Kan surrogati brukes som en metafor for en kommunistisk, queerfeministisk utopi? Det er den umiddelbart noe utfordrende tanken den USA-baserte britiske geografen Sophie Lewis vil ha oss til å overveie sammen med henne, i boka som det siste halvåret har vært den store snakkisen på det internasjonale forskningsfeltet på surrogati. Boka Full Surrogacy Now er et hardtslående, tankevekkende og tidvis polemisk bidrag til debatten om hvordan vi skal forstå og agere på de politiske implikasjonene av surrogati.

Surrogati er et fenomen som for alvor dukket opp i Norge omkring 2010, i kjølvannet av norske statsborgeres reiser til land som USA og India for å få et barn født på deres vegne av en såkalt surrogatmor – eller en svangerskapsarbeider, hvis vi følger Lewis.1 Den norske debatten som fulgte om utnyttelse av fattige kvinner, kjøp og salg av kvinnekropp og barn, men også ufrivillig barnløses rett til hjelp, sammenfalt på mange vis med en bredere internasjonal debatt. Siden midten av 2000-tallet har det i akademiske, aktivistiske og politiske fora verden rundt blitt diskutert hva man skal gjøre med den transnasjonale kommersielle surrogatien. Blant forslagene som har dukket opp, er forbud og straffesanksjoner, etablering av ikke-kommersielle alternativ og fair trade-surrogati.

Det er her Lewis kaster seg inn og lanserer en løsning som hun altså benevner «full surrogacy», der kjerneargumentet er at det er mer – og ikke mindre – surrogati verden trenger. Det er riktignok ikke surrogati som vi kjenner det i dag, Lewis ønsker seg i en slags fullversjon. Dagens form for surrogati er, som Lewis påpeker, alt fra «svært banal til urovekkende makaber» (s. 20, vår oversettelse), og hun gjør en grundig jobb med å trygge leseren på at hennes prosjekt ikke er i nærheten av å være et forsøk på å renvaske utbyttingen som foregår i surrogatiindustrien.

I stedet er formålet med boka – og her siterer vi i orginialspråket – «to use bourgeois reproduction today (stratified, commodified, cis-normative, neocolonial) to squint toward a horizon of gestational communism» (s. 21). Denne formålserklæringen tydeliggjør både sentraliteten av det utopiske og revolusjonære i Lewis’ prosjekt og hennes teoretiske forankring i marxistisk tenkning og i et queer-feministisk oppgjør med kjønnsbinariteten. Hennes oppgjør er anti-kapitalistisk, med arbeiderkamp som sentralt element. Et viktig poeng for Lewis er at svangerskap må anerkjennes som arbeid, slik at man kan ta kampen mot surrogati som dårlig betalt arbeid.

Formålserklæringen sitert over, om å bruke dagens organisering av reproduksjon for å se hen imot en framtidig svangerskapskommunisme, forteller oss videre noe om Lewis sitt ønske om å utpensle alternativer ikke bare til dagens surrogati, men til normene for familieliv mer generelt. Til tross for at det i et større reproduktivt bilde er få barn som kommer til verden gjennom surrogati, maner Lewis sine lesere til å gripe surrogati som en mulighet til å forestille seg andre former for reproduktive fellesskap enn det dagens familieideologi gir anledning til. Bokas undertittel – «Feminism Against Family» – signaliserer sånn sett et oppgjør med den borgerlige kjernefamilien. Her anes arven fra 1970-tallets feministiske oppgjør med kjernefamilien, med Shulamith Firestone og hennes revolusjonære prosjekt om å avskaffe familien, som en av Lewis’ sentrale inspirasjonskilder gjennom boka.

Vi har lest Lewis bok med nysgjerrighet, nettopp fordi det er bruk for kritiske begrepsliggjøringer av svangerskap som arbeid og av kollektive slektskaps- og tilblivelsesformer som ikke hviler på naturaliseringer av moderskap, kjønnsbinaritet og den borgerlige kjernefamilien. Lewis sitt forsøk på å tenke kollektivistiske svangerskapsfellesskap hinsides kjernefamilien – og den noe provoserende bruken av surrogati som metafor – utgjør et interessant bidrag til aktuelle diskusjoner om slektskap, framtidas reproduksjon og kapitalismekritikk.

Det kan likevel røpes allerede her at vi ikke er fullt ut overbeviste. Det handler særlig om hvem hennes kommunistiske, queer-feministiske utopi er utformet for – og hvilke sosiale posisjoner og historiske undertrykkelsesformer Lewis makter å ta inn over seg, og hvilke som kommer i bakgrunnen. I det følgende redegjør vi for og diskuterer bokas bidrag.

Full surrogati, ikke antisurrogati

Lewis sin bok er på mange måter en intervensjon, noe hun selv tydeliggjør når hun skriver at «this book seeks to land a blow against bourgeois society’s voracious appetite for private, legitimate babies» (s. 21). Intervensjonen er til gjengjeld også rettet mot (radikal)feministiske surrogatikritikere som kjemper for avskaffelse av surrogati (se f.eks. stopsurrogacynow.no), og som hun betegner som surrogati-abolisjonister og som «anti-surrogacy» (i kontrast til sin egen «full surrogacy»).

I kapitlet «But aren’t you against it?» legger Lewis ut om antisurrogatibevegelsens problematiske naturalisering og idealisering av moderskapet, samt bevegelsens uhellige allianse med antisexarbeid- og antitranspolitikk2 gjennom en felles bekymring for at «det kvinnelige» utslettes og gjøres til en vare. Lewis oppfordrer derfor sine lesere til ikke kun å være på vakt overfor dem som profitterer på markedsgjøringen av surrogati, men også mot noen av de kreftene som for tiden samler seg mot surrogati.

Dette er kanskje et av stedene hvor betydningen av Lewis sin bok for et norsk publikum blir tydelig: Hun lar nemlig ingen komme unna med lettvint omfavnelse eller kritikk av surrogati uten å ha tenkt over hva implikasjonene vil være. Lewis’ utålmodighet med lettvint kritikk blir også tydelig når hun i introduksjonen tar for seg den mest velkjente «svangerskapsdystopien» (s. 10) i vår tid, nemlig Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (1984), som de siste årene er blitt allment kjent gjennom HBOs serie med samme navn. Lewis kritiserer både Atwoods roman og især serien for å ta vekk påminnelser om hvordan rase, klasse og historie er i spill. I stedet forteller serieskaperne en universaliserende fortelling om kvinner som ofre for et brutalt patriarkat: en fortelling som tjener det formål at hvite feminister kan gjenkjenne seg i den. Dermed forsvinner kapitalisme- og rasismekritikken og den feministiske kampen defineres smalt med abortsaken som viktigste parole, noe som også er gjenkjennelig fra Norge.

Framfor å gå med på den dystopiske fortellingen som The Handmaid’s Tale formidler, insisterer Lewis på at veien videre krever formuleringen av en utopi. Denne utopien navngir hun altså «full surrogacy» – eller «real surrogacy» (s. 29).

Fra dystopi til kollektivistisk utopi

Den «fullverdige»3 formen for surrogati som Lewis ønsker å promotere, handler om å gjøre graviditet til et samarbeidsprosjekt. Lewis inviterer i den anledning leseren til å være med på å bringe fram «the conditions of possibility for open-source, fully collaborative gestation» (s. 26). Med et låneord fra bevegelsen for deling av kildekoder for dataprogram signaliserer Lewis at dette samarbeidsprosjektet har en antikommersiell brodd og potensial til å skape nye fellesskap, kontrastert til den genetisk-definerte og avgrensede familien. Konkretiseringen av disse nye fellesskapene skjer innenfor «the gestational commune» – et slags svangerskapskollektiv – hvor Lewis selv erklærer at hun ønsker å bo (s. 29).

Det er en kraftfull utopi Lewis tilbyr, og hennes slagord for boka – «Surrogacy against Surrogacy» (s. 29) – peker vitterlig i en ganske annen retning enn antisurrogatipolitikk. Likevel blir det ikke klart hvorfor Lewis insisterer på ordet «surrogati» når hun skal formulere sin drøm om kollektivt-orienterte reproduktive relasjoner. For en norskspråklig leser som lett kan komme til å tenke på (dårlige) erstatninger for den ekte vare,4 virker surrogati – eller «fullverdig surrogati» – som en noe merkverdig metafor for et drømmesamfunn. Dette er vår første innvending mot Lewis’ prosjekt: Hvorfor lene seg så kraftig på et ord som signaliserer erstatning og underordning? Hva gjør egentlig ordet «surrogati», annet enn at det utfordrer leseren til å tenke forbi den mer velkjente kritikken av tingenes tilstand?

En annen innvending i den sammenheng handler om implikasjonene av å anvende surrogati som metafor når man som Lewis ikke medtenker surrogatiens koloniale og rasialiserte fortid og nåtid på mer grundig vis. I boka henviser Lewis til svarte feminister som Anita L. Allen (1990) og Deborah R. Grayson (1998), som begge har pekt på forbindelsene mellom surrogati og slaveriet i USA (uten at disse skal forstås som ett og samme fenomen). Denne viktige dimensjonen er likevel ikke utfoldet i Lewis’ bok, og der hun kommer inn på parallellen mellom slaveri og surrogati, avfeier hun den kjapt. Det samme gjelder spørsmålet om hvordan surrogatiindustrien fortrinnsvis har tjent til å gi den hvite middelklassen adgang til foreldreskap. Det gjør at Lewis’ utopiske prosjekt framstår uavklart i forhold til hvordan den rasialiserte og klassebetingede ulikheten som i dag kjennetegner surrogati, skal håndteres og motvirkes.

Surrogati – og svangerskap – som arbeid

Et av de viktigste analytiske grepene Lewis gjør i boka, er å insistere på surrogati og svangerskap som arbeid. Lewis skriver:

What if we reimagined pregnancy, and not just its prescribed aftermath, as work under capitalism – that is, as something to be struggled in and against toward a utopian horizon free of work and free of value? (s. 9).

Her skriver Lewis seg inn i en rekke av surrogatiforskere som de siste årene har argumentert for å analysere surrogati ikke (alene) som et fenomen som gjør babyer og kvinnekroppen til en vare, men som arbeid i et kapitalistisk marked (se f.eks. Pande 2014; Vora 2015). Lewis skiller seg til gjengjeld noe fra andre formuleringer av dette argumentet ved at hun ikke kun formulerer surrogati (betalt svangerskap frambrakt ved hjelp av reproduksjonsteknologi innenfor en framvoksende bioøkonomi) som arbeid. I stedet er hun orientert mot svangerskapet mer generelt som arbeid.

Et kjennetegn ved Lewis sitt prosjekt er nettopp tilnærmingen til svangerskapet. Lewis vil vekk fra fortellingen om svangerskapet som et naturens mirakel og ønsker heller å diskutere svangerskapet som et hittil uløst sosialt problem. Inspirert av feministiske formødre som Simone de Beauvoir og Shulamith Firestone skildrer Lewis svangerskapet som potensielt livsfarlig og som et angrep på den gravides kropp. Allerede i bokas første setning settes tonen: «It is a wonder why we let fetuses inside us» (s. 1). Problematiseringen av svangerskapet brukes som en ansats til å tenke rundt svangerskapsarbeid – der surrogati i sin eksisterende versjon har bidratt til å gjøre svangerskap synlig som arbeid.

Å tenke surrogati og svangerskap som arbeid er ikke, som Lewis understreker, et forsøk på å oppvurdere det og gi det et gjenskinn av noe moralsk godt (s. 74). Snarere er Lewis sitt ærend å kjempe mot arbeid – eller, mer presist, kjempe mot jobb («work»), med referanse til Kathi Weeks sin bok The Problem with Work (2011). Nettopp ved å synliggjøre svangerskap som arbeid er det nemlig mulig for svangerskapsarbeidere å forhandle, sabotere og streike (s. 75).

Revolusjonens indiske front

Svangerskapsarbeiderne spiller da også en sentral rolle i boka, både som de Lewis erklærer seg i solidaritet med, og som de revolusjonære subjektene i hennes prosjekt. I formuleringen av bokas formål skriver hun blant annet at hun håper den framstår som «partisan regarding the people who work in today’s surrogacy dormitories» (s. 21).

For dem som er vel bevandret på surrogatifeltet, så har Lewis med referansen til surrogatiinternatene de indiske surrogatmødrene, eller svangerskapsarbeiderne5, i tankene. I etnografiske studier av surrogati i India er det avdekket at indiske svangerskapsarbeidere i mange tilfeller har bodd på internater gjennom svangerskapets ni måneder, under direkte og indirekte kontroll av klinikkens ansatte og dens direktør (se Pande 2014; Rudrappa 2014). Klinikkdirektører – personliggjort av Nayna Patel ved Akshanka klinikken i Anand – får da også gjennomgå i et eget kapittel, «Dr. Patel leans in», hvor Lewis analyserer surrogatiindustriens logikker.

Der Lewis er håpefull hva gjelder de indiske svangerskapsarbeidernes revolusjonære potensial, fester hun til gjengjeld lite håp til de amerikanske surrogatmødrene, som hun tidvis også trekker inn i diskusjonen. De amerikanske surrogatmødrene kvalifiserer tilsynelatende ikke til betegnelsen «svangerskapsarbeidere» i Lewis sitt analytiske vokabular. Hun beskriver dem i stedet som «gestational freelancers» – og som representanter for et «labor aristocracy» (s. 132). Framfor å være interessert i de institusjonelle og strukturelle vilkårene som posisjonerer indiske og amerikanske arbeidere ulikt innenfor surrogatiindustrien, går Lewis oppsiktsvekkende langt i å beskrive de amerikanske surrogatmødrene som en slags klasseforrædere som bruker sine krefter på å opprettholde en borgerlig respektabilitet (s. 133).

Utover at dette utfallet mot de amerikanske surrogatmødrene framstår som noe underlig – og usolidarisk – gitt Lewis sin egen klasseposisjon som akademiker, så byr det potensielt også på problemer for hennes eget prosjekt. Den uttrykte preferansen for de indiske svangerskapsarbeiderne framfor de amerikanske peker i retning av en ganske så ortodoks marxistisk tilnærming til hvordan en arbeider og revolusjonær ser ut. De indiske svangerskapsarbeiderne på surrogatiinternatet er så tett man kommer den tradisjonelle fabrikkarbeideren innenfor surrogatiindustrien. De hjemmearbeidende amerikanske svangerskapsarbeiderne står til gjengjeld som en markant kontrast til fabrikkarbeideren. Lewis kan selvfølgelig ha rett når hun forestiller seg revolusjonen som lettere oppnåelig ved at det etableres et «arbeiderkollektiv» (jf. Lysgaard 2001) på surrogatiinternatet. Likevel vil det trolig være et problem for revolusjonen hvis den ikke klarer å inkludere hjemmearbeidende «freelancere» i en tid hvor jobber generelt bærer mer og mer preg av midlertidighet, deltid og løse forbindelser til en (fysisk) arbeidsplass.

Den (u)kjønnede svangerskapsarbeideren

Lewis sin preferanse for en arbeider som ligner fabrikkarbeideren, framfor hjemmearbeideren peker dessuten mot kjønn og arbeid og hvordan dette håndteres i boka. Noe av det kanskje mest iøynefallende ved Lewis sin teoretisering av svangerskapsarbeid og av svangerskapsarbeideren er nemlig hennes ikke-adressering av kjønn. Dette er ikke en forglemmelse, men snarere et aktivt grep Lewis tar for å uttrykke solidaritet med trans- og ikke-binære personer og, som hun skriver, for å sikre presisjon, gitt at cis-kvinner ikke er de eneste som kan være gravide.

Lewis understreker at en utopisk tilnærming til reproduksjon krever at svangerskapet frikobles fra kjønnsbinariteten (s. 22). Forhåpningsfullt formulerer hun ideen om at «gestation is work and, as such, has no inherent or immovable gender» (s. 24). Lenger ut i boka erklærer hun rett ut at kjønn ikke er del av hennes analyse:

What I address is not gender, but the development of procreation’s professionalization. I’m simply talking about a form of work, gestating, that doesn’t fit particularly well into the trend that many are referring to as “feminization” (s. 75).

Det er gode grunner til å utfordre kjønnsbinaritetens effekter i reproduksjonssammenheng, og Lewis gjør da også en god jobb med å overbevise leseren om at det er særlig viktig akkurat nå: i en tid hvor antitranspolitikk har vind i seilene, også innenfor visse feministiske miljøer. Likevel er det noe pussig med at oppgjøret med binært kjønn ender opp i en analyse hvor kjønn ikke adresseres, slik Lewis selv sier det i sitatet over. Det reiser blant annet et spørsmål om hva utelatelsen av kjønn gjør med Lewis sin evne til å teoretisere over hva slags arbeid svangerskap er innenfor kapitalismen. Når Lewis avviser at svangerskap som arbeid ikke har et iboende kjønn, så framstår det rett og slett som at Lewis ikke har helt grep om hva kjønning (og rasialisering) av arbeid innebærer. At det ikke nødvendigvis er en kvinne som utfører graviditeten, betyr ikke at kjønn som ulikhetsstruktur ikke er virksomt i måten arbeidet defineres, organiseres og verdsettes. Eksempelvis er det slik at arbeid som kjønnes som «kvinnearbeid», gjerne betales dårligere enn annet arbeid, også selv om arbeiderne ikke nødvendigvis er kvinner (se f.eks. Salzinger 2003).

Dette reiser videre et spørsmål om Lewis blir i stand til å fange inn hva som empirisk kjennetegner den måten svangerskap blir gjort til en jobb på, slik som i de allerede eksisterende versjonene av surrogati rundt om i verden. Et sentralt funn i etnografiske studier av surrogati er nettopp at kjønn er virksomt i den konkrete måten svangerskap blir gjort til en jobb på, også i India, som er Lewis’ hovedfokus. Amrita Pande (2014) har eksempelvis vist hvordan indiske svangerskapsarbeidere disiplineres til å være «perfect mother-workers», ved at de på samme tid skal være pliktoppfyllende kontraktsarbeidere og omsorgsfulle og selvoppofrende mødre som ikke krever mer i betaling enn de blir tilbudt.

Videre skulle vi gjerne sett Lewis gjøre mer ut av sin avvisning av relevansen av feminisering av arbeid-litteraturen. Nå nevnes det i to vendinger (s. 24 og s. 75), uten at hun i nevneverdig grad går i dialog med argumentene som fremmes i denne litteraturen, og derfor heller ikke overbeviser i sin avvisning av deres relevans. Når Lewis for eksempel i sin avvisning henviser til at feminisering av arbeid-litteraturen tar for gitt hva femininitet er, så overser hun denne litteraturens viktige bidrag til å vise at kjønn – og femininitet – er noe som produseres gjennom arbeid og organiseringen av arbeid (se f.eks. Pande 2014; Salzinger 2003).

Feminisme for avskaffelse av familien

Som marxistisk feminist er Lewis opptatt av å avskaffe familien og ikke minst foreldres eierskap til barn. Hun forklarer at boka er «animated by hatred for capitalism’s incentivization of propertarian, dyadic models of doing family and its purposive starvation of queerer, more comradely modes» (s. 22). Det vil si: Det er hatet mot måten kapitalismen stimulerer til bestemte måter å gjøre familie på – hvor slektskap blir en form for eierskap, og parforholdet er normen – som ligger til bunn for Lewis sitt prosjekt. Sitatet er på mange måter illustrerende for tonen i boka, samtidig som det angir retningen for hennes kritikk: mot kapitalismen og mot familien slik den fortoner seg under kapitalismen. Hun kommenterer i den sammenheng at det er lettere å forestille seg avskaffelse av kapitalisme enn avskaffelse av familien (s. 119).

Men hvordan skal vi forstå bestrebelsene på å avskaffe familien? Den mest tilgjengelige forklaringen på det spørsmålet finnes ikke i selve boka, men derimot i et promoteringsintervju som forlaget Verso har produsert i forbindelse med lanseringen av den.6 Her forklarer Lewis at ideen om familiens avskaffelse ikke har selve nedrivningen som mål, men at abolisjonisme skal forstås mer i retning av oppbygning og understøttelse av kjærlighet, solidaritet og omsorgsarrangementer som rekker utover kjernefamilien og gjør den overflødig.

I samme intervju forteller Lewis at hun ikke tar lett på de (familie)relasjonene som organiserer våre liv. Sagt på en annen måte er hun opptatt av at abolisjonisme ikke skal (mis)forstås som oppbakking til eksempelvis rasistisk migrasjons- og fengselspolitikk, som adskiller barn fra deres omsorgspersoner. Avskaffelsen av familien som kritisk prosjekt handler nettopp ikke om å atskille familier. Lewis er til gjengjeld opptatt av at kampen mot surrogati – og mot rasistisk migrasjons- og fengselspolitikk – ikke gjeninvesterer seg i kjernefamilien.

Lewis’ prosjekt er bevisst om den rasismen som også er den hvite middelklassefeminismens historie. Hun nevner eksempelvis hvordan hvite feminister gjennom det 20. århundre i både USA og Europa har dyrket et hvitt moderskap samtidig som «andres» reproduksjon (det vil si rasialiserte befolkningsgrupper og den hvite underklassen) har blitt ansett som truende og derfor nødt til å reguleres gjennom steriliseringsprogram, tvangsanbringelser av barn eller overbefolkningsbekjempelse i det globale sør. I Verso-intervjuet anerkjenner Lewis også at det for noen svarte feminister har vært livsnødvendig å formulere politikk som beskytter den svarte familiens levelighet7, i forsvar mot den dehumanisering og oppsplittelse av svarte familier som ble institusjonalisert under slavetida og videreført inn i samtida for eksempel gjennom massefengsling av svarte menn og bortadopsjon av svarte barn til hvite familier. Samtidig framhever Lewis at for noen svarte feminister, som for eksempel Angela Y. Davis, har det vært en prioritering å insistere på former for reproduktiv rettferdighet som ikke har tatt utgangspunkt i kjernefamiliens bevaring. I boka går Lewis til gjengjeld aldri for alvor inn i diskusjonen om hvorvidt avskaffelsen av familien er det samme for de familiene som aldri er i fare for å bli utslettet, som for de som allerede er eksponert for utslettelse og død. En sånn overveielse peker ikke tilbake på kjernefamilien som eneste livsform, men den tydeliggjør at vi har forskjellige forutsetninger for å gi slipp på familien.

I forlengelse av dette kan det nevnes at Lewis’ utopi har en tendens til å forstå «biologi» som hjørnesteinen i den heteropatriarkalske familien hvor foreldreskap gir voksne mulighet for å utøve forskjellige former for eierskap til barn. Lewis’ kritikk av det biologiske slektskapet som en struktur som kveler knoppskytingen av queerfeministiske omsorgsrelasjoner, og som understøtter voksnes eierskap til barn er viktig. Likevel er det slående at verken «biologi» eller «eierskap» blir underkastet en kritisk analyse og som konsekvens av det framstår som løsrevet fra både tid og kontekst. Utopier om kollektivistisk deling av foreldreskap og omsorgsrelasjoner som involverer barn, har ikke råd til å hoppe over de mellomregningene som handler om kolonialismens reguleringer av reproduksjon og adgang til de kolonialisertes barn. Lewis unnlater å stille det grunnleggende spørsmålet om for hvem det blir en håpefull utopi å inngå i et (transrasialt) svangerskapskollektiv – og for hvem denne utopien minner mest om allerede eksisterende maktformer og overgrep, noe transnasjonal adopsjon kan tjene som eksempel på.

En utopi om kjærlighet

Mot slutten av boka gjengir Lewis en historie fra sin egen barndom. På vei hjem i bilen med familien spør barnet Sophie muntert faren om ikke det ville være likegyldig hvis han fant ut av at det var melkemannen som var hennes og brorens biologiske far. Den innsikten kan vel ikke rokke ved hans kjærlighet? (s. 159). Farens pinlige stillhet i møte med spørsmålet produserer et traume i barnet, som lengter etter et helt annet svar. Erindringen har mest karakter av en ettertanke som Lewis bruker til å forklare hvorfor hun har bygd opp en livslang investering i å søke etter reproduktive utopier hvor biologi ikke installeres som et prinsipp for slektskap og kjærlighet.

Nettopp spørsmålet om kjærligheten som funksjon og ideal står uutforsket igjen i boka. Det til tross for at Lewis’ utopi strekker seg ut etter kjærligheten, særlig gjennom barnet som aktør i svangerskapskollektivet. Lewis påpeker at for antisurrogatibevegelsen er det mest skremmende scenario at barnet ikke lenger kan forstå seg selv som resultatet av en naturlig nødvendighet. Det vil si, som automatisk barn av de mennesker som har deltatt i deres tilblivelse, men derimot som produkt av et aktivt valg om å utøve omsorg. Dette får Lewis til å spørre:

How might we develop, together with children, an understanding that it is not nature but love, in all its contingency, that is the real source of the stability to which all children have a right? (s. 121).

Framhevingen av kjærlighet som den affekt som skaper «autentiske» og moralsk selvrettferdige foreldre–barn-relasjoner, er allerede kjent fra både den kritiske surrogati- og adopsjonsforskningen. Derfor er det tankevekkende at Lewis så sterkt trekker fram kjærligheten som roten til den stabiliteten barn har krav på. De ulikheter, begrensninger og maktforhold som Lewis leser inn i kjernefamiliens reproduksjon av kjønnsbinaritet og patriarkalske strukturer, blir aldri diskutert i forhold til kjærligheten som ideal, maktrelasjon og historisk affekt. Det er ergerlig, for kanskje er det nettopp (også) gjennom sentrale affekter som kjærlighet at kjernefamiliens aktører disiplineres til å godta for eksempel eierskap og eksklusivitet som det ultimative slektskapsbevis? Lewis’ investering i kjærlighet bidrar dermed til å avpolitisere en viktig dimensjon av kjernefamilien. Men også på andre punkter savner boka en mer kritisk diskusjon av affekt.

Lewis skriver at hun tar barns frigjøring («liberation») alvorlig. I forlengelse av det henviser hun til at det ikke finnes belegg for at en barndom som leves på avstand fra den livmor hvor man har blitt til, nødvendigvis korrelerer med ulykkelighet: «In fact, surrobabies are probably disproportionately among the luckier ones» (s. 34). Med dette sikter Lewis til at den emosjonelle lidelsen for surrogatmoren er større enn for barnet. Ulykkeligheten som et fravær i barnet og et nærvær i surrogatmoren kommer her til å fungere som et implisitt argument – ikke for surrogatindustrien – men for den epistemologiske og politiske privilegering av den rasialiserte svangerskapsarbeideren i Lewis’ utopi. Det er dette subjektet vi får tydeliggjort som en både utnyttet og revolusjonær arbeidskraft. Det mennesket som blir til gjennom surrogati, blir til gjengjeld ikke på samme måte forstått som verken utnyttet eller som en (emosjonell) arbeidskraft (jf. Eng 2010).

Den forenklede forståelsen av surrobarn/surrovoksne som «the luckier ones» er betegnende for hvordan boka avgrenser seg til å fokusere på kun utvalgte sosiale posisjoner, slik som arbeideren og de som benytter seg av surrogati. Denne avgrensningen skjer på bekostning av de menneskene som blir til gjennom surrogati: en gruppe som i forsvinnende liten grad inndras i utopien som formuleres i boka. Dette er tankevekkende, idet Marx og Engels nettopp knyttet familiens avskaffelse til spørsmålet om foreldrenes utbytting av barn: «Bebreider dere oss at vi vil gjøre slutt på foreldrenes utbytning av barna? Vi vedgår denne forbrytelsen» (Marx og Engels 2003: 38–39).

Konkluderende bemerkninger

Selv om Lewis’ prosjekt med å tenke utover og forbi den borgerlige kjernefamiliemodellen er betimelig og interessant, har boka klare svakheter, noe vi også har vært innom underveis. Vi sitter blant annet igjen med noen spørsmål om hvilke sosiale posisjoner og hvem sine drømmer Lewis tenker inn i sitt prosjekt. Utopien hun formulerer, tar først og fremst utgangspunkt i de voksnes erfaringer knyttet til det å lage barn: Det er svangerskapet som arbeid og som et samarbeidsprosjekt som utgjør grunnlaget for det nye fellesskapet som «full surrogati» skal benevne. Det innebærer at prosjektet hennes starter fra det vi kan kalle et reproduktivt begjær: voksnes ønske om å lage barn og reprodusere seg selv. Men hva ville skje hvis Lewis også tok utgangspunkt i andre erfaringer, slik som barnløshetens erfaringer eller barnets erfaringer? Hvordan ville utopien se ut hvis utgangspunktet var erfaringer av ulikhet og utbytting som premiss for egen tilblivelse, slik tilfellet vil kunne være for dem som er født gjennom transnasjonal kommersiell surrogati?

En annen grunnleggende innvending handler om hvordan Lewis forholder seg til rasismen – og hvordan hennes utopi skal bekjempe denne. I god antikapitalistisk ånd hefter Lewis seg ved eierskapet til barn som det hun vil til livs. Hun forestiller seg at svangerskapskollektivet eller -kommunen er stedet hvor dette vil skje: her vil ingen eie barna. Spørsmålet om adgangen til barn og til foreldreskap er til gjengjeld fraværende i boka, til tross for at adgangen er en forutsetning for etableringen av eierskap. Dermed forsvinner også blikket for adgangens rasialiserte politikker: For det er nettopp hvithetens privilegium å ha adgang til brune, svarte og innfødte barn. Mer overordnet kan man si at Lewis’ svangerskapsutopi ser ut til å hvile på en ide om at gjennom avskaffelsen av eierskapet vil rasismen også bli avskaffet. Her kunne vi ønsket oss en langt sterkere diskusjon av forholdet mellom rasisme og kapitalisme.

Vi ender opp der både vi og Lewis startet, nemlig med metaforen «full surrogacy» – og forhåpningene knyttet til hva surrogati kan være under helt andre omstendigheter enn dem vi ser i dag. Det er en svakhet, slik vi ser det, at Lewis bruker surrogati som utopisk metafor uten å tenke grundig nok over surrogatiens rasialiserte fortid og nåtid, men også at hun – til tross for sin queer-marxistiske vinkel – allierer seg ukritisk med et reproduktivt begjær. Dermed tegner Lewis’ drømmesamfunn til å bli et noe mindre radikalt brudd med det samfunnet hvor barn i dag (re)produseres som eiendom for noen og, for andre, et kroppslig produkt som de er kontraktsbundet til å være fremmedgjort fra.

Referanser

Allen, A. (1990). «Surrogacy, Slavery, and the Ownership of Life». Faculty Scholarship. Paper 805. https://scholarship.law.upenn.edu/faculty_scholarship/805/

Eng, D. (2010). The Feeling of Kinship: Queer Liberalism and the Racialization of Intimacy. Durham og London: Duke University Press.

Grayson, D.R. (1998). «Mediating Intimacy: Black Surrogate Mothers and the Law». Critical Inquiry, 24(2): 525–546. https://doi. org/10.1086/448883

Lysgaard, S. (2001). Arbeiderkollektivet: En studie i de underordnedes sosiologi (4. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Marx, K., og F. Engels (2003). Det kommunistiske manifest (5. oppl.; overs. H. Holm). Oslo: Falken.

Pande, A. (2014). Wombs in labor: Transnational commercial surrogacy in India. New York: Columbia University Press.

Rudrappa, S. (2015). Discounted Life: The price of global surrogacy in India. New York og London: New York University Press.

Salzinger, L. (2003). Genders in Production: Making Workers in Mexico’s Global Factories. Berkeley og Los Angeles: University of California Press.

Vora, K. (2015). Life Support: Biocapital and the New History of Outsourced Labor. Minneapolis og London: University of Minnesota Press.

Weeks, K. (2011). The Problem with Work: Feminism, Marxism, Antiwork Politics, and Postwork Imaginaries. Durham og London: Duke University Press.