Norske barnevernsavgjørelser har skapt overskrifter internasjonalt, og våren 2016 ble det demonstrert i 22 land mot det norske barnevernet med paroler som «Norge stjeler barn!». Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i skrivende stund hatt eller har 34 norske barnevernssaker til behandling. Og i begynnelsen av februar i år behandler Høyesterett fire barnevernssaker om omsorgsovertakelse, adopsjon og fastsettelse av samvær. Sakene er ifølge Høyesterett egnet til å vurdere betydningen for norsk praksis i etterkant av avgjørelser fra EMD. Kristin Haugevik og Cecilie Basberg Neumanns artikkel i dette nummeret går konflikten rundt det norske barnevernet nærmere etter i sømmene. Avgjørelser omkring barn som befinner seg innenfor en nasjons grenser, har blitt ansett som ja, et nasjonalt anliggende, men som avgjørelsene i EMD og ulike diplomatiske konflikter som har oppstått i forbindelse med norske barnevernssaker, må dette også forstås i et overnasjonalt perspektiv. Haugevik og Neumann kartlegger konfliktene som oppstår, og viser hvordan den norske begrunnelsen basert på «barnets beste» kan føre til en eskalering i de diplomatiske konfliktene. Tilliten til barnevernet – og i forlengelse av det: norske institusjoners avgjørelser og begrunnelser – har blitt satt på prøve.

Brit Fløistad berører også det norske selvbildet som foregangsland for barns rettigheter. Etter en grundig redegjørelse konkluderer hun med at Norge bryter diskrimineringsforbudet i barnekonvensjonen når man ikke lar omsorgsbestemmelsene i barnevernloven gjelde for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Det vil si at man forskjellsbehandler på bakgrunn av alder. Dette forholdet mener hun kan være årsaken til at norske myndigheter ikke har tilsluttet seg tilleggsprotokollen i FNs barnekonvensjon, som gir barn, inkludert enslige mindreårige asylsøkere, klagerett.

De som skader eller utnytter barn, blir sjelden fremstilt i et godt lys, og i noen tilfeller har de også blitt kalt monstre. Sara Orning gjør et idé- og kulturhistorisk dypdykk i hva som ligger bak forståelsen av og distinksjonene som trekkes opp mellom det monstrøse og det menneskelige. Gjennom å se på og analysere det som til ulike tider har blitt forstått som monstre, får vi også innblikk i hva som er den tidens fiendebilder og frykt. Orning viser hvordan blant annet funksjonshindringer og utfordring av grensene mellom mann og kvinne danner grunnlaget for forestillinger om monstre. Hun sår med andre ord tvil om hva som ligger i betegnelsen «monster», og ber oss være på vakt hver gang slike forestillinger om «den andre» blir virksomme.

Harald Høiback beskriver den politiske prosessen som har ledet til at fagmilitær kompetanse har måttet vike for utenrikspolitiske hensyn og en overdreven tro på styringssystemer hentet fra markedstenkning. Han mener forsvarsevnen blir svekket når den militærfaglige beslutningsevne svekkes.

Erik Magnus Fuglestad og Reidar Almås’ artikkel diskuterer dilemmaer mellom klimahensyn og økt produktivitet og effektivitet i norsk landbruk. Og foreslår at subsidiene som den enkelte bonde får, dreies mot areal som blir brukt til beitemark, som er klimavennlig, og vekk fra fokuset på økt produksjon. De forslår at jordbruksavtalen, som det forhandles om hvert år, kan være et godt sted å starte for en slik politisk dreining.

I tillegg anmelder Ingvill Stuvøy og Lene Myong en bok de mener utfordrer premissene om debatten om surrogati – men uten at de helt lar seg overbevise. Bjørn Engh utfordrer Carl Emil Vogt til debatt om hva som kan og burde anses som avslutningen på en diskusjon om en historisk hendelse, i dette tilfellet hva Vidkun Quisling visste om jødeutryddelsen under krigen. Og Tor Egil Førland spør Torkel Brekke hva som er alternativet til anvendelse av tellekantene for utdeling av goder i høgskole- og universitetssystemet. Engh og Førland kritiserer med det tekster som stod på trykk i tidsskriftets nr. 3, 2019.

God lesning!