Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den katolske overgrepskrisen – feilslått håndtering av et akutt problem

Professor emeritus, Universitetet i Agder

Denne artikkelen redegjør for katolske presters seksuelle mishandling av barn og unge. Overgrepenes omfang, karakter og årsaker vektlegges – samt kirkens uholdbare håndtering av problemet. Krisen har røtter i en kultur hvor vern av kirkens omdømme overskygger hensynet til ofrene. Forsøk på å rydde opp har så langt vært utilstrekkelige.

This essay examines the sexual exploitation of minors by Catholic priests. The range, nature and causes of the abuse are emphasized – as well as the church’s deficient handling of the problem. The crisis is grounded in a culture where protection of the reputation of the church eclipses care for the victims. Efforts to rectify the situation have so far been inadequate.

Et overveldende flertall av dagens katolske prester har aldri begått seksuelle overgrep. Men det finnes en avgrunn mellom overgrepsskandalenes rystende realiteter og Den katolske kirkes strenge seksualmoral – hvor seksuell utfoldelse begrenses til ekteskapet, gjengiftede blir utestengt fra nattverden, og all prevensjon er forbudt. Kirkens behandling av et stort antall saker har dessuten vært skremmende slett. Knapt noen gang har katolisismen opplevd en verre krise.

Denne artikkelen redegjør for tilgjengelig dokumentasjon om den katolske overgrepskrisen. Overgrepenes omfang og karakter, samt krisens årsaker og det katolske lederskapets – inkludert pave Frans’ – håndtering av problemet vektlegges. Framstillingen er oppdatert til medio juli 2019.1

Den pensjonerte pave Benedikt XVI hevdet i en ytring fra april 2019 at overgrepskrisen skyldes en gudløs verden, den seksuelle revolusjonen og en «mental kollaps» frembrakt av 68’ere. Slike synspunkter fungerer tilslørende. Som vi skal se, har krisen først og fremst interne årsaker – den er kirkens eget ansvar.

Krisens omfang – en global utfordring

Oppmerksomheten omkring katolske presters overgrep mot mindreårige, samt kirkeledelsens forsøk på å feie forbrytelsene under teppet, eksploderte i og med Boston Globes avsløringer i 2002.2 Dekningen ble belønnet med Pulitzer-prisen (2003), og skildres på autentisk vis i filmen Spotlight (2015). Historier om omfattende mishandling hadde piplet fram helt siden 1960-tallet, men da lyktes kirken ofte med sin tilsløringsstrategi.3

Pastor John Geoghan, som i løpet av tre tiår misbrukte minst 130 mindreårige gutter, var sentral i Boston Globes dekning. Han ble gang på gang flyttet til nye menigheter hvor overgrepene fortsatte – noe erkebispedømmet Bostons mektige leder, kardinal Bernard Law, både var kjent med og delaktig i. Saken førte til at Law måtte gå av, men han ble raskt kalt til Vatikanet hvor han fikk en rekke viktige embeter. Pastor Geoghan ble i 2002 dømt til ti års fengsel, i august 2003 ble han drept av en medfange.

I kjølvannet av avsløringene i Boston har mange utførlige rapporter blitt lagt fram – stort sett av eksterne instanser, men i noen tilfeller på kirkens initiativ. Da de fleste stammer fra USA, har overgrepskrisen blitt beskrevet som «et amerikansk problem». Etter hvert har imidlertid liknende dokumentasjon fra blant annet Irland, Tyskland, Nederland, Polen, Australia, Chile og Argentina vist at vi her står overfor en global utfordring. Og til tross for et allerede enormt omfang, har vi kanskje bare sett toppen av isfjellet. Mer detaljert informasjon fra kirken i sør kan medføre et skred av nye saker.

Så langt er John Jay College of Criminal Justice sin rapport fra 2004 den grundigste. 85 % av alle amerikanske prester i perioden 1950–2002 dekkes. Konklusjonene er basert på 10 667 troverdige, om enn ikke alltid endelig påviste anklager mot 4392 prester. Dette tilsvarer cirka 4,5 % av det aktive presteskapet. Her må vi dessuten regne med betydelige mørketall. Overgrepsfrekvensen steg i 1960-årene og toppet seg på 70- og 80-tallet, men avtok merkbart etter 1995. Reduksjonen skyldtes delvis nedleggelse av katolske skoler, samt at antallet korgutter og oppslutningen om kirkelige aktiviteter sank. Nærmere 40 % av de tidlige anklagene var kjent av katolske ledere før 1993.

Utredninger fra andre land viser et liknende bilde.4 I en tysk studie fra 2018, angis 3677 overgrep mot primært mindreårige gutter mellom 1946 og 2014, begått av minst 1670 prester. Dokumentasjon fra Australia viser til 4444 saker som involverer mer enn 1880 kirkelig ansatte fra 1980 til 2015. En polsk rapport fra mars 2019 oppgir lavere tall – overgrep mot 625 barn ved 382 prester, men denne rapporten står kirken selv bak. I Nederland regner en utredning fra 2011 med at opp imot 20 000 barn kan ha blitt utsatt for forskjellige typer overgrep i katolske institusjoner mellom 1945 og 1981. Andelen anklagede av den samlede prestestanden varierer fra 3,5 til 7 %. I Norge har tre saker blitt kjent: Biskopen i Trondheim gikk av i 2010 etter å ha tilstått overgrep mot en tiårig korgutt; klagemål fra en prestestudent førte til at en pater midlertidig ble sendt utlands; mens en prest i Bergen i 2014 ble dømt til seks måneders fengsel – derav en måned ubetinget – for seksuell omgang med en 15 år gammel jente.

De irske rapportene er sterk kost. Her dreier det seg ikke kun om seksuelle overgrep, men et bredt spekter av mishandling – også ved nonner – av sårbare barn i institusjoner som Den katolske kirke drev for fellesskapets midler. Overgrepene innbefatter voldelig avstraffelse, påtvunget adoptering av ugifte mødres barn og ubetalt tvangsarbeid. I flere tilfeller ble døde barn lagt i umerkede og anonyme massegraver. Enkelte steder fortsatte mishandlingen fram mot 1980-tallet. Kirken benyttet sin maktposisjon til å tilsløre overgrep og benekte skyld. Krisen i Irland fikk spesielt stor oppmerksomhet fordi den også berørte statlige myndigheter. I 2011 anklaget statsminister Enda Kenny, selv aktiv katolikk, kurien for forsøk på å blokkere offisielle utredninger av problemet. Vatikanet svarte med å kalle hjem den pavelige ambassadøren.

Flere statsadvokatembeter i USA har utredet overgrepssaker. Den detaljerte rapporten fra en storjury nedsatt av statsadvokaten i Pennsylvania om situasjonen i seks av statens bispedømmer fra august 2018, skapte sjokkbølger – på grunn av overgrepenes omfang og skremmende karakter. Ifølge moderate anslag hadde 301 navngitte prester blitt anklaget for mishandling av drøyt 1000 ofre, hovedsakelig mindreårige. En rekke biskoper og flere kardinaler hadde deltatt i tilsløringsoperasjoner. Forbrytelsene fant sted over en periode på 70 år, og de aller fleste av dem er nå juridisk sett foreldet. Den ansvarlige statsadvokaten, Josh Shapiro, slo imidlertid fast at foreldelsesgrensen var problematisk i denne type saker og burde utvides.

Dokumentasjonen viser at overgrepskrisen ikke handler om enkeltstående eller begrensede tilfeller. Her dreier det seg om noe som langt på vei kan betegnes som en destruktiv kultur innenfor deler av det katolske presteskapet.

Mishandlingens karakter – grove forbrytelser

De foreliggende utredningene fokuserer på forbrytelser mot barn og unge under 18 år. Overgrep mot voksne, spesielt ordenssøstre og prestestudenter, blir stort sett utelatt. Beretninger om grov mishandling av nonner har kommet fra flere hold. En indisk biskop ble i april 2019 arrestert for gjentatte voldtekter av lederen for en kvinnelig orden.

Av de snaut 10 700 anklagene som John Jay-rapporten baseres på, handler 81 % om gutter. 50,9 % av disse var mellom 11 og 14 år, mens 6 % var yngre enn sju år. 27,3 % av sakene involverer oralsex, 25,1 % penetrering. Mange prester begikk forskjellige typer overgrep, de færreste nøyde seg med «mildere» ting som berøring på eller under offerets klær. 40,9 % av mishandlingen fant sted i prestens hjem, 16,3 % i kirken, 12,4 % i offerets hjem og 9,8 % i en bil. Flere overgripere hadde nære bånd til ofrene og deres familier. Bygging av tillitsforhold til foreldre, ofte i sårbare situasjoner, ga tilgang til sex med barna. I Pennsylvania-rapporten omtales overgrep mot en jente på 18 måneder. En prest misbrukte jevnlig fem søstre, han oppbevarte også prøver av ofrenes urin, menstruasjonsblod og kjønnshår. En sju år gammel jente ble voldtatt av en sykehuskapellan mens hun var innlagt for å fjerne mandlene.

Flere graverende enkelttilfeller har blitt avdekket: I 2007 begikk den polske 13-åringen Bartek Obloj selvmord. I et etterlatt brev anga han årelang mishandling ved stedets sokneprest som årsak. Soknepresten rakk å forrette i Barteks begravelse før han ble videresendt til en annen menighet. Den tyske presten Peter Hullermann hadde erkjent en rekke overgrep mot mindreårige og ble dømt for dette i 1986. Men helt til han ble fratatt presteembetet i 2010, fikk han oppgaver som innebar kontakt med barn. Det skjedde blant annet i erkestiftet München Freising mens Joseph Ratzinger, seinere pave Benedikt XVI, var erkebiskop. Pavelig nuntius i Den dominikanske republikk, Jozef Wesolowski, ble i 2013 etterforsket for en serie overgrep mot mindreårige, primært fattige gatebarn. Enorme mengder med barnepornografi ble funnet på prelatens PCer. Rett før tiltale forelå, ble Wesolowski tilbakekalt til Vatikanet hvor han døde i august 2015.

John Jay-rapporten beskriver også overgriperne. 68 % av de snaut 4400 anklagede prestene ble ordinert mellom 1950 og 1979. 40 % var mellom 30 og 39 år da den første forbrytelsen ble begått. De fleste hadde underordnede stillinger, men mishandling foregikk helt til topps i det kirkelige hierarkiet. Nærmere halvparten av prestene hadde flere ofre, cirka 4 % av dem forgrep seg på mer enn ti barn og unge. 19 % hadde alkoholproblemer, i enkelte tilfeller inngikk narkotiske stoffer. Det finnes videre eksempler på HIV-positive overgripere. 7 % av prestene oppgir at de selv hadde vært utsatt for mishandling. Psykiske problemer og ensomhet var ofte utløsende faktorer.

Overgrepene har blitt omtalt som «småtafsing». Dokumentasjonen tilsier at vi her står overfor alvorlige forbrytelser, med tragiske følger for ofrene.

Overgrepenes årsaker – interne forhold

Flere årsaksforhold har blitt diskutert – også i en ny, delvis kontroversiell rapport fra John Jay College (2011). Konservative katolikker trekker ofte fram homofili som et avgjørende moment. Det homofile innslaget innenfor det katolske presteskapet har økt. Men da dette skjedde etter overgrepskrisens kulminasjon, og mange overgripere hadde ofre av begge kjønn, benekter John Jay II at det finnes en entydig sammenheng her. Heller ikke pedofili, som psykiatrisk diagnose, synes å være en hovedårsak. Selv om pedofile tilbøyeligheter utvilsomt inngår i bildet, forgrep flere gjerningsmenn seg også på voksne. Mishandlingen framstår mer som crimes of opportunity enn resultat av seksuell legning.

Blant liberale katolikker blir sølibatet betraktet som en sentral faktor. Nok en gang avviser John Jay II at det foreligger en klar årsakssammenheng. Mot dette kan det innvendes at presters ensomhet og sosiale isolasjon, som øker på grunn av sølibatet, har ført til mishandling. Det synes videre klart at et sølibatært liv ikke bidrar til seksuell modenhet. Denne ordningen er for øvrig ikke knyttet til et katolsk dogme, men fikk først gjennomslag utenfor klostrene på Det andre laterankonsil i 1139. Og da spilte økonomiske hensyn en rolle; kirkeledelsen ville forhindre at biskopers familie stakk av med arven. Også når sølibatet fastholdes i dag, har økonomi betydning: Kirken er ikke i stand til å gi prester med familie en lønn de kan leve av. Pave Frans vil bevare det obligatoriske sølibatet, selv om undersøkelser tyder på at dette påbudet kun blir overholdt konsekvent av halvparten av den katolske prestestanden.5

Da det gikk lang tid før overgrepsproblematikken ble et tema i presteutdannelsen, har den ikke demmet opp for mishandling. Katolske prester har dessuten hatt – og har flere steder fremdeles – stor autoritet. Dette gjør det svært vanskelig å anklage en geistlig for seksuelle forbrytelser. Presten konstrueres gjerne som en avholdt, men myndig far innenfor en tett sammenvevd familie som lever i et fiendtlig nabolag. Overgrepsofre sier at de ikke maktet å nekte «faderen» noe. Dette er også en grunn til at mange anklager ble framsatt seint. Her skimter vi Den katolske kirkes klerikalistiske eller sterkt prestesentrerte kultur. Gjennom tanken om at ordinasjonen meddeler en character indelebilis, «uutslettelig karakter», får skjelningen mellom prester og leke et ontologisk fundament. Klerikalismen synes å stå spesielt sterkt innenfor yngre prestegenerasjoner.

Andre forklaringsmodeller framhever overgrepskrisens institusjonelle og strukturelle rammer. For konservative katolikker har kirkens sterkt hierarkiske struktur guddommelig autoritet. 6 Hierarkiets primære røtter er imidlertid av verdslig-politisk art, med vekt på 1700-tallets europeiske hoffkultur og det postkonstantinske keiserriket: Paven er Vatikanstatens «suverene monark», kardinalene er kirkens «prinser», biskopene omtales som «prelater», mens «kurie» betyr hoff. Her blir lekfolket – framfor alt kvinnene – tildelt en marginal rolle. Aldrende sølibatære herrer bestemmer det meste, også med tanke på katolikkers seksualliv. Få kirker opererer med en så begrenset «demokratisk kontroll», og enda færre tilbyr kvinner så smalt armslag. Dermed avskjærer en seg fra erfaringer om hva livet i dagens verden krever. Den hierarkiske strukturen stammer fra en tid da Den katolske kirke var en politisk stormakt. Det er ikke lenger tilfellet. Utdaterte ordninger blir likevel opprettholdt, ofte på parodisk vis.

Rett etter at Frans ble valgt til pave i 2013, startet han arbeidet med en kuriereform. Denne prosessen har så langt ført til svært lite. Men nå skal reformer være underveis. Dette kan bli et framskritt, forutsatt at endringene konkretiserer pavens kritikk av den klerikalistiske kulturen hvor prestestanden og biskopene blir herskere i stedet for fellesskapets tjenere. Lekkasjer tyder imidlertid på at tiltakene nok en gang stopper opp på halvveien. Det sies for eksempel ikke noe om behovet for å reformere det monarkiske og «ufeilbarlige» paveembetet, maktpyramidens topp.

Siden 1800-tallet har den hierarkiske strukturen gjerne gått hånd i hånd med en retorikk om den moderne verdens forderv.7 Den katolske kirke beskrev seg lenge som societas perfecta, et perfekt samfunn uten behov for eksterne korrektiver. En krevde også strafferettslig immunitet for prester og biskoper. Forestillinger om en katolsk moralsk overlegenhet og tilløp til fristilling fra fellesskapets moral fulgte med på lasset. Slike holdninger avspeiles i motviljen mot å anmelde mishandling til påtalemyndighetene, samt ambisjonen om å rydde opp i overgrepsskandalene på egen hånd. Som vi skal se, er dette blindspor som har gjort krisen mer akutt.

I Benedikt XVIs pontifikat var utfall mot modernitet, «sekularisme» og «relativismens diktatur» en rød tråd. Dette gjenlyder i det innledningsvis nevnte skrivet hvor forrige pave gir verden skylden for overgrepskrisen. Kun ett internt moment anføres: Det andre vatikankonsil (1962–65), katolisismens eneste offisielle moderniseringsframstøt i nyere tid – som førte til påkrevde, men nå stort sett parkerte reformer.8 Konservative katolikker resirkulerer Ratzingers argumentasjon. Slike avsporinger hindrer reell opprydding. I foreliggende dokumentasjon er det knapt noe som tyder på at krisen er skapt av eksterne forhold. Her er interne faktorer – som tilsløringskulturen og begrenset vilje til selvkritikk, klerikalismen og den hierarkiske strukturen – hovedårsakene.

Kirkeledelsens håndtering – tilsløring og fornektelse

Først noen merknader om den historiske og rettslige bakgrunnen. Helt fram til 1900-tallet forfektet Den katolske kirke det som nå kalles nulltoleranse. Bestemmelser fra det 12. århundre tilsa at prester som begikk overgrep, skulle fratas embetet og overlates til myndighetene for avstraffelse. Denne praksisen ble brutt av pave Pius XIs dekret Crimen sollicitationis fra 1922. Her ble det, med basis i en pontifical secret, slått fast at all misbruk av barn skulle behandles med «permanent taushet». Johannes Paul II innførte en femårig begrensningsklausul, som i sak innebar at rettslige tiltak mot overgripere vanskelig kunne iverksettes. Forordningen om overgrep i gjeldende katolsk kirkerett framstår som vag:

A cleric who … has committed an offense against the sixth commandment … with a minor below the age of sixteen years, is to be punished with just penalties, not excluding dismissal from the clerical state if the case so warrants (kanon 1395, § 2).

Så til den pågående overgrepskrisen. Det katolske lederskapet, nasjonalt og innenfor kurien, insisterte lenge på at kirken skulle håndtere problemene selv. Denne feilslutningen ble fastholdt helt fram til cirka 2010. Forankret i «den pavelige hemmeligheten» og Crimen sollicitationis, samt et overordnet ønske om å beskytte kirkens omdømme, vokste en hemmelighetskultur fram hvor også grove eksempler på mishandling ble tilslørt. Beretninger fra overgrepsofre, medieoppslag, Pennsylvania-storjuryens utredning og annen dokumentasjon viser hva denne strategien medførte i praksis.

Flere varslere forteller at de ble møtt med mistro, press og trusler når de forsøkte å få kirkeledelsen til å gripe inn. Noen ganger ble høyt gasjerte advokater brukt. Ledelsen appellerte også til kirkelig lojalitet, en fundamental katolsk dyd. Kirkens anseelse veide tyngre enn hensynet til ofrene, som ofte ble påført varige psykiske lidelser. Overgrep ble i økende grad rapportert til Vatikanet, men her ble mange saker liggende ubehandlet. Strategien besto lenge i å feie ugjerningene under teppet. Skyldige prester ble gang på gang ekspedert videre til nye menigheter hvor misbruket fortsatte, i beste fall etter et kjapt «avvenningskurs». Gjerningsmenn ble bare unntaksvis politianmeldt. Mishandling ble ikke betraktet som en forbrytelse, men som en synd hvor tilgivelse er mulig.

Mange alvorlige overgrep skjedde under Johannes Paul IIs regime fra 1978 til 2005. Han ble jevnlig informert og reagerte på ukulturen med avsky, men fulgte sjelden opp med konkrete tiltak. Det skyldtes blant annet et idealiserende, «heroisk» syn på presteembetet. Forestillingen om prestens «uutslettelige karakter» bidro dessuten til at det ble komplisert å frata geistlige embetene deres. Et eksempel er meksikaneren Marcial Maciel Degollado, grunnlegger av presteordenen Legion of Christ og lekbevegelsen Regnum Christi, og nær knyttet til Johannes Paul II. Maciel var en notorisk overgriper gjennom flere tiår, far til minst seks barn og trolig rusavhengig. Paven kjente til problemene, men foretok seg lite. Maciel ble først fradømt presteembetet i 2006.

Da etterfølgeren Benedikt XVI var Troskongregasjonens prefekt (1981–2005), fungerte denne mektige instansen som en flaskehals i behandlingen av overgrepssaker. Prefekten delte Johannes Paul IIs avsky mot ugjerningene, men forordnet i et hemmeligstemplet skriv fra mai 2001 at alle anklager skulle gå til kurien og ikke til politiet. Benedikt XVI synes ikke å ha forstått krisens alvor før i 2010, etter at flere rystende rapporter fra Irland hadde blitt publisert. Samme år avfeide dekanen for kardinalkollegiet, Angelo Sodano, overgrepsanklagene som «sladderhistorier».

39 amerikanske biskoper har så langt gått av, som regel for å ha skjult mishandling. Ni kardinaler har blitt tvunget til å gjøre det samme: Hans Hermann Groër i Wien, Keith O’Brien i Edinburgh, Theodore McCarrick i Washington DC og George Pell i Sidney på grunn av egne overgrep; Bernard Law i Boston, Roger Mahoney i Los Angeles, Donald Wuerl i Washinton DC (delvis), Ricardo Ezzati i Santiago de Chile og Philippe Barbarin i Lyon for tilsløring av misbruk. Flere biskoper og Barbarin har blitt domfelt for å ha dekket overgripere. Pell, en av pave Frans’ nærmeste medarbeidere, ble i mars 2019 dømt til seks års fengsel i to overgrepssaker – dommen ble anket. Av alle disse har kun McCarrick og et fåtall biskoper blitt fratatt embetet, de fleste har beholdt titlene sine etter fratredelsen. McCarricks tap av embetet kom først i februar 2019, selv om Vatikanet lenge hadde visst om anklagene mot ham. Mange av de nevnte kirkelederne har en konservativ profil.

I USA har overgrepskrisen kostet Den katolske kirke nærmere 3,5 milliarder dollar. Pengene ble lenge brukt til å kjøpe overgrepsofres taushet, seinere har økonomisk kompensasjon vært hovedformålet. 19 bispedømmer – inkludert fire erkebispeseter – og katolske ordener har slått seg konkurs på grunn av de enorme utbetalingene. Nå meldes det om erstatningssøksmål mot en finansielt sårbar kurie.

Sakte, men relativt sikkert har kirkens respons på overgrepskrisen blitt endret, om enn ikke avløst av en fullgod praksis. Allerede i 2002 vedtok de amerikanske biskopene et konstruktivt Charter for the Protection of Children and Young People. Den tyske bispekonferansen har også kommet med viktige innspill. I begge tilfeller er omsorg for ofrene et hovedpoeng, mens erkjennelsen av egne feil ikke er like merkbar. Siden Benedikt XVIs brev til irske katolikker av 19. mars 2010, har pavelige beklagelser av overgrepene utvilsomt vært ekte. Men selvkritikk sitter fortsatt langt inne. Forventningene om faktisk nulltoleranse har ikke blitt innfridd. Og kurien forblir en bremsekloss.

Pave Frans – bedring uten løsning

Frans er fremdeles populær her til lands, ikke minst i ukritiske medier. Annensteds har uklar håndtering av overgrepskrisen ført til synkende oppslutning. Ifølge en undersøkelse fra Pew Research (oktober 2018) mener kun 31 % av USAs katolikker at Frans gjør en «god» eller «utmerket» jobb, en nedgang på 23 % fra 2014. Samtidig viser en survey fra Gallup (mars 2019) at 37 % av kirkens medlemmer har vurdert utmelding, igjen på grunn av overgrepsproblematikken. Kritiske holdninger har dessuten lenge kommet fram i Tyskland, ofte blant «sentrumskatolikker» og ikke som en reaksjonær opposisjon mot paven.

Også tilhengere av Frans medgir at det tok for lang tid før han innså krisens rekkevidde, det skjedde først i 2018. Pavens i hovedtrekk konservative teologi synes å ha skygget for realitetene. I et intervju med den italienske avisen Corriere della Sera 5. mars 2014, utalte han følgende:

Den katolske kirke er trolig den eneste institusjonen som har konfrontert [overgrepene] med transparens og ansvarlighet. Ingen andre har gjort så mye. Likevel er det bare kirken som blir angrepet.

Slike synspunkter har dukket opp jevnlig. De er identiske med konservative katolikkers forsøk på å bortforklare krisen.

Det finnes videre saker som svekker omdømmet til Frans på dette feltet. Argentinske ofre sier at de ikke ble tatt på alvor når de varslet daværende kardinal Bergoglio om mishandling. Begrunnede anklager mot chilenske biskoper – inkludert favoritten Juan Barros – for å ha skjult overgrep, ble lenge bagatellisert. Erkebiskop Carlo Viganòs utspill fra august 2018, hvor paven bes om å abdisere fordi han skal ha neglisjert Benedikt XVIs tiltak mot kardinal Theodore McCarrick, inngår sannsynligvis i en reaksjonær konspirasjon. Viganò hevder imidlertid at han allerede i juni 2013 informerte om tiltakene fra 2008, mens Frans sier at han fikk høre om dette på et seint stadium. Ellers har George Pell og chileneren Javier Errazuriz trådt ut av det innflytelsesrike Council of cardinals på grunn av overgrepssaker, uten å miste sine høye titler.9 Et brev fra paven til verdens katolikker av 20. august 2018, inneholder sterke og genuine beklagelser i forhold til krisen, men knapt noen konkrete tiltak. Han nøyer seg med gjentatte oppfordringer til «faste og bønn» – ett av flere eksempler på at Frans snakker mer enn han handler.

Hva så med det såkalte «overgrepstoppmøtet» 21.–24. februar 2019? På pavens innkalling dro vel 200 katolske ledere fra hele verden til Vatikanet for å diskutere kirkens krise og, om mulig, gjenvinne noe av dens troverdighet. Enkelte ofre ble hørt, men de fleste måtte stå utenfor på Petersplassen. Et ønske om å få Frans i tale, ble avslått. Det vakte for øvrig oppsikt da den tyske kardinalen Reinhard Marx avslørte at arkiver med materiale om innmeldt mishandling hadde blitt slettet, i Vatikanet så vel som i hans hjemland.

Paven åpnet møtet med en kort hilsen hvor han sa at kirken måtte – og ville – ta et oppgjør med den «djevelske ondskapen» som hadde forårsaket krisen. Dette løftet ble knapt innfridd, drøftingene endte med påfallende få tiltak. Kun en håndbok om biskopenes behandling av overgrep og skjerpet lovgivning i Vatikanstaten, hvor det nesten ikke bor barn, ble lansert. I en 1,5 timers avslutningstale oppholdt Frans seg lenge ved at mishandling også forekommer andre steder, til dels i større grad enn innenfor kirken. Samtidig var konkrete virkemidler nok en gang nærmest fraværende. «Nulltoleranse» kan være innen rekkevidde med sikte på framtidige overgrep, men neppe overfor kirkeledere som har skjult slike handlinger. Selv om «toppmøtet» ikke kan ikke avfeies som en flopp, var skuffelsen stor – spesielt blant ofrene. I et intervju med The Guardian 24. februar 2014, uttalte Anne Barrett Doyle fra BishopAccountability.org at pavens tale var full av «recycled rhetoric» som hadde «undone the tiny bit of progress that possibly was achieved».

Her bevilger jeg meg et hjertesukk: I en melding som sirkulerte i mange norske medier rett etter møtets slutt, omtalte NTB de nokså vage momentene Frans la fram «for refleksjon» i avslutningstalen som en «21 punkts handlingsplan». Særlig mye lenger bort fra de faktiske forhold er det vrient å komme.

Først i et apostolisk brev av 7. mai 2019, ble regler for hvordan overgrepssaker skal håndteres lagt fram. Jeg kan ikke gå inn på skrivets innhold i detalj. På noen områder er det et framskritt, men de konkrete tiltakene forblir mangelfulle: Paven angir ingen straffereaksjoner mot brudd på bestemmelsene; det stadfestes ikke at alle skyldige overgripere vil bli permanent utelukket fra embetet; universelle regler for overlating av saker til påtalemyndighetene savnes. Det er altså fortsatt et stykke vei å gå før målet om nulltoleranse har blitt realisert.

Paver har enorm makt. De er «ufeilbarlige» kirkeledere, suverene monarker og kan fatte beslutninger egenhendig. Frans har profilert seg som en pastoral og folkelig leder. Det er bra, men ikke tilstrekkelig til å snu en institusjon med 1,3 milliarder medlemmer. Slikt krever radikale strukturreformer. Selv om dagens pave har de beste intensjoner, skorter det på internt gjennomslag og organisatorisk kløkt. For ham synes overgrepskrisen i større grad å være en mentalitetsbestemt enn en strukturell utfordring. Frans er neppe redningen for en kriserammet kirke.

Alt i alt snubler den katolske kirke seg framover mot en holdbar respons på overgrepskrisen. Benedikt XVI legger skylden på verden. Men foreliggende dokumentasjon og framstillingen ovenfor viser at eksterne faktorer spiller en marginal rolle her. Kirken må selv ta ansvar for tragedien. Og det må skje på troverdig vis, gjennom konkrete tiltak.

Blant aktuelle strakstiltak nevnes følgende: Alle saker må politianmeldes; geistlige som er troverdig anklaget for misbruk bør i hovedsak navngis; ledere som har skjult overgrep må fratas titler og verdighet; og kontrollorganer med brei lek deltakelse må opprettes. Viktigst er det at ofrene blir hørt og får tilbud om tjenlige hjelpeprogrammer.

På lengre sikt må lover mot mishandling tas inn i kirkeretten – den dekker det meste, men ikke overgrepskrisens realiteter; presteutdannelsen må revideres; sølibatet gjøres frivillig; den hierarkiske strukturen må nedbygges; og lekfolkets innflytelse styrkes.

Referanser

Benedict XVI – note on the abuse crisis. (April 2019). https://www.catholicnewsagency.com/news/full-text-of-benedict-xvi-the-church-and-the-scandal-of-sexual-abuse-59639 [nedlastet 25.04.19].

Betrayal: The Crisis in the Catholic Church, by the Investigative Staff of the Boston Globe. (2002). Boston: Little, Brown and Co.

Cozzens, D. (2004). Sacred Silence: Denial and the Crisis in the Church. Collegeville: Liturgical Press.

Ireland – The Commission to Inquire into Child Abuse. (2009). Final Report . http://www. childabusecommission.ie [En redegjørelse i fem bind, nedlastet 04.06.19].

Pennsylvania Attorney General. (August 2018). Diocese Victims Report. https://www. attorneygeneral.gov/report [rapporten og annet relatert materiale; nedlastet 23.04.19].

Podles, L. (2008). Sacrilege: Sexual Abuse in the Catholic Church. Baltimore: Crossland.

Pope Francis. (20. august 2018). Letter … to the People of God (on sexual abuse). http://w2.vatican. va/content/francesco/en/letters/2018/documents/papa-francesco_20180820_lettera-popolo-didio.html [nedlastet 23.04.19].

Pope Francis. (7. mai 2019). Motu proprio – Vos estis lux mundi. https://w2.vatican.va/content/francesco/en/motu_proprio/documents/papa-francesco-motu-proprio-20190507_vos-estis-lux-mundi.html [nedlastet 13.05.19].

Sipe, R. (2003). Celibacy in Crisis: A Secret World Revisited. New York: Routledge.

Sipe, R., T. Doyle og P. Wall. (2016). Sex, Priests, and Secret Codes: The Catholic Church's Trail of Sexual Abuse. Los Angeles: Volt Press.

Tjørhom, O. (2014). Fornyelsen som forsvant: Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag. Oslo: Cappelen Akademisk.

United States Conference of Catholic Bishops. (2002). Charter for the Protection of Children and Young People. http://www.usccb.org/ issues-and-action/child-and-youth-protection/ charter.cfm [rapporten med seinere oppdatering etc.; nedlastet 25.04.19].

1For å unngå et mylder av henvisninger, har jeg i det følgende valgt å angi nettreferansene til rapporter om overgrep, pavelige dokumenter etc. i litteratur-/referanselisten – uten å dublere i fotnoter. Når jeg avstår fra henvisninger, baseres framstillingen primært på informasjon fra media. Jf. særlig de amerikanske tidsskriftene America og National Catholic Reporter, samt det tyske Publik-Forum (som alle har nettsider).
2Se oppsummering av dekningen i Betrayal (2002).
3Mht. generell litteratur om overgrepskrisen, jf. Cozzens (2004); Sipe, Doyle og Wall (2016); og Podles (2008).
4I dette avsnittet baserer jeg meg på informasjon fra media, spesielt America og National Catholic Reporter.
5Jf. Sipe (2003).
6Til den hierarkiske strukturen og de følgende punktene, se Tjørhom (2014).
7Pius X og hans encyklika Pascendi Dominici gregis fra 1907 er eksempler på den massive pavelige antimoderniteten.
8Konsilets revolusjonerende fornyelse og dets kranke skjebne i ettertid drøftes i Tjørhom (2014).
9I et intervju med meksikansk TV 28 mai 2019, forsvarte paven sin håndtering av overgrepskrisen. Men utsagn fra bl.a. medarbeidere av McCarrick, tyder på at flere åpne spørsmål gjenstår. Frans har ikke maktet å gjendrive anklagene om mangelfull håndtering av overgrepskrisen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon