Sluttscenen i filmen Tilsammans er en fotballkamp i snøen, hvor nesten alle filmens store og små karakterer er på banen: Eva, som har flyttet inn i brorens hippiekollektiv med sine to barn; mannen hun har flyttet fra, Rolf, som kan karakteriseres som en alkoholisert mannemann; Birger, Rolfs eldre nabo, som har snakket ham til rette når han bebreider alle andre enn seg selv for at kona forlot ham; og Göran, Evas bror, som er såpass myk at han syns selv havregrøten er vakker fordi alle de små kornene kokes sammen til en deilig grøt. Den lille fotballbanen fylles opp av folk. Göran jubler da det andre laget skårer mål, fordi målet var så fint. Eva og Rolfs kyss gir filmen en klassisk romantisk sluttscene. Filmen portretterer den politiske oppvåkningen på 1970-tallet gjennom livet i kollektivet, hvor barn ble oppkalt etter Tet-offensiven i Vietnam og hierarkier skulle brytes av prinsipp, selv om eksistensielle sår oppstod. Men filmen handler vel så mye om hva det vil si å leve sammen med forskjellige kulturelle verdier i en nødvendig og tidvis vennlig sameksistens.

«Conviviality» er den holbergprisvinnende kulturteoretikeren Paul Gilroys begrep for å beskrive prosessen som oppstår når personer med ulik kulturell bakgrunn lever sammen og ved siden av hverandre. Thomas Hylland Eriksen oversetter begrepet med «vennlig sameksistens» i en samtale med Gilroy som vi trykker i dette nummeret. Gilroy bruker en anekdote fra sitt eget nabolag i London for å illustrere hva som ligger i begrepet. I etterkant av terrorangrepet i 2017 ved Finsbury Park ble det delt ut løpesedler fra moskéen, med invitasjon til å være med på festmåltidet som bryter fasten, iftar. Både politi, lokalpolitikere og nabolaget deltok i en vennlig sameksistens. Som Gilroy sier:

Vi bor i samme område, og vi blir til stede for hverandre ved å dele dette måltidet, vi er fysisk nær hverandre, og må snakke med folkene som sitter rundt oss. Du kan ikke bare sitte der på bakken med iftaren din på et brett.

Det var nok en fordel at den nyansatte kokken i moskéen var svært dyktig, legger Gilroy til, for maten var veldig god. Nødvendigheten av et nytt begrep for det flerkulturelle samfunn – «vennlig sameksistens» – oppstår ifølge Gilroy fordi multikulturalisme lett låser rettigheter til fastspikrede identiteter og mangfold har blitt et ukritisk fyndord for næringslivet. «Vennlig sameksistens» åpner opp for å beskrive hva som skjer når ulike identiteter møter hverandre, men låser ikke mennesker fast i identitetskategoriene. Det er hensikten med begrepet, og det er idealet som Alexa Døving finner igjen i sitt essay om TV-serien ZombieLars, som har blitt vist på NRK. Lars er en zombie, og sammen med vennene sine må han bekjempe fordommer og kjempe for retten til å være sammen på tvers av forskjeller. Døving påpeker at det ikke er i politikken, men i populærkulturen at det dannes et språk som bejaer det flerkulturelle.

Men betingelsene for at en vennlig sameksistens skal oppstå, er at personer med både synlige og mindre synlige forskjeller møter hverandre på butikken, på foreldremøter, er naboer og må forholde seg til hverandre med vennlighet. Det må altså eksistere steder hvor mennesker kan møtes. Et segregert boligmønster hindrer også muligheten for at forskjeller kan erfares som noe vi skal leve med, og ikke avvise. I Gro Lauvlands kritikk av arkitekturfagets utvikling er «stedet» et viktig omdreiningspunkt. Hun mener at det er sentralt at morgendagens arkitekter lærer seg å bli kritisk tenkende og skrivende mennesker som kan utfordre tendensen til å la hensynet til markedet, utbyggere og prangende signalbygg være styrende for profesjonen. Særlig har dette blitt prekært siden klimahensyn tilsier at det er bedre å bevare enn å bygge nytt, hevder hun.

Klima er også sentralt når Heidi Rapp Nilsen og Siri Granum Carson analyserer den finansielle forvaltningen til Statens pensjonsfond utland (SPU). De finner at ingen selskaper har blitt utelukket på grunnlag av det etiske kriteriet om uakseptabel klimaatferd. Derimot finner de i sin gjennomgang av SPUs investeringer, som administreres av Norges Bank Investment Management (NBIM), at salg begrunnes med at det er risiko knyttet til virksomheter som ikke er bærekraftige. Dette er den tredje artikkelen i Nytt Norsk Tidsskrift som beskjeftiger seg med Oljefondet og klima etter at jeg tok over som redaktør. Det angår alle norske borgere hvordan forvaltningen av oljefondet styres, og dermed er det viktig at betingelsene for debatten legges av flere fagfelt, slik Rapp Nilsen og Granum Carson her er med på.

En annen betingelse for en vennlig sameksistens er en levende og kritisk offentlighet, som gjør politiske beslutninger gjennomsiktige og begrunnelsene så godt faglig forankret som mulig. Cathrine Holst har de siste årene forsket på Norges offentlige utredninger (NOU), og kan vel sies å være en av dem som har lest flest NOU-er her til lands. I sin kommentar skriver hun om hva som utgjør en god NOU, og hva som er gode parametere for å bedømme de offentlige utredningene.

Flere av offentlighetens hissige debatter handler i en eller annen form om identitetspolitikk, enten det er snakk om rasisme, sentralisering eller kjønn. Det handler om hvem du er i motsetning til dine motstandere, og ofte faller anklager om at den andre parten forsøker å kneble motstanden. Faren med et ideal om «vennlig sameksistens» er at det kan underkjenne eksisterende hierarkier og at noens taleståsted utsettes for mer mistenksomhet og angrep enn andre. Da jeg skulle intervjue en annen fremstående tenker om rase og rasisme, Sara Ahmed, på Litteraturhuset, spurte jeg på forhånd om hun kunne tenke seg å snakke om løsninger. Ahmed avviste dette vennlig med å si at det er vanskelig å snakke om løsninger når man ikke har slått fast hva som er problemet. Ja, det er ubehagelig å snakke om seksuell trakassering, rasisme og å høre på dem som blir utsatt for systematisk urettferdighet basert på hvem de er. Men det er der vi er, mente hun. Ahmeds svar er forståelig, og i noen sammenhenger kan det være nødvendig å høre på dem som har skoen på, og la dem snakke ferdig. Problemet er, som Paul Gilroy (2004) påpeker, at det å ta inn over seg rasismens blodstenkede historie som del av dannelsen av et flerkulturelt samfunn, ikke betyr at det kun er rasismens ofre som eier historien. Han foreslår heller en flerkulturell etikk og politikk som legger til grunn «en agnostisk, verdensomspennende humanisme som er i stand til å begripe det universelle ved vår elementære sårbarhet til den skaden vi kan påføre hverandre» (ibid.). Slik blir ikke sårbarheten individuell eller identitetsspesifikk, men universell, og det kan gjøre det enklere både å anerkjenne og påpeke diskriminering.

I en tid som er preget av politiske dystopier om klimaendringer, fragmenterte offentligheter og økende polarisering, kan nettopp fiktive og levende eksempler på «vennlig sameksistens» gi et sårt tiltrengt håp. For vi må leve «tilsammans». Kanskje ikke på én og samme fotballbane, men i nærheten av hverandre.

Referanser

Gilroy, P. (2004). Postcolonial melancholia. New York: Columbia University Press.