Crimea after the Georgian Crisis

Jakob Hedenskog

FOI Rapport R-2587-SEStockholm: FOI 200871 sider. ISSN 16501942

Omtalt av Tor Bukkvoll [forsker, Forsvarets forskningsinstitutt]

I etterkant av krigen mellom Russland og Georgia i august 2008 ble det spekulert mye i om andre «frosne konflikter» enn de i Sør-

Ossetia og Abkhasia kunne resultere i krig mellom Russland og et naboland. Krim var det eksemplet som oftest ble nevnt. I FOI-rapporten Crimea after the Georgian Crisis presenterer Jakob Hedenskog en god analyse av konfliktpotensialet knyttet til Krim. Studien baserer seg både på pressekilder og på intervjuer som forfatteren selv har utført på Krim og i Kiev. Rapporten er oversiktlig og lett å sette seg inn i. Den krever ikke spesielle forkunnskaper og er holdt i et meget leservennlig språk.

Rapporten starter med en direkte sammenligning av Krim, Sør-Ossetia og Abkhasia og ser så på hvorvidt Russland i dag spiller en destabiliserende rolle på Krim. Deretter vurderer Hedenskog ulike scenarioer for hvordan en eventuell militær konflikt mellom Russland og Ukraina kunne tenkes å oppstå med utgangspunkt i Krim. Hedenskog tar også for seg hvordan Krim-spørsmålet kan påvirke sjansene for ukrainsk NATO-medlemskap og ser på sikkerhetsinteressene til øvrige land i Svartehavsregionen utover Russland og Ukraina. Han konkluderer med at faren for at Krim skal bli et nytt Sør-Ossetia eller Abkhasia ikke er overhengende, men at det allikevel er trekk ved den politiske utviklingen på Krim som det er grunn til å ta alvorlig. Her trekker han spesielt frem at Russlands innflytelse på halvøya er stor, at det fremdeles er et betydelig potensial for etnisk konflikt og at Kiev synes å mangle vilje og/eller evne til å implementere sin egen politikk på Krim.

Rapporten er særlig opplysende når det gjelder krimtatarenes rolle i det politiske bildet på Krim. Her hevder Hedenskog at det finnes et potensial for voldelig etnisk konflikt, men at dette i seg selv er for svakt til å selvantenne. En alvorlig konflikt er kun sannsynlig hvis en tredje part involverer seg. Her synes forfatteren å tenke på Russland, Tyrkia eller også radikale internasjonale islamistiske grupperinger.

Noe finnes det allikevel å sette fingeren på. Generelt kan det synes som om ukrainske eksperters uttalelser litt for ofte blir tatt for god fisk. Mer kritisk drøfting av innholdet i disse uttalelsene kunne vært på sin plass. Det virker også for undertegnede som om det institusjonelle samarbeidet rundt Svartehavet, for eksempel Black Sea Economic Cooperation, fremstilles vel rosenrødt. Slike organers eksistens er ikke alene nok til å bevise deres suksess. En nærmere drøfting av hvilke faktiske resultater de har oppnådd, ville styrket argumentet om at dette institusjonelle samarbeidet har vært vellykket.

Undertegnede stusser også ved tre av konklusjonene i analysen. Den første er at Russland skal ha betalt en høy pris i form av

internasjonal fordømmelse etter Georgiakrigen (s. 38). Mange vil tvert imot hevde at de internasjonale omkostningene var ganske så moderate. Her må det imidlertid legges til at studien ble publisert i november 2008. De internasjonale reaksjonene virket nok kraftigere da enn de gjør nå når krigen har kommet litt mer på avstand. I Ukraina anser mange i dag de internasjonale reaksjonene mot Russland som spesielt milde og frykter at dette er noe som kan senke den russiske terskelen for fremtidig bruk av militærmakt.

Den andre noe overraskende konklusjonen er at å tilby Ukraina NATO-medlemskap ifølge Hedenskog kun vil øke sjansene for at Russland vil bruke militærmakt mot landet (s. 39). Det russiske ønsket om å hindre ukrainsk NATO-medlemskap vil muligens øke fristelsen til å bruke militærmakt i forkant, men frykten for at en konflikt med Ukraina kan føre til en konflikt med Vesten, vil virke i motsatt retning så snart landet er innenfor.

Den tredje konklusjonen man kan stille spørsmålstegn ved er at «the next president will not be pro-Russian but work for Ukraine’s interests in mutual understanding with Russia» (s. 59). Det ikke vanskelig å være enig i at den pro-russiske retorikken til det ukrainske Regionspartiet og dets presidentkandidat Viktor Janukovytsj antakelig omfatter en del spill for galleriet. Men at den neste presidenten skal kunne jobbe i «mutual understanding with Russia» er vanskeligere å se for seg. At Moskva har gjennomskuet den prorussiske retorikken til enkelte ukrainske politikere, trenger på ingen måte å bety at det har oppstått noen form for felles forståelse av spillereglene mellom de politiske elitene i de to landene. Tvert imot synes utviklingen i de bilaterale relasjonene heller å tyde på at mangelen på en slik forståelse er et av hovedproblemene.

Til tross for disse innvendingene er rapporten meget leseverdig. Den er særlig egnet for dem som ønsker en kortfattet og oversiktlig innføring i de fleste av de forhold som påvirker den politiske utviklingen på Krim.