Arbeidsmigrasjon og finanskrise

I mange år har vi vært vant til å tenke på Russland som et land med utbredt fattigdom og store sosiale forskjeller. I Norge planla myndighetene på 1990-tallet for muligheten av at det skulle komme store strømmer av fattige russere over grensen. Senere ventet man arbeidsinnvandring av høyt kvalifisert arbeidskraft. Men selv om det etter hvert kom noen russere til Norge, har det gått mange hus forbi at Russland selv de siste årene faktisk har blitt noe av en magnet for arbeidsmigranter.

Nøyaktig hvor mange migranter som til enhver tid befinner seg i Russland, er det ingen som vet. Myndighetene opererer gjerne med 10–12 millioner, men anslagene varierer fra et par millioner til over 20. I fjor var de offisielle kvotene for midlertidig, ufaglært arbeidskraft satt til 3,4 millioner på årsbasis. Pengene disse arbeiderne sender hjem til sine respektive hjemland, spiller en svært viktig rolle for nasjonaløkonomiene i flere land i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia. En god illustrasjon på dette er president Bakijevs forslag våren 2008 om å legge om systemet for høyere utdanning i Kirgisistan for bedre å tilpasse det behovene på det russiske arbeidsmarkedet. Men så kom den internasjonale finanskrisen. Mens Russland fortsatt en stund kan tære på midler satt av til en økonomisk regnværsdag, vil stengte grenser og uteblitte inntekter fra arbeidsmigranter kunne destabilisere flere av statene i den postsovjetiske randsonen. Det er vanskelig å overskue konsekvensene.

Aadne Aasland og Mikkel Berg-Nordlie gjør allikevel et forsøk på å gi oss en bedre oversikt over inn- og utvandring til og fra Russland fra 1991 og frem til i dag. I artikkelen som åpner denne utgaven av Nordisk Østforum, kobler de dessuten arbeidsmigra-

sjon med den demografiske utviklingen i Russland. Til tross for at man i fjor kunne notere seg for det høyeste barnekullet siden 1991, fødes det fortsatt langt færre enn det dør. Dermed er russisk økonomi avhengig av tilførsel av arbeidskraft utenfra. Men økt innvandring er, slik vi kjenner det fra den hjemlige debatt, ikke uproblematisk. Aasland og Berg-Nordlie tar for seg russisk innvandringsdiskurs og ser på de viktigste partienes holdning til spørsmålet om økt tilflytting av ikke-russere.

Deretter skal vi til Makedonia, et land som befinner seg i Europas venteværelse. Oppløsningen av Jugoslavia ble en langt blodigere affære enn den tilsvarende prosessen i Sovjetunionen. Slovenia, Kroatia, Bosnia og Kosovo er alle stater som vant sin selvstendighet gjennom krig. I denne sammenheng utgjør Makedonia et lykkelig unntak, men landet har allikevel slitt med å vinne innpass i det gode selskap. Navnestriden med Hellas har lenge blokkert for tettere integrasjon i europeiske strukturer. Etter at utvidelsesiveren i Brussel har avtatt betraktelig de siste årene, står Makedonia dermed igjen på perrongen etter at både EU- og NATO-toget tilsynelatende – i alle fall for denne gang – har gått. Rickard Mikaelsson har sett på Makedonias store problemer med å takle trippeltransisjonen fra kommunistisk styre, hvilket har resultert i et haltende demokrati, en svak økonomi og sterke spenninger mellom den slavisk-makedonske majoriteten og den albanske minoritetsbefolkningen.

I den siste artikkelen denne gang tar vi en mer historisk vinkling. Pavel Miljukov, som ville ha fylt 150 år i år, var på begynnelsen av forrige århundre en ledende kraft innenfor liberale politiske kretser i Tsar-Russland. Under 1905-revolusjonen etablerte han Det konstitusjonelt-demokratiske parti (bedre kjent som «kadettene»), og etter Februarrevolusjonen i 1917 var han en periode utenriksminister i den provisorske regjeringen. Kort tid etter Oktoberrevolusjonen ble imidlertid Miljukov tvunget til å forlate Russland for aldri å vende tilbake. Det er denne perioden i eksil, og hvordan Miljukovs forståelse av sovjetregimet etter hvert gjennomgikk en fundamental – og tilsynelatende paradoksal – revurdering, som er tema for Jens Petter Nielsens artikkel.

I internettspalten vender vi tilbake til finanskrisen og Russland. Etter åtte år med sterk og stabil petroleumsdrevet vekst, vil BNP i år på nytt falle. Russiske politikere, som lenge hevdet at Russland utgjorde «en øy av stabilitet» i den globale økonomiske krisen, har siden i fjor høst måttet justere virkelighetsoppfatningen kraftig. Jakub Godzimirski tar i internettspalten for seg både

offisielle strategier, offentlig debatt og responsen fra det russiske folkedypet i form av surveymateriale.

Avslutningsvis bringer vi som vanlig omtaler av en rekke aktuelle fagbøker skrevet av nordiske forfattere – de spenner fra nordområdepolitikk til polsk innsats under andre verdenskrig; fra svenske persepsjoner av Sovjetunionen til posttotalitære diskurser – og en oversikt over nye nordiske publikasjoner.

God lesning!

Redaksjonen