfiendtlighet (Interfaks 10. februar 2009), og myndighetenes innstramminger må altså sees i sammenheng med dette.17

Konklusjon: Dagens situasjon og framtidig utvikling

Russland møter mange av de samme utfordringene som land i Vest-Europa når det gjelder å håndtere migrasjonspolitikken, men det er også viktige forskjeller. Landet har en mer kritisk demografisk situasjon enn landene i Vest-Europa og vil på sikt være enda mer avhengig av å få tilført arbeidskraft utenfra for å få økonomien til å gå rundt. Et sparsomt utbygd velferdssystem gir lave kostnader i form av ledighetstrygd og sosiale ytelser. Utbredt korrupsjon blant offentlig ansatte gjør at et strengt migrasjonsregime fører til at migranter i større grad enn i EU-land presses inn i den uoffisielle delen av økonomien, noe som medfører dårligere arbeidsforhold, mangelfull integrasjon og dårligere muligheter for myndighetene til å kreve inn skatter. Når Russland lenge valgte å bygge på EU-landenes migrasjonspolitikk og følge en restriktiv linje, fikk dette således større negative følger for økonomien enn i EU-landene.

De senere årene har Russland liberalisert migrasjonspolitikken, først og fremst med tanke på å legalisere de mange illegale innvandrerne. Liberaliseringen har definitivt hatt gunstige virkninger på immigrantenes levekår. Det er blitt lettere å registrere seg, og ifølge IOM og OSSE har nå et flertall av immigrantene oppnådd legal status i Russland.18 Dette har bidratt til en bedring av immigrantenes rettssikkerhet og arbeidsforhold. Blant immigrantene selv mener 39 % at situasjonen deres er bedret som et resultat av ny migrasjonslovgivning, 21 % mener den er uendret, mens bare 7 % mener situasjonen er forverret (Zajontsjkovskaja 2008). En stor andel – 34 % – er usikre, først og fremst de som kom til Russland etter at den nye lovgivningen ble innført. Blant arbeidsgiverne er vurderingen entydig positiv: 59 % mener forholdene er blitt bedre, 4 % at de er uforandret, mens 4 % mener de er forverret som en følge av ny lovgivning. Også her er en stor andel – 33 % – usikre (ibid.).

Det strenge byråkratiet rundt anskaffelse av bolig- og arbeidstillatelser gjør imidlertid at svært mange immigranter fremdeles kvier seg for å registrere seg hos myndighetene. Arbeidsgivere må dessuten søke om kvoter for å ansette immigranter, men dette forutsetter at de kjenner behovene for arbeidskraft en stund framover. Raske økonomiske omslag, som den ferske finanskrisen er

et eksempel på, gjør at mange kvier seg for dette. For mange er det både enklere og billigere å fortsette dagens praksis der man omgår lovene og rekrutterer uregistrert arbeidskraft. Fremdeles er det derfor mange arbeidsgivere (40 % ifølge en fersk spørreundersøkelse) som ikke informerer myndighetene om at de har ansatt immigranter (Zajontsjkovskaja 2008). På denne måten slipper de også unna skatt. De risikerer riktignok kraftige straffereaksjoner om det blir oppdaget, men slik straff blir bare selektivt benyttet og lar seg forholdsvis enkelt omgå.

Etter den begynnende liberaliseringen har imidlertid myndighetene både trappet opp retorikken og iverksatt nye lover og administrative forordninger som trekker i motsatt retning. Dette til tross for at behovet for innvandrere ikke har forandret seg på lang sikt og at restriktiv lovgiving faktisk heller ikke ser ut til å demme nevneverdig opp for innvandringsstrømmen. Ifølge Zajontsjkovskaja er den viktigste effekten av kvotene et økt antall ulovlige arbeidere – altså presis det som myndighetene ville unngå (Goble 2008a): Innvandrernes bidrag til økonomien blir «svartere» og offisielle immigrasjonsdata reflekterer i mindre grad sannheten. Innslaget av en «restriktiv linje» i innvandringspolitikken kan altså i noen grad sies å være et spill for galleriet, uten mye effekt på antallet innvandrere, men egnet til å gi inntrykk av at man er i takt med folkemeningen.

Dette fremmedfiendtlige klimaet er delvis noe myndighetene har bidratt til å skape selv; til tross for at de tar avstand fra ekstrem nasjonalisme, er det en stor grad av unnfallenhet i forhold til den økende voldsbølgen mot «ikke-slavere», og det gjøres konsesjoner til ytterliggående elementer. I den «patriotiske nasjonalismen» som myndighetene fremelsker, ligger dessuten ikke bare en fare for utglidning mot rasistisk, etnisk russisk-fokusert nasjonalisme,19 men fokuset på «innfødte» (korennye) og «russiske statsborgere» (rossijane) er i seg selv problematisk hvis man legger til grunn at Russland faktisk trenger innvandring. Myndighetene har dessuten gjort porten vid for ytterliggående nasjonalistiske elementer, noe som på sikt kanskje kan føre til en mer ideologisk betont restriktivitet i innvandringsspørsmålet.

Som man så under konflikten med Georgia i 2006, er Kreml villig til å bruke innvandrere som syndebukk, og man kan merke noe av samme tendens – skjønt så langt i mye mindre skala – i

myndighetenes reaksjon på uroen rundt finanskrisen. President Medvedev har påpekt at man i disse krisetider kan forvente ikke bare økt «ekstremisme», men også en bølge av kriminalitet fra ulovlige innvandrere (Ekho Moskvy 6. februar 2009). Skjønt det er en mulighet for at folk – også ulovlige innvandrere – tyr til kriminalitet når lønningene uteblir, er nok grunnen til denne fremhevingen av migrantene først og fremst at de er en hendig syndebukk når økonomien skranter og folket begynner å murre.

Litteratur

Andrienko, Yuri & Sergei Guriev (2005) Understanding Migration in Russia. CEFIR Policy Paper series (23). Moskva: CEFIR.

Autalipov, Aldiyar (2009) Russia: Xenophobia on the Rise. ISN Security Watch. Tilgjengelig på www.isn.ethz.ch/isn/Current-Affairs/Security-Watch/Detail/?lng=en&id=95638.

Becker, Gary (2006)Grappling with Russia’s Demographic Time Bomb. The Becker-Posner Blog. Tilgjengelig påwww.becker-posner-blog.com/archives/2006/06/grappling_with.html.

Didriksen, Pål Jostein (2008) Integreringspolitikk i Russland. Karelen etter Kondopoga-hendelsene i 2006. Masteroppgave i Russlandsstudier. Oslo: ILOS, Universitetet i Oslo.

Dresen, F. Joseph (2008) The Putin Governments Response to Increased Xenophobia. Kennan Institute Event Summary. Tilgjengelig på www.wilsoncenter.org/index.cfm?topic_id=1424&fuseaction=topics.event_summary&event_id=342823.

FIDH (2007) Migranty v Rossii. Moskva: International Federation for Human Rights.

Goble, Paul (2008a) Russian Firms Need More Workers, Demand Government Raise Quotas. Window on Eurasia 20. mai. Tilgjengelig på http://windowoneurasia.blogspot.com/2008/05/window-on-eurasia-russian-firms-need.html.

Goble, Paul (2008b) Migrant Worker Strike Frightens Russians, Could Trigger an Explosion Window on Eurasia 1. desember. Tilgjengelig på http://windowoneurasia.blogspot.com/2008/12/window-on-eurasia-migrant-worker-strike.html.

Hollifield, James F. (2008) «The Politics of International Migration» i Caroline B. Brettell & James Frank Hollifield (red.) Migration Theory: Talking Across Disciplines. New York, NY: Routledge (183–238).

IFAD (2007) Sending Money Home. Worldwide Remittance Flows to Developing and Transition Countries. Tilgjengelig på www.ifad.org/events/remittances/maps/brochure.pdf.

Itar-Tass (2008) Half of Russia’s upper class emigration-minded. Tilgjengelig på http://acg.ru/english/news2.phtml?m=2658.

IKD (2009) Mify i predrassukdi o migratsii v Rossiju. Tilgjengelig på www.ikd.ru/node/8412.

Kozhevnikova, Galina (2008) Radical Nationalism and Efforts to Counteract it in 2007. Moskva: Informatsionno-analititsjeskij tsentr Sova.

Kuznetsov, Andrej (2006) Vsem nastanet «Kondopoga». Lenta 6. september. Tilgjengelig på http://lenta.ru/articles/2006/09/06/aftermath.

Kramer, Andrew E. (2007) Markets Suffer after Russia Bans Immigrant Vendors. The New York Times 14. april.

Levtsjenko, Aleksej (2006) S Kondopogoj v serdtse. Gazeta.ru 8. september. Tilgjengelig på www.gazeta.ru/social/kseno/789380.shtml.

Livsjin, A., A. Polunov, A. Kasjirova & E. Batovrina (2008) Trudovaja migratsija v Rossii: zakonodatelstvo, gosudarstvennaja politika, osnovnye tendentsii sotsialno-ekonomitsjeskogo razvitija (2006–2007). Tilgjengelig på http://ristr.spa.msu.ru/LaborMigrn08.doc.

MOT (2004) Prinuditelyj trud v sovremennoj Rossii. Nereguliruemaja migratsija i torgovlja ljudmi. Moskva: Prava tsjeloveka.

Mukomel, Vladimir (2005a) Migratsionnaja politika Rossii. Postsovetskie konteksty. Moskva: Institut Sotsiologii RAN.

Mukomel, Vladimir(2005b)Skolko v Rossii nezakonnykh migrantov? Demoscope Weekly (92). Tilgjengelig på www.demoscope.ru/acrobat/ps92.pdf.

Mukomel, Vladimir (2006) Immigration and Russian Migration Policy: Debating the Future. Russian Analytical Digest (7): 2–5.

Prendergrast, Jessica Griffith (2004) The Regional Consequences of Russia’s Demographic Crisis. Leicester: University of Leicester.

Rahmonova-Schwarz, Delia (2006) «Destination Russia: Migration Policy Reform and Reality» i OSCE Yearbook 2006. Hamburg: Institute for Peace Research and Security Policy at the University of Hamburg(289–99).

Rosstat (2002) Vserossijskaja perepis naselenija 2002 goda. Tilgjengelig på http://perepis2002.ru/ct/doc/English/4–2.xls.

Rosstat (2008) Osnovnye pokazateli (iz sbornikov 2007–2008 gg): 5.1.Tsjislennost naselenii. Tilgjengelig på www.gks.ru/bgd/regl/b08_11/IssWWW.exe/Stg/d01/05–01.htm.

Shlapentokh, Dmitry (2007) The Chinese Immigrant Experience in Russia. Global Connections 5. mars.

Sjtsjeglova, Tatjana (2006) Piar na krovi. Lenta 15. desember. Tilgjengelig på http://lenta.ru/articles/2006/12/15/dpni.

Sova (2007) «Russkij Projekt» «Jedinoj Rossii» reklamirujet antisemitov i rasistov. Tilgjengelig på http://xeno.sova-center.ru/45A29F2/9383CB5?print=on.

Stuckler, David, Lawrence King & Martin McKee (2009) Mass Privatization and the Post-communist Mortality Crisis. A Cross-national Analysis. The Lancet 373 (9661): 399–407.

Tjurukanova, Jelena (2007) Rossija budet vsjo silnee zaviset ot truda migrantov. Otetsjestvennye zapiski 38 (4). Tilgjengelig på http://demoscope.ru/weekly/2008/0315/tema01.php.

Umland, Andreas (2008) Who is Alexander Dugin? Tilgjengelig på www.opendemocracy.net/article/russia-theme/who-is-alexander-dugin.

Visjnevskij, A. (2007) Demografitsjeskaja realnost i demografitsjeskaja politika. Tilgjengelig på http://socpol.ru/news/conf2007f/Vishnevsky_2007.ppt.

VKP (2007) Rezoljutsija. VI Sjezda Vseobsjtsjej konfederatsii profsojuzov «Trudovaja Migratsija – Novyj vyzov dlja profsojuzov stran SNG». Tilgjengelig på http://vkp.ru/doc/6c_migra.doc.

Yelizarov, Valery, Vladimir Arkhangelsky, Alla Ivanova, Olga Chudinovskikh & Svetlana Misikina (2008) Demographic Policy in Russia: From Reflection to Action. Moskva: The United Nations in the Russian Federation.

Zajontsjkovskaja, Zjanna (2008) Novaja migratsionnaja politika Rossii: Vpettsjatljajusjtsjie rezultaty i novye problemy. Tilgjengelig på http://migrocenter.ru/science/science027.php.

Zhukava, Nadzeya (2006) The Russian Federation: New Immigration Pole in Eurasia. Tilgjengelig på www.iue.it/RSCAS/Research/SchoolOnEuro-MedMigration/2006pdfs/Paper%20Zhukava.pdf.

Zjirinovskij, Vladimir (2008) Migratsija ili nasjestvie? Tilgjengelig på http://ldpr.ru/.files/press/part_press/books/1869/Migratsiya_verstka266.file.pdf.