Barn, korona og dobbeltdugnaden

Covid-19 og tiltakene mot pandemien utgjør en eksistensiell trussel mot levekårene til barn og unge mange steder i verden. Mens dette ikke er tilfelle i Norge, så har denne gruppen drevet en dårlig forstått, lite påaktet og svært underkommunisert form for dobbeltdugnad – med lite medvirkning og liten mulighet til å bli hørt. Med det formål å skrive frem et ubehag over Norges koronahåndtering vis-à-vis sårbare grupper løfter essayet frem spørsmål om barns medborgerskap og rettssikkerhet i den norske rettsstaten. Fokus blir gitt til problematiske spenninger mellom forskning, politikk, rett og moral.

Attempting to produce a degree of discomfort with respect to the Norwegian response to Covid-19 and its impact on vulnerable groups, this essay explores the notion of ‘dobbeldugnad’ carried out by Norwegian children during the Covid-19 outbreak. Arguing that this group has paid a high, perhaps avoidable, and so far unrecognized and underappreciated price, the essay unpacks scientific discourses around children’s infectiousness and the rationale for school closures; the moral economy of how we think about children and Covid-19; and issues related to burden sharing, Constitutional rights and the rule of law.