Fjellklatring og filosofi er noe uventede, men betydningsfulle forbundsfeller i historien om økologisk design. Mot slutten av 1960-tallet utviklet en gruppe norske filosofer, som også var ivrige klatrere, en særegen måte å forstå relasjonene mellom mennesker og naturen for øvrig, samt mellom natur og kultur. Mest kjent av disse er Arne Næss, som lanserte begrepet dypøkologi. Dette begrepet har siden fått stor utbredelse, både politisk og akademisk. Men dets relevans for design har ikke blitt viet særlig mye interesse. Ved å følge Næss’ nære forhold til Californias natur og kultur, og den påfølgende symbiosen av filosofi, fjellklatring og design i lys av den californiske motkulturen, utforsker denne artikkelen en viktig, men lite kjent episode i historien om økologisk design.
Mountain climbing and philosophy are somewhat strange, yet significant bedfellows in the history of ecological design. From the late 1960s on, a group of Norwegian philosophers, who were also avid climbers, developed a distinctive mode of thinking about the interconnectedness of human and non-human nature and of material and non-material culture. Prominent amongst these was Arne Næss, who coined the concept of deep ecology. The concept has since travelled far and wide, both politically and academically. Its relevance for design, however, has rarely been examined. By retracing Næss’s close relationship to California’s nature and culture, and the ensuing symbiosis of philosophy, mountaineering, and design in the context of Californian counterculture, this article explores an important, but little-known episode in the history of ecological design.
Artikkelen belyser sider ved å beklage historisk urett med utgangspunkt i Den norske Forfatterforenings unnskyldning til medlemmer som i foreningens regi ble idømt disiplinærstraffer etter frigjøringen. En slik beklagelse reiser flere spørsmål: Hva innebærer det å bli idømt disiplinærstraff innenfor en foreningsrettslig ramme? Hvilken frihet har en forening til å beklage slike rettsprosesser i ettertid? Hensikten er å bidra til en bredere diskusjon rundt hva det innebærer å rette en unnskyldning til dem man mener har vært utsatt for historisk urett.
The article discusses what it may mean to express apologies for historical wrongs. It takes as a starting point an apology expressed by the Norwegian Authors’ Association in 2018 towards members who were disciplinarily sanctioned by the Association in 1945 for having collaborated with the German occupying forces or otherwise shown unpatriotic conduct. The apology in 2018 was made on the basis that the Association’s disciplinary trials in 1945 failed to meet standards of human rights and fair trials. The article questions the position taken by the Association in 2018 and claims that such an apology raises several questions: What does it mean to be sanctioned by a disciplinary tribunal of a private association? What liberty does an association have to apologize for the existence of such disciplinary trials, and what legal effect does such an apology have, if any? The article contributes to a more general discussion of what it means to express apologies to those who have been subjected to perceived historical wrongs.
Hvilke konsekvenser får det når innvandringspolitikken preges av stadig mer midlertidighet? Dette spørsmålet ble ikke utredet og knapt diskutert i forbindelse med omfattende politiske endringer etter asylforliket. Denne artikkelen setter søkelys på midlertidighetens konsekvenser for individet og for samfunnsmessige målsetninger om integrering. Vi analyserer to endringer som enkeltvis og samlet medfører mer midlertidighet: 1) inntektskrav for permanent opphold og 2) instruks om opphør av flyktningstatus. Beregninger viser at mange flyktninger og familieinnvandrere ikke har den påkrevde inntekten etter 10 år. Vi viser endringenes konsekvenser, og at mer midlertidighet i innvandringspolitikken – som det ikke er klart om er intendert – kan undergrave integreringspolitikkens langsiktige målsetninger.
Norwegian migration policy underwent changes following the 2015 refugee crisis. We analyse two changes which separately and together lead to increased temporariness: 1) an income requirement for permanent residence, and 2) cessation of refugee status. Calculations show that many refugees lack the required income after 10 years. We show consequences of the changes and argue that a possibly unintended temporary migration policy can undermine an integration policy that is shifting toward long-term investment in skills.
Læreplanene for grunnskolen endres igjen i år, og det nye tverrfaglige temaet livsmestring har skapt debatt. Denne artikkelen fokuserer på KRLE-faget, som har blitt endret mye de siste tjue år i takt med endringer i livssynsmangfoldet og religionens rolle i samfunnet. Vi stiller spørsmålet om faget nå tar en subjektiv vending i retning av livsmestring og selvutvikling – i tråd med postmoderne religiøsitet og pedagogiske strømninger som vektlegger at elevene selv skaper mening og kunnskap.
The Norwegian school curriculum is changing again, and the new interdisciplinary topic, life skills, has stirred debate. This paper focuses on the subject of religious education, which has seen big changes in the last two decades related to the pluralization and secularization of society. We ask whether this subject is taking a subjective turn towards life skills and self-development – as in postmodern religiosity and pedagogical trends emphasizing that students themselves create meaning and knowledge.
At tiltalte og vitner forklarer seg ansikt til ansikt med dommerne, er hovedregelen i norsk straffeprosess. Direkte bevisførsel gir tilgang på et utvidet informasjonsgrunnlag hvor ikke bare hva som sies, men måten det sies på, kan påvirke dommernes troverdighetsvurderinger. Et premiss i vår straffeprosessuelle beslutningsmodell er at dette utvidede informasjonsgrunnlaget virker sannhetsfremmende og tillitsskapende. Med utgangspunkt i psykologisk troverdighetsteori diskuterer jeg om disse begrunnelsene har relevans ved vurdering av adgangen til å forklare seg med niqab.
Should people be allowed to wear the face veil in court? In this article, this question serves as a point of departure for a broader discussion on the importance given to peoples’ faces in Norwegian criminal proceedings. Face-to-face communication in court is regarded as an epistemological device since fact-finders can take both verbal content and demeanour into consideration when they evaluate credibility. Face-to-face communication is also valued because it enhances trust. On the basis of psychological studies on lie detection, I argue that a ban will have to follow the latter argumentation.
Språket som brukes for å snakke om klimaproblemet, er i endring. Ulike «karbonuttrykk» som «grønt karbon», «karbonbudsjett» og «karbonfangst» har det siste tiåret blitt stadig mer brukt i norske stortingsdebatter. I artikkelen analyserer vi bruken av karbonuttrykk i samtlige norske stortingsdebatter mellom 1999 og 2018, og knytter bruken til ulike meningsdimensjoner i klimadebatten. Vi finner at «karbon» særlig blir brukt i en rekke nye ord og vendinger, og dette kan tolkes som et uttrykk for at klimaspørsmål i økende grad blir knyttet til en ubalanse i naturens karbonsyklus. Dette har konsekvenser for hva som er gode argumenter, og hvordan klimapolitikk blir begrunnet.
The language of climate issues is changing. The use of different carbon expressions such as ‘green carbon’, ‘carbon budget’ and ‘carbon capture’ has increased in parliamentary debates in Norway over the last decade. In this article, we analyse the use of carbon expressions in parliamentary debates in Norway in the period 1999–2018. We interpret the use of ‘carbon’ in a range of new words and expressions to be indicative that climate issues are increasingly seen as related to an imbalance in the carbon cycle of ‘nature’.