Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Game of Trond

– en slagmark i kampen om #metoo
Samfunnsgeograf (PhD)
Professor ved Institutt for journalistikk og mediefag, OsloMet – Storbyuniversitetet

Artikkelen analyserer mediedebatten om Giske-saken fra 7. februar til 25. april 2019, rundt Trond Giskes politiske comeback etter varslingssakene mot ham vinteren 2017/2018. Sentralt i debatten er den såkalte «dansevideoen» fra Bar Vulkan og VGs dekning av saken. Artikkelen argumenterer for at Giske-saken er en slagmark i kampen om #metoo, og at sakens sprengkraft skyldes en mangel på felles kjøreregler om både hvordan seksuell trakassering skal forstås, politiske sanksjoner for regelbrudd og presseetiske prinsipper i trakasseringssaker.

The article analyzes the Norwegian media debate about the so-called ‘Giske case’ from February 7 to April 25, 2019, which emerged around Trond Giske’s political comeback after several #metoo allegations. Central to the discussions is the so-called ‘dance video’ from Bar Vulkan, and the newspaper VG’s coverage of the incident. The article argues that the Giske case is a battleground for broader conflicts around #metoo. The major controversy is caused by a lack of common norms for assessing sexual harassment, political sanctions for rule violations, and press ethical principles in harassment cases.

Klokka er 02.00 natt til søndag. Det danses tett med en ung dame.

Det er Trond Giske som danser (Aglen, 23.02.19).

Den 16. februar 2019 er Trond Giske ute med valgkomitéleder i Trøndelag Ap, Jorodd Asphjell, i Oslo. Det er to uker til årsmøtet, og fire dager til valgkomiteen skal avgjøre hvorvidt Giske skal innstilles til nye tillitsverv. De to mennene spiser middag og ser på skiskyting før de går videre til Bar Vulkan på Grünerløkka. Der blir Giske kontaktet av flere som vil prate og bli tatt bilde av sammen med ham. En av disse er Sofie (27), som danser med Giske mens venninnen hennes filmer. I dagene som følger kommer både videoen og beskrivelsene av den ut i norske medier. Videoen omtales som alt fra en «videogavepakke» til «en uskyldig selfie» og «en dypt foruroligende videosnutt». Noen finner at Trond Giske er «åpenbart beruset», andre at det ikke er «mulig fra filmen å se om Giske eller partneren er beruset». Noen ser at Giske overfaller kvinnen, at han «kom bakfra og dro henne til seg». Andre ser «en mann som har vært på en snurr og blitt bedt om å ta en selfie». Noen ser «beføling», andre ser «ikke noe annet enn en dans». Noen ser at kvinnen bøyer seg unna, andre ser at Giske trekker seg vekk. Noen beskriver at Giske «henger over en kvinne han holder rundt hoftene», andre sier at det er fordi «han er en langvokst politiker» som «alltid rager over dem som står ved siden av ham». Selv lengden på videoen er det uenighet om; den beskrives som alt fra seks til ni sekunder lang.

De aller fleste tolker videoen opp mot en bakgrunnshistorie, men akkurat hva denne sier, er det stor uenighet om. Hva er det Giske gjør som er kritikkverdig? En kommentator skriver: «Jeg ser etter en politiker som gjenreiser tilliten han mistet etter brudd på Aps retningslinjer om seksuell trakassering. Men jeg ser ingen». «I Trøndelag ble vi oppdratt til å følge hoftene på damene da vi skulle danse. For å få flyt i dansen, så sa moren min ’følg hoftene’», sier Frp-politiker Per Sandberg. En annen kontekst videoen leses inn i, er VGs oppslag om videohendelsen den 21. februar, med overskriften «Ny bekymringsmelding etter video». Dette oppslaget blir et enda større stridsspørsmål i debatten. Noen mener at saken er feilaktig fremstilt og fungerer som «et politisk attentat». Andre mener at saken har nyhetsverdi fordi den avdekker «Giskes manglende dømmekraft». Midt i stormen står Sofie, som selv hevder seg misbrukt i et politisk spill.

Hvordan kan det ha seg at folk ser og oppfatter videoen så forskjellig, og at saken vekker så sterke følelser og engasjement? I denne artikkelen argumenterer vi for at Giske-saken er en slagmark for kampen om hva #metoo skal føre til. Artikkelen viser at #metoo har forskjøvet forholdet mellom politikk, juss og journalistikk, noe som har fått konflikten til å eskalere på flere fronter.

Teori og metode

Artikkelen bygger på en empirisk analyse av mediedebatten om Giske-saken og dansevideoen. Debatten er preget av kolliderende situasjonsbeskrivelser, politisering av mediedekningen, tilspissede fronter og ladet språkbruk. Årsaken til at saken har en slik sprengkraft i den offentlige debatten, kan forklares med Anja Slettelands (2016, 2018) teori om politisk anomi.

Politisk anomi er en tilstand der det ikke er mulig å gjøre seg forstått eller løse konflikter fordi etablerte normer for kommunikasjon og atferd er satt i spill. Tilstanden oppstår gjerne midlertidig ved raske samfunnsendringer, men kan bli kronisk i sterkt polariserte samfunn og komplekse konfliktsituasjoner. Politisk anomi kommer til uttrykk på tre ulike, men sammenvevde nivåer. På et strukturelt nivå handler det om at samfunnet splittes inn i grupperinger med hver sine sett av forventinger til hva det er «lov» å si og gjøre i den gjeldende situasjonen, med tilhørende krav til sanksjoner ved normbrudd. Dermed oppstår det konflikt om hvilke regler som skal gjelde. I Giske-saken er det ulike forventninger til betydningen av #metoo som splitter samfunnet inn i separate normfellesskap. På et institusjonelt nivå kan politisk anomi fremkalle grunnleggende uenigheter om hvilken makt institusjoner som pressen og det politiske systemet har mandat til å utøve, og på hvilken måte. Eksempler på dette i Giske-saken er at det er store uenigheter om spillereglene for politisk maktkamp rundt #metoo, og hvilket samfunnsoppdrag som skal ligge til grunn for pressedekningen av slike saker. På et diskursivt nivå fører politisk anomi til at frontene tilspisser seg, heller enn slipes, gjennom forsøk på å snakke sammen. Diskurser består av en rekke språklige normer, som felles oppfatninger av et arguments talersted, premiss, fakta, konklusjon og videre implikasjoner. Når deltakerne i debatten tar utgangspunkt i ulike normsett, blir alle leddene av argumentasjonen åpne for fortolking, og dermed blir det svært vanskelig å oppnå gjensidig forståelse. I konfliktsituasjoner blir ofte alternativet å gå til angrep på motstanderes legitimitet til å delta i samtalen. I den offentlige debatten kan dette gjøres gjennom bruk av såkalte «våpenbegreper», betegnelser som vanligvis forsterker argumenter med moralsk eller institusjonell kapital (Sletteland 2017). I situasjoner preget av politisk anomi, der spillereglene er uavklarte, åpner derimot våpenbegreper for kamp om definisjonsmakt over innholdet.

Vi har analysert mediedebatten om Giske-saken fra 7. februar til 25. april 2019. Datamaterialet består av alle artikler som nevner ordet «Giske» i riksdekkende papiraviser og i regionsavisen Adresseavisen, i alt 519 tekster, hentet fra Retriever. Tekstene ble lest på papir og kodet i analyseprogrammet NVivo. Vi sorterte materialet etter diskurser om #metoo og om forholdet mellom politikk og media. «Diskurs» defineres her i tråd med Ernesto Laclau og Chantal Mouffe (2001), både som handlingen å knytte sammen tegn slik at de får en bestemt mening, og selve meningsinnholdet som produseres. I denne tradisjonen er det diskursen som står i sentrum, ikke hvem som snakker eller på hvilken måte. I vårt materiale kom diskursene til uttrykk i ulike sjangre. I presseoppslag kom de frem både gjennom journalistisk vinkling og sitater fra intervjuobjekter, mens de i kommentarartikler og debattinnlegg tok form som resonnementer.

Giske-saken

Den såkalte «Giske-saken» er en av de mest omfattende mediekontroversene rundt en politiker i nyere tid, og den mest omtalte #metoo-saken hittil i Norge (Orgeret 2019). Saken startet i desember 2017, da Arbeiderpartiet mottok flere varsler om at daværende nestleder Trond Giske hadde seksuelt trakassert unge kvinner i en årrekke. Varslingssakene endte med at Trond Giske ble fritatt fra sine verv i partiet den 7. januar 2018. Den 23. oktober 2018 sendte Trond Giske et 70 siders tilsvar på varslingssakene, der han ba om å få saken gjenopptatt.

Den delen av historien vi tar for oss i denne artikkelen, begynner med at Giske igjen stiller til valg i Trøndelag Ap. I et brev den 7. februar 2019 avviser partiledelsen Giskes begjæring om å åpne saken på nytt, men konkluderer med at det ikke er «noe som i dag står til hinder for din fulle deltakelse i partiet» (Arbeiderpartiet 2019). I løpet av de følgende ukene pågår det en landsomfattende debatt om Giskes politiske tilbakekomst i politikken. Mens rikspressen følger tett med på nominasjonsstriden i Trøndelag frem mot årsmøtet 2.–3. mars, skjer det en ny vending i saken. Natt til søndag 17. februar blir Giske filmet mens han danser med kvinnen som nå er kjent som Sofie (27), og som er medlem i Fagforbundet. Videoen blir raskt spredd videre, og kommer blant annet i hendene på to tillitsvalgte i samme forbund. Den ene, Knut Sandli, reagerer med å sende inn en bekymringsmelding til partisekretær Kjersti Stenseng om upassende oppførsel av Giske, og snakker med VG om saken. Den andre, Terje Ferstad, tipser valgkomiteen om videoen. Saken blir slått opp i VG den 21. februar, og fører til at valgkomiteen i Trøndelag Ap trekker tilbake sin nominasjon. VG-saken blir raskt gjenstand for kritikk fra flere hold. Sentralt i kritikken er VGs vinkling og kildearbeid, og spesielt at saken kan tolkes som at Giskes oppførsel er et tilfelle av uønsket seksuell oppmerksomhet overfor Sofie. Hun siteres på at «[v]i danset og hadde det hyggelig, så ble det litt mye, så jeg og venninnen min dro derfra» (VG, 22.2.19). Sofie selv insisterer på at hendelsen var uproblematisk. Hun reagerer sterkt på at de to tillitsvalgte varslet på hennes vegne, noe som fører til at Fagforbundet presser dem til å trekke seg fra sine verv (Dagsavisen 15.3.19). Etter en intens mediestorm setter VG i gang en evaluering av oppslaget, der de til slutt beklager overfor alle involverte. De konkluderer med å gi journalisten som intervjuet Sofie, Lars Joakim Skarvøy, lønnet permisjon i seks måneder. Senere sender Sofie inn en klage til PFU om hvordan VG behandlet henne i intervjuet og evalueringsrapporten (NRK 6.5.19).

Omkamp om #metoo

Ved årsskiftet 2017/2018 var det svært mange som hadde høye forventninger til #metoo-kampanjens gjennomslagskraft. Forsvarsministeren erklærte at #metoo var en «kulturrevolusjon» (Jensen 2018), mens andre kalte kampanjen «en skillelinje» og «det største som hadde skjedd siden kvinner fikk stemmerett». Et tydelig tegn på at #metoo har satt varige spor på samfunnsdebatten, er at alle innlegg i debatten om Giske-saken forholder seg til den. Det er derimot sterk uenighet om hvordan kampanjen skal forstås. De fleste nyhetssakene, intervjusitatene og kommentartekstene tar en klar posisjon i forhold til betydningen av #metoo, og bidrar dermed til kampen om definisjonsmakt. I vårt datamateriale har vi funnet tre diskurser, som vi har kalt nok et utslag av strukturell sexisme, #metoo-heksejakt på Giske og ny runde i Giske-saken.

I #metoo-kampanjens oppstart i 2017 sto diskursen trakassering som utslag av strukturell sexisme sentralt. Både #metoo-oppropene og mediedekningen i den første fasen handlet om en kombinasjon av kjønn og asymmetrisk makt. Diskursen var preget av et strukturfokus der enkelttilfeller av seksuell trakassering til sammen utgjør et større bilde (Orgeret 2019). Diskursen anser trakassering som et resultat av – og en metode for å opprettholde – kvinners underordning i samfunnet.

Denne diskursen vakte sterk motstand. Allerede i løpet av de første ukene av #metoo-kampanjen ble #metoo som heksejakt etablert som diskurs i offentligheten. Den springer ut av en bekymring for at anklagede for seksuell trakassering kan bli dømt uten mulighet til å forsvare seg selv. Heksejakt-diskursen maner til empati for den anklagede, og viser til det presseetiske prinsippet om å skjerme folk fra en offentlig gapestokk, uavhengig av skyld.

Begge disse diskursene fikk sin egen variant i Giske-saken. Den første har vi kalt nok et utslag av strukturell sexisme. Det er en videreføring av det strukturelle #metoo-perspektivet på kjønnsulikhet i samfunnet, og ser Giske-saken og mediedekningen som et symptom på det samme. Den andre bygger på en oppfatning av at Giske i 2017 ble utsatt for en «#metoo-heksejakt» både i Arbeiderpartiet og i media, og at straffen ikke stod i samsvar med anklagene.

Den tredje diskursen, ny runde i Giske-saken, har også røtter i #metoo-debatten fra 2017, og her er det varslingssakene som står i sentrum. Argumentasjonen legger til grunn at Giske har utnyttet sin posisjon over lang tid ved å trakassere unge kvinner. Giskes politiske stilling vurderes ut fra hvorvidt han har endret oppførsel, og om varslerne, partiet og velgerne har tillit til ham.

Hvilken diskurs folk snakker ut fra, henger ikke nødvendigvis sammen med politisk sympati. Flere av Giskes politiske motstandere støtter ham i dansevideo-saken på grunnlag av heksejakt-diskursen, og flere av hans politiske allierte snakker ut ifra ny runde-diskursen. Etter dansevideo-hendelsen skriver for eksempel Giskes nære støttespiller Anniken Huitfeldt i en SMS til VG (23.2.19): «Jeg er skuffet over at han igjen har vist manglende dømmekraft, og stiller meg bak Jonas sine uttalelser».

I perioden vi undersøker i denne artikkelen, er det heksejakt-diskursen som i størst grad setter agendaen i debatten. Mens denne diskursen som regel uttrykkes gjennom begrunnede påstander, formuleres ny runde-diskursen langt oftere som motargumenter mot heksejakt-påstander. Også strukturell sexisme-diskursen forholder seg tett til heksejakt-diskursen. En viktig forskjell er at strukturell sexisme-diskursen i mindre grad aksepterer premisset, men heller tolker heksejakt-retorikk som en hersketeknikk og setter hardt mot hardt.

Kampen om definisjonsmakten utspilles i stor grad gjennom bruk av våpenbegreper, som innebærer at deltakerne i debatten forankrer argumentene sine i tilsynelatende allment aksepterte normer. Anklagen om heksejakt har i seg selv fått en slik status i offentligheten. Som våpenbegrep har «heksejakt» to motstridende funksjoner i debatten om Giske-saken. På den ene siden bidrar det til å delegitimere personangrep på Trond Giske. Flere av hans motstandere i saken er opptatt av Giske som maktspiller, men ellers er det nesten ingen som beskriver ham som person. Et mye omtalt unntak er Marie Simonsens utsagn i Dagbladet (23.2.19): «Kan ikke noen bare si at Trond Giske er en kødd?». Simonsen ble kritisert for sitatet av flere medier, og modifiserte utsagnet senere. Blant Giskes støttespillere som snakker innenfor heksejakt-diskursen, spares det derimot ikke på lovordene. Her uttaler flere at han er «veldig flink», «et naturtalent i politikken», og at «han er en god samarbeidspartner for fagbevegelsen». På den andre siden råder det en felles oppfatning om at heksejakt-anklagen er et mektig våpen, noe som mobiliserer stor motstand fra de andre diskursene. Flere kritiserer Giske (og to andre #metoo-anklagede stortingspolitikere) for å bruke heksejakt-retorikk i en maktkamp for seg selv. For eksempel skriver Hege Ulstein i Dagsavisen (27.2.19):

Skal vi dømme ut fra hvordan de snakker ut om den tunge tida og hvor tøft de har hatt det, og om hvordan varsler tilbakevises og trekkes i tvil, er det ganske åpenbart at det viktigste ikke har vært å bygge opp tillit. Tida som er gått er brukt til å bygge opp makt.

Et annet utbredt våpenbegrep i kampen om Giske-saken, er #metoo. Det synes allment akseptert at det å «ikke støtte» kampanjen er en illegitim posisjon i debatten. For eksempel får Klassekampen hard medfart av andre aviser for å ha skrevet lederartikler basert på diskursen #metoo-heksejakt på Giske. Blant annet stiller Geir Ramnefjell, politisk redaktør i Dagbladet, spørsmål ved om Klassekampen ser verdien av #metoo (Dagbladet 01.03.19). I likhet med «heksejakt» har våpenbegrepet «#metoo» to motstridende funksjoner i debatten. Det er effektivt i den forstand at svært få personer i den offentlige debatten vedkjenner seg at de ikke støtter kampanjen. Samtidig blir anklager om å være imot, eller ikke forstå, #metoo, som regel avvist som en hersketeknikk.

I mesteparten av debatten rundt Giske-saken generelt, og Vulkan-videoen spesielt, benyttes presseetiske og politiske spilleregler som våpenbegreper. Vår analyse viser at skillet mellom politikk og journalistikk defineres svært ulikt i de tre diskursene. Vi skal først se på hvordan kampen om definisjonsmakten utspiller seg på den politiske slagmarken, og deretter den journalistiske.

Den politiske slagmarken

På den politiske slagmarken står kampen om hvilken type overtramp Giske har begått, hvilke sanksjoner som er rimelige, hvilken form for maktkamp rundt saken som er legitim og hvilke posisjoner som er utenfor det akseptable.

Et kjernemoment i heksejakt-diskursen er forholdet mellom forbrytelse og straff, der flere argumenterer for at Giske har «sonet nok». Etter at partiledelsen avviste Giskes begjæring om gjenopptakelse av saken, uttalte for eksempel styremedlem i Trondheim Ap, Roar Aas, at det var satt punktum for #metoosaken, og at tiden var moden for at Giske kunne komme tilbake til politikken, «Folk gjør jo feil. Alle folk. Det er lov, det. Eller ’lov’ er kanskje feil ord, men det er jo høyde for det. På et eller annet tidspunkt må man bli tilgitt for de feilene man gjør» (Dagsavisen 20.02.19).

I ny runde-diskursen har henvisningen til forbrytelse og straff ingen gyldighet, og flere avviser slik argumentasjon ved å fremheve forskjellen på politikk og juss. For eksempel skriver jusstudent Maria Moe i Vårt Land (6.3.19):

Det er skivebom å blande rettssikkerhet inn i en diskusjon som handler om hvorvidt en har tillit i partiet til å få nye politiske verv. […] Det ligger i tillitsvervets natur at det er et privilegium som kan forsvinne hvis du ikke oppfører deg på den måten de som gav deg tilliten kan forvente.

Betydningen av tillit kommer tydelig frem i ny runde-diskursens oppfatning av dansevideoen. Her avvises det både at Giske gjorde noe kritikkverdig overfor Sofie, og at spørsmålet er relevant for saken. Flere hevder at «ingen har påstått» at hendelsen er en #metoo-sak. I stedet diskuteres det hva hendelsen sier om Giske og hvilken tillit han har i utgangspunktet. For eksempel argumenterer politisk redaktør i Vårt Land, Berit Aalborg, for at videoen har offentlighetens interesse fordi den er en illustrasjon på Giskes risikoatferd (Vårt Land 2.3.19). Begrunnelsen hennes er lik kommentator Astrid Melands omtale av dansevideoen i det første VG-oppslaget. Begge viser til Giskes unnskyldning til varslerne på NRK i desember 2017, der han beskrev hvilken atferd han måtte endre. Meland skriver:

Det kan dreie seg om ulikheter i maktforhold eller aldersforskjell, eller det kan dreie seg om sosiale sammenhenger med mye alkohol, sa Giske. Mye alkohol. Sosiale sammenhenger. Aldersforskjell. Check. Check. Check. Han kunne ikke sagt det riktigere, og fortsatte: – Jeg må passe på at jeg ikke kommer i slike situasjoner igjen, fortsatte han. Nettopp. Det ser ut som han var i en slik situasjon på Bar Vulkan forrige helg (VG 22.2.19).

Også de politiske konsekvensene av videoen, at valgkomiteen trakk tilbake nominasjonen, tolkes i lys av manglende tillit og slitte lojalitetsbånd. For eksempel skriver Geir Ramnefjell i Dagbladet (26.2.19):

Hvis vi analyserer etterspillet maktpolitisk, er konklusjonen likevel forbilledlig klar: Tilstrekkelig mange i Trøndelag Ap så en partiveteran framstå på en måte som gjorde at de mistet lysten til å kjempe for ham med nebb og klør.

Jonas Gahr Støres konklusjon i saken bygger på samme diskurs: «Det er et uttrykk for dårlig dømmekraft. I lys av forhistorien er det nok til at den nødvendige tilliten ikke er der for å få et viktig verv», sier han til Dagbladet (25.2.19). Daværende politisk redaktør i Adresseavisen, Tone Sofie Aglen, ser spørsmålet om tillit i et lengre perspektiv. I et intervju med Dag og Tid (1.3.19) sier hun at Giske, selv før #metoo-anklagene, ikke hadde nok tillit fra folk til å nå til topps i partiet. «Folk tel fingrane sine etter å ha helsa på han. Han har alltid vore rekna som superflink, men òg kynisk og kalkulert».

I strukturell sexisme-diskursen står forbrytelse og straff-tankegangen helt sentralt, men på en helt annen måte enn i heksejakt-diskursen. Her er det ingen som er enige i at Giske har «sonet nok», snarere omvendt. Mange er opptatt av hvor raskt Giske og andre #metoo-felte politikere er tilbake på den politiske arenaen. De «forsvant ut av rampelyset et kvarter før de igjen entret manesjen», skriver Astrid Hauge Rambøl i Klassekampen (23.3.19). Det raske comebacket får flere til å spørre seg hva som da var vitsen med #metoo-oppgjøret i Arbeiderpartiet, og hevder at partiet ikke tar likestilling på alvor. Dette synet fremmes gjennom lederartikler i Dagsavisen (18.2.19) og Nationen (9.2.19) og Vårt Land (2.3.19). Nationen mener at Giske «ingenlunde» er klar for partiledelsen, og finner at Jonas Gahr Støre og Kjersti Stenseng er «utstudert omtrentlige» i sin omtale av hva som er avdekket (9.2.19).

I motsetning til den politiske heksejakt-diskursen, fremstår straffen for politikere som er funnet skyldig i #metoo-overtramp som mildere enn for andre kritikkverdige eller ulovlige forhold. Som Andreas Slettholm skriver i Aftenposten (27.2.19):

I skyggen av en dansende Trond Giske (Ap) har to andre skandaliserte stortingspolitikere tatt forsiktige steg tilbake i manesjen. [...] Hvorfor Leirstein og Riise skal tilbake når for eksempel Roger Ingebrigtsen, Øyvind Halleraker, Sarea Khan, Manuela Ramin-Osmundsen og Fatma Jynge forsvant ut, er ikke akkurat selvforklarende.

Giskes raske tilbakekomst var også beveggrunnen til at nestleder i Fagforbundet, Knut Sandli, sendte inn sin bekymringsmelding til Ap etter å ha sett Vulkan-videoen. Han sier til Klassekampen (23.2.19) at hvis «folk som Giske blir rehabilitert og invitert tilbake så kjapt, har egentlig hele #metoo vært forgjeves».

De tre diskursene kjemper også om definisjonsmakten av det politiske terrenget. Politiske kart tegner opp skillet mellom «oss» og «dem», og måten de tegnes opp, skaper en felles forståelse innad i diskursen av hvem man kjemper mot. De fungerer som våpenbegreper både ved å lade motpartens utsagn med antatte intensjoner og ved å definere hvilke posisjoner som ikke er legitime.

I heksejakt-diskursen tegnes det politiske kartet opp langs venstre–høyreaksen i Arbeiderpartiet, der nestleder Hadia Tajik regnes som en sentral aktør i en maktkamp mot Giske. I ny runde-diskursen fremstår Giske som en solospiller som setter seg selv over partiet. Her avviser flere at Giske-saken er et uttrykk for en maktkamp mellom høyresiden og venstresiden i Ap. For eksempel skriver Hanne Skartveit i VG (2.3.19):

Mye av dette handler om følelser. For i virkeligheten er det lite som skiller Giske og Støre politisk. De har vært enige om det aller meste. I en del saker har Giske til og med ligget til høyre for partiet sitt.

Bjørgulv Braanen beskriver Giskes posisjonering «til venstre» for Tajik og Støre som strategisk snarere enn politisk: «I den grad Støre og Giske ses på som representanter for to ulike linjer, ligger det mer i at de henvender seg til ulike velgersegmenter enn at de står for forskjellig politikk» (Klassekampen 26.2.19). Flere reagerer også på sakens kostnader for Ap som likestillingsparti. Stortingsrepresentant Ruth Grung sier til Klassekampen (26.2.19):

Likestillingspolitikken er ein grunnplanke for Ap. Den ligg i ryggmergen vår. Eg kan forstå at Giske og andre syns han har blitt hardare råka enn andre, men sett opp imot Ap sin likestillingspolitikk så råkar hans oppførsel Ap ekstra hardt.

I strukturell sexisme-diskursen tegnes det politiske kartet først og fremst opp etter skillelinjen «for eller imot #metoo». Det at mektige menns handlingsrom innskrenkes, regnes som selvfølgelig og positivt. I en kronikk skriver forfatter Ellen Aanesen at det ikke er overraskende at mange menn synes «det er nok kvinnfolkmas nå». Dette skjer regelmessig hver gang kritikk av kvinners «naturlige» underordning kommer til overflaten, skriver hun:

Jada, vi har hørt det, slutt å mase. Nå må vi ta fatt på de viktige sakene igjen. Styre landet, for eksempel. Da kan vi jo ikke unnvære Giske, Tonning Riise og Leirstein, som er så utrolig flinke. Kom igjen, gutta! Skal ikke Giske få gå på bar og danse heller nå! Og ja, avisene elsker det. (Klassekampen 1.3.19)

Giskes tilbakekomst til politikken blir i strukturell sexisme-diskursen forklart med at han blir prioritert fremfor varslerne. Dette regnes som et demokratisk problem, ettersom varslerne blir stående maktesløse tilbake og flere trekker seg ut av politikken. SVs Kari Elisabeth Kaski representerer dette synet når hun i Klassekampen (18.2.19) tar avstand fra «cowboyer og bajaser» i norsk politikk. Namsos-ordfører Arnhild Holstad argumenterer på liknende grunnlag:

Dette handler ikke bare om respekt for varslerne, men om respekt for alle kvinner. Det er ikke greit å behandle kvinner slik han har gjort. Derfor må det ikke være så greit å komme tilbake (Adresseavisen 21.2.19).

De ulike opptegningene av det politiske kartet får konsekvenser for synet på legitim maktkamp, noe som avgjør hvilke «kort» man har lov til å bruke politisk. I strukturell sexisme-diskursen regnes maktkamp om #metoo som selvfølgelig og nødvendig for å endre samfunnet. Heksejakt-diskursen er sterkt kritisk til at #metoo-anklager benyttes i en maktkamp mot Giske. Mange er kritiske til at varslingsinstituttet brukes som våpen i politiske maktkamper, og spesielt at tillitsvalgte i Fagforbundet sendte inn udokumenterte varsler til Arbeiderpartiet. Flere advarer også mot politiske kostnader for partiet av at #metoo-saker diskuteres i offentligheten. For eksempel sier Kjersti Stenseng: «Vi har sett det gjennom de siste årene, at personstrid og negativ oppmerksomhet knyttet til enkeltpolitikere gjør at vi har fått oss en dupp på meningsmålingene» (VG 6.3.19).

Spørsmålet om maktkamp står også sentralt i ny runde- diskursen, men tolkningen av denne maktkampen skiller seg dramatisk fra heksejakt-diskursen. Giske regnes ikke her som et offer for maktkamp, men som en maktspiller som har ødelagt for seg selv. I Klassekampen (26.2.19) omtaler Bjørgulv Braanen Giskes raske kamp om nestledervervet i Trøndelag Ap som et politisk overspill: «Han fikk lillefingeren, men tok hele hånda». Giskes maktspill regnes også som skadelig for partiet. Flere Ap-politikere reagerer på at Giske-saken tar oppmerksomheten bort fra andre politiske saker og engasjementet i partiet. «Nå vil jeg si med trykk: Velgerne er lei av dette. Og partifolk er veldig lei av dette», sier Jonas Gahr Støre til Aftenposten (6.3.19).

Oppsummert ser vi at flere normer settes i spill i den politiske kampen om Giske-saken. For det første skaper de tre diskursene konkurrerende oppfatninger av hvor meningsmotstandere hører hjemme i det politiske landskapet, og dermed tillegger dem meninger de ikke nødvendigvis har. Dette er en spesielt stor kilde til konflikt i en debatt der både å «ikke støtte #metoo» og «bedrive heksejakt på Giske» anses som illegitime posisjoner. For det andre fører kampen om hva slags forbrytelse Giske har begått, og om gyldigheten av å knytte saken opp mot en juridisk standard, til at det blir umulig å enes om legitime sanksjoner. Uansett hvilken eller hvor lang straff det er snakk om, vil den være kontroversiell. For det tredje skaper de ulike diskursene kolliderende forventninger til hva som er legitim politisk maktkamp. Dermed destabiliseres hele grunnlaget for politiske forhandlinger rundt saken. Til slutt skaper diskursen misforståelser om motstanderes grunnlag for sympati i saken, som deltakerne i debatten tolker på grunnlag av sitt eget politiske kart.

Figur 1.

Den politiske slagmarken

Politisk kart

Forbrytelse og straff

Legitim maktkamp?

Sympati

#Metoo-heksejakt på Giske

Høyre– venstreaksen

Giske har sonet nok

Nei.

Giske er offer for maktkamp

Giske

Ny runde i Giskesaken

Politisk talent vs. #metoo-bevegelsen

Politikk handler mer om tillit enn om juss

Ja.

Giske er en maktspiller som har ødelagt for seg selv

Arbeiderpartiet

Nok et utslag av strukturell sexisme

For eller mot #metoo-kampanjen

Politikere kommer for raskt tilbake etter overtredelser

Ja.

Slaget om #metoo er ikke vunnet

Varslerne, trakasserings-utsatte, Sofie, kvinner generelt

Den journalistiske slagmarken

Det høye nivået av politisk anomi rundt Giske-saken setter også sentrale grenser mellom politikk og journalistikk i spill. På den journalistiske slagmarken setter heksejakt-diskursen tydelig agendaen for debatten. Kritikken handler både om hvordan mediene fremstiller Giske-saken, og om samrøre mellom journalister og politikere.

VGs oppslag om dansevideoen og avisens egenevaluering av saken får spesielt mye kritikk basert på heksejakt-diskursen. Flere hevder at VG aldri burde trykket saken. Klassekampen-redaktør Mari Skurdal sier til Dagbladet at videoen i seg selv ikke er nok til å bli omtalt. «Vi hadde en journalist som så hele opptrinnet på Bar Vulkan. Hadde dette vært en metoo-sak, ville vi hatt det i mandagsavisa vår i forrige uke» (Dagbladet 1.3.19). Et sentralt moment i kritikken er at journalisten feilsiterer Sofie, som hevder at hun ikke har sagt «så ble det litt mye». Ifølge heksejakt-diskursen står og faller saken på dette ene sitatet. Professor emeritus Sigurd Allern kritiserer VGs egenevaluering for å unngå spørsmålet om de overhodet hadde en sak.

Forutsetningen for et ja-svar, selv for en avis som nærmest jakter på materiale som kan skandalisere Giske, er at det som skjer kan karakteriseres som utilbørlig og uønsket atferd. VG satset alle kort på en ny metoo-vinkling, men den gikk opp i røyk (Klassekampen 29.3.19).

Saken blir omtalt av flere som et «politisk attentat». Magnus Kjøraas, som var varamedlem i valgkomiteen og støttet Trond Giskes kandidatur, sier følgende til Aftenposten: «VG hadde ikke en sak. Slik det fremstår nå, ser det ut som et politisk attentat. Det var dårlig utført, men det fikk tilsiktet effekt» (Aftenposten 22.3.19). Mange hevder at medienes dekning er samstemt og kampanjepreget. Det diskuteres hvorvidt mediene uforvarende «har latt seg bruke» i saken mot Giske eller om en mektig gruppe politikere og journalister simpelthen «spiller på samme lag». Den sistnevnte tolkningen satte i gang en debatt om relasjoner mellom journalister og Ap-politikere. Heksejakt-diskursen argumenterer på et prinsipielt plan for at samrøre mellom politikere og journalister er skadelig for demokratiet. Et eget spor i Giske-debatten handler om at Hadia Tajik og tidligere DN-journalist Kristian Skard inviterte til «pølsefest» 26. februar der mange journalister og politikere var til stede.1 Blant annet skriver tidligere journalist Øyvind Johnsen:

Pølsefesten illustrerer en utfordring som ikke tas på tilstrekkelig alvor i norsk journalistikk. … [I] slike miljøer av venner og bekjente er risikoen for at politiske interesser og journalistiske interesser fusjonerer, på bekostning av kildekritikk og uavhengighet, ganske åpenbar (Aftenposten 12.3.19).

Heksejakt-diskursens syn på grenseoppgangen mellom politikk og journalistikk skiller seg klart fra begge de to andre diskursene. I ny runde i Giske-saken er det ingen klar enighet om hvorvidt VGs oppslag om dansevideoen var legitim eller ikke. De fleste som kommenterer VG-saken ut fra dette ståstedet, understreker at vinklingen og kildearbeidet er kritikkverdig, men at dette ikke sakens kjerne.

De som støtter publiseringen, argumenterer for at den hadde offentlig interesse fordi den illustrerer Giskes manglende dømmekraft i en kontekst der han søker nye verv. Geir Ramnefjell skriver i Dagbladet (1.3.19):

Da den famøse seks sekunders videoen fra Bar Vulkan ble presentert i en reportasje i VG, overtok den det meste av oppmerksomheten. Siden er det mange som har villet nekte folk å se de to tingene i sammenheng.

Dagsavisens sjefredaktør Eirik Hoff Lysholm siteres i Nationen (29.03.19) på at «[d]et er nemlig mulig å se at VGs sak om Trond Giske hadde store mangler og var høyst kritikkverdig, men samtidig konkludere med at det var legitimt å omtale byturen». De som kritiserer publiseringen, argumenterer for at den undergraver tilliten til pressen og kan ha negative konsekvenser for #metoo. Samfunnsdebattant Aksel Braanen Sterri advarer mot at saken har fått mange til å trekke følgende konklusjon:

Kanskje var varslene mot Giske også fabrikater ment å ta knekken på Giske, ikke resultat av modige kvinner som sa fra om grenseoverskridende atferd. Det er en annen tragisk konsekvens av VGs atferd her (Vårt Land 26.3.19).

Noen frykter at saken også slår tilbake politisk. For eksempel skriver Hans Bårdsgård følgende i Nationen (23.3.19):

Det er en slags pervers rettferdighet i at videosaken under ett ikke lenger er til ugunst for Trond Giske. Han har en bølge av sympati under seg på grunn av saken og fylkesstyrevervet han mistet.

Strukturell sexisme-diskursen understreker det presseetiske prinsippet om at det er medienes plikt å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, og da spesielt kvinneundertrykking. Denne diskursen er også kritisk til VGs metoder, men på et helt annet grunnlag enn heksejakt-diskursen. Det som blir sterkest kritisert, er hvordan journalist Lars Joakim Skarvøy presset på for å få et sitat fra Sofie. Hun forteller TV 2 at journalisten under intervjuet vridde og vrengte på hennes versjon av hendelsen for å få den til å passe inn i en allerede planlagt fortelling: «Jeg opplevde at han ikke hørte på meg. Jeg var fortvilet, og jeg ga opp. Til slutt sa jeg ‘bare skriv hva du vil, for det hjelper uansett ikke hva jeg sier’» (sitert i Dagbladet 23.3.19). Lars West Johnsen i Dagsavisen (26.3.19) kritiserer VG for å bruke Sofies historie som en brikke i sitt eget spill:

Avisas journalister og redaktører mistet av syne det grunnleggende: Å tro på kvinner som ville fortelle om maktmisbruk uten andre bevis enn sin egen stemme og fortelling. Hennes bønn om at historien ikke var sånn, ble avvist. Selve ideen om metoo ble snudd på hodet.

Også VGs egenevaluering av saken møter kritikk basert på strukturell sexisme-diskursen. Flere beskriver VG-rapporten som en nytt overtramp mot Sofie. Som psykologiprofessor Fanny Duckert sier til Aftenposten (29.3.19): «De sier du er et offer og vi synes synd på deg, men de opprettholder samtidig beskyldningen om at hun har sagt noe annet enn det hun selv sier hun har sagt». Sofie selv reagerer sterkt på rapporten, og inkluderer den i sin PFU-klage mot VG. Hun hevder i klagen at hun har blitt brukt av VG og Fagforbundet «til fordel for et politisk spill jeg aldri ville ta del i» (Dagbladet 6.5.19).

Oppsummert bidrar politisk anomi-tilstanden i debatten om Giske-saken til å politisere journalistisk praksis. For det første fører kampen mellom diskurser til at ulike presseetiske prinsipper settes opp mot hverandre, som å være en nøytral observatør i samfunnet, å undersøke om politikere fortjener folkets tillit, og å avdekke kritiske samfunnsforhold. Dermed slites pressen mellom ulike samfunnsoppdrag, noe som fører til konflikter og mistillit. For det andre skaper de kolliderende diskursene grunnleggende ulike tolkninger av medieoppslag om Giske-saken. Spesielt VGs oppslag om dansevideoen blir kritisert fra flere kanter med motstridende syn på hva slags overtramp avisen har begått, og overfor hvem. Dermed blir det også umulig å enes om legitime sanksjoner overfor VG. For det tredje fører de ulike diskursene om #metoo til at folk ser dansevideoen – og dermed VGs motiver for å dekke den – med forskjellige briller, som vi viste innledningsvis. Til slutt får saken reelle, negative konsekvenser for «hovedpersonen» i hver av de tre fortellingene – Giske, Arbeiderpartiet og Sofie, noe som bekrefter og forsterker diskursenes virkelighetsoppfatning. I stedet for å skape økt gjensidig forståelse, bidrar debatten rundt Giske-saken til å forsterke de etablerte frontene.

Figur 2.

Den journalistiske slagmarken

Forhold journalistikk og politikk

Er VG-saken legitim?

Synet på videoen

Offer

#Metoo-heksejakt på Giske

Samrøre mellom politikere og journalister er skadelig for demokratiet

Nei.

Politisk attentat

En uskyldig selfie

Giske

Ny runde i Giske-saken

Medienes mandat er å kritisk undersøke om politikere fortjener folkets tillit

Ja. Offentlig interesse/

Nei. Undergraver tilliten til pressen

Vitner om risikoadferd

Varslerne, Arbeiderpartiet

Nok et utslag av strukturell sexisme

Kvinners stemmer undertrykkes i media og brukes politisk

Nei. Maktmisbruk overfor Sofie

Uten interesse

Sofie

Konklusjon

Game of Trond, eller kampen om Giske-saken, var full av overraskelser med store konsekvenser våren 2019. Da Giske lot seg filme på Bar Vulkan, var han ikke forberedt på at dansen ville skape politisk skandale. Sofie ante ikke at videoen ville ha offentlig interesse. Knut Sandli og Terje Ferstad forutså ikke at bekymringsmeldingene deres ville slå tilbake på dem. VG forventet ikke at reportasjen og egenevalueringen av saken ville bli kritisert fra alle kanter. Folk som uttalte seg om saken i offentligheten, skjønte ikke hvorfor deres motiver ble mistenkeliggjort.

Politisk anomi er en tilstand der uforutsigbarhet råder. Det at dansevideoen kunne vekke så stort engasjement og sette i gang så komplekse konflikter, vitner om at fenomenet #metoo har endret normgrunnlaget for politikk, journalistikk og offentlig debatt. I skrivende stund er det lite som tyder på at konfliktnivået vil senke seg med det første. Sakskomplekset mangler felles normer, både når det gjelder tolkninger av seksuell trakassering, politiske sanksjoner for regelbrudd og presseetiske vurderinger av trakasseringssaker. Mangelen på et felles språk for å snakke om og håndtere dette problemet, gjør det også vanskelig å etablere nye kjøreregler. For å komme dit, er det behov for systematisk forskning på hvordan #metoo har endret norsk politikk og offentlighet.

Referanser

Adresseavisen (2019, 21. februar). «Giske får ny tillit – og støttes av Ottervik».

Aftenposten (2019, 6. mars). «Støre: Velgere og Ap-medlemmer veldig lei Giske-bråket».

Aftenposten (2019, 22. mars). «– Fremstår som et politisk attentat».

Aftenposten (2019, 29. mars). «Knallhard kritikk av VGs metoder».

Aglen, T. S. (2019, 23. mars). «Snublet på målstreken, i sine egne ben». Adresseavisen.

Allern, S. (2019, 29. mars). «Det store tillitsbruddet». Klassekampen.

Arbeiderpartiet 2019. Avsløring av varslersaker. https://www.arbeiderpartiet.no/om/presse/avslutning-av-varslersaker/

Braanen, B. (2019, 26. februar). «I strid med seg selv». Klassekampen.

Bårdsgård, H. (2019, 23. mars). «Tillit, løgn og videotape». Nationen.

Dag og Tid (2019, 1. mars). «Eit spørsmål om tillit».

Dagbladet (2019, 25. februar). «– Det blir maktkamp».

Dagbladet (2019, 1. mars). «– Det ble kanskje klønete».

Dagbladet (2019, 23. mars). «En presseskandale».

Dagbladet (2019, 6. mai). «Giske-saken: Sofie (27) melder VG til PFU».

Dagsavisen (2019, 18. februar). «Giskes kamp».

Dagsavisen (2019, 20. februar). «– Trond Giske er en av de dyktigste politikerne vi har».

Dagsavisen (2019, 15. mars). «Trekker seg etter varsel om Giske».

Jensen, F. B. (2018). Forsvarsministerens tale i Oslo Militære Samfund, 8. januar 2018. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/forsvarsministerens-tale-i-oslo-militare-samfund-8.-januar-2018/id2584171/

Johnsen, L. W. (2019, 26. mars). «Alle skal ned» Dagsavisen.

Johnsen, Øyvind (2019, 12. mars). «Pølsefesten avslørte problematiske vennemiljøer. Hva vil redaktørene gjøre med det?» Aftenposten.

Klassekampen (2019, 18. februar). «Ut mot Giske-comeback».

Klassekampen (2019, 23. februar). «– Det er lett å tenke at det ligger noe politisk bak bekymringsmeldingen din rundt videoen av Trond».

Klassekampen (2019, 26. februar). «Etterlyser leiarskap frå Jonas Gahr Støre».

Laclau, E. og C. Mouffe (2001). Hegemony and Socialist Strategy. Towards a Radical Democratic Politics. London: Verso.

Meland, A. (2019, 22. februar). «Pute-pinlig». VG.

Moe, M. (2019, 6. mars). «Et politisk parti er ingen rettsstat». Vårt Land.

Nationen (2019, 9. februar). «Nationen mener».

Nationen (2019, 29. mars). «Sagt av andre».

nrk. no (2019, 16. mai). «Sofie (27) melder VG til PFU – mener seg brukt i politisk spill».

Orgeret, K. S. (2019). «Profesjonsdilemmaer i den norske #metoo-dekningen». Norsk Medietidsskrift, 26(3): under utgivelse.

Rambøl, A. H. (2019, 23. mars). «Samtykke». Klassekampen.

Ramnefjell, G. (2019, 26. februar). «Strid med ujevne lag». Dagbladet.

Ramnefjell, G. (2019, 1. mars). «Klassekampens år i metootåka». Dagbladet.

Rosengren, M. (2008). Doxologi : En essä om kunskap. Åstorp: Retorikförlaget.

Simonsen, M. (2019, 23. februar). «Det er slutt nå». Dagbladet.

Skartveit, H. (2019, 2. mars). «Giskes heimebane». VG.

Sletteland, A. (2016). The battle over the Israel-Palestine conflict: A study of international political anomie. PhD-avhandling. Oslo: Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

Sletteland, A. (2017). «Som Fanden leser Bibelen». Samtiden, 127(1): 9–15.

Sletteland, A. (2018). «Da metoo kom til Norge. Et ufullendt normskifte mot seksuell trakassering». Tidsskrift for kjønnsforskning, 42(3): 142–161.

Slettholm, A. (2019, 27. februar). «Når de politisk døde våkner». Aftenposten.

Sterri, A. B. (2019, 26. mars). «Konsekvensen for varslerne». Vårt Land.

Ulstein, H. (2019, 27. februar). «De bygger makt. De bygger ikke tillit». Dagsavisen.

VG (2019). «Evaluering av VGs dekning av Trond Giske-videoen». https://vgc.no/vg-2019-evalueringsrapport.pdf

VG (2019, 22. februar). «Ny bekymringsmelding etter video».

VG (2019, 23. februar). «Comeback-kollapsen».

VG (2019, 6. mars). «Ap-fall etter Giskebråk».

Vårt Land (2019, 2. mars). «Giskes risiko-adferd».

Aalborg, B. (2019, 2. mars). «Giskes risiko-adferd». Vårt Land.

Aanesen, E. (2019, 1.mars) «Den reelle skandalen». Klassekampen.

1Skard var med på å avsløre de første #metoo-varslene mot Trond Giske, og sa opp jobben sin i DN da han ble sammen med Tajik i september 2018.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon