Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?

Historiker og forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter og UiT Norges arktiske universitet

Artikkelen viser ny dokumentasjon på at Vidkun Quisling var godt orientert om jødeutryddelsene før deportasjonene fra Norge. Funnet av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv (emneord «Jødeproblemet»), opprettet for NS’ fører, viser for første gang med sikkerhet hvilken informasjon som tilfløt Quisling. Svenske presseklipp ga ham troverdig informasjon: blant annet om massakrer på jøder i Ukraina alt i juli 1941; i oktober 1942 om at 700 000 kunne være drept, i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Sommeren 1943 ble bruk av giftgass nevnt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Funnet er betydningsfullt, først og fremst fordi det dokumenterer Quislings, og sannsynligvis hele NS-regjeringens, kjennskap til jødeutryddelsen, og understreker dermed alvoret i Quislings ansvar.

The article shows that before the deportations of Jews from Norway, Vidkun Quisling was well informed of the mass killings. The discovery of the Nasjonal Samling party (NS) archive of press clippings ('The Jewish Problem'), created for the NS leader, demonstrates the information that reached him. Swedish press clippings gave him credible information about massacres of Jews in Ukraine as early as July 1941; in October 1942 he was informed that 700,000 might have been killed; and in January 1943, clippings suggested two million. In the summer of 1943, the use of poison gas was mentioned. Several articles stated that the Nazis' goal was to exterminate all Jews. This is important documentation of Quisling's and likely all of the NS government's knowledge of and responsibility for the extermination of the Jews.

Quisling i retten

Mer enn 730 jøder fra Norge ble drept av nazistene etter massedeportasjoner 26. november 1942 og 25. februar 1943. Dette utgjorde vel en tredjedel av den lille jødiske minoriteten på omlag 2100 personer. Da landssviksaken mot Nasjonal Samlings (NS) fører Vidkun Quisling kom opp for Eidsivating lagmannsrett i august 1945, var et av de alvorligste anklagepunktene nettopp tiltalen for forsettlig drap på norske jøder.

Da aktor spurte ham ut, ville han blant annet høre om Quisling hadde studert «jødespørsmålet». Quisling svarte: «Ja, meget inngående». Aktor fulgte opp: «De var den første taler i 1941 på et møte i Frankfurt am Main hvor jødespørsmålet ble drøftet?» Quisling svarte unnvikende: «Om jeg var den første, vet jeg ikke ...» («Straffesak» 1946: 128).

Under rettssaken var dette reaksjonsmønsteret symptomatisk for Quislings holdning til utryddelsen av jødene: Han hadde ingen problemer med å innrømme at han var svært opptatt av jødene og det som i samtiden ble kalt «jødespørsmålet» eller endog «jødeproblemet».1 Likevel vek han unna alle anklager om skyld i deportasjonen av jødene fra Norge og massedrapene på dem. Når det gjaldt inndragningen av de jødiske formuene til fordel for den norske statskassen, argumenterte han med at dette handlet om å redde formuene fra å ende på tyske hender.

Quisling bekreftet at han kjente til de tyske raselovene, Nürnberglovene, og at jøder ble satt i konsentrasjonsleir, men benektet at de ble arrestert bare fordi de var jøder – han hadde selv i Polen «sett jøder i tusenvis gå fritt omkring i frihet». Han kjente til jødeforfølgelser før andre verdenskrig og hadde lest om dem i avisene, men han nektet ethvert kjennskap til de senere massedrapene. NS-føreren hevdet at han var like sjokkert som alle andre over grusomhetene som kom frem i retten da blant andre Leo Eitinger, overlevende fra Auschwitz, vitnet. Quisling påsto at han ble kjent med deportasjonen av norske jøder 26. november 1942 først etter at den hadde funnet sted. NS-myndighetene ble holdt systematisk utenfor, sa han, på samme måte «som med bortsendelsen av nordmenn fra Norge» («Straffesak» 1946: 129). Han benektet å kjenne til hva som hadde hendt med jødene etter deportasjonene. Samtidig er det ingen tvil om at Quisling åpent innrømmet å være det vi må kalle antisemitt. På spørsmål fra lagmannen om han i sine taler hadde hevdet at «jødene er skyld i en rekke av de ulykker som rammer verden», svarte Quisling nemlig: «Ja, det er min absolutte overbevisning» («Straffesak» 1946: 130). Likevel benektet han å ha agitert for at jødedommen måtte «forfølges og slåes ned», som lagmannen formulerte det. Han innrømmet bare å ha arbeidet for «en internasjonal regulering og ordning av jødespørsmålet» – slik han hadde foreslått på møtet i Frankfurt. Quisling hevdet at han bare visste at de skulle sendes vekk, først til Øst-Europa, etter hvert kanskje til en øy, for eksempel Madagaskar, slik det hadde vært diskutert blant nazister.

Et mindretall på to av rettens ni medlemmer, lagmannen og en domsmann, ønsket Quisling dømt for forsettlig drap på jødene. Men Quisling ble kun dømt for uaktsomt drap. Flertallet på syv – tre fagdommere og fire legdommere – argumenterte slik: «Retten antar at tiltalte ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet, da en den gang ikke hadde det kjennskap til tyskernes behandling av jødene i gasskamre o.l. som en senere har hatt».2

Mindretallet fant derimot at «tiltalte etter det kjennskap han må ha hatt til jødebehandlingen i Tyskland, også har vært seg bevisst at flere eller færre av jødene ville bli ført i døden, når han satte sin aksjon mot dem i verk».

Dersom aktoratet i en av norgeshistoriens viktigste rettssaker hadde hatt tilgang til materialet som legges frem i denne artikkelen, ville det kunnet konfrontere Quisling med konkrete eksempler på informasjon han hadde mottatt om jødeutryddelsene. Dommen kunne vært annerledes.

Hva er kjent?

Kunnskapen når det gjelder hva NS-ledelsen visste om jødeutryddelsene har vært mangelfull, til tross for at mange har interessert seg for spørsmålet. Tidligere forskning har hatt begrenset materiale å bygge på; hemmelighold var villet politikk fra tysk side. Forskningen har vist til Quislings og justisminister Sverre Riisnæs’ reise i Polen våren 1942, der de skal ha sett jøder i slavearbeid.3 Den har også vist til et brev Quisling fikk fra NS’ ledende antisemitt Halldis Neegård Østbye i november 1942, der hun refererte til drap ved skyting på østfronten (Dahl 1992: 373). Dette brevet har vært gjenstand for utstrakt tolkning. Terje Emberland og Matthew Kott mener innholdet i brevet tyder på at NS-ledelsen gjennom frontkjempere visste om massedrap. Bjarte Bruland mener Østbyes tone i brevet viser følgende: «Disse spørsmålene har de to [Quisling og Østbye] diskutert åpent, og uten noen som helst sentimentalitet» (Bruland 2017: 376). Videre har Bernt Rougtvedt (2010: 230–233) dokumentert at politiminister Jonas Lie hadde deltatt i SD-Einsatz-gruppenes iverksetting av den «endelige løsning på jødespørsmålet» i Ukraina høsten 1941. Når det gjelder deportasjonen fra Norge 26. november, har Hans Fredrik Dahl (1992: 377) argumentert for at NS-ledelsen faktisk ikke visste om den før den fant sted, selv om NS’ handels- og forsyningsminister Eivind Blehr var blitt underrettet om aksjonen kl. 10 samme morgen. Bruland (2017: 370) slår fast at deportasjonen skjedde på tysk ordre.

Da massearrestasjonene var i gang, skrev NS-justisminister Sverre Riisnæs til politiminister Lie: «Men no gjør vi det av med jødene og det ettertrykkelig» (Mendelsohn 1987: 86). Marte Michelet (2014: 200) siterer tysk etterretning 11. november 1942 på at NS-ledelsen gjennomførte nye tiltak mot jødene «i overensstemmelse med Terboven», altså at NS og okkupasjonsmakten var sammen om aksjonen.

I 2018 oppsummerte Ole Kristian Grimnes historikernes kunnskap om hva NS-ledelsen visste:

Det er et omstridt spørsmål hvem som visste hva om jødeutryddelsen. Tyskerne ønsket å hemmeligholde den og sa aldri noe om hva det egentlige formålet med arrestasjonene og deportasjonene var. Hva toppsjiktet i NS likevel fikk vite, er uvisst, men det virker lite sannsynlig at ingen her visste eller ante hva tyskernes hensikt var. Som et minimum må vel Quisling ha trodd at jødene ville bli sendt ut av Europa (Grimnes 2018: 361).

Det kom reaksjoner i samtiden mot arrestasjonene av jøder, beslagleggelsen av jødiske formuer og deportasjonene. Kirkeledelsen protesterte allerede 11. november. Til og med fra NS-kretser kom enkelte mishagsytringer. Men Quisling forsvarte deportasjonen offentlig som en nødvendig forsvarsaksjon. På et partistevne i Trøndelag 5.–6. desember 1942 brukte han ordet tragedie, men tragedien «av den mest oprivende art» var at nordmenn hadde giftet seg og fått barn med jøder:

De kom som en ren parasittstrøm og satte seg fast overalt […] En må forstå at dette problem, det er hele verdensproblemet. Det er Lokes fryktelige avkom, Midgarsormen [sic] og Fenrisulven. Det er en misforståelse at det kan foregå en utjevning. Den eneste mulige løsning er at jødene forlater Europa og drar til et annet område – helst en øy […]. Det er ikke tale om noe kompromiss.4

Da talen ble publisert i 1944, fikk den tittelen: «Jødene må ut av Europa» (Østbye 1944: 170–176). Quisling sa også at om våre landsmenn «av blindhet, dumhet eller ond vilje søker å gjøre vanskeligheter, er det et spørsmål om vi muligens går for lempelig fram overfor våre motstandere». Ut fra konteksten måtte tilhørerne og de senere leserne her forstå ordet «motstandere» som jødene. Det handlet om å «redde Europa».

Historikerne har tidligere antatt at en viss kunnskap om massedrapene kom til ledende NS-folk utover i 1943, altså etter at deportasjonene fra Norge var gjennomført. Justisminister Frederik Prytz skal ha sagt følgende til sin datter våren 1943: «Vet du hva som skjer med jødene i de leirene? De likvideres» (Dahl 1992: 384). Dahl konkluderte samme sted med at «regjeringen må ha visst». Men hverken han eller andre etter ham har klart å dokumentere det.

Hva betyr funnet av klipparkivet «Jødeproblemet»?

Jeg kom over Nasjonal Samlings klipparkiv i Nasjonalbibliotekets krigstrykksamling.5 Dette betydelige klipparkivet ser ikke ut til å ha vært benyttet i tidligere forskning.6 Arkivet består av hele 73 hyllemeter materiale og kan fylle ut kunnskapen om NS, spesielt under andre verdenskrig: Partiets historie under okkupasjonen er ennå ikke skrevet. Klippene er gjort i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, i Pressedirektoratets 4. kontor, som blant annet hadde ansvar for gjennomgåelse og klipp fra utenlandske aviser til orientering til departementene samt direktoratets arkiv.7 Men det var oppslagsordet «Jødeproblemet 25.3.1941–31.12.1943» som virkelig vakte min interesse. Det har ikke latt seg gjøre å identifisere noen av klipperne. Emneordet ble sannsynligvis opprettet som klipparkiv på direkte forespørsel fra Quisling selv, eller eventuelt fra andre i partiet med det formål å holde partiføreren best mulig orientert. Tidspunktet for opprettelsen sammenfaller med oppstarten av arbeidet for å løse «jødeproblemet» i Norge for Quislings egen del, i mars 1941, da han reiste til den offisielle åpningen av nazistenes raseideolog Alfred Rosenbergs Institutt for forskning på jødespørsmålet (Institut zur Erforschung der Judenfrage). Nesten alle klippene er merket: «Sendes Føreren til orientering» eller «Sendes Ministerpresidenten» (ministerpresidenttittelen fikk Quisling 1. februar 1942). De fleste klippene har påskrift med dato for utsendelse og dato for retur, det vil si når saken er behandlet og henlagt, åpenbart etter at den har vært hos Quisling og skal arkiveres. De fleste klippene stammer fra svenske aviser, noen også fra danske og tyske aviser. Gitt Quislings eget utsagn i retten om at han hadde studert emnet inngående, er det overveiende sannsynlig at han har lest det meste han fikk tilsendt grundig. Innsamlingen av klipp stanset i desember 1943. Da var aksjonene mot jødene også gjennomført i Danmark. Tidsavgrensningen og valget av emneordet i seg selv peker i retning av at dette for Quisling har handlet om løsningen av «jødeproblemet» i Skandinavia.

Arkivfunnet er et gjennombrudd i forskningen rundt NS-regimets involvering i det tyske utryddelsesprosjektet som på hebraisk kalles «shoah», på svensk «förintelsen» og på norsk gjerne holocaust.

Det som kanskje først og fremst gjør funnet av klipparkivet «Jødeproblemet» så betydningsfullt, er at alvoret i Quislings ansvar kan dokumenteres. Det at arkivet kan knyttes så tett til Quisling selv, åpner for å spørre om NS’ ledelse – og Quisling spesielt – arbeidet mer aktivt med «løsningen på jødeproblemet» enn vi har trodd?8 Og visste de mer om hva som foregikk enn de påsto etter okkupasjonen? Og hvis de visste – hvorfor gjorde de ingen ting?

I denne artikkelen vil jeg begrense meg til å behandle følgende spørsmål: Hva visste Quisling om det store jødeutryddelsesprosjektet? Og hva visste han om de norske jødenes skjebne rent konkret?

Hva forteller arkivet?

Sommeren 1941 fikk Quisling på sitt bord artikler fra svenskspråklige aviser som dekket tiltakene mot jødene i Norge. For eksempel skrev finske Hufvudstadsbladet 7. juli om «Våldsam antijudisk propaganda i Norge».9 «Judiska affärer stängas i Norge», skrev Stockholms-Tidningen.10 Videre fikk Quisling også oversendt en artikkel fra august om «Judeläger i norra Norge».11 Der var de satt i hardt arbeid, sto det. Formålet var, kunne man lese, å samle alle norske jøder der. «NS väntas införa judestjärnan i Norge», skrev Stockholms-Tidningen et halvt år senere.12

Et stykke på vei kunne Quisling altså følge med på hva svenske aviser skrev om Nasjonal Samlings antijødiske politikk. Men her er jeg særlig ute etter hva Quisling visste om massedrap på jøder, både jøder fra Norge og det store utryddelsesprogrammet som for alvor kom i gang utover i 1942. Den tidligste opplysningen jeg har sett i klipparkivet og som ble sendt ham, var et oppslag fra så tidlig som november 1941: «Massaker på judarna i Odessa», utført av rumenere.13

Utover i 1942 ble imidlertid Quisling presentert for en rekke avisoppslag som gjorde det klart for ham hvordan nettet nå strammet seg rundt jødene. Fra juli var meldingene nokså tydelige. Han kunne lese om opprettelsen av «ett getto i Krakau, vilket judarna icke få lämna utan tillstånd» i en notis med tittel «Flera drastiska judeförordningar» basert på opplysninger fra Socialdemokratens egen Berlin-redaksjon.14 Der kunne han lese om nye bestemmelser om portforbud for jøder i Nederland. En artikkel slo fast at 450 000 jøder nå bodde i Warszawas getto.15 Gettoen var strengt bevoktet og underlagt en tysk kommissær. Kun 300 mennesker hadde passerseddel og kunne komme ut. Quisling fikk også tilsendt en rekke artikler om innstramminger for jøder i Frankrike, for eksempel: «Judeförföljelsen i Frankrike ökar».16 Han kunne lese om hvordan nederlandske prester protesterte mot «judepolitiken», der Reichskommissar («generalkommissarien») hadde argumentert for at jødene var våre fiender, og at man derfor måtte «sörja för deras snabba transportering till Östeuropa».17

Et oppslag som ikke gikk til Quisling, men til Kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde i september 1942, informerte om at jødeforfølgelsene nå ble innført i de beseirete landene, og at den ble «allt hårdare och hänsynslösare».18 Denne artikkelen i Dagens Nyheter var den første lederen i en større svensk avis om jødeforfølgelsene. Den slo fast:

Slutmålet tycks vara den fysiska förintelsen. De metoder som begagnas vid deportationerna och sedan på deportationsorterna trotsar beskrivning. Manchester Guardian – som i detta fall inte kan misstänkas för att bara bedriva propaganda – talar om ‘slaktning’, om att judarnas antal kommer att på ett drastiskt sätt minskas, om tyskarna inte kan förmås att avstå från att fortsätta på den inslagna vägen.

I Frankrike reagerte «en stark opinion» i den ikke-okkuperte sonen «mot den förnedrande utlämningstrafiken». Churchill hadde i sin siste tale brukt svært kraftige ord om behandlingen av jødene i Frankrike: «Han betecknade den som ‘en av fiendens mest bestialiska och meningslösa förbrytelser’».

Frem til dette hadde det i Sverige vært nesten umulig å få på trykk informasjon om folkemordet på jødene, til tross for at både pressen og myndighetene var godt informert (Svanberg og Tydén 2005: 236). Sommeren 1942 hadde nemlig alliert presse så smått begynt å publisere saker om jødeutryddelsen, basert på en rapport fra den jødiske sosialistiske undergrunnsorganisasjonen Bund i Polen (Laqueur 1991: 90). Daily Telegraphs artikler fra 25. og 30. juni 1942 var gjennombruddet, der ble det slått fast at «More than 700 000 Polish Jews have been slaughtered by the Germans in the greatest massacres in the world’s history» (Svanberg og Tydén 2005: 235). Selv en avis som New York Times nølte med å slå slike historier stort opp, og gjemte dem bort langt bak i avisen (Leff 2005). Den svenske pressen drøyde delvis på grunn av sensur fra Prässnemnden (Svanberg og Tydén 2005: 237; Åmark 2011: 258). Én konsekvens var at meldinger om massedrap på jøder ble sneket inn i mer generelle artikler sommeren 1942, og ikke nådde opp i overskrifter. En annen konsekvens var at selv den sterkt antinazistiske Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning kunne operere med høye dødstall i Polen uten at det fremgikk klart at ofrene var jøder. Selv i den første artikkelen om massehenrettelser i titusentalls, 3. september, var ordet jøde fremdeles ikke nevnt.

«Utrotningskriget mot judarna»

Flere av artiklene Quisling mottok i 1942, handlet om NS’ egen politikk rettet mot jødene. For eksempel refererte svensk presse gjeninnføringen av innreiseforbudet for jøder til Norge våren 1942.19 De noterte seg også at tiltakene mot jødene ble kraftig trappet opp etter sommeren: «En ny våg av judeförföljelser går för närvarande över Norge», skrev Svenska Dagbladet 16. september. «Den tyska säkerhetspolisen har igångsatt en omfattande aktion och i Oslo ha de senaste dagarna tio kände judar arresterats, anklagade för spionage».20

Andre artikler som ble klippet ut til Quisling denne høsten 1942, fortalte om for eksempel «Tragedier i Frankrike».21 Socialdemokraten fortalte 10. oktober om «ett centralt uppsamlingsläger för judar» i Rivesaltes ved Perpignan. Der «sorterar» man de jøder som skulle til «deportationsorterna i Östeuropa». Den tilsvarende leiren Les Milles ved Aix-en-Provence ble nevnt, «med ungefär samma rykte som Rivesaltes». Selv jødiske menn gift med såkalt ariske kvinner, som hittil hadde vært forskånet, ble nå deportert østover. Meldingen fra Bern fortalte at det i Frankrikes såkalt frie sone kunne ventes

nya och omfattande razzior på de judar som lyckats hålla sig undan hos bekanta eller vänner. […] Befolkningen visar sig här, liksom i ockuperade länder där judeförföljelser satts i gång, lojal mot de förtryckta. Man hjälper uppoffrande och under stor risk även vilt främmande människor.

Fra Frankrike til Sveits, der flyktningspørsmål ble intenst debattert, kom hver natt «dussinvis» flyktninger, til tross for streng bevoktning av grensen.

Helt oppsiktsvekkende er et klipp datert 13. oktober 1942. Det stammet fra Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning og var forfattet av historikeren Hugo Valentin, som allerede i 1924 hadde publisert standardverket om jødenes historie i Sverige (Valentin 1924). Han var svært godt orientert om antisemittisme og fulgte den uhyggelige utviklingen høsten 1942 tett. Artikkelen endte på Quislings arbeidspult 21. oktober og hadde den talende tittelen: «Utrotningskriget mot judarna».22 Valentin gjennomgikk nazistenes antijødiske politikk. Helt fra starten hadde nazistenes program gått inn for

judarnas utstötande ur den tyska folkgemenskapen, men deras utrotande i det tyska territoriet proklamerades icke direkt, om också en del framstående partimedlemmar gåvo uttryck åt den meningen, att varje jude i Tyskland borde fördrivas eller dödas.

Han beskrev forfølgelser, trakasseringer og «de blodiga novemberdagarna 1938». Han skrev at Hitler ved krigsutbruddet i 1939 «proklamerade deras [jødenes] utrotning som den nazistiska judepolitikens mål», noe han hadde gjentatt også helt nylig. Alt tydet på at Hitler ville forsøke å virkeliggjøre dette programmet.

I de okkuperte landene ble det innført antijødiske lover, etter tysk påtrykk. «Direkta judemassakrer» hadde imidlertid ikke forekommet i Vest-Europa etter november 1938, i stedet var en annen metode valgt:

massdeportationer från Tyskland och från de av Tyskland kontrollerade länderna, inklusive Holland och Belgien. Destinationslandet är det av Tyskland behärskade från Polen och Sovjetunionen erövrade Östeuropa, där miljoner judar nu koncentrerats. De som skola deporteras dit, få i regel endast några dagar, ibland några timmar eller minuter i förväg underrättelse om sin förestående avresa. De få ej medtaga mer än vad som kan bäras i en handväska. De talrika självmorden före avresan vittna om att de äro medvetna om det öde, som väntar dem. I regel få de efter deportationen ej korrespondera med någon. Deras vistelse är och förblir obekant för alla utom för de nazistiska myndigheterna.

Et unntak var den store gettoen i Warszawa, der man hadde noen opplysninger, skrev Valentin, og de hadde en form for selvstyre, men også der var forholdene nylig endret «på ett uppseendeväckande sätt» ved at det hadde vært fremmet krav om deportasjon til Sovjetunionen. Det jødiske rådet hadde vegret seg, fordi de «ansåg en sådan deportation liktydig med dödsdom», og rådet ble da avskaffet. Warszawagettoen var nå under tysk administrasjon. Valentin fortalte videre at da Vilnius ble erobret av tyske styrker i 1941, skånet man jødiske håndverkere, ingeniører og leger: «medan man dödade resten av den kvarvarande judiska befolkningen, cirka 50.000 à 60.000 män, kvinnor och barn».

Valentin fortsatte:

I vad mån den östjudiska civilbefolkningen reducerats genom direkta pogromer och massavrättningar är ännu svårt att fastställa. Det statistiska materialet är nämligen ännu ytterst bristfälligt och svåråtkomligt. Enligt informationsministern Mr. Brendan-Bracken23 (den 9 juli 1942) skall antalet av nazisterna direkt dödade polska judar belöpa sig till cirka 700.000, en siffra, vars riktighet dock bestritts från tyskt håll.

Med noen unntak hadde «hela den europeiska judenheten råkat i nazisternas eller av dem beroende regeringars våld». Han nevnte flere tall: i Slovakia var 80 000 sendt til arbeidsleire, i Nederland var den «till deportation dömda judiska befolkningen» på totalt 180 000. I Frankrike gikk jødene nå med gult kjennemerke og var fratatt sitt eksistensgrunnlag. Her hadde

Laval fallit undan för det tyska trycket och medgivit utlämnandet av alla judar, som flytt in i den s.k. fria zonen. Deras antal anses uppgå till cirka 10.000. Minst 6000 av dem torde redan ha deporterats. Då var och en, som kan, söker undkomma, har följden blivit människojakter i största skala, vilka i högsta grad upprört befolkningen. De deporterade inpackas i boskapsfinkor. Barnen som vistats i koncentrationsläger med sina föräldrar, skiljas före deras deportation från dem – de ohyggliga scener som därvid förekommo, skildras i schweiziska tidningar – och ha i vissa läger vid sin borttransportering berövats alla identitetstecken för att vara definitivt förlorade för föräldrarna, därest dessa skulle komma att överleva.24

I den svenske pressen betydde Hugo Valentins artikkel gjennombruddet for omtale av massemordet. Rapporter om jødeutryddelsen kom nå på trykk også i flere lokalaviser. Svanberg og Tydén (2005: 246) konkluderte slik i sin bok Sverige och Förintelsen: «Sedan hans artikel publicerats rådde ändå knappast någon tvekan om att det pågick en förintelsespolitik gentemot Europas judar.»

Valentins artikkel hadde altså tittelen «Utrotningskriget mot judarna» og antydet 700 000 drepte. Den lå på Quislings kontor i en hel måned, fra den ble oversendt ham 21. oktober 1942 til den ble returnert for å arkiveres 21. november 1942. Vi må anta at Quisling har lest den grundig. Det er trygt å konkludere med at da Donau og Monte Rosa transporterte til sammen 555 jøder ut av Norge, burde Quisling ha forstått at døden kunne være skjebnen for mange av dem. Transportene foregikk 26. november, kun fem dager etter at avisklippet var sendt tilbake fra hans kontor.

Deportert fra Norge til «Europas skräckkammare»

Den svenske pressen fulgte arrestasjonene og deportasjonene av jødene i Norge tett. Deportasjonen med Donau 26. november 1942 gjorde voldsomt inntrykk. En gallupundersøkelse offentliggjort i Dagens Nyheter 31. desember konkluderte faktisk med at den utenrikspolitiske enkelthendelsen som hadde gjort sterkest inntrykk på svenskene i året 1942, var deportasjonene av jøder fra Norge. 25 prosent oppga deportasjonene, 13 prosent holdt på slaget ved Stalingrad og 9 prosent invasjonen i Nord-Afrika (Svanberg og Tydén 2005: 260–261).

Quisling fikk selv en rekke av artiklene om jødedeportasjonene fra Norge på sitt skrivebord. Allerede dagen etter deportasjonen med Donau, altså 27. november 1942, slo Dagens Nyheter opp følgende: «Ett ohyggligt budskap kommer från Norge».25 Det fremgår ikke når klippet ble oversendt Quisling, men det ble returnert 10. desember og informerte om at rundt tusen (et for høyt tall) jøder – kvinner, barn og gamle – var deportert til Polen:

Vad som där väntar dem kan med ledning av tidigare beskrivningar rörande tillståndet i ghettona anas i sina huvuddrag, även om det inte låter sig i detalj förutsägas. […] Blott och bart för sin härkomsts skull har dessa människor summariskt förpassats till en tillvaro av lidanden och umbäranden som för många av dem måste betyda döden. […] Det som nu tilldrar sig inför våra ögon har motsvarigheter på andra håll i av Tyskland ockuperade länder – Frankrike har nyligen upplevat något liknande – , men när vi nu för första gången ser det ske på nära håll överväldigas vi ändå just av självtillräckligheten och förhävelsen, det kompletta föraktet för människovärdet.

Socialdemokraten slo fast at det ikke var vanskelig å forestille seg hva som ville skje med de uskyldige norske jødene: «Det blir koncentrationsläger, tvångsarbete och kanske ännu värre ting. […] Medan dessa 1000 judar äro på väg mot sitt dystra öde i Polen sitta nu de makthavande i Norge och skifta deras ägodelar.»26

«Hemska scener i Oslos hamn när judeskeppet skulle gå. Även sjukhuspatienter, pensionärer på ålderdomshem och sinnessjuka deporterades», skrev Socialdemokraten.27

De olyckliga människornas ansikten voro präglade av skräck och förtvivlan. Den uppbragta men maktlösa folkmassan utanför avspärrningarna skingrades gång på gång av polisen. På kajen utspelades nya, upprörande scener, då de judiska familjerna stuvades ombord. Kvinnor skildes från sina män och barn från sina föräldrar. Ögonvittnen förklara, att händelserna den 26 november är det hemskaste de upplevat i hela sitt liv. Även NS-medlemmar har öppet fördömt det skedda. Från tyskt håll söker man påskina, att NS och den norska statspolisen varit ensamma om aktionen, men på norskt håll anser man sig ha säkra bevis för att aktionen igångsattes på order av ockupationsmyndigheterna och att den leddes av den tyska säkerhetspolisen.

Nasjonal Samlings statsråder kunne også lese om grusomheter og drap som til og med kunne være utført av norske politifolk i forbindelse med aksjonene mot jødene: «Två män av judisk börd på vandring mot den svenska gränsen upptäcktes av den norska gränspolisen, som efter en stunds förföljelse fick de båda flyktingarna inom skotthåll och dödade dem».28 Men denne historien var neppe riktig.29 Slike gale faktaopplysninger kan ha bidratt til å svekke inntrykket artiklene gjorde på Quisling og hans regjering. Likevel var mange av opplysningene korrekte helt ned i detaljer, noe NS-ministrene måtte kunne finne ut av dersom de undersøkte. «Våg av självmord bland Norge-judar», skrev Stockholms-Tidningen 22. november:

En av de judar, som försökt ta sig över till Sverige, professor Jarosi [egentlig Wilhelm Jaroschy], tog gift då han infångades av den tyska säkerhetspolisen. Han blev emellertid magpumpad och enligt uppgift lever han nu i fångenskap.30

Denne historien var helt korrekt gjengitt (Bruland 2017: 347 og 415–416 og Michelet 2018: 203–211).

I desember 1942 ble Quisling informert om «Världsaktion mot nazisternas judeförföljelser».31 Det polske nasjonalrådet i London ba den britiske utenriksministeren, Anthony Eden, og «de förenade nationerna att vidtaga lämpliga åtgärder» som:

1) omedelbara repressalier mot Tyskland för att tvinga Tyskland att upphöra med massakrerna, 2) åtgärder för att lämna det tyska folket detaljerade uppgifter om nazisttruppernas blodbad i Polen och 3) sammankallande av en ny interallierad konferens där Ryssland och USA skulle deltaga samt utfärdande av en högtidlig och slutgiltig varning.

Svenska Dagbladet skrev at de allierte regjeringene nå ville handle «för att hindra Hitler att fullfölja sin hotelse att utplåna de judiska befolkningarna i hela Europa». Bevisene som nå ble samlet inn av britene var graverende: «Dödssiffran bland polske judar har varit enorm de senaste månaderna och är alltjämt stigande». Avisen gjorde også oppmerksom på at selveste The Times «flera gånger på framträdande plats publicerat fakta om judeförföljelserna i Europa».32

I Stockholms-Tidningen het det blant annet: «Det råder inget tvivel om att de ständigt inströmmande skräckskildringarna börjar göra ett allt djupare intryck även på den brittiska allmänheten trots dennas skepsis inför s.k. ‘grymhetspropaganda’».33 En underoverskrift hadde vært: «Tro det otroliga!». Et annet klipp ministerpresidenten hadde tilgang til store deler av januar 1943, altså mens over 150 ventet på deportasjon fra Bredtvet til Polen, var dette: «Världshistoriens största judepogrom», en stor og meget grundig artikkel, igjen skrevet av Hugo Valentin.34 Valentin tok utgangspunkt i en deklarasjon fra Storbritannia, USA, eksilregjeringene og det franske nasjonalråd. Bakgrunnen var at det nå var kjent «att de tyska myndigheterna nu hölle på att förverkliga planer på att utrota det judiska folket i Europa». I deklarasjonen, lest høyt for Underhuset av utenriksminister Eden, het det:

Från alla ockuperade länder transporteras judar under fasansfulla förhållanden till Östeuropa och Polen. Alla judar med undantag för några särskilt specialiserade arbetare, som behövas för krigsindustrien, föras systematiskt bort från de ghetton, som de tyska inkräktarna upprättat. Man hör aldrig mer talas om dem som bli bortförda. De arbetsföra sändas till arbetsläger, där de måste arbeta till dess döden följer, och de svagare dö av köld eller hunger eller utsättas för avsiktliga massakrer vid massexekutioner.

Underhuset reiste seg og holdt ett minutts stillhet for de jødiske ofrene, skrev Valentin.

Uppgifterna i den även för allmänheten tillgängliga litteraturen om de ohyggligheter som sägas försiggå i ‘Europas skräckkammare, äro givetvis svåra att kontrollera. Det gäller inte minst skildringarna av de fasor, under vilka massavrättningarna av judar sägas försiggå. Däremot kan det icke betvivlas, att sådana massmord sedan en lång tid tillbaka verkligen försiggå systematiskt och i stor skala, och att varje ord i ovannämnda försiktigt hållna deklaration är med sanningen överensstämmande. […] Resultatet har blivit, att enligt trovärdiga uppgifter i engelsk press och radio, cirka 2 miljoner judar hittills dödats, av vilka enligt Eden hundratusentals direkt massakrerats. (‘Antalet offer för dessa blodiga grymheter kan räknas i hundratusentals oskyldiga män, kvinnor och barn’). De övriga, som givetvis utgöra det övervägande flertalet, ha avlivats genom hunger, köld och umbäranden eller ha av förtvivlan bringats att ta de sinas och sitt eget liv. Antalet judar, som nu äro i Hitlers våld och alltså befinna sig i största livsfara, beräknas till cirka 5 miljoner.

Også Gulbrand Lundes etterfølger som Kultur- og folkeopplysningsminister, Rolf Jørgen Fuglesang, ble oversendt en artikkel som oppga tallet «cirka 2 miljoner» jøder indirekte eller direkte drevet i døden av nazistene.35

Jødene som hadde sittet fengslet på Bredtvet, ble sendt til Polen 25. februar 1943. Også denne gangen kunne Quisling følge saken i svenske aviser. Journalistene kom også inn på den forrige transporten:

Vart de som kom med i den första stora judetransporten har tagit vägen vet man inte – med några få undantag. Kanske är flertalet av dem inte längre i livet. Av Hitlers senaste uttalanden framgår ju ganska tydligt att meningen är att med det snaraste utrota judarna i Mellaneuropa och en rad tyskkontrollerade länder. Då är det naturligtvis bra att ha de utsedda offren samlade helst i avskilda trakter.36

De deporterade norska judarna lida svår nöd. Åtskilliga ha redan dött av svält. Från Norge föreligga nu de första litet mera utförliga meddelanden om det öde, som mött de deporterade norska judarna i Polen. De informationer, som nått vederhäftiga kretsar i Oslo, gå ut på, att de deporterade hela tiden lidit av en förfärlig brist på mat, och dödsprocenten bland barn, kvinnor och åldringar är mycket hög.37

De ble sendt til «närheten av Kattowice, och alla arbetsdugliga män sattes till arbete i gruvorna». De fikk «normala livsmedelsransoner». Men de deportertes stilling ble imidlertid «snart helt förtvivlad på grund av de övrigas, nämligen barnens, kvinnornas och åldringarnas förtvivlat små ransoner. På dessa kunde de omöjligt upprätthålla livet någon längre tid».

Med dette var Norge «jødefritt» i nazistisk terminologi. Men Quisling fortsatte å følge «jødespørsmålet» gjennom sitt klipparkiv. I mai kunne han for eksempel lese: «Tog sitt liv för de polska judarnas sak. Skrev i efterlämnat brev: ‘Av 4 miljoner judar återstå 300.000’».38

Nasjonal Samlings klipparkiv viser dessuten at Ministerpresidenten må ha sett den russiske forfatteren og journalisten Ilja Erenburgs artikkel «De tyska judeförföljelserna i Ryssland» sommeren 1943.39 Erenburg beskrev konkrete massakrer, for eksempel en i Izbilnoje ved Stavropol nord for Kaukasus-fjellkjeden, der nazistene tok livet av «62 judar, därav 33 barn under 10 år». Flere tusen hadde vært tvunget til å se på dette. Han skrev også om aksjoner andre steder: «Tyskarna hade redan dödat 248 judar. Men den natten dödade de 93 till». Erenburg skildret dette som fra et øyenvitne: «Vid fönstret skrålade SS-männen: Nu ska vi snart göra slut på er. Barnen grät. Några kvinnor blev hysteriska».

Men for ettertiden er følgende passasje mest interessant:

I Charkov överlevde tre judar ockupationen. Hundratusentals judar mördades av tyskarna. De kvävdes med giftgaser. Barnen förgiftades. Detta er sanningen, som världen måste veta.

Erenburg hadde også intervjuet et øyenvitne, studenten Anna Schneiderman, som ble reddet fra massakrene i Smolensk. Hun fortalte ham hvordan rundt 1500 jøder «förgiftades i hermetiskt tillslutna vagnar».

Høsten 1943 fulgte Quisling gjennom klipparkivet også aksjonene mot jødene i Danmark. Jeg har ikke anledning til å gå nærmere inn på dette her, men han ble presentert for artikler med beskrivelser som denne: «Rodde så händerna blödde. Hela familjer tog sitt liv hellre än att bli fångade».40 Han fikk beskrevet tortur («flyktingarna ha genomgått hemska öden»), for eksempel i artikkelen «Havande kvinna flydde simmande undan de tyska människojägarna».41 «Judarnas flykt över Öresund har medfört många tragedier. De små båtarna har jagats av tyska bevakningsfartyg och i flera fall sänkts».

På bakgrunn av den svenske pressedekningen, konkluderer Svanberg og Tydén (2005: 41) slik:

Senhösten 1943 kan rimligt sett knappast någon svensk ha varit tveksam om vad som faktisk höll på att ske i Europa. Uppgifterna var alltför många, rapporterna alltför detaljerade för att några tvivel skulle föreligga.

Denne konklusjonen må i høyeste grad også være gyldig for Vidkun Quisling.

Quislings skyld

Mange har stilt spørsmålet om hva nazistene eller tyskere flest visste om jødeutryddelsene. Historikeren Peter Longerich (2007: 360–364) konkluderer for eksempel med at tyskerne visste ganske mye, til tross for at de levde under streng sensur. De hadde hørt og sett en del, og propagandaen hadde i perioder åpent erklært en utryddelseskrig mot jødene. Longerich hevder at tyskerne flyktet inn i uvitenhet.

Nordmenn flest visste nok mindre. Men i tilfellet ministerpresident Vidkun Quisling, var dette annerledes. Alt tyder på at han var spesielt interessert i «jødespørsmålet». Deportasjonen av jødene fra Norge var neppe bare et offer for å oppnå fordeler hos hans nazistiske herrer i Tyskland. I retten hadde Quisling benektet kjennskap til massemyrderier og gjentatt vage historier om at jødene skulle til Madagaskar eller lignende. Mitt funn av NS’ klipparkiv og boksen «Jødeproblemet», og ikke minst bruken av dette arkivet, forteller en annen historie. Den samlede etterretningen som endte på Quislings bord, fortalte ham om jødeutryddelsene i detalj. Informasjonen kom hovedsakelig fra godt informerte svenske aviser, særlig liberale og sosialdemokratiske.

At Quisling skulle latt være å lese materialet eller ikke forstå det han leste, er nesten utenkelig. For det første var han helt fra sin tidlige tid i Ukraina og Russland på 1920-tallet opptatt av befolknings- og rasespørsmål, herunder jødenes situasjon. For det andre fremholdt han selv i retten i 1945 hvor interessert han var i «jødeproblemet». For det tredje var han svært kompetent når det gjaldt Øst-Europa og Russland. Quisling har etter all sannsynlighet samvittighetsfullt lest avisklippene om et tema han tok på det aller største alvor. Han var for eksempel dypt involvert i utviklingen av antijødisk lovverk i Norge (Mendelsohn 1987: 89 og note 101 på s. 565). Nasjonal Samlings fører var en av de svært få som kunne skaffe seg etterrettelig informasjon om «jødeproblemet». Og han gjorde det.

Men ikke minst: Det finnes ingen spor av at Quisling gjorde noe for å undersøke om informasjonen han mottok var korrekt. Han gjorde heller ingen ting for å protestere, mildne eller hindre tiltakene mot jøder.

Og i hvilken grad trodde han det han leste? Det er sannsynlig at han fant enkelte opplysninger både overdrevne og direkte uriktige. Noen påstander var også feilaktige. Likevel var det samlede inntrykket fra artiklene ikke til å ta feil av. Quisling må ha tatt informasjonen om massakrene til seg. Han løy kort og godt i retten da han ga inntrykk av at han aldri hadde hørt om dem før. Quisling flyktet neppe inn i uvitenheten, han holdt nok bevisst tett, som så mange nazister gjorde.

Jeg vil hevde at det med disse funnene nå er bevist, ut over enhver rimelig tvil, at Vidkun Quisling spesielt, og sannsynligvis hele NS-regjeringen, har kjent til massemyrderier. Også Kultur- og folkeopplysningsministrene Lunde og Fuglesang fikk tilsendt informasjon med svært høye dødstall for jøder og opplysninger om massakre. De har visst at tallene på drepte jøder kunne komme opp i millioner. All diskusjon om de visste eller ikke, bør etter dette legges bort. Selvfølgelig visste de. Quisling skulle vært dømt for forsettlig drap på norske jøder.

Referanser

Bruland, B. (2017). Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Oslo: Dreyer.

Dahl, H. F. (1992). Vidkun Quisling. En fører for fall. Oslo: Aschehoug. https://www.nb.no/items/0efe428ab268e162cb474f8fe6b71f11?page=0&searchText=Dahl%20f%C3%B8rer% 20for%20fall

Emberland, T. og M. Kott (2012). Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Oslo: Aschehoug.

Grimnes, O. K. (2018). Norge under andre verdenskrig 1939 – 1945. Oslo: Aschehoug.

Harper, C. (2015). «Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? Et forsøk på en nøktern dokumentering». Samtiden, 1: 105–122. https://samtiden.no/wp-content/uploads/2015/02/Christopher_S._Harper.pdf

Hetland, Ø. (2012). «Kva visste nasjonal samling om Holocaust?». HL-senterets skriftserie, 17. https://www.hlsenteret.no/aktuelt/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/kva-visste-nasjonal-samling-om-holocaust---hetland-oystein.pdf

Laqueur, W. (1991). Det ufattelige var sant. Historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo Document. https://www.nb.no/items/044f858dbf87f453b559408df079f1d4?page= 0&searchText=Laqueur%20det%20ufattelige%20var

Leff, L. (2005). Buried in the Times. The Holocaust and America’s Most Important Newspaper. Cambridge: Cambridge University Press.

Longerich, P. (2007). «Dette visste vi ikke noe om!» Tyskerne og jødeforfølgelsene 1933 – 1945. Oslo: Forlaget Historie og kultur.

Mendelsohn, O. (1987). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 2 1940–1985. Oslo: Universitetsforlaget. https://www.nb.no/items/daaa6b9f0cd022b0cac589582d64e00a?page=0&searchText= Mendelsohn%20j%C3%B8denes

Michelet M. (2014). Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Oslo: Gyldendal.

Michelet, M. (2018). Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: V arslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. Oslo: Gyldendal.

Ottosen, R. (2019). «Et varslet folkemord? Dekningen av Holocaust i norsk og svensk presse,» kommer i Norsk mediehistorisk tidsskrift, 2.

Ringdal, N. J. (1989). Gal mann til rett tid. NS-minister Sverre Risnæs : en psykobiografi. Oslo: Aschehoug. https://www.nb.no/items/166015059666d28e2b78c6590c3e3b5f?page=0&searchText=%22No%20gj%C3%B8r%20vi%20det%20av%20med%20j%C3%B8dene%22

Rougtvedt, B. (2010). Med penn og pistol. En biografi om politiminister Jonas Lie. Oslo: Cappelen Damm.

Simonsen, K. B. (2017). «Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil». Historisk Tidsskrift, 96(4): 446–467. https://www.idunn.no/ht/2017/04/vidkun_quisling_antisemittismen_ og_den_paranoide_stil

«Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling» (1946). Oslo: Eidsivating lagstols landssvikavdeling. https://www.nb.no/items/7e66a174eb64616d976a6d8469f39ace?page=0& searchText=Straffesak%20%20mot%20vidkun%20abraham

Svanberg, I. og M. Tydén (2005). Sverige och Förintelsen. Debatt och dokument om Europas judar 1933–1945. Stockholm: Dialogos.

Valentin, H. (1924). Judarnas historia i Sverige. Stockholm: Bonniers.

Valentin, H. (1946). Det jødiske folkets skjebne, fortid, nåtid, fremtid. Oslo: Aschehoug. https://www.nb.no/items/d28c8dd32a0f3e69e4b5c74c0c8be539?page=0&searchText=Valentin% 20det%20j%C3%B8diske%20folkets%20skjebne

Østbye, H. N. (red.) (1944). Quisling har sagt 4. Mot nytt land. Artikler og taler av Vidkun Quisling 1941–1943. Oslo: Blix forlag. https://www.nb.no/items/55fc05809eb99155bd96ba456c7cbafa?page= 0&searchText=%C3%98stbye%20Quisling%20har%20sagt%204

Åmark, K. (2011). Att bo granne med ondskan . Sveriges förhållande till nazismen, Nazityskland och Förintelsen. Stockholm: Albert Bonniers forlag.

1Også bevisste forkjempere for jødenes sak, som den svenske historikeren Hugo Valentin, benyttet disse begrepene: «Men kan da jødeproblemet overhodet løses?», spurte han i forordet til Det jødiske folkets skjebne, fortid, nåtid, fremtid (Valentin 1946: 8).
2Se også Dahl (1992: 634). Både her og i senere forskning er det klart at Quisling ikke satte i gang aksjonen, men at ordren kom fra tysk hold i Norge.
3Se særlig Bruland (2017: 376–379); Dahl (1992: 368–385); Emberland og Kott (2012: 363–365); Hetland 2012.
4Referat fra Fritt Folk 7.12.1942.
5Nasjonalbiblioteket: Krigstrykksamlingen: Nasjonal Samlings klipparkiv: 8B. «Jødeproblemet 25.3.1941 til 31.12.1943».
6Jeg har ikke funnet referanser til dette arkivet i relevant litteratur. Søk på «NS Klipparkiv» eller «Nasjonal Samling klipparkiv» på Google gir ingen relevante treff. Søk på «NS Klipparkiv» og «Nasjonal Samling Klipparkiv» i Nasjonalbibliotekets Bokhylla gir ingen treff. Uten hermetegn, får jeg heller ikke relevante treff.
7«Organisasjonskart for departementet» og «Vedlegg til kontorbudsjettet for departementet for 1944/45». Riksarkivet, Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, Propagandaavdelingen Db – L0001.
8Hva Nasjonal Samling fikk anledning til av okkupasjonsmakten og tyske myndigheter, er et annet spørsmål.
9Hufvudstadsbladet, 7.7.1941. «Oversendes Føreren til orientering 14.7.1941».
10Stockholms-Tidningen, 12.7.1941.
11Svenska Dagbladet, 8.8.1941. «Oversendes Føreren til orientering 14.8.1941».
12Stockholms-Tidningen, 25.1.1942. «Oversendes Føreren til orientering 30.1.42».
13Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, 13.11.41. «Oversendes Føreren til orientering 21.11.41».
14Socialdemokraten, 3.7.1942. «Bmk. Oversendes Ministerpresidenten 18.7.42. Retur: 30.7.42».
15Svenska Dagbladet, 4.7.1942. «Bmk. Oversendes Ministerpresidenten 22.7.42. Retur: 24.7.42».
16Socialdemokraten, 19.7.1942. «Bmk. Oversendes Ministerpresidenten 11.8.42. Retur: 28.8.42».
17Stockholms-Tidningen, 5.8.1942. «Bmk. Oversendes Ministerpresidenten 19.8.42. Retur: 23.8.42».
18Dagens Nyheter, 13.9.1942. «Bmk. Oversendes Minister Lunde 21.9.42. Retur: 23.9.42».
19Svenska Dagbladet, 14.3.42. «Oversendes Ministerpresidenten til orientering».
20Svenska Dagbladet, 16.9.1942. «Bmk. Oversendes Føreren 23.9.42. Retur: 9.10.42».
21Socialdemokraten, 2.10.1942. «Bmk. Oversendes Føreren 10.10.42. Retur: 28.10.42».
22Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, 13.10.1942. «Bmk. Oversendes Ministerpresidenten 21.10.42. Retur: 21.11.42».
23Egentlig Brendan Bracken, britisk informasjonsminister 1941–1945.
24Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, 13.10.1942. «Bmk. Oversendes Ministerpresidenten 21.10.42. Retur: 21.11.42».
25Dagens Nyheter, 27.11.1942. «Bmk. Oversendes Ministerpresidenten. Retur: 10.12.42».
26Socialdemokraten, 29.11.1942. «Oversendes Ministerpresidenten. Retur: 11. desember 1942».
27Socialdemokraten, 2.12.1942. «Oversendes Ministerpresidenten. Retur: 15. desember 1942.»
28Svenska Dagbladet, 28.11.1942. «Bmk. Oversendes minister Fuglesang. Retur: 7.12.42».
29Bruland nevner den ikke.
30Stockholms-Tidningen, 22.11.1942. «Oversendes Ministerpresidenten».
31Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, 4.12.1942. «Bmrk. Oversendes ministerpresidenten. Retur 26.1.1943».
32Svenska Dagbladet, 8.12.1942. «Bmrk. Oversendes ministerpresidenten. Retur 26.1.1943».
33Stockholms-Tidningen, 14.12.1942.
34Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, 31.12.1942. «Oversendes Ministerpresidenten. Retur: Henlagt 25.1.1943». Det fremgår altså ikke nøyaktig når den kom til Quislings kontor, men det er klart at den ble sendt tilbake derfra 25. januar 1943.
35Svenska Dagbladet, 6.2.1943. «Sendes minister Fuglesang».
36Dagens Nyheter, 27.2.1943. «Sendes Ministerpresidenten».
37Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, 28.4.1943, «Sendes ministerpresindeten. Retur: Henlagt: 30.6.1943.»
38Svenska Dagbladet, 21.5.1943. «Sendes ministerpresidenten».
39Göteborg Handels- och Sjöfartstidning, 22.7.1943. «Sendes Ministerpresidenten».
40Dagens Nyheter, 8.10.1943.
41Svenska Dagbladet, 6.10.1943. «Sendes Ministerpresidenten».

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon