Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hva Quisling må ha visst

I Nytt Norsk Tidsskrift 3/2019 trykkes en artikkel av forsker og historiker Carl Emil Vogt der han mener å dokumentere én gang for alle at Quisling kjente til den skjebne som ventet jødene som ble deportert fra Norge. Artikkelen har skapt atskillig debatt i norske medier. Dette tilsvaret på Vogts artikkel setter spørsmålstegn ved samsvaret mellom Vogts premisser og konklusjoner.

Noen historiske hendelser og spørsmål blir vi aldri ferdig med. Gåter som har gjemt seg i årtier, kan komme fram når ukjent arkivmateriale avkler og oppklarer. Med dette i bakhodet leste jeg med stor interesse artikkelen i nr. 3/2019 av Nytt Norsk Tidsskrift, der historikeren Carl Emil Vogt skriver om hva Quisling visste om jødeutryddelsene. Vogt har oppdaget mange hyllemetere med ukjent arkivert NS-materiale. En boks med avisklipp merket «Jødeproblemet» avdekket hvordan særlig svenske aviser gir avslørende beskrivelser av jødenes grusomme endelikt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Vogt skriver overbevisende om at det fra november 1941 og gjennom 1942–43 forelå informasjon i Nasjonal Samlings klipparkiv myntet på Quisling om massakrer på jøder. Oppdagelsen leder til konklusjonen om at Quisling løy i rettssaken mot ham når han hevdet at han ikke kjente til hva som ventet jødene etter massedeportasjonen fra Norge november 1942 og februar 1943. At han ble trodd på dette punkt, førte sannsynligvis til at han ble dømt for uaktsomt drap, mens to av rettens medlemmer stemte for forsettlig drap. Vogt konkluderer om hele NS-regjeringen: «De har visst at tallene på drepte jøder kunne komme opp i millioner. All diskusjon om de visste eller ikke, bør legges bort. Selvfølgelig visste de. Quisling skulle vært dømt for forsettlig drap på norske jøder» (2019a: 188).

Noen ganger kan det være påfallende likheter mellom rettsvesenets funksjon å felle dommer i anklager om forbrytelser og en historikers konklusjoner om fortidens hendelser. En historikers dom er ikke forbundet med blålys, fotlenker og sorte dommerkapper, men Vogts artikkel tjener som noe i retning av en gjenopptakelse av en viktig dom i vårt lands historie. Det dreier seg ikke om noe justismord à la Per Liland eller Fritz Moen eller om en sak à la Kafkas Josef K – men snarere om en mulig skjerpelse av den skyldiges skyld. Gjennom dommen mot ham ble Quisling kjent skyldig i uaktsomt drap på jødene ved deportasjonene. Dommen bygde på vitneutsagn under forhør av særlig én av Gestapos ledere i Norge, Wilhelm Wagner. Han refererte igjen til uttalelser han hadde hørt, men referansene førte til personer som ikke lenger var i live eller som var utilgjengelige.1 Like fullt tyder dommen på at retten må ha lagt avgjørende vekt på nettopp Wagners vitneutsagn om Quislings medvirkning, og mindre vekt på utsagn der Quisling gikk klar.2 Andre indisier peker i retning av at Quisling visste mer enn han innrømmet i retten. Disse pekes også på av Vogt før hans ferske funn feier tvilen til side. I debatten som har fulgt Vogts artikkel, har synet på hvor vesentlig hans funn er, vekslet svært.3

Med sin dokumentasjon synes Vogts artikkel uangripelig, noe som forsterkes av at artikkelen også er fagfellevurdert med kritiske blikk. Og Nytt Norsk Tidsskrift har på det grunnlag naturlig nok konkludert på samme vis redaksjonelt.

Like fullt finner jeg grunn til å stille spørsmål ved dette. Ikke for å hvitvaske Quisling. Jeg nærer ingen som helst sympati for hva den mannen eller hans bevegelse sto for, men det dreier seg om sider ved historisk metode som angår hva vi med sikkerhet kan si om fortiden. Jeg finner grunner til å betvile noen av Vogts konklusjoner, og er derfor ikke enig i at «all diskusjon bør legges bort». Kanskje Vogts kategoriske ytring skulle mottas med lettelse – han har nådd fram til «den endelige sannhet»! Jeg finner det snarere betenkelig at en forsker på dette vis ser ut til å ville stoppe all diskusjon. Et vitenskapelig kvalitetskrav er at replikasjon kan finne sted – poenget er at senere forskning skal kunne komme fram til det samme som den som var «først ute». Mye anerkjent forskning har av den grunn måttet tåle senere revisjon. Hvis Vogt vil avvise en slik mulighet – eller til og med mene at all diskusjon bør legges bort, finner jeg dette forskningsetisk betenkelig. Kanskje han ikke egentlig mener det, men det står der like fullt som en understreket konklusjon.

En viktig del av min motivasjon for å ta opp Vogts artikkel er at det også pågår en viktig kamp om virkeligheten i våre dager. I noen år – kanskje vi kan si som et slags postmodernistisk biprodukt – er også sannheten eller virkeligheten dekonstruert ad absurdum, slik at vi har fått begreper som «fake news» og en lettvint omgang med utsagns pålitelighet. Dette også fra nivåer i samfunnet hvor vi før mente oss trygge på en slags «objektiv» sannhet. Jeg pretenderer ikke å forløse den flere tusen år gamle søken etter kriteriene for «den absolutte sannhet». Mitt erkjennelsesteoretiske standpunkt vil kanskje måtte karakteriseres som «naiv realist». I det ligger at jeg ennå tror at historiens rolle kan være å «avdekke en virkelighet», i mulig motsetning til å «dekonstruere».4

I min egen fagkrets inngår moderne historie, men jeg har ingen spesiell fordypning om Quisling eller NS. Jeg har ikke hatt tilgang til Vogts kilder, og trenger det heller ikke, da jeg har full tillit til det han skriver om dem. Det er snarere der kildene ikke sier noe og vi må ta i bruk mer eller mindre vel begrunnede antakelser, men hvor Vogt likevel konkluderer, at jeg har mine tvil.

Konklusjoner om historiske hendelser skal tåle kritiske tester som kan tilordnes fagets vitenskapelige normer. Vanlige naturvitenskapelige krav til hypotesetesting og i gunstige tilfeller kontrollgrupper er selvsagt utelukket i sentrale spørsmål om hva Quisling visste. Historikere opererer likevel med hypoteser – de kan være formet på forhånd, eller de avtegner seg uklart og trer etter hvert fram gjennom materialets egen stemme, koplet med historikerens egne forventninger, innsikt, fordommer, antakelser og interesser. Lakmustesten kan være at en i vitenskapen må la kildene tale og få siste ord – også når de forblir stumme. Det kan være fristende å presse kildene. Spørsmålet er så om Vogt har gått i denne fellen, om enn på en måte som kanskje påkaller filosofiske refleksjoner snarere enn kritikk grunnet på historisk empiri. Det som vekket tvilen i meg i første rekke, er det jeg vil kalle en glidende begrepsbruk gjennom Vogts artikkel, og hvordan den begrunnes faglig.

I rettssaken og for øvrig bekreftet Quisling at han var svært interessert i «jødeproblemet» (2019a: 175, 187), og Vogt skriver at «[e]mneordet [jødeproblemet] ble sannsynligvis opprettet som klipparkiv på direkte forespørsel fra Quisling selv, eller eventuelt fra andre i partiet med det formål å holde partiføreren best mulig orientert» (2019a: 178). Videre, sier Vogt, «er det overveiende sannsynlig at han [Quisling] har lest det meste han fikk tilsendt[,] grundig» (s. 179).

Vogt beskriver ordningen med at Quisling fikk disse «på sitt bord» fra sommeren 1941, han «ble presentert for en rekke avisoppslag som gjorde det klart for ham […]» (s. 179, mine uthevelser). Vi kan tro, anta og tenke at det er sannsynlig, men vi vet ikke noe av dette. Det urovekkende er at antakelser er grunnlaget for kontante konklusjoner.

Vogt finner at det er rikelig med materiale fra aviser som Quisling kan ha lest, og som kan ha opplyst ham om jødenes grufulle skjebne. At et slikt overbevisende materiale foreligger, og at det er etablert en ordning spesielt for Quisling, må anses som nettopp overveiende sannsynlig. Men derfra til å trekke konklusjoner om at lesing, tolkning og forståelse faktisk fant sted, krever noe mer enn at Quisling hadde tilgang til materialet.

Det foreligger en rekke lovende premisser i Vogts artikkel, men de er ikke alltid holdbare for de konklusjoner de er tillagt. Jeg vil hevde at når begrepene glir fra «det sannsynlige» (2019a: 175, 178, 179) til «det er nesten utenkelig» (s. 187), og at «det med disse funnene nå er bevist, ut over enhver rimelig tvil» (s. 188) – så skjer dette uten at kildene sier noe mer sikkert om nettopp Quislings medvirkning til egen innsikt.

I fjernsynsprogrammet Torp spørres Vogt om det jeg nettopp savner: noen spor eller dokumentasjon på at dette trinnet i en erkjennelsesprosess fant sted – at Quisling virkelig leste det han sannsynligvis fikk. Gjennom spørsmålene fra Torp må Vogt bekrefte at det verken er funnet at Quisling har kvittert, gjort notater eller kommentert på klippene – det er ingen spesifikke bevis på at han leste dem. Det er ingen spor etter reaksjoner fra ham (Torp 2019).

Et par egne erfaringer fra arbeidslivet – nærmere bestemt to ulike statlige byråkratier – rant meg i hu. Dette må ha vært på 1980- og 1990-tallet, og begge steder hadde innført rutiner med å sirkulere mapper med relevante rundskriv, presseklipp og informasjon. På samme vis som hos Quisling ble datoer for utgått fra avsender angitt, og hver enkelt av oss sto oppført med navn og rubrikk for dato og signatur for gjennomgått og lest, og så videresendes tingene til neste på listen. Et uangripelig system, rent bortsett fra at det sviktet. Årsaken var banal: en travel hverdag. Hos noen – undertegnede ikke unntatt – ble klipp og mapper liggende til et skippertak førte til signering, men ingen gjennomgang. Hva Quisling gjorde eller ikke gjorde, forblir altså på planet: ja, han kan ha visst, og sannsynligvis leste han klippene ut fra interesse, men det finnes ikke påviselig bevis. Altså er det fortsatt bare høyst sannsynlig, men ikke avklart som et faktum, at han leste. Også Quislings bakgrunn og personlige interesse for minoriteter og hendelser i Ukraina gjør det sannsynlig at han leste, men vi vet fortsatt ikke. På spørsmålet om det foreligger tilstrekkelige og nødvendige forbindelser mellom hypotesene og konklusjonene, må jeg svare gjennomgående nei.

Hvis retten hadde kjent til avisartiklene, kan vi også (hypotetisk sannsynlig) fortsatt regne med at Quisling kunne hevdet at han fortsatt ikke hadde lest. Om retten også hadde innkalt vitner, ville muligheten for avklaring nærmet seg. Hvis Vogt hadde funnet dokumenter – for eksempel møtereferater som viser at Quisling hadde lest og kommentert, agert, reagert på en eller annen måte, ville mine linjer her vært overflødige. Men herom er kildene stumme, og da kan vi nok anta, sannsynliggjøre, men ikke konstatere at Quisling faktisk leste. Det forblir i beste fall forskerens egen projisering i materialet.

Vogt konstaterer at det ikke finnes noen spor av at Quisling «gjorde noe for å undersøke om informasjonen han mottok[,] var korrekt» (2019a: 188). Dette tas som et uttrykk for at han både hadde lest med stor interesse og tok det på største alvor. Rent umiddelbart, på grunnlag av premissenes usikkerhet, kan en påstå det motsatte – hvis han ikke hadde lest og ikke tatt på største alvor, var det nettopp liten grunn til å undersøke. Det samme gjør seg logisk gjeldende for Vogts konstatering om at «[h]an gjorde heller ingen ting for å protestere, mildne eller hindre tiltakene mot jødene». Hvis han ikke visste, ville en heller ikke forvente at han agerte. Hvis en derimot hadde funnet klare spor eller kilder som bekreftet at han protesterte eller støttet, ville jo det innebære at han måtte vite noe.5

I sin artikkel konstaterer Vogt at «Quisling må ha tatt informasjonen om massakrene til seg» (2019a: 188). Vogt karakteriserer det som «nesten utenkelig» (s. 187) at han «ikke skulle forstå det han leste» (ibid.). Jeg mener derimot at det er tenkelig. Jeg tror Vogt undervurderer betydningen av krigssituasjonen, der propaganda og konstruerte nyheter er en uatskillelig del av krigen. I svenske aviser som ellers var det vanskelig å skille løgn og sannhet. Det ville for eksempel være merkelig om Quisling skulle feste spesiell tillit til artikkelstoffet fra Ilja Ehrenburg med sin tilhørighet til det «jødebolsjevikiske system» som Quisling betraktet som roten til alt ondt. Derimot ville nok beskrivelsene fra historikeren Hugo Valentin kunnet inngi tillit og invitere til mer grubling. I fjernsynsprogrammet Torp (2019) berøres aspekter ved dette:

Torp: Men hvis det kom fra svenske aviser, kan han jo ha betraktet dette som alliert propaganda eller motstandsbevegelsens propaganda plassert i frie svenske aviser?

Vogt: Jeg anser det jo som mer eller mindre bevist i og for seg at han sannsynligvis har lest mye av dette, og det tror jeg jeg har fått aksept for hos de fleste historikere – men det er klart – om han forsto det han leste – det er jo helt riktig som du sier – han kan ha sett på det som alliert propaganda.

Torp: Så vi vet ikke hva slags inntrykk det har gjort på ham hvis det i det hele tatt har gjort noe inntrykk?

Vogt: Nei, nei, nei.

Igjen tror jeg denne tvilen burde kommet klarere til uttrykk i Vogts artikkel.

En metafor som kan kaste lys over min skepsis, kan være å bygge videre på korrespondanseteorien for sannhet, slik den opprinnelig er tilskrevet Aristoteles. Vogts antakelser og konklusjoner er sanne hvis og bare hvis virkeligheten var slik oppfatningen hans sier at virkeligheten er. Vi krever altså en korrespondanse mellom utsagnene til Vogt og spesielle saksforhold vedrørende Quisling. Vi kan se på Vogts beskrivelser metaforisk som et kart over de historiske omstendigheter der virkelighetens terreng er slik hendelsene utspant seg i alle detaljer rundt Quisling 1941–43 (Haraldsen 2019). Da vil enhver historisk framstilling finne at forsøket på å utfylle kartet fullt og helt tilpasset en gitt (detaljert) målestokk vil være fåfengt. Vogts oppdagelse kartlegger i så måte med sikkerhet en ny og ukjent del av terrenget, men fortsatt er det vesentlige hvite flekker tilbake. Vogt har nærmet seg og bidratt med en vesentlig oppdagelse i historien rundt Quisling. Det er avklart at kunnskap om jødenes skjebne forelå, men derfra til å fastslå uten tvil at Quisling visste, er fortsatt et for stort sprang. Vi er fremdeles på nivået at det er «grunn til å anta» og «sannsynligvis», ikke at «det nå er bevist, utover enhver rimelig tvil, at Vidkun Quisling […] har kjent til massemyrderiene» (Vogt 2019a: 188).

Om vi trekker inn jusens begrepsbruk og ser på beviskravet i straffesaker – utover enhver rimelig tvil –, må disse hvite flekker eller manglende ledd være så vesentlige at beviskravet ikke oppfylles. Min vurdering er at Vogts bidrag ikke bringer indisiene utover enhver rimelig tvil.

Det som allikevel er løfterikt i denne saken, og som kan ha kraft i seg, er at Vogts oppdagelse omfatter hele 73 hyllemetere med materiale som til nå ikke har vært kjent, og som historikere tidligere ikke har benyttet seg av. Hvis Vogt og andre historikere fortsetter sin forskning denne veien, er det jo mulig å videre utdype våre innsikter om hva Quisling og regjeringen kunne og måtte ha visst.

Referanser

Dahl, H.F. (2004). Quisling: En norsk tragedie. Oslo: Aschehoug.

Dahl H.F. (2019, 16. september). «Hva betyr de nye Quisling-funnene?». Aftenposten.

Dahl, O. (1967). Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforlaget.

Haraldsen, F. (2019, 22. oktober). «Hva er sannhet?». Foredrag. Vitenskapsteoretisk forum, Trondheim.

Harper, C.S. (2019, 28. september). «Delfrifinnelsen av Quisling er oppsiktsvekkende». Aftenposten.

Kagge, G. (2019, 11. september). «Quisling ble aldri dømt for å ha en aktiv rolle i drapet på over 700 norske jøder. Nå viser en boks med gamle aviser at retten tok feil». Aftenposten.

Knutsen, P. (2018). «Gjensyn med spørsmålet om metode: En kritisk vurdering av hypotetisk-deduktiv metode (HDM) sammenlignet med induksjonsdrevne problemstillinger (IdP)». Norsk filosofisk tidsskrift, 53(4): 198–208. https://doi.org/10.18261/issn. 1504-2901-2018-04-03

Michelet, M. (2014). Den største forbrytelsen: Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Oslo: Gyldendal.

Skirbekk, G. (1966). Dei filosofiske vilkår for sanning: Ei tolking av Martin Heideggers sanningslære. Oslo: Det norske samlaget.

Skirbekk, G. (2019, 15. september). «Ville Quisling latt seg påverka?». Aftenposten.

Torp (2019, 18. september). NRK TV.

Tumyr Nilsen, T. (2019a, 13. september). «Michelet hyller Quisling-funn». Klassekampen.

Tumyr Nilsen, T. (2019b, 14. september). «Nye funn om Vidkun Quisling burde ikke skapt overskrifter, mener forsker: En ikke-nyhet». Klassekampen.

Tumyr Nilsen, T. (2019c, 19. september). «Etter krigen mente de fleste at Quisling kjente til holocaust, hevder forsker: Strides om funn». Klassekampen.

Vogt, C.E. (2019a). «Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?». Nytt Norsk Tidsskrift, 36(3): 175–191. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3053-2019-03-02

Vogt, C.E. (2019b, 11. september). «Forsker fant klipparkiv: ’Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene’. Aftenposten.

Pryser, T. (2019). Jødeaksjonen og nye gråsoner: Hemmelige tjenester under andre verdenskrig. Rånåsfoss: Sandnes.

1Dahl (2004: 435): «Han [Wagner] hadde i avhør forsikret at aksjonen i november 1942 var igangsatt etter oppfordringer fra Quisling-regjeringen, en historie uten basis i virkeligheten», anførsel i Quislings forsvarsskrift. På s. 447 utdypes det tvilsomme ved Wagners vitneprov. En kilde til, politiinspektør Knut Rød, den inspektør i Statspolitiet som ledet jødedeportasjonene, kunne heller ikke stadfeste Quislings medvirkning. Carl Emil Vogt sier da også i sin artikkel (fn. 2): «Både her og i senere forskning er det klart at Quisling ikke satte i gang aksjonen, men at ordren kom fra tysk hold i Norge.» Herom er det noe uklart, Dahl (2004: 328): «Ordren gikk slik: fra Reichssicherheitshauptamt i Berlin til Wilhelm Wagner, den ansvarlige i Gestapo, og fra ham direkte til statspolitisjef Marthinsen. Jonas Lie fikk først vite om aksjonen i etterhånd».
2Den direkte medvirkning og deltakelse i jødedeportasjonene ble bedømt ulikt i etterfølgende domsprosesser. Wilhelm Wagner, som ledet aksjonen høsten 1942 fra Gestapos side, fikk en høyesterettsdom i Norge på 20 års tvangsarbeid i 1947, etter først å ha fått dødsstraff i lagmannsretten. Han sonet bare til 1952. Politiinspektør Knut Rød fra Statspolitiet ble etter to runder i lagmannsretten frifunnet for medvirkning begrunnet med at han også hjalp motstandsbevegelsen, se Pryser (2019: 94 og 86–87).
3Synspunktene har etter det jeg har registrert, spent fra «dette er vesentlig nytt, det endelige bevis er klarlagt» til «dette tilføyer ikke noe vesentlig da vi har gode nok bevis allerede» (f.eks. Dahl 2019; Harper 2019; Kagge 2019; Skirbekk 2019; Tumyr Nilsen 2019a, 2019b, 2019c; Vogt 2019b).
4Knutsen (2018). Flere ulike posisjoner drøftes i hans artikkel med relevans for mitt standpunkt.
5Dette dreier seg muligens om det Ottar Dahl (1967) omtaler som «argumentum e silentio», se særlig kapitlet «Begrunnelsesforhold», s. 98–121. Hans kategori «Hva vi ellers måtte vite» vil også kunne spille en vesentlig rolle i vurderingen av hva Quislings rolle var overfor jødene. Kunnskap om trakassering, overgrep, innskrenkning av rettigheter var vel kjent fra 1930-tallet av, og Quisling var en aktiv antisemitt. Mitt tilsvar her avviser ikke noe av det.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon