The New Northern Dimension of the European Neighbourhood

Pami Aalto, Helge Blakkisrud & Hanna Smith (red.)

Brussel: Centre for European Policy Studies 2008236 sider. ISBN 9789290798347

Omtalt av Geir Hønneland [dr.polit. i statsvitenskap, forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt og professor II ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø]

EUs nordlige dimensjon – vedtatt etter finsk initiativ i 1998 som rammeverk for unionens politikk i det nordlige Europa – ble i 2006 relansert som et likeverdig samarbeid mellom EU, Island, Norge og Russland. Den opprinnelige nordlige dimensjon hadde da blitt kritisert både for ikke å ha ført til nok konkrete, finansierte prosjekter og for ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til russiske interesser. Boken The New Northern Dimension of the European Neighbourhood, redigert av Pami Aalto fra Universitetet i Tampere, Helge Blakkisrud fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Hanna Smith fra Universitetet i Helsinki, gjør opp status for Den nordlige dimensjon og tilliggende grenseregionalt samarbeid i det europeiske nord. Bidragsyterne kommer fra ulike akademiske institusjoner og konsulentbyråer i Norge, Finland, Russland og USA.

I tillegg til en introduksjon og en avslutning består boken av to hoveddeler. Den første delen gjennomgår erfaringene så langt fra ulike samarbeidsområder. Sigve R. Leland og Alf Håkon Hoel tar for seg Den euro-arktiske Barentsregionen, og sistnevnte har også et kapittel om den norsk-russiske fiskeriforvaltningen i Barentshavet. Nina Tynkkynen diskuterer ulike samarbeidsflater mellom Russland og de nordiske land innenfor miljøvern, mens Aadne Aasland vurderer helsesamarbeidet. De to førstnevnte saksområdene inngår ikke i Den nordlige dimensjon, selv om det kan hevdes å være et visst overlapp med Barentssamarbeidet. Innenfor miljø og helse er det etablert partnerskap under Den nordlige dimensjon, men så langt har konkret prosjektsamarbeid hovedsakelig foregått i tilliggende fora. Til sist i denne delen diskuterer Katri Pynnöniemi utsiktene til et transportpartnerskap under Den nordlige dimensjon.

Bokens neste del ser på ulike aspekter ved energisamarbeid mellom Russland og vestlige land i nordområdene. Indra Øverland tar for seg utbyggingsprosjektene på Jamal og Sjtokman,

Jakub Godzimirski Russlands overordnede energipolitikk, Morten Anker og Bjørn Brunstad norske bedrifters erfaringer fra den russiske energisektoren og Kari Liuhto Russlands nye lov om strategiske ressurser. Mest påfallende er det at de store energiprosjektene i Europa ikke er koplet til Den nordlige dimensjon; energi er mer et vedheng til miljøsamarbeidet med sin vektlegging av blant annet energieffektivisering. Som Øverland konkluderer: «Just as Shtokman has no place in the Northern Dimension, the Northern Dimension is not a topic that crops up when Shtokman is discussed.» Likeledes viser Anker og Bjørnstad til at Den nordlige dimensjon stort sett er ukjent territorium for norske energibedrifter med erfaring fra Russland. I bokens sluttkommentar fra Irina Busygina og Mikhail Filippov gjøres det også et poeng av at forutsetningen for suksess i Den nordlige dimensjon er at høypolitiserte områder som energi, demokrati og menneskerettigheter holdes utenfor.

Boken springer ut av prosjektet The New Northern Dimension and the Possibility of an Energy Partnership, finansiert av finsk og norsk UD. Det er nærliggende å forstå den som ledd i et regionsbyggingsprosjekt, altså et forsøk på å snakke og skrive liv i en region med det formål å gjøre den til en «naturlig» politisk enhet. Her og der gir boken en i overkant positiv vurdering av hva som er oppnådd under Den nordlige dimensjon. Er det for eksempel riktig at den har «proven a more stable cooperation framework than many others» (underforstått andre samarbeidsordninger i det nordlige Europa), og at den er «also unique in assigning equal status to each of its partners» (begge sitater fra s. 31)? Har ikke både Barents- og Østersjøsamarbeidet både vist seg stabile og gitt de deltakende land lik formell status?

Flere steder i boken antydes det likeledes litt for lettvint at Den nordlige dimensjons helsesamarbeid har vært vellykket, samtidig som kapittelforfatter Aasland selv er påpasselig med å vise til at helsepartnerskapet er en direkte videreføring av helsesamarbeidet under Østersjøsamarbeidet, og at man i liten grad har lyktes i å skaffe nye prosjektmidler etter «overføringen» fra Østersjøsamarbeidet til Den nordlige dimensjon. Det praktiske prosjektsamarbeidet finansieres i stor grad under Barentssamarbeidet. (Ironisk nok fikk imidlertid arbeidsgruppene under Barentssamarbeidet tidlig på 2000-tallet nytt liv ved hjelp av nettopp EU-midler, slik Leland og Hoel viser i sitt kapittel.) En av bokens styrker er nettopp den grundige empiriske gjennomgangen av ulike saksområder. Erfaringene fra både Barentssamarbeidet og fiskeriforvalt-

ning er relevante for Den nordlige dimensjon. Men hvorfor får vi ikke høre mer om hvordan det har gått i Østersjøsamarbeidet?

Publikasjonen omtaler seg selv som en «bok», men har likevel et rapportaktig preg. Den er bortimot fri for teori, flere kapitler har knapt referanser og det refereres da helst til nettsider, rapporter og policynotater. Framstillingen i de ulike kapitlene er i liten grad standardisert, og boken inneholder ikke noe stikkordregister. Referanseteknikken er også noe uortodoks i og med at fulle referanser gis både i fotnote og i en litteraturliste bakerst i hvert kapittel. Og hvorfor er det et bilde av Longyearbyen på forsiden?

Disse innvendingene til tross: Boken gir en relevant empirisk gjennomgang av sentrale samarbeidsområder mellom Russland og det vestlige Europa. Den skal også ha ros for å være tydelig i sine konklusjoner og konkret i sine policyanbefalinger. Arbeidet kunne hatt potensial til å publiseres på akademisk forlag, men redaktørene har nok valgt å prioritere tilgjengelighet, relevans og synlighet ved å la den gis ut av en tankesmie. Den inneholder viktige erfaringer for praktisk politikk. La oss runde av med en av konklusjonene i Smiths bakgrunnskapittel om russisk utenrikspolitikk og regionalt samarbeid i nord: «Although the international media increasingly refer to a ‘new cold war’ between the Russian Federation and the Western world, the gradual movement forward in regional cooperation and wide collaborative frameworks like the Northern Dimension ensure that the clock will not be turned back.»