«Å skrive før støvet har lagt seg er en problematisk øvelse for akademikere», skriver Kristin Bergtora Sandvik, men hun gjør det likevel. Begrepet «dugnad» har aldri blitt sagt med slik andektighet og tyngde som under første fase av covid-19, og mobiliseringen for å hindre smitte er fortsatt avhengig av små og store ofre. Hvordan har byrdene av koronatiltakene blitt fordelt i det norske samfunn? Hvilke prinsipper og idealer skal vektlegges når hensyn veies opp mot hverandre? Sandvik mener barn og unges rettssikkerhet ikke har blitt tilstrekkelig vektlagt i håndteringen av pandemien. Barn og unge har måttet utføre en dobbeltdugnad i Norge. De har måttet gjøre det som har blitt krevd av oss alle, og i tillegg har de måttet tåle ekstra belastninger. Dobbeltdugnadens kjerne er at barna i liten grad har hatt medvirkning, mulighet til å bli hørt, og de har heller ikke blitt takket for de ofrene de har gjort, mener Sandvik.

Kommunikasjonen omkring barn som smittebærere har vært upresis i offentligheten. Barns rettigheter har blitt brukt som dekke for andres interesser i politiske kampsaker. Selv om det har blitt uttrykt bekymring for «sårbare barn», er det likevel ikke deres hensyn som har veid tyngst når avgjørelser har blitt tatt. Nedstengning av skoler, uten fundering i helsefaglige råd, er et tydelig eksempel på det. Det tok to dager før barnevernsansatte ble sett på som kritisk personell, og ti dager for ansatte på krisesentre. Sandvik påpeker at de fem rapportene som har blitt skrevet om sårbare barn og unge, i liten grad har begrunnet kritikken rettslig – selv om Barnekonvensjonen er bindende i norsk lov. Barnekonvensjonen slår fast barns rett til å bli hørt og barns rett til utdannelse. Sandvik etterlyser at barns rettssikkerhet må komme på dagsordenen i bekjempelsen av pandemien.

Pandemien er også i fokus i Espen Stuelands nærlesning av Daniel Defoes A Journal of the Plague Year, utgitt for første gang i 1722. Stuelands tekst viser oss fortellingens kraft: Defoe plasserer seg som et vitne til pesten, til tross for at alt Defoe skriver, umulig kan ha vært selvopplevd. Stueland bruker boka til å drøfte konflikter som oppstår idet en pandemi brer seg. Lesningen fremviser det enorme gapet mellom dagens tilgang på informasjon og tidligere tider. Mens det i dag produseres enorme mengder tekst om covid-19, er Defoes bok en av få skildringer av pesten som herjet på 1700-tallet.

Fredrik Engelstad har lest Dag Solstads bøker om Bjørn Hansen. I essayet tar han for seg hovedpersonen Bjørn Hansens vekslende forhold til Gud. Her fremkommer sammenhenger og kontraster i bøkene som det ellers ikke er lett å få tak i. Engelstad leser Hansens relasjon til Gud gjennom Kierkegaards livsformer – den estetiske, den etiske og den religiøse – og gir dermed hovedpersonens valg og handlinger en eksistensiell tyngde, på tross av at de på papiret virker lett absurde.

Yohan Shanmugaratnam skriver om den globale betydningen til Black Lives Matter. Shanmugaratnam tar utgangspunkt i Cambridge-professor Priyamvada Gopals begrep «opprørstolker», om hvordan man i kampen mot det britiske koloniveldet trengte opprørstolkere som kunne bygge allianser og solidaritet, særlig i arbeiderklassen. «Stillhet er samtykke» er et av slagordene til Black Lives Matter-bevegelsen. Stillhet brytes på mange måter: med slagord, men også i en fortolkende tone, som i større grad evner å overbevise dem som ikke allerede er del av bevegelsen.

Jacob Aasland Ravndal gir en historisk gjennomgang av det norske høyreekstreme trusselbildet, i fem faser fra 1945 til 2019. Her trekker han frem tre sentrale endringer i perioden. Voldsvolumet har gått ned, terrortrusselen fra høyreekstreme miljøer kommer først og fremst fra enslige aktører, med lite eller ingen tilknytning til organiserte miljøer, og politiske strømninger utenfor Norge er blitt mer toneangivende for voldstrusselen.

I tillegg fortsetter debatten om Forfatterforeningens kritiske oppgjør med æresretten i etterkant av andre verdenskrig. Cato Schiøtz kritiserer i dette nummeret Trond Solvangs artikkel i nr. 2/2020.

Akademiske analyser er ofte langsomme og etterpåkloke. Men i den pågående pandemien trenger vi tekster som tør å kommentere utviklingen mens den pågår.

Dette er mitt siste nummer som redaktør av Nytt Norsk Tidsskrift. Jeg vil derfor benytte denne lederen til å takke redaksjonen, redaksjonssekretæren, illustratøren og korrekturleseren for arbeidsfellesskapet. Jeg har stor tro på at den neste redaksjonen vil bringe Nytt Norsk Tidsskrift videre ved å utforske spennet mellom aktualitet og de lange linjer.