Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Internasjonalisering, mangfold og diskriminering i norsk akademia

Akademiet for yngre forskere
Akademiet for yngre forskere
Akademiet for yngre forskere

En ny rapport fra Akademiet for yngre forskere (AYF) viser at yngre forskere i Norge har positive holdninger til internasjonalisering i akademia. Samtidig opplever hver fjerde forsker med innvandrerbakgrunn diskriminering og manglende inkludering. AYF etterlyser bred debatt om disse funnene, og målrettede tiltak for å komme utfordringene til livs.

Norsk akademia er i endring. Fra 2007 til 2014 økte andelen forskere med innvandrerbakgrunn – hovedsakelig akademiske migranter fra Europa, USA, Canada eller Australia som har kommet til Norge for å forske – fra 17 til 25 prosent (Gunnes mfl. 2017). På Ph.D- og postdoc-nivå og innen enkelte fagområder, er andelen utenlandsfødte forskere høyere. Den raske internasjonaliseringen av norsk akademia åpner opp en rekke diskusjoner om dilemmaer, veivalg og konsekvenser. Samtidig er dette langt på vei en villet politisk utvikling og i tråd med forskningspolitiske ambisjoner: Internasjonalisering kan bidra til økt forskningskvalitet, nye perspektiver og økt internasjonal innflytelse for forskning gjennomført ved norske institusjoner.

Men utviklingen har også skapt debatt. Kritiske innvendinger har for eksempel fokusert på om det norske språket som undervisnings- og arbeidsform forvitrer, om forskning på norske samfunnsforhold vil svekkes, om tilretteleggingen for inkludering av utenlandske forskere er for dårlig, og om internasjonaliseringen har gått for langt – eller ikke langt nok (se f. eks Østerud 2017, Knutsen og Wig 2018; Erdal og Midtbøen 2018; Midtbøen 2018; Cappelen 2018; Maximova-Mentzoni mfl. 2016).

I denne forbindelse har Langford og kolleger (2019) nylig tatt til orde for å utvide debatten om internasjonalisering til å inkludere et bredere mangfoldsperspektiv. De oppfordrer forskningsinstitusjonene til å bedre nyttiggjøre seg av det kognitive mangfoldet som allerede finnes i akademia og er representert ved det økende innslaget av internasjonale forskere. Samtidig utfordrer de institusjonene til å jobbe aktivt for å sikre et større synlig mangfold, blant annet ved å rekruttere norskfødte etterkommere av innvandrere til akademiske stillinger – en gruppe som er klart underrepresentert i dag.

Denne konstruktive dreiningen av debatten ønsker vi velkommen. Selv om mangfoldsbegrepet er noe forslitt og ofte brukes som en positivt ladet honnørbetegnelse uten spesifisert innhold, gir det en anledning til å diskutere viktige spørsmål knyttet til makt, representasjon og likebehandling i akademia. Dette inkluderer temaer som diskriminering i formelle og uformelle prosesser, og om bestemte grupper – som for eksempel kvinner, personer med innvandrerbakgrunn, seksuelle minoriteter eller personer med nedsatt funksjonsevne – er mer utsatt enn andre i et arbeidsliv preget av hard konkurranse om knappe ressurser. Dette er ikke minst relevant for yngre forskere, som ofte er i en utsatt posisjon.

For å bidra til denne viktige diskusjonen, har Akademiet for yngre forskere (AYF) gjennomført en spørreundersøkelse blant yngre forskere i Norge – den første som spesifikt har studert holdninger til internasjonalisering og erfaringer med diskriminering. Det er påfallende lite tallmateriale om disse temaene i Norge, og det har ofte vært vanskelig å få grep på hva «den jevne forsker» tenker om internasjonalisering og mangfold. Basert på en nypublisert rapport fra denne undersøkelsen (AYF 2019) presenterer vi her noen hovedfunn som vi håper vil bidra med empirisk surstoff inn i de opphetede debattene knyttet til internasjonalisering og mangfold i akademia.

Kort om undersøkelsen

Spørreundersøkelsen fra AYF ble gjennomført sommeren 2018, og gikk ut til forskere ved norske institusjoner som var 45 år eller yngre. Undersøkelsen inkluderte blant annet spørsmål om respondentenes erfaringer med utdanning eller forskningsopphold i utlandet, holdninger til internasjonalisering, og opplevelser av diskriminering i forbindelse med rekruttering, opprykk eller på arbeidsplassen.

Til sammen svarte 1251 forskere på denne undersøkelsen. Vi påpeker at utvalget ikke er et sannsynlighetsutvalg, gitt at AYF ikke hadde noen universliste over alle yngre norske forskere å ta utgangspunkt i, men heller et såkalt bekvemmelighetsutvalg. Dette gjør at funnene ikke uten videre kan generaliseres til alle yngre forskere i Norge, og ulike seleksjonsmekanismer kan gjøre at bestemte typer unge forskere er under- eller overrepresentert i utvalget. Imidlertid gjorde AYF en betydelig innsats for å spre informasjon om denne nettbaserte surveyen til alle relevante miljø, og vi tilbød varianter av undersøkelsen både på norsk og engelsk. Svarprosenten varierer noe mellom spørsmål, men 1161 svarte for eksempel på spørsmålene om diskriminering som vi presenterer under. Av disse er 62 prosent kvinner og 38 prosent menn, mens 63 prosent er norskfødte og 37 prosent født i utlandet.

Holdninger til internasjonalisering

Internasjonaliseringsdebatten som raste i mediene vinteren 2017/18, kunne tyde på at etablerte norske forskere er bekymret for den økende internasjonaliseringen av norsk akademia (se f. eks Østerud 2017). I slike offentlige debatter er det imidlertid sterke seleksjonsmekanismer i sving. For eksempel kan det være slik at de som er svært misfornøyde med «tingenes tilstand», har sterkere insentiv til å skrive kronikk eller delta i debattpaneler enn dem som er noenlunde fornøyde. Og videre: Spesielt «vel-integrerte» akademiske migranter kan tenkes å oftere ta rollen som representanter for internasjonale forskere mer generelt, noe som kan gjøre det vanskelig å få grep om situasjonen for akademiske migranter som i mindre grad deltar i offentligheten.

Hvordan stiller yngre forskere i Norge seg til internasjonaliseringen av akademia? Figur 1 viser at yngre forskere i hovedsak stiller seg positive til internasjonalisering.

Figur 1.

Holdninger til internasjonalisering av akademia, etter kjønn og fødeland. Skala 1–5, der 1 er veldig uenig og 5 er veldig enig. Gjennomsnitt.1

Som innledning til disse spørsmålene, ble respondentene informert om at 25 prosent av forskere i norsk akademia var av utenlandsk opprinnelse i 2014. Når de ble spurt om én grunnleggende positiv holdning – «I mitt fagfelt er internasjonalisering positivt» – var gjennomsnittet på om lag 4,5 på en skala fra 1 til 5, der 5 er veldig enig. Det er ingen klare kjønnsforskjeller eller forskjeller etter fødested, selv om utenlandsfødte forskere er noe mer positive til internasjonalisering i eget fagfelt.

Vi ba også respondentene ta stilling til én generell uttalt bekymring knyttet til internasjonalisering, nemlig om det er for mange forskere med utenlandsk bakgrunn i norsk akademia. Her viser figuren at de yngre forskerne i vårt utvalg i gjennomsnitt er uenige – mer presist er snittet på 2,3 – med et noe lavere snitt for gruppen av utenlandsfødte forskere enn blant norskfødte. Det er heller ikke her noen klare kjønnsforskjeller å spore.

Både når det gjelder påstanden om at norskfødte forskere reiser for lite på forskningsopphold i utlandet og påstanden om at internasjonalisering i ens respektive fagfelt innebærer utfordringer knyttet til språk og integrering, ligger gjennomsnittet for alle grupper rundt midtkategorien «verken enig eller uenig». For den førstnevnte påstanden er gjennomsnittet på 3,3, mens snittet er 2,8 for den sistnevnte.

Selv om disse gjennomsnittsmålene selvsagt skjuler noe variasjon mellom respondentene, er det grunn til å konkludere med at yngre forskere i Norge – uavhengig av kjønn og fødeland – i hovedsak stiller seg positive til internasjonalisering, selv om utfordringer knyttet til språk og integrering oppleves som reelle for en del forskere.

Opplevelser med diskriminering

Et mangfoldig arbeidsliv åpner for at visse typer diskriminering, blant annet på bakgrunn av kjønn, fødested eller etnisitet, kan finne sted. Statistisk sentralbyrås seneste levekårsundersøkelse blant innvandrere (Vrålstad og Wiggen 2017) viser for eksempel at om lag 20 prosent av innvandrerbefolkningen i Norge rapporterer å ha opplevd diskriminering på arbeidsplassen. Hvordan ser situasjonen rundt diskriminering ut i norsk akademia?

For å undersøke om yngre forskere i Norge har opplevd diskriminering, fulgte vi den internasjonale standarden for slike studier og startet med å spørre om respondentene har opplevd urettmessig forskjellsbehandling i løpet av de siste to årene. De som svarte bekreftende, fikk et oppfølgingsspørsmål om grunnlaget for forskjellsbehandlingen. Det må understrekes at dette er subjektive mål på diskriminering og diskrimineringsgrunnlag, noe som gjør både over- og underrapportering mulig (se Midtbøen 2015 for problemer med å måle diskriminering). Likevel gir spørsmålene et mål på opplevelsen av arbeidsforholdene i norsk akademia, som må forventes å samsvare – iallfall et stykke på vei – med reelle arbeidsforhold.

I vår undersøkelse svarer 40 prosent av respondentene at de har opplevd minst ett tilfelle av diskriminering de siste to årene (flere svar var mulig). Rundt 10 prosent svarer at de har opplevd diskriminering i forbindelse med henholdsvis rekruttering eller opprykk, mens en langt høyere andel – rundt 20 prosent – svarer at de har opplevd forskjellsbehandling i form av henholdsvis fravær av inkludering/muligheter eller i form av kommentarer og slengbemerkninger.

Det er verdt å merke seg denne forskjellen mellom rekruttering og opprykk på den ene siden og manglende inkludering og slengbemerkninger på den andre. Mens rekruttering og opprykk dreier seg om formelle prosedyrer for fordeling av posisjoner, handler opplevelser av manglede inkludering og slengbemerkninger om uformelle prosesser på arbeidsplassen. Disse tallene kan tyde på at forskjellsbehandling i uformelle prosesser er mer utbredt i norsk akademia enn (iallfall synlig) forskjellsbehandling i de formelle prosedyrene for allokering av ressurser.

Figur 2.

Andel respondenter som har opplevd diskriminering i akademia siste to år, etter kjønn og fødeland.

Distinksjonen mellom formelle og uformelle forhold er også relevant når vi bryter disse tallene ned på ulike grupper. Figur 2 viser nokså liten variasjon mellom menn og kvinner og mellom norskfødte og utenlandsfødte når det gjelder opplevd diskriminering i formelle prosedyrer knyttet til rekruttering og opprykk. Personer født i utlandet rapporterer riktignok noe mer diskriminering enn de andre gruppene, men også for dem er nivået nokså lavt – rundt 12 prosent for rekruttering og 10 prosent for opprykk.

Ser vi på de uformelle prosessene, er bildet et annet. Mens 15 prosent av mennene i utvalget rapporterer at de har opplevd diskriminering i form av fravær av inkludering, svarer 20 prosent av kvinnene det samme. Og mens 12 prosent av mennene har opplevd negative kommentarer og slengbemerkninger, har 19 prosent av kvinnene gjort det samme. Forskjellene er enda større når vi skiller mellom respondenter født i Norge og i utlandet. Her rapporterer 22–23 prosent av de utenlandsfødte at de har opplevd uformell forskjellsbehandling, mot rundt 15 prosent blant de norskfødte.

Respondentene som oppga å ha opplevd diskriminering, fikk et oppfølgingsspørsmål der de ble spurt om forskjellsbehandlingen fant sted på grunnlag av deres kjønn, innvandrerbakgrunn, seksuelle orientering, funksjonsnedsettelse, i forbindelse med svangerskap/foreldrepermisjon eller av andre grunner. Respondentene som svarte «annet», kunne presisere det opplevde diskrimineringsgrunnlaget i et åpent kommentarfelt.

Samlet sett er det kjønn, innvandrerbakgrunn og en åpen «annet»-kategori som fremstår som de viktigste grunnlagene for forskjellsbehandling, men heller ikke diskriminering knyttet til svangerskap og foreldrepermisjon er ubetydelig. Svært få respondenter svarer til sammenligning at diskriminering skjedde på grunnlag av funksjonsnedsettelse og seksuell orientering. Én tolkning av disse tallene kan være at diskriminering mot disse gruppene knapt finner sted, eller at de det gjelder ikke ønsker å rapportere om diskrimineringen de opplever. En annen tolkning kan være at seksuelle minoriteter og personer med nedsatt funksjonsevne i liten grad er representert i norsk akademia – og følgelig heller ikke kan rapportere om diskriminering.

Totalt 160 respondenter oppga detaljer om «andre grunner» til diskriminering. Disse fordeler seg i all hovedsak på tematikk knyttet til alder og senioritet, nepotisme og nettverk, samt problemer knyttet til det å være midlertidig ansatt. Noe sjeldnere nevnes også forskjellsbehandling knyttet til opplevelser av at spesifikke forskningsfelt favoriseres/diskrimineres, eller erfaringer som intern vs. ekstern søker. Noen respondenter rapporterer også at det «å ikke være utenlandsk», eller «den eneste norske på laben» oppleves som en situasjon der forskjellsbehandling forekommer. Motsatt svarer enkelte andre at det å ikke beherske flytende norsk på arbeidsplassen danner grunnlag for diskriminering, og betrakter altså dette som noe separat fra «innvandrerbakgrunn».

Det er også betydelige forskjeller i erfaringer med diskriminering på tvers av kjønn og fødeland. Figur 3 viser at mens nesten 15 prosent av kvinnene i utvalget rapporterer at diskrimineringen de har opplevd har skjedd på grunnlag av deres kjønn, svarer bare 4 prosent av mennene det samme. En tilsvarende kjønnsforskjell ligger i svangerskaps-/foreldrepermisjon som grunnlag for diskriminering, selv om andelen som rapporterer dette som grunnlag er langt lavere.

Figur 3.

Grunnlag for diskriminering, etter kjønn og fødeland.

Aller mest slående er det imidlertid, som figur 3 viser, at nesten 25 prosent av de utenlandsfødte forskerne i utvalget rapporterer å ha opplevd diskriminering som følge av deres innvandrerbakgrunn. Dette er et noe høyere tall enn for innvandrerbefolkningen samlet sett i det norske arbeidslivet generelt (Vrålstad og Wiggen 2017). Dette ser ikke ut til å komme av at utenlandsfødte rapporterer mer diskriminering jevnt over, uavhengig av grunnlag. Hvis vi betrakter diskriminering med bakgrunn i kjønn og svangerskap/foreldrepermisjon, er det liten forskjell blant norsk- og utenlandsfødte, og norskfødte rapporterer faktisk noe oftere diskriminering på «annet grunnlag». Opplevelser av diskriminering knyttet til innvandrerbakgrunn ser dermed ut til å være mer utbredt enn andre grunnlag.

Regresjonsanalyser som vi har gjort på dette materialet, viser at både det å være kvinne (vs. mann) og å være født i utlandet (vs. i Norge) er forbundet med systematisk høyere sannsynlighet for å oppleve diskriminering (AYF 2019) Selv når vi holder fagfelt, ansettelsessted, stillingskategori og innvandrerbakgrunn konstant, er sannsynligheten for å oppleve diskriminering 10 prosentpoeng høyere for kvinner enn for menn. Når vi sammenligner norskfødte og utenlandsfødte, er forskjellen hele 16 prosentpoeng. Til tross for ekstra usikkerhet som skyldes at vi trekker på bekvemmelighetsutvalg, tilsier vårt datamateriale om at både kjønn og innvandringsstatus er systematisk forbundet med opplevd diskriminering i norsk akademia. Dette må tas på alvor i utarbeiding av tiltak rettet mot diskriminering i norsk akademia.

Konklusjon

AYFs funn tegner et sammensatt bilde: Undersøkelsen vår viser at yngre forskere i Norge, på generelt grunnlag, er overveiende positive til internasjonaliseringen i eget fagfelt, selv om mange også anerkjenner at internasjonalisering kan bidra til utfordringer knyttet til språk og integrering. Samtidig viser funnene våre at 40 prosent av utvalget har opplevd en eller annen form for diskriminering. Kvinner og personer født i utlandet rapporterer langt høyere diskriminering enn henholdsvis menn og personer født i Norge. Disse forskjellene mellom kvinner og menn og mellom personer født i Norge og utlandet, er statistisk signifikante også når vi kontrollerer for alder, fagdisiplin, hva slags institusjonstype de jobber på og stillingstype.

Disse konklusjonene har direkte relevans for pågående debatter om internasjonalisering, makt og mangfold i akademia. Vårt håp er at dette tallgrunnlaget om holdninger og erfaringer blant yngre forskere i Norge vil bidra til å løfte debatten om mangfold til også å inkludere de konkrete arbeidsforholdene forskere arbeider under, og til å utvikle tiltak som kommer situasjonen til livs. At opplevd diskriminering er relativt utbredt i uformelle prosesser på arbeidsplassen, og spesielt blant kvinner og utenlandsfødte yngre forskere, antyder også at forskningsinstitusjonene, samt ledere på ulike nivåer og den jevne kollega, bør yte en enda bedre innsats for å sikre inkludering på arbeidsplassen.

Deltakelse i en grunnleggende internasjonal og svært konkurransepreget forskningsverden er dagens virkelighet. Vi etterlyser derfor økt fokus på å løfte fram og prioritere de helt konkrete virkemidlene for å lykkes med den pågående internasjonaliseringen av norsk akademia, der hensynet til ulike gruppers behov og interesser ivaretas. Spørsmål om internasjonalisering, mangfold og diskriminering dreier seg om hvordan norsk akademia håndterer og nyttiggjør seg av mangfoldet av forskere – på tvers av landbakgrunn og etnisitet, kjønn og alder, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse.

Gode løsninger på disse utfordringene kan også være viktig for å sikre bred rekruttering av morgendagens forskere. For eksempel viser analyser av de ovenfor diskuterte survey-dataene at yngre forskeres opplevelser av diskriminering har en sterk negativ sammenheng med å ville anbefale andre en forskerkarriere (se AYF 2019). Å finne gode løsninger på disse spørsmålene, har altså ikke bare konsekvenser for enkeltmennesker og grupper av forskere. Det handler også om rekrutteringen av morgendagens forskere og, til syvende og sist, om omfanget og kvaliteten på den samlede kunnskapsproduksjonen fra norske forskningsinstitusjoner.

Referanser

Cappelen, H. (2018, 9. januar). «Fremmedfrykt og nasjonalisme i Videnskaps-Akademiet». Morgenbladet. Lenke: https://morgenbladet.no/ideer/2018/fremmedfrykt-og-nasjonalisme-i-videnskaps-akademiet

Erdal, M. B. og Midtbøen, A. H. (2018, 6. november). «Det mangfoldige akademiet» i Khrono. Lenke: https://khrono.no/student-akademia-akademiet-for-yngre-forskere/det-mangfoldige-akademiet/247096

Gunnes, H., Nordby, P., Næsheim, H. N. og Wiig, O. (2017). Mer mangfoldstatistikk. Statistikk om innvandrere og etterkommere av innvandrere i norsk forskning og høyere utdanning. Revidert utgave. Arbeidsnotat 2017:4. Oslo: Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.

Knutsen, C. H. og Wig, T. (2018). Internasjonalisering nå! Nytt Norsk Tidsskrift, 35 (3–4). doi:10.18261/issn.1504-3053-2018-03-04-12.

Kyvik, S. og Wiers-Jenssen, J. (2014). Internasjonalisering av norsk høyere utdanning: Noen utviklingstrekk. NIFU arbeidsnotat, 2. Oslo: NIFU.

Langford, M., Aguilar-Støen, M. C., Carlson, A., Gross, L. og D’Amico, G. (2019). «Fra internasjonalisering til mangfold». Nytt Norsk Tidsskrift, 36(1). doi:10.18261/issn.1504-3053-2019-01-09.

Maximova-Mentzoni, T., Egeland, C., Askvik, T., Drange, I., Støren, L. A., Røsdal, T. og Vabø, A. (2016). « Å være utlending er ingen fordel ». Karriereløp og barrierer for innvandrere i norsk akademia. AFI-Rapport 2016:03. Oslo: AFI.

Midtbøen, A. H. (2015). «Etnisk diskriminering i arbeidsmarkedet». Tidsskrift for samfunnsforskning, 55(1): 3–30.

Midtbøen, A. H. (2018, 14. februar). «Internasjonalisering i akademia – hva er problemet?». Morgenbladet. Lenke: https://morgenbladet.no/ideer/2018/01/internasjonalisering-i-akademia-hva-er-problemet

Vrålstad, S. & Wiggen, K. S. (2017). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. SSB Rapport 17/13. Oslo: SSB.

Østerud, Ø. (2017, 19. juli). «Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter». Aftenposten. Lenke: https://www.aftenposten.no/viten/i/4P7Ge/-Tankelos-internasjonalisering-ved-norske-universiteter .

1Antallet respondenter som har svart på dette spørsmålet varierer noe mellom påstandene (mellom 906 og 936 respondenter). Vi har derfor ikke oppgitt utvalgsstørrelse her som i de andre figurene. På spørsmålet om internasjonalisering er positivt for fagfeltet (til venstre i figur 1, med 936 respondenter), er fordelingen på undergrupper i utvalget: 355 kvinner og 581 menn; 623 født i Norge og 312 født i utlandet

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon