Min vej østover. Rusland – Sibirien – Baltikum – Ukraine – Centralasien – Kaukasus

Thomas Petersen

Randers: FOF Randers 365 sider. Uten ISBN

Omtalt av Ingvild Broch [spesialrådgiver, Universitets- og høgskolerådet]

På en tid da russiskstudier ikke var det mest nærliggende å gi seg i kast med, kom Thomas Petersen, som mange dyktige unge menn på 1960-tallet, i kontakt med russisk i forbindelse med militærtjenesten. Min vej østover har den tidligere universitetslektor og instituttbestyrer ved Slavisk Institut, Aarhus Universitet, kalt boken der han har samlet sine erfaringer fra et langt liv med reiser til mange forskjellige steder i Sovjetunionen og Russland. Undertittelen angir nærmere hvor han vil ta oss med: Rusland – Sibirien – Baltikum – Ukraine – Centralasien – Kaukasus. Reisebeskrivelsene er ordnet geografisk, ikke etter når de ble foretatt. Og Petersen nøyer seg ikke med å referere det han ser og tenker på reisen, han folder ut sine omfattende kunnskaper om historie og kultur fra de forskjellige stedene han besøker med en entusiasme som river leserne med og får dem til å glede seg over møter med folk og steder.

Den første reisen han omtaler fant sted i 1965 da han var på russiskkurs i Moskva, den siste sent på 1990-tallet. Selv dro jeg til Leningrad på studentutveksling i 1963. Forskjellen mellom Petersen og meg er at jeg da bodde sammenhengende i Leningrad i tre semestre og senere arbeidet der et år i 1967–68 som tolk. Derfor er «mitt Russland» litt annerledes enn Petersens; mitt Russland er mer dagligdags med et sammensurium av studenter fra hele det store sovjetiske riket med forskjellige holdninger til alt fra kommunistpartiets historie til å lese Dostojevskij, med timevis av diskusjoner rundt kjøkkenbord om alt fra politikk til filmer og språk, uendelige køer i butikkene, overfylte transportmidler og vennlige og ivrige russere nysgjerrige på hvordan folk egentlig hadde det i Vesten. Den gang og senere har jeg også reist mye i landet og bl.a. besøkt de fleste av de stedene Petersen beskriver. De danske russistene var flinke til å arrangere ganske lange studentekskursjoner, fra norsk side var det vanligere å arrangere språkkurs for studentene i Moskva-området. På flere av sine reiser var Petersen deltager i forskjellige kulturdelegasjoner med dertil hørende oppvartning. Hans Russland er følgelig sett av en som kommer på besøk og betrakter det hele utenfra, men som også gjør en innsats som kulturformidler mellom Danmark og Russland.

Boken har 13 kapitler, de fleste geografisk avgrenset, samt et kort forord og et opplysende etterord som forteller litt om forfatterens bakgrunn og studieår. Et kapittel handler om togreiser, et naturlig valg i et rike der lange togreiser blant mye annet er ett uttrykk for de enorme avstandene, for russernes sinnsro og avslappete forhold til at det meste går sakte.

Petersen forteller med innlevelse og kjærlighet til land og mennesker. Det synes likevel klart at det er det russiske og russerne han kan mest om, føler seg mest hjemme blant og bruker mest plass på. Det er i beskrivelsen av det russiske han holder interessen på topp, og det også hos oss som kjenner land og folk av egen erfaring. Han har et godt poeng når han tar litt forsiktig avstand fra Tjuttsjevs kjente utsagn om at Russland ikke kan forstås ved fornuft, troens kraft må tas til hjelp, noe også dagens russere gjerne siterer. Men Petersens grunntanke er at fornuft og forstand kan trenge inn «bag de ofte tilsyneladende ubegribelige udsagn og handlinger, der præger nutidens udmeldinger fra Kreml». Og bokens brede kulturelle utgangspunkt bidrar til at leserne får et bedre grunnlag for å forstå kompleksiteten og det motsetningsfylte i Russland.

Alle som har reist i Sovjetunionen husker mengden av prosedyrer og luker som møtte dem ved grensepasseringer, men ingen steder ble man bedt om å deponere hodet, skriver Petersen. Så det var fullt mulig – innenfor de gitte rammer – å bruke ører og øyne, stille spørsmål og gjøre seg opp sin egen mening. Og, sier han videre, når man i tillegg kunne snakke russisk og kjente landets historie og kultur, var det mange tause personer som plutselig åpnet seg. Felles språk og gjensidig tillit bygger broer. Det er tydelig at Petersen har klart å vinne folks tillit.

På en del felter har utviklingen gått merkbart videre siden deler av boken ble skrevet: Problemet med at Putin ikke kunne gjenvelges som president har funnet sin midlertidige løsning – og han er fremdeles populær i hjemlandet, men ikke like populær over alt. Og Petersen fikk rett i at Moskva ikke kunne tillate Georgia å gjenerobre Abkhasia, men ikke i at den midlertidige våpenhvilen fra 1994 ble stabil. Georgieren Eduard Sjevardnadze er for øvrig den eneste kjendis Petersen presenterer for oss.

Boken er fritt tilgjengelig på internett og finnes ikke i papirversjon. Det er strevsomt å lese et så pass langt verk, 365 tette sider, på nett, og faktisk også som utskrift. Til å begynne med tenkte jeg at det var fint med fotografiene som er strødd rundt i teksten, men etter en stund ble det kjedelig at alle har samme format. Noen kapitler er tydeligvis blitt flyttet om på et sent tidspunkt ettersom personer som påstås allerede omtalt, først blir presentert i et senere kapittel. Det kan også virke som om de siste kapitlene er hastverksarbeid, løsere i fisken og mindre interessante. Bedre oppfølging fra forlaget kunne hjulpet på dette og også luket ut enkelte åpenbare glipp (som at Don Quijote er skrevet av Velasques (sic)).

Russland forandrer seg stadig, og også etter Petersens siste reise er mye skjedd. Men grunnlaget for de største endringene, oppløsningen av Sovjetunionen og med det alt som siden skjedde og fortsatt skjer, ble lagt i den perioden som beskrives her og er en forutsetning for å forstå utviklingen i dag. Petersen selv skriver i innledningen at dette snarere enn en bok er en samling kåserier. Tekstene er mer enn kåserier og mer enn reiseskildringer, de er resultatet av hans store innsats som lærer og formidler av kunnskap om et stort og viktig land. På en underholdende og samtidig etterrettelig måte kan denne boken både bidra til bedre fundert kunnskap hos mange som allerede vet en del om Russland og dets nærmeste omgivelser og også bidra til å vekke nysgjerrigheten hos nye studenter.