Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kjøtt, fremmedgjøring og fornektelse

Førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo.
Postdoktor ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo.

I denne artikkelen diskuterer vi hvordan norske forbrukere og borgere er fremmedgjort fra prosessen der dyr blir kjøtt. Fremmedgjøringen gjør seg gjeldende langs tre akser – den geografiske, den sosiale og den kulturelle – og gjør at vi har blitt avsosialisert fra ideen om at vi dreper dyr for å spise dem. Ubehaget ved denne tanken fører til ulike fornektelsesstrategier, og bevisstheten om at maten vi spiser har vært et dyr, blir borte.

In this article, we discuss how Norwegian citizens and consumers have become alienated from the process in which animals become meat. This alienation can be observed in geographical, social and cultural spheres, and its result is a socialization that negates the idea that we kill animals to eat them. To think about meat-eating is disconcerting to us, so awareness and knowledge about the role of animals in meat production is therefore disguised and denied.

Hvor rart det enn kan høres ut, vet de fleste forbrukere ikke hva de spiser når de spiser kjøtt. I januar 2013 ble det for eksempel kjent at visse hamburgere i Storbritannia inneholdt hele 29 prosent hestekjøtt, og kort tid etter kom nyheten om at lasagne fra Findus også var laget av hest. Så dukket lignende tilfeller opp på løpende bånd: Halal-kebab i Oslo inneholdt 30 prosent svin; hestemedisinen Fenylbutazon dukket opp i biffhermetikk i Storbritannia; mer enn 50 000 tonn feilmerkede kjøttprodukter ble trukket fra butikkhyllene i Nederland. Snart hadde mediene en «hestekjøttskandale», som tydelig viste hvor lite folk visste om kjøttet de spiste. Forbrukere over hele Europa var i harnisk, og med god grunn: Intetanende hadde de spist revmatiske og medisinerte hester fra travbanen som hadde vært tur– retur Romania før de hadde gjenoppstått som «storfekjøtt».

Hestekjøttskandalen avdekket at forbrukere ikke kan stole på varedeklarasjoner og at slue næringsmiddelselskaper mer enn gjerne manipulerer sine kunder. Samtidig kan episoden forstås som et tegn på et langt mer omfattende og sammensatt fenomen. Hestekjøttskandalen var et slående eksempel på en gjennomgående tendens i vårt samfunn – nemlig at vi, forbrukere og borgere, har blitt stadig mer fremmede for prosessen der dyr blir til kjøtt, og at vi, mer eller mindre bevisst, fornekter at kjøttet vi spiser har vært et dyr. Matskribenten Andreas Viestad (2013) skrev i sakens anledning at det ikke var hestekjøttet i seg selv som ergret folk, men det å bli lurt. Vi tror det bare er delvis riktig. Vi forbrukere er ofte selv delaktige i å fortrenge sannheten om kjøttet vi spiser. Så selv om vi nok lot oss opprøre over hestekjøttskandalen, bidrar vi ellers til å gjøre vårt eget konsum av dyr så usynlig som mulig (se de Bakker og Dagevos 2012).

Hvis dette stemmer, har vi å gjøre med et tema av en viss betydning, for konsekvensene av vårt historisk høye kjøttforbruk har jo blitt stadig mer åpenbare: Myten om at store mengder kjøtt er sunt, har for lengst blitt avdekket som nettopp en myte; det industrielle husdyrholdets implikasjoner for dyrevelferden er etter hvert godt dokumentert; kjøttproduksjonens klimakonsekvenser skaper stadig debatt.1 Men hvis vi skal ha et håp om å ta tak i problemene vi skaper med kjøttet vi spiser, vil mer «informasjon» om konsekvensene neppe være nok. Vi må samtidig forstå hvorfor vi er så motvillige til å anerkjenne hva det er vi spiser.

I denne artikkelen ønsker vi å gi en skisse til fortolkning av hvordan vi i vår tid forholder oss til dyrene vi spiser. Slik vi ser det, har industrialiseringen av husdyrholdet ført til en fremmedgjøring fra kjøttproduksjon langs tre akser: en geografisk, en sosial og en kulturell. Dette har ført til at vi har blitt avsosialisert fra ideen om at dyr drepes for at vi skal kunne spise dem. Imidlertid er det jo stadig – og i økende grad – nettopp det vi gjør, og for å bøte på ubehaget ved denne tanken, bruker vi ulike fornektelsesstrategier som sørger for at forbindelsen mellom kjøtt og dyr blir brutt. Bevisstheten om at maten vi spiser har vært et dyr – for ikke å si kunnskapen om hvordan dette dyret har levd og dødd – dekkes over, bortforklares, forglemmes, unnskyldes, neglisjeres.

Fremmedgjøring

Hvordan og hvorfor har nordmenn vanskeligheter med å anerkjenne at de spiser døde dyr? Vi tror at svaret på dette spørsmålet delvis henger sammen med at både produksjon og forbruk av kjøtt har økt formidabelt fra 1950-tallet frem til i dag, og nå fremstår langt på vei som en industriell virksomhet. La oss derfor først kaste et kort blikk på tallene:

I 1953 spiste en nordmann i gjennomsnitt 33,3 kilo kjøtt i året. I 2013 – altså 60 år senere – hadde kjøttforbruket mer enn fordoblet seg, til 72 kilo per år. Dette er ikke medregnet grensehandel av kjøtt, som er beregnet til å være fem kilo per person per år. I samme periode hadde også osteforbruket fordoblet seg (Vittersø og Kjærnes 2015; Lande m.fl. 2017).2 Det er ikke overraskende at kjøttforbruket har økt siden 1950-tallet. En tilsvarende økning har funnet sted på en lang rekke områder (Eriksen 2016; McNeill og Engelke 2014). Man skulle kanskje tro at vi på et tidspunkt ville bli kjøttmette, men kjøttforbruket har bare fortsatt å vokse. Vi kan for eksempel stoppe opp ved et år som 1989; da spiste hver av oss 49 kilo kjøtt. Frem til 2013 skulle Ola Nordmann altså klare å øke kjøttinntaket med enda 23 kilo årlig, altså nesten 50 prosent økning. Så nylig som i 1999 spiste hver nordmann vesentlig mindre kjøtt enn i dag, nærmere bestemt «bare» 59 kilo i året. Siden har det vært en nærmest entydig tendens til stadig høyere inntak av kjøtt. Det kunne se ut til at man sto overfor en utflating i 2014 og 2015, da kjøttforbruket gjorde et ørlite dykk, men fra 2016 fortsatte igjen veksten (Lande m.fl. 2017).

Når kjøttforbruket har økt så formidabelt på bare noen få tiår, har det å gjøre med en rekke faktorer, men i denne sammenhengen er det mest nærliggende å forstå det som en funksjon av industrialisering av landbruket, og da spesielt av husdyrholdet. Til sammenligning med husdyrholdet på 1950-tallet, ses dyrene nå mer som maskiner, mens gårdene er mer som fabrikker (se Harrison 1964; Bjørkdahl 2016). Forholdene er fortsatt mindre industrielle i Norge enn hva de er mange andre steder, men tendensen til effektivisering og strukturrasjonalisering har vært den samme her som ellers (se Almås 2002). Kort sagt har man, gjennom hele etterkrigstiden, lett etter – og funnet – metoder som gir mer for mindre. Insentivet har vært en «billiggjøring» av maten (Patel og Moore 2017), noe som blant annet har gjort kjøtt til en mer tilgjengelig matvare. Det har vært satset mye på dyrehelse i Norge, slik at norsk kjøtt stort sett har vært svært trygt å spise, og i tillegg har den norske kjøttindustrien drevet et omfattende «opplysningsarbeid» hvis formål har vært å øke nordmenns kjøttforbruk (Vittersø og Kjærnes 2015; Rosenberg og Vittersø 2014; se forøvrig SSB 2012). Gitt disse omstendighetene er det ikke rart at kjøtt har blitt hverdagskost for de fleste av oss. Endringene i landbruket har imidlertid også endret vanlige nordmenns forhold til dyrene som blir til kjøtt.

Sosiologien Nick Fiddes har påpekt at kjøtt er langt «mer enn en proteinkilde»; hvordan vi forholder oss til dyrene vi spiser, kan fortelle oss mye om oss selv, samfunnet vårt og kulturen vår (Fiddes 1991: 42). Vi er ikke lenger sankere, og i liten grad jegere; tvert imot lever vi i den industrielle matproduksjonens tidsalder (ibid., s. 92). Et resultat av det, er at forbrukere og borgere har blitt fremmedgjorte fra prosessen der dyr blir kjøtt, og at denne fremmedgjøringen gjør seg gjeldende langs tre akser – den geografiske, den sosiale og den kulturelle – som fletter seg inn i hverandre i et gjensidig forhold.

Geografisk fremmedgjøring betyr at avstanden øker mellom stedene der produksjonsdyr holdes og slaktes og steder der folk flest bor og oppholder seg. I første omgang er dette simpelthen et resultat av urbanisering; i likhet med folk i alle rike land har også nordmenn i løpet av de siste 100–150 årene forlatt landsbygda i stor stil. Dette er en velkjent forskyvning, men det er ikke så ofte vi reflekterer over hva denne utviklingen har betydd. I 1900 var 47 % av alle arbeidende nordmenn virksomme i primærnæringene (Hansen og Skoglund 2009: 25). For fiskerbøndene langs kysten var sauer og en og annen ku en viktig del av selvforsyningsbruket, og dyrene var selve ryggraden innen både skogbruket og jordbruket i innlandet. Uten hestens muskelkraft ville ikke tømmerkjørerne fått virket frem til nærmeste fløtingsvei, og uten drøvtyggende sauer, geiter og kuer – som omdannet utmarksressurser som løv, mose og gress til ull, melkeprodukter, kjøtt og gjødsel – ville verken folk eller åker fått næring. Frem til langt innpå 1960-tallet var det vanlig å slakte småfe til eget forbruk selv (Ambjørnrud 1962). Kort sagt var dyr en del av hverdagslivet gjennom hele dagen, hele året, og hele livet – både dyrets liv og menneskenes liv.

I våre dager derimot, har ikke mer enn 4 % av alle nordmenn sitt daglige virke i primærnæringene, og gitt at produksjonsdyr stadig holdes på gårder og gårdslignende anlegg, betyr det at langt færre nordmenn i dag bor i nærheten av disse dyrene (se Vialles 1994; Pachirat 2011; Chiles 2016). Vi har ingen umiddelbar nærhet, i hverdagen, til dyrene vi spiser. Vi ser dem simpelthen ikke.

Sosial fremmedgjøring betegner i denne sammenhengen avstanden til den profesjonelle og øvrige sosiale konteksten der man lager kjøtt av dyr. Når vi har gått fra 40 % til 4 % av nordmenn med sitt virke i primærnæringer, har det ikke bare ført med seg geografisk avstand til landsbygda, men også en sosial avstand til yrkene som utøves der, til de sosiale nettverkene man der var en del av og, mer generelt, til livet slik det leves der. De som før var bønder, har fått jobb på fabrikk eller i butikk, senere også på kontorer. Vi lever ikke av å produsere materielle goder i det hele tatt, men av tankene våre, ideene våre, språket vårt. Slik inngår vi kanskje i den såkalte «kunnskapsøkonomien», men noe kunnskap går også tapt: Siden vårt daglige virke ikke lenger har å gjøre med håndtering av dyr eller kjøtt, faller kunnskap om disse tingene bort. Eller kanskje er det riktigere å si at den blir outsourcet. Vi spiser jo fortsatt kjøtt, men i stadig mindre grad trenger vi kunnskap om kjøttet. Det leveres fiks ferdig oppstykket og plastinnpakket i supermarkedet, og alt vi trenger å vite om det er når det «går ut».

Kulturell fremmedgjøring innebærer at man, med økt geografisk og sosial distanse til produksjonsdyr, også mister måter å begrunne, rasjonalisere eller, mer generelt, gi mening til kjøttet på. Nær sagt til alle tider og i alle kulturer har vi mennesker vært avhengige av å forklare, begrunne og berettige for oss selv at vi dreper andre levende vesener. Så grunnleggende har dette behovet for begrunnelse vært, at det går helt på tvers av det vesentlige skillet mellom jeger–sanker-kulturer og jordbrukskulturer. Man finner det i jødedommen, kristendommen og islam, men også blant jegere og urfolk, fra sibirske yugaghirer (Willerslev 2007) til norske elgjegere på Finnskogen, som hevder at dyret ber om å bli tatt av dage, og at det kun skjer om jegeren viser den behørige respekt.

En slik tenkemåte er vi ikke lenger i stand til, og mer generelt mangler vi en allment akseptert berettigelse for kjøttforbruket vårt. Vi kan ikke ty til ideer om at vi troner på toppen av skaperverket eller til animistiske oppfatninger om dyrets suicidale tendenser. Den fremste kulturelle autoriteten i vår tid er kanskje vitenskapen, men den forteller oss bare at vi utrydder andre dyr i skandaløst tempo, at mange dyr er langt mer kapable vesener enn vi har hatt for vane å forestille oss, at dyr lider i moderne dyrehushold, at vårt forbruk av dyr påfører planeten stor skade, og at vi overforbruker kjøtt med fare for vår egen helse.3 Dette har satt oss i en besynderlig floke: Fordi vi spiser stadig mer kjøtt, får vi et stadig større behov for å begrunne kjøttforbruket vårt, men samtidig har vi stadig færre kulturelle ressurser å begrunne det med.

Den engelske kritikeren og forfatteren John Berger (1980) beskrev situasjonen vi nå står i på en treffende måte. I det gamle bondesamfunnet levde de fleste svært tett på dyr, påpeker han, og mange håndterte dyr i hverdagen. Likevel, når tiden var inne, aktet man uansett å drepe og spise dyrene sine. Ifølge Berger lot dette seg gjøre fordi forholdet mellom mennesker og dyr var regulert av en innbilt «kontrakt», der vi mennesker forpliktet oss til å ta hånd om dyrene, mens dyrene forpliktet seg til å bli vår næring. Denne kontrakten skapte et bånd mellom mennesker og dyr som det industrielle produksjonssystemet siden har kuttet. Dyrene vi spiser har «forsvunnet» ut av kulturen vår, skriver Berger, og igjen står kun kjæledyr og dyr brukt som underholdning og som merkevarer. Mens den gamle bonden var «glad i sin gris og speket flesket dens», blir vi moderne mennesker forundret over at leddene i denne setningen forbindes av et og, og ikke av et men (1980: 7). Vi har ikke lenger den tradisjonelle kontrakten som ga meningen til denne dobbeltheten, og uten den fremstår det å drepe dyr for å spise dem som en adskillig mer problematisk handling.

Fornektelse

Fraværet av en slik kontrakt gjør handlingen – det å slakte og fortære dyr – vanskelig for oss å leve med. Men siden vi stadig spiser døde dyr, vi jo leve med det. Så i mangelen på en begrunnelse som kunne la oss tenke at en slik handling er akseptabel, tyr vi isteden til fornektelse.

Det at vi mennesker bruker fornektelse som en sosial-psykologisk strategi, kjenner vi ikke minst fra sosiologen Stanley Cohens anerkjente bok States of Denial (2001). Han trekker på sin egen og andres forskning, i psykologi og atferdsforskning så vel som i sosiologi og statsvitenskap, for å gjøre rede for fornektelse som sosialt fenomen. Hans interesse for temaet fornektelse ble vekket under oppveksten, i apartheidregimet i Sør-Afrika, der han undret seg over hvordan hvite sørafrikanere maktet å leve – men samtidig, hvordan de egentlig ikke maktet å leve – med kunnskapen om at svarte ble systematisk undertrykt av et regime som de selv nøt svært godt av. Cohen beskriver hvordan vi mennesker har et vell av metoder for å fornekte ubehageligheter, og forklarer at fornektelse finner sted der:

[f]olk, organisasjoner, myndigheter eller hele samfunn får fremlagt informasjon som er for urovekkende, truende eller unormal til at de kan absorbere det eller anerkjenne det åpent. Derfor finner man en måte å undertrykke, dementere, skyve til side eller omfortolke informasjonen på. Eller det kan skje at informasjonen blir «registrert», men at man unngår, nøytraliserer eller rasjonaliserer bort – de kognitive, emosjonelle eller moralske – implikasjonene av den. (Cohen 2001: 1)

Det er viktig å påpeke at fornektelse nettopp er et sosialt fenomen, som kommer i stand og vedlikeholdes fordi det hjelper oss å organisere og opprettholde vårt sosiale – og dermed vårt moralske – liv. Gitt en slik forståelse, er det ikke til å undres over at vi fornekter kjøttets opphav i et dyr. Som Fiddes (1991: 2) påpeker, har menneskers kjøttspising ofte vært en helt sentral del av kulturen vår; tradisjonelt har det blitt sett som et tegn på at vi er overordnet andre dyr, at vi har en gudegitt rett til å forbruke dem. Slike forestillinger har vi imidlertid begynt å legge bak oss; moralfilosofer, etologer og andre har langt på vei overbevist oss om at dyr har mange evner som vi tradisjonelt har avvist (se for eksempel Harrison 1964; Singer 1975; de Waal 2016; eller, for et norsk eksempel, Børresen 1994). Dermed fremstår mangelen på begrunnelse for at vi fortsatt forbruker dyr – faktisk i enda større grad enn før – som sosialt og moralsk farlig.

Som sosiologen Norbert Elias viste med sin teori om «siviliseringsprosessen» (2000 [1939]), er dette en følelse som har vokst frem over tid. Elias beskrev hvordan vestlige samfunn over flere århundrer har skapt en stadig større katalog over fenomener som siviliserte folk skal la seg støte av – og vårt forbruk av dyr var nettopp et slikt fenomen. I det høviske selskapsliv i middelalderen ble hele dyr presentert til gjestene, gjerne med pels og fjær og det hele, hvorpå dyret ble transjert og fordelt som kjøttstykker ved bordet. Det å kunne stykke opp et dyr var noe en mann av en viss byrd gjerne skulle kunne; det var en øvelse der gentlemen kunne vise distinksjon. Elias følger så utviklingen gjennom 1700- og 1800-tallet: Gradvis erstattes de hele dyrene av dyredeler, slik at man får lammelår fremfor et helt lam, skinke fremfor en hel gris. Selve skjæringen gjøres nå på kjøkkenet, altså på bakrommet, av tjenestefolk. Særlig i dannede kretser utvikler man en sensibilitet, viser Elias, hvor det å ta livet av et annet dyr anses som usivilisert. Etter hvert blir selve kniven også et problem, fordi den symboliserer handlingen som man nå gjerne ikke vil tenke på. Han oppsummerer det slik: «Det som er smakløst fjernes, slik at det foregår bak det sosiale livets sceneteppe» (2000 [1939]: 103).

Det som i denne sammenhengen er interessant med Elias’ fortelling, er at han kobler den nye følsomheten til en økende grad av arbeidsdeling i samfunnet – noe som speiler det vi kalte fremmedgjøring over. Det kulturelle uttrykket for denne prosessen fremstiller Elias som sivilisasjon, altså begynner man over tid å anse det å skjære i et dyr som noe primitivt, for tjenerne. Eksempelet han bruker er talende, fordi det blir åpenbart at arbeidsdelingen er skjør: Det som har blitt skjøvet «bak det sosiale livets sceneteppe», kan jo når som helst bringes til forgrunnen igjen. Og da vil de «siviliserte» menneskenes sosiale og moralske liv igjen bli utfordret.

En annen inngang til å forstå hvordan vi fornekter forbindelsen mellom dyr og kjøtt, kommer – paradoksalt nok – fra en studie av moderne slakterier som institusjon. I sin bok Animal to Edible (1994), beskriver den franske antropologen Noëlie Vialles en tilsløring tilsvarende den Elias fant for selskapslivet. Dermed viser hun hvor vidtrekkende vår fornektelse av kjøttets opphav egentlig er. Omtrent på samme måte som oppstykkingen av dyret har blitt flyttet fra bordet til bakrommet, har også slaktingen blitt flyttet fra byer og tettbygde strøk til mer avsidesliggende steder. På grunn av den konsentrasjonen som i tillegg følger av at slakteriene industrialiseres, har disse langt på vei forsvunnet fra folks hverdag.

Også innenfor slakterienes vegger finner Vialles at det smakløse skyves bak sceneteppet. Med tanke på at moderne slakting skjer i industriell skala, altså at det tas livet av svært mange dyr i minuttet – for ikke å si sekundet (se Pachirat 2011) – skulle man kanskje ikke tro det var mulig, men ifølge Vialles gjør moderne slakterier dyrets død nærmest usynlig. I slakteriene der Vialles gjorde sitt feltarbeid, er prosessen der dyret gjøres om til kjøtt selv stykket opp i så mange små oppgaver – som hver utføres av en separat fabrikkarbeider langs et samlebånd – at man ikke helt vet hvem som har tatt livet av dyret. Ved å stykke prosessen opp i så mange små deler at selve drapet nærmest går i oppløsning, bidrar også slakteriene til å «frakoble» kjøtt fra dyr. De er dermed et godt bilde på hvordan vi unnviker den ubehagelige sannheten.

Vialles forstår denne organiseringen av slaktingen nettopp som en form for fornektelse. Hun påpeker at slaktingen ikke er ubehagelig bare fordi vi synes at blod og gørr og skinn og innvoller er «ekkelt» – selv om det nok også er en del av det. I tillegg, hevder Vialles, er det slik at «byboeren ikke ønsker å vite noe om» den totale «mangel på differensiering» mellom individer som ligger til grunn for det industrielle dyreholdet (Vialles 1994: 31). Det at hvert av disse dyrene som møter sin død i det moderne masseslakteriet verken har et navn, en familie, en historie eller et annet kjennetegn som anerkjenner det som et individ, det skremmer oss, sier Vialles, fordi det minner oss om «tilsvarende storskala utryddelser av mennesker» (ibid.). Som Vialles påpeker, kan det virke som om selve handlingen der vi tar livet av et dyr er for tung å bære for sarte, moderne sjeler. Følgelig tyr vi til «frakobling» som sørger for å «holde massedrapet på dyr på rimelig avstand» (ibid.).

Verdien av Elias’ og Vialles’ studier er ganske åpenbar, men analysene har visse metodologiske begrensninger. De siste årene har det imidlertid også blitt gjort eksperimentell forskning som underbygger Elias’ og Vialles’ analyser. Særlig innenfor psykologien har det vokst frem en forskningslitteratur på det såkalte «kjøttparadokset», som ifølge én definisjon går ut på at «[d]e fleste bryr seg om dyr og ønsker ikke å se dem lide, men samtidig har de et kosthold som innebærer at dyr drepes og, som regel, at de også lider» (Loughnan m.fl. 2014: 104; se også Joy 2010 og Cairns og Johnston 2018).

Et eksempel fra denne litteraturen er en eksperimentell studie gjort av to norske forskere, der man målte forsøkspersoners reaksjoner på situasjoner der dyrets forbindelse til kjøtt ble henholdsvis underkommunisert og fremhevet (Kunst og Hohle 2016). I én del av studien ble det vist frem bilder av dyr enten med eller uten hodet intakt, og i en annen ble dyret/kjøttet på en restaurantmeny omtalt som enten biff/svin eller ku/gris. Funnene var entydige: Bruk av ulike frakoblingsmekanismer gjorde forsøkspersonene mindre empatisk innstilt overfor dyret og mindre tilbøyelige til å føle avsky, og gjorde dem samtidig mer innstilt på å spise kjøttet. Forskerne bak studien mener at vi bruker slike «kulturelt etablerte frakoblingsprosesser» (2016: 772) for å unngå det psykologene kaller kognitiv dissonans, altså ubehaget som kommer av et misforhold mellom noen av våre tanker, oppfatninger og/eller handlinger. De konkluderer med at slike mekanismer lar oss bryte forbindelsen mellom kjøtt og dyr, og at denne typen «dissosiasjon» bidrar til å «redusere empati og avsky som ellers ville redusert kjøttforbruket» (2016, s. 772; se også Kunst og Haugestad 2018; Loughnan m.fl. 2010). Med andre ord fornekter vi kjøttets opphav for å fri oss fra den emosjonelle påkjenningen det ville ha vært å konfrontere dette opphavet. Det er ikke så underlig: Dyrets kropp har tross alt visse likheter med vår egen kropp, og vi vil naturlig nok ikke sitte til middag som kannibaler.

Pattegris i frysedisken – «Er det mulig!!??»

Hvis dette har sannsynliggjort at vi ofte, og i mange sammenhenger, forholder oss til kjøtt via fremmedgjøring og fornektelse, hva skjer så hvis det som har blitt skjøvet «bak det sosiale livets sceneteppe» bringes til forgrunnen igjen? Vi kan illustrere med et kanskje velkjent eksempel: I oktober 2014 uttrykte forlegger og forhenværende programleder Arve Juritzen forskrekkelse i en Facebook-oppdatering etter at han hadde funnet en hel, plastinnpakket pattegris i frysedisken på butikken: «Jeg har vært og handlet mat. I en helt vanlig frysedisk i en helt vanlig butikk lå dette!! Er det mulig!!?? Jeg blir vegetarianer!»

Oppdateringen ble delt nesten 900 ganger, og det formelig kokte i kommentarfeltet. Utspillet ble også fanget opp av de tradisjonelle mediene, der Juritzen måtte forklare bakgrunnen for sin reaksjon. Det som imidlertid fikk mindre oppmerksomhet, var alle som deltok i tråden etter Juritzens oppdatering. Så hvordan reagerte folk egentlig på en slik direkte påminnelse om at kjøtt er dyr?

I korthet artet reaksjonene seg som en stri strøm av avsky, aversjon, sjokk og vantro. Mange holdt seg til helt korte, men like fullt megetsigende, utbrudd: «Uff!!», «Omg …», «Nasty», «Motbydelig». Noen apet Juritzens eget utbrudd: «E det Mulig?», «Uff e det mulig??? Stakkars liten». En annen kategori kommentarer uttrykte empati med dyret og vemmelse over å se et dyr på denne måten: «Dette var grøss og gru!», «Grusomt, kan miste matlysten av mindre», «En ting er at voksne ser slikt, men hva med barn da?», «Kvalmt», «ÆSJ ORKER IKKE SE MAT AV GRIS MER ETTER DETTE BILDET».

I mange tilfeller så avskyen ut til å bunne i uvitenhet om sammenhengen mellom dyr og kjøtt. «Fy søren!!!!! Er det er lovlig?», spurte en, mens en annen gjentok «Nei fy da, er dette lov…?». Det var også de som uttrykte skepsis til at bildet virkelig var fra hjemlige trakter: «Neeei. Her i Norge?». Andre ytret først og fremst skuffelse og/eller forbauselse: «Sykeste jeg har sett! Blir faktisk litt forbanna», og, ikke minst, «OMG … ikke akkurat som kylling».

Hvis vi følger opp Elias’ scenemetafor, vil vi kunne forstå Juritzens oppdatering om den frosne pattegrisen som en skuespillers fremføring av et lite drama, og kommentarfeltet som et publikums vilje til å la seg rive med. I dette dramaet blir det vi har skjøvet «bak det sosiale livets sceneteppe» brakt inn på scenen igjen, og når det skjer, uttrykker dramaets hovedperson sjokk og vantro, avsky og forferdelse, som så villig speiles av publikum. Det er talende å se så mange uttrykk for en avsky i møte med det faktum at vi dreper dyr for å spise dem, og det er interessant å finne såpass mange påstander som avslører ren uvitenhet («Er dette lov?», «Neeei. Her i Norge?»). Men det som virkelig er interessant er at vi her ser hvordan fornektelsen opprettholdes av og i et sosialt fellesskap: En opinionsleder slår an tonen, hvorpå nær sagt alle stemmer i. Seansen utvikler seg etter hvert til en kollektiv fremføring av sivilisasjon, i møte med den primitive, nærmest skitne, handlingen det er å ta livet av et dyr.

Om å avlære innlært uvitenhet

De fleste av de som kommenterte på Juritzens pattegris, var selvfølgelig klar over at vi i vårt samfunn dreper dyr for å spise dem. Eksempelet illustrerer med andre ord ikke at norske forbrukere er bokstavelig talt uvitende om hva de spiser når de spiser kjøtt, men snarere at de bruker ulike former for fornektelse for å dekke over, bortforklare, glemme, unnskylde eller på annen måte unngå å ta inn over seg denne kunnskapen.

I psykologisk forskning hevdes det at vi, for å unngå følelsen av kognitiv dissonans som følger av å spise kjøtt, tyr til «strategisk uvitenhet» (Onwezen og van der Weele 2016). Det kan være noe i det. Forferdelsen vi så uttrykt i kommentarfeltet til Juritzen er i så fall uttrykk for et ønske om ikke å vite, for en vilje til å lukke øynene for det vi strengt tatt vet at er der. Samtidig skaper kanskje ordet «strategisk» flere problemer enn det løser. For å unngå konnotasjoner til en helt bevisst handling, bør vi kanskje heller snakke, med Pierre Bourdieu, om «innlært uvitenhet», altså at de strukturene vi sosialiseres inn i, sørger for at det er visse typer kunnskap vi ikke besitter, ikke minst kunnskapen om hvordan vi er sosialisert (Bourdieu 1977: 19). Et slikt begrep synes dekkende for tilfellet kjøtt: For at fornektelsen skal fungere, må et sosialiserende samarbeid bidra til å gjøre den konkrete fornektelsen sosialt akseptabel. Det er mye man kan fornekte som ikke forholder seg slik. Det å fornekte et inkassokrav, er for eksempel ikke en akseptabel form for fornektelse. Den som gjør det, vil møte det motsatte av sosial aksept og bli ansett som upålitelig. Det å fornekte kjøttets opphav i et dyr derimot, er nettopp en sosialt akseptabel form for fornektelse.

Vi har ingen oppskrift på hvordan innlært uvitenhet kan avlæres, hvordan fornektelse kan motvirkes. Som vi har antydet, finnes det mange kraftige insentiver som virker i nettopp denne retningen – alt fra vår individuelle psyke til den landbruksteknologiske utviklingen til industriens «opplysningsarbeid», som higer etter å få oss til å glemme at det vi spiser er et levende vesen som vi har drept for å kunne spise det. Noen har sågar ment at det å ikke vite hva vi spiser har blitt en innebygd – men uartikulert – del av vår kultur, et såkalt «kulturelt repertoar» (Oleschuk m.fl. 2019), eller det man for øvrig gjerne kaller doxa.

Konsekvensene av vårt høye kjøttforbruk blir imidlertid stadig bedre dokumentert, og det er viktig å gjøre disse konsekvensene kjent. Det er neppe noe vi kan forvente fra det såkalte opplysningskontoret, gitt at det er kjøttbransjens eget talerør. Men selv om flere uavhengige stemmer skulle begynne å ytre seg om hva kjøttforbruket vårt avføder, vil «informasjon» alene neppe være nok til å skape en endring (se Norgaard 2011). I tillegg trenger vi å forstå hva det er som har ført til vår fremmedgjøring fra kjøtt, og dessuten hvilke fornektelsesmekanismer vi tar i bruk for å dekke over denne fremmedgjøringen. Vi norske forbrukere og borgere bør ta ansvar for konsekvensene av det historisk høye kjøttforbruket vårt. Men vi kan vanskelig ta ansvar for noe vi fornekter.

Referanser

Almås, R. (2002). Norges landbrukshistorie, bind IV: Frå bondesamfunn til bioindustri. Oslo: Samlaget.

Ambjørnrud, O. (1962). Slaktestell. Oslo: J.W. Cappelens forlag.

Bakker, E. de og Dagevos, H. (2012). «Reducing Meat Consumption in Today’s Consumer Society: Question the Citizen-Consumer Gap». Journal of Agricultural and Environmental Ethics, 25: 877–894.

Battaglia Richi, E., Baumer, B., Conrad, R., Darioli, R., Schmid A. og Keller, U. (2015). «Health Risks Associated with Meat Consumption: A Review of Epidemiological Studies». International Journal for Vitamin and Nutrition Research, 85(1-2): 70–78.

Berger, J. (1980). «Why Look at Animals?». I About Looking. London: Writers & Readers, ss. 3–30.

Bjørkdahl, K. (2016). «When the Battery Cage Came to Norway: The Historical Path of an Agro-Industrial Artifact», i Kristian Bjørkdahl og Tone Druglitrø (red.) Animal Housing and Human-Animal Relations: Politics, Practices, Infrastructures. London: Routledge, ss. 43–66.

Bourdieu, P. (1977). Outline of a Theory of Practice. Cambridge: Cambridge University Press.

Børresen, B. (1994). Kunsten å bli tam. Oslo: Gyldendal.

Cairns, K. og Johnston, J. (2018). «On (Not) Knowing Where Your Food Comes From: Meat Mothering and Ethical Eating». Agriculture and Human Values, 35: 569–580.

Chiles, R. M. (2016). «Hidden in Plain Sight: How Industry, Mass Media, and Consumers’ Everyday Habits Suppress Food Controversies». Sociologia Ruralis, 57(S1): 791–815.

Cohen, S. (2001). States of Denial: Knowing about Atrocities and Suffering. Cambridge: Polity.

Elias, N. (2000 [1939]. The Civilizing Process. London: Blackwell.

Eriksen, T. H. (2016). Overheating: An Anthropology of Accelerated Change. London: Pluto Press.

FAO (2006). Livestock’s Long Shadow: Environmental Issues and Options. Online: http://www.fao.org/3/a-a0701e.pdf.

Fiddes, N. (1991). Meat: A Natural Symbol. London: Routledge.

Hansen, S. og Skoglund, T. (2009). Sysselsetting og lønn i historisk nasjonalregnskap: Beregninger for 1900–1930. Oslo: SSB 38/2009.

Harrison, R. (1964). Animal Machines: The New Factory Farming Industry. London: Stuart.

Helsedirektoratet (2018). Utviklingen i norsk kosthold. Matforsyningsstatistikk. Oslo.

Joy, M. (2010). Why We Love Dogs, Eat Pigs, and Wear Cows: An Introduction to Carnism. San Francisco: Conari Press.

Keeling, L. J. og Gonyou, H. W. (red.) (2001). Social Behavior in Farm Animals. Wallingford: CABI.

Kolbert, E. (2014). The Sixth Extinction: An Unnatural History. New York: Henry, Holt & Company.

Kunst, J. og Hohle, S. (2016). «Meat Eaters by Dissociation: How We Present, Prepare and Talk about Meat Increases Willingness to Eat Meat by Reducing Empathy and Disgust». Appetite, 105(1): 758–774.

Kunst, J. og Haugestad, C. A. P. (2018). «The Effects of Dissociation on the Willingness to Eat Meat Are Moderated by Exposure to Unprocessed Meat: A Cross-Cultural Demonstration». Appetite, 120: 356–66.

Lande, B., Munch, A. T. og Johansson, L. (2017). Utviklingen i norsk kosthold 2017. Rapport. Oslo: Helsedirektoratet.

Leakey, R. og Lewin, R. (1996). The Sixth Extinction: Patterns of Life and the Future of Humankind. New York: Anchor.

Loughnan, S., Haslam, N. og Bastian, B. (2010). «The Role of Meat Consumption in the Denial of Moral Status and Mind to Meat Animals». Appetite , 55: 156–159.

Loughnan, S., Bastian, B. og Haslam N. (2014). «The Psychology of Eating Animals». Current Directions in Psychological Science, 23(2): 104–108.

McNeill, J. R. og Engelke, P. (2014). The Great Acceleration: An Environmental History of the Anthropocene since 1945. Cambridge: Harvard University Press.

Norgaard, K. M. (2011). Living in Denial: Climate Change, Emotions, and Everyday Life. Cambridge: The MIT Press.

Oleschuk, M., Johnston, J. og Baumann, S. (2019). «Maintaining Meat: Cultural Repertoires and the Meat Paradox in a Diverse Sociocultural Context». Sociological Forum. DOI: 10.1111/socf.12500.

Onwezen, M. og van der Weele, C. (2016). «When Indifference is Ambivalence: Strategic Ignorance about Meat Consumption». Food Quality and Preference, 52: 96–105,

Pachirat, T. (2011). Every Twelve Seconds: Industrialized Slaughter and the Politics of Sight. New Haven: Yale University Press.

Patel, R. og Moore, J. W. (2017). A History of the World in Seven Cheap Things: A Guide to Capitalism, Nature, and the Future of the Planet. Oakland: University of California Press.

Prunty, J. og Apple, K. (2013). «Painfully Aware: The Effects of Dissonance on Attitudes toward Factory Farming». Anthrozoös, 26(2): 265–278.

Rosenberg, T. G. og Vittersø, G. (2014). Kjøtt i reklame. Oppdragsrapport nr. 4. Oslo: Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

Singer, P. (1975). Animal Liberation: A New Ethics for Our Treatment of Animals. New York: New York Review/HarperCollins.

SSB (2012). Forbruksundersøkelsen. Oslo: Statistisk Sentralbyrå.

SSB (2013). Statistikkbanken. Konsumprisindeksen. Oslo: Statistisk Sentralbyrå.

Taksdal, S. (1943). Bondeyrket: Rettleiing i jordbruk, hagebruk og husdyrstell. Oslo: Cappelen.

Totland, T. H., Melnæs, B. K., Lundberg-Hallén, N., Helland-Kigen, K. M., Lund-Blix, N. A., Myhre, J. B., Johansen, A. M. W., Løken, E. B. og Andersen, L. F. (2012). Norkost 3. En landsomfattende kostholdsundersøkelse blant menn og kvinner i Norge i alderen 18–70 år, 2010–11. Oslo: Helsedirektoratet.

Vialles, N. (1994). Animal to Edible. Cambridge: Cambridge University Press.

Viestad, A. (2013, 23. februar). «Oppgjør med drittmaten». Aftenposten.

Vittersø, G. og Kjærnes, U. (2015). «Kjøttets politiske økonomi – usynliggjøring av et betydelig miljø- og klimaproblem». Sosiologi i dag, 45(1): 74–97.

Waal, F. de (2016). Are We Smart Enough to Know How Smart Animals Are? New York: W.W. Norton & Co.

Willerslev, R. (2007). Soul Hunters: Hunting, Animism, and Personhood among the Siberian Yukaghirs. Berkeley: University of California Press.

1Her har vi ikke tatt sikte på å belegge påstanden om at vårt historisk høye kjøttforbruk har en rekke negative konsekvenser. Snarere tar vi disse konsekvensene som et, etter hvert veldokumentert, utgangspunkt. For gårdsdyrs sosiale og kognitive evner og behov, se Keeling og Gonyou (2001). For dyrs lidelse i moderne kjøttproduksjon, se Harrison (1964) og Børresen (1994). For kjøttets miljøkonsekvenser, se FAO (2006). For helsekonsekvensene av overdrevent kjøttforbruk, se Battaglia Richi m.fl. (2015).
2Det finnes mange ulike kilder som kan viser økningen i kjøttproduksjon og kjøttkonsum, og utgangspunktet for tallene har variert litt gjennom årene med hensyn til hvordan dyreskrotten veies (fra og med 2002 uten hode og labb for griser, for eksempel) og hvorvidt produksjon av helt slakt og konsum av kjøtt etter svinn kan sidestilles. Vi ønsker først og fremst å se på den historiske utviklingen, og bruker tallene som er sammenstilt av offisiell statistikk fra Helsedirektoratet, som har tatt tallmaterialet innrapportert til Statistisk sentralbyrå (SSB) i samarbeid med Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) (Helsedirektoratet 2018).
3For mer om det stadig flere nå omtaler som «den sjette utryddelsen», se Leakey & Lewin (1996) og Kolbert (2014). Se for øvrig referansene i note 1.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon