Terje Tvedts Det internasjonale gjennombruddet: Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat (Dreyer Forlag, 2017) har siden utgivelsen vakt omfattende debatt. Tvedts forsøk på å skrive en offentlig mentalitetshistorie som kobler sammen vekselvirkningene mellom norsk bistandspolitikk og norsk innvandrings- og integreringspolitikk siden 1960-tallet karakteriseres imidlertid av en hang til polemiske formuleringer, retoriske lettvintheter og uklar begrepsbruk. Boken har en slurvete omgang med både relevant statistikk og sekundærreferanser som gjør den til et problematisk bidrag til forskningen på norsk samtidshistorie. Tvedts bok vil nok ikke bli stående som et standardverk på dette feltet. Dens salgssuksess er snarere et symptom på en manglende interesse for fakta, kunnskap og nyanserte fremstillinger som i økende grad karakteriserer norsk offentlighet og innvandringsdebatt i høyrepopulismens tid, og som nå også har fått en akademisk målbærer. I denne artikkelen har vi som formål å komplementere kritikken mot Tvedts bok, særlig fremstillingen i kapittel 5 «Da Islam kom til Norge».