Nytt Norsk Tidsskrift, som med dette nummeret får en ny redaksjon, skal være «et flerfaglig tidsskrift om politikk, kultur og vitenskap» – slik det heter i vår egenomtale, og slik det har vært siden grunnleggelsen i 1984. Det er en beskrivelse som forplikter. NNT skal ivareta en gammel ambisjon om å knytte sammen samfunnsfelt som iblant snakker forbi hverandre – eller ikke snakker med hverandre i det hele tatt. Politikken trenger vitenskapelig kunnskap, forstått i bred forstand, mens forskere bør etterstrebe samfunnsrelevans for den kunnskapen de frembringer. Samtidig inngår både politikk og akademisk arbeid i en kulturell, sosial og historisk kontekst. Tidsskriftets artikler skal holde et faglig nivå som forsvarer deres status som vitenskapelige publikasjoner, men være interessante og leseverdige for en opplyst allmennhet som deler språk, men ellers er ganske så uensartet.

Denne dynamikken og disse kravene er krevende nok for redaksjonelt arbeid. I tillegg har tidsskriftenes betingelser i offentligheten, i årene som har gått siden grunnleggelsen av NNT, endret seg dramatisk. Tendensen, som på mange andre samfunnsområder, går i retning av internasjonalisering, spesialisering og fragmentering.

For det første har det vokst frem enormt mange flere vitenskapelige tidsskrifter, særlig internasjonalt og i engelsk språkdrakt. Det finnes ikke noen definitiv oversikt over hvor mange fagfellevurderte tidsskrift som utgis verden over, men et vanlig anslag ligger på rundt 30 000 – med til sammen to millioner publiserte artikler per år. Innen en rekke disipliner er det innlysende at en vitenskapelig artikkel er en rent fagintern tekst, som skrives for og vurderes av internasjonale kolleger. Hvis den handler om norske forhold, må Norge gjøres til en «case» for internasjonale lesere.

Samtidig har de allmennkulturelle og politiske tidsskriftene, i Norge som i andre land, blitt stadig mer marginalisert. Det klassisk trykte kvartalstidsskriftet er ikke bare blitt en mindre og mindre holdbar modell for å offentliggjøre vitenskapelig kunnskap, men en mindre relevant arena for å ytre seg om samfunnsforhold. Veiene til offentligheten er ikke de samme som før.

Et viktig stikkord for begge disse utviklingstrekkene er naturligvis digitalisering, et mangfoldig begrep som også er tematisk nøkkelord for dette dobbeltnummeret av NNT. Det kan hevdes at digitale løsninger for vitenskapelig publisering har forskjøvet feltets tyngdepunkt fra utgaven til arkivet. Alle enkelttekster er søkbare (om de enn befinner seg bak betalingsmuren), og det er i prinsippet irrelevant når og hvor de ble publisert. På mange vitenskapelige fagfelt er også normen blitt løpende prepublisering i åpne arkiver; særlig i forbindelse med aktuelle problemer og kriser er det viktigere å nå ut så raskt som mulig, også når resultatene er foreløpige. Tilsvarende utgår nå mange kulturuttrykk og politiske ytringer i større grad fra digitale plattformer enn fra redaksjonelle formidlingsinstanser. Dersom jeg vil uttale meg offentlig, behøver jeg ikke gå veien om en debattredaksjon, men kan henvende meg direkte til mine inntil fem tusen Facebook-venner og enda flere venners venner.

Når NNT går inn i en ny periode, er det dermed grunn til å reflektere over hvilken funksjon vi som tidsskrift skal ha, plassert som vi er mellom de tusen vitenskapelig-disiplinære samtaler og den bredere offentligheten.

Noe av det helt sentrale i denne funksjonen finner jeg i tidsskriftets forhold til det historiske og det nasjonale. Da Vidar Enebakk tok over som redaktør i 2016, minnet han om de lange linjer, tilbake til Ernst Sars’ Nyt norsk Tidsskrift i 1877–78, som et viktig moment i den norske offentlighetens historie. Det er god grunn til å minne om at disse linjene finnes, for vi trenger denne offentligheten. Den internasjonale tendensen i vitenskapelig publisering medfører en risiko for avpolitisering og ideologisk ensretting av fag som, enten de vil eller ikke, har en vesentlig politisk-ideologisk slagside. Da er det grunnleggende uheldig hvis norske forhold forblir caser og eksempler, heller enn problemer som skal settes under debatt. Og de tilsynelatende nøytrale plattformene er, som vi nå vet, alt annet enn demokratiske arenaer. Facebook er et globalt konsern som i praksis styres av én amerikansk privatperson, med alle de samfunnsmessige konsekvensene vi nå begynner å anerkjenne omfanget av.

I denne situasjonen vil NNT bruke våre særegne forutsetninger, som en redaksjonsstyrt og redaksjonelt orientert publiseringskanal, for å fremme den store samtalen i et lite land. Vi vil publisere artikler med aktualitet – for det lange nå, der problemstillinger belyses med en historisk og komparativ dimensjon. Vi vil publisere artikler med en internasjonal forståelseshorisont – og med særlig verdi for den norske offentligheten. Vi vil bruke vår rolle som et flerfaglig tidsskrift til å fremme dialog mellom og akademisk refleksjon over fagdisiplinene – til å bibringe funn, ja, men først og fremst til å drøfte og reflektere over hva de ulike vitenskapsgrenenes funn betyr.

Ikke minst vil vi arbeide med artiklene våre for at de skal bli gode tekster, preget av det gjennomtenkte og gjennomarbeidede språket. Den som sender inn en tekst til NNT skal vite at det bak e-postadressen befinner seg mennesker med interesse både for form og innhold.

I redaksjonen som skal ivareta denne samtalen, sitter Wilhelm Joys Andersen, Inga Bostad, Helge Jordheim, Anna Grøndahl Larsen, Hilde Reinertsen, Ketil Slagstad og Ingvild Ulsaker-Janke. Med dette kollegiet spenner redaksjonens kjernekompetanse fra realfag og teknologi til humaniora, fra historie og filosofi til samfunnsvitenskap og medisin – og inkluderer redaksjonell erfaring fra en rekke medier og publiseringsformer, fra tidsskrifter, forlag, radio og dagsavis til digitale leksikon.

Når vi i dette dobbeltnummeret tematiserer digitalisering, finner vi en særlig utfordring i spenningen mellom innhold og form. «Digitalisering» kan fremstå som det vannet fisken mangler ord for: et allestedsnærværende fenomen som ikke uten videre lar seg konseptualisere.

Nettopp forsøkene på å finne konseptene, begrepene, ordene og metaforene, i forvaltningen, i offentligheten og i forskningen forener flere av artiklene. Mens Heidrun Åm, Marte Frøyhaug og Gunhild Tøndel problematiserer forståelsen av helsedata som «gullgruve», tar både Susanne Bauer og Ana Delgado tak i påstanden om at data er «den nye oljen». Begge disse metaforene gir et forlokkende bilde av en uutnyttet ressurs som kan sikre fremtidig velferd, men indikerer også, om det enn er uintendert, store utilsiktede konsekvenser og potensielle skadevirkninger.

Analysen av digitaliseringen kommer gjerne utenfra. Harvard-professoren Shoshana Zuboffs ambisiøse bok Overvåkningskapitalismens tidsalder, som blant annet omtales (og kritiseres) i Kristian Bjørkdahls bokessay om digitalisering og nyliberalisme, beskriver en rekke tendenser innen digitalisering som en dystopisk videreutvikling av de verste sidene ved global rovdyrkapitalisme. Zuboffs analyser har blitt tillagt stor vekt også i Norge, men dataforsker Mareile Kaufmann drøfter i et intervju med undertegnede hvordan den nordiske modellen tilbyr andre muligheter – og hvordan digitalisering er en fundamentalt politisk prosess, også når den fremstilles som nøytral og naturnødvendig. Nedslående nok viser Gunn Enli i sin intervjuundersøkelse av norske politikeres holdninger til digital mediepolitikk at ansvarsfraskrivelsen gjelder også her, og at apatien på det nærmeste er tverrpolitisk.

Hva er så alternativet? I Einar Sneve Martinussen og Jonny Aspens artikkel anvendes begrepet «digital selvråderett» blant annet om retten til byen – i likhet med de digitale omgivelser et tvers igjennom menneskeskapt miljø der den politiske dimensjonen kan være mer eller mindre synlig, mer eller mindre tilgjengelig for kritikk.

«Digital selvråderett» er en særnorsk begrepskonstruksjon som peker mot ulike nivåer av styring og autonomi: statens, nasjonens, individets. Julia Köhler-Olsen, Lars Erik Johannessen, Erik Børve Rasmussen og Marit Haldar skriver om spenningsforholdet mellom deltakelsesrett og personvern, altså om positiv og negativ frihet, mens Maria Taivalsaari Røhnebæk og Ida Bring Løberg drøfter betingelser for autonom profesjonsutøvelse i et stadig mer digitalisert NAV.

Gjennomgående i disse artiklene er et forsøk på å bringe frem forståelsen av at digitalisering er noe vi som samfunn gjør, heller enn et fenomen som er. Dette er kritikk i kantiansk forstand, en forståelse av kritikk som er sentral i NNT-tradisjonen: å synliggjøre forutsetninger.

Den historiske orienteringen i redaksjonen tvinger oss til å anerkjenne at vi ikke er først ute med å problematisere digitaliseringens rolle i samfunnet. Også for ti år siden var nettopp dette temaet aktuelt på disse sidene, i en artikkel av Kjetil Rommetveit med den fremdeles aktuelle tittelen «Natur og kultur». Vi ba derfor Rommetveit om å kommentere et utvalg artikler fra denne utgaven og ta opp igjen de sentrale problemstillingene som gjaldt i 2011; mye er nytt under solen, men ikke helt nytt.

En artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift løper lav risiko for å gå, som det heter, viralt. Men med et annet uttrykk fra den digitaliserte verden kan vi plassere oss i den såkalte lange halen – i det kulturelle reservoaret av tekster som i kraft av å ha høy kvalitet også har lang holdbarhet. Strengt tatt er det nok et mål som også tidsskriftets tidligere redaksjoner konsekvent har etterstrebet; med en litt forslitt metafor ligger det i tidsskriftets DNA. Det er like fullt sant.

Om vi så likevel nærer ambisjoner om å nå ut, har vi ikke de verste forutsetningene for det. Gjennom portalen Idunn, der over 800 000 lesere har tilgang via institusjonelle IP-adresser, når vi et bredt spekter av lesere. Vi vil publisere artikler som angår lesere ved universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene, enten de er studenter, forskere eller administrativt ansatte, men også lesere i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv – og den interesserte allmennleser. Vi vil bidra i den store samtalen, den lange samtalen, og legge til rette for at våre bidragsytere kan gjøre det. Vi skal bringe ut tekster som benytter seg av tidsskriftets vedvarende fortrinn – tid til å tenke faglig og tid til å arbeide språklig.

God lesning!

Jan Grue,

Redaktør

PS: Om du også vil høre fra oss digitalt, utenom de kvartalsvise utgavene – gå gjerne inn på idunn.no/nnt og tegn deg på listen for nyhetsbrevet vårt. Vi hører også gjerne fra deg på redaksjon@nyttnorsk.no