Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fra internasjonalisering til mangfold1

Professor i juss, Universitetet i Oslo
Stipendiat i sosialantroplogi, Universitetet i Oslo
Professor i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo
Førsteamanuensis i Ibsen-studier, Universitetet i Oslo
Førsteamanuensis i mekanikk, Universitetet i Oslo

Internasjonalisering kan bli medisin for å heve kvaliteten i norsk forskning og formidling, men for å lykkes må vi omfavne mangfold.

I «Internasjonalisering nå!» feller Knutsen og Wig (2018) en forfriskende dom over internasjonalisering i norsk akademia. Hovedproblemet, påpeker de, er ikke at det er for mye internasjonalisering som «tømmer» norsk forskning for samfunnsnytten, tvert imot. Manglende internasjonalisering er hovedtrusselen. Ifølge forfatterne hever publisering i gode internasjonale tidsskrifter og økt internasjonal rekruttering forskningskvaliteten, uavhengig av forskningsfelt. Homogene miljøer som følge av internrekrutteringen gjør forskningsmiljøene svakere, reduserer kvaliteten på forskningen på lang sikt og svekker formidling og undervisning.

På den ene siden ønsker vi Knutsen og Wigs klarttalende forsøk på å snu debatten velkommen. Vi setter riktignok spørsmålstegn ved om det faktisk har blitt en betydelig økning i andel utenlandske forskere (jf. Collett 2016). Norge er langt fra å være verdensmester når det gjelder andelen utenlandske forskere (se Langford 2018). I stedet får Sveits denne æren, med 57 % utenlandske forskere (Guthrie, Lichten, Corbett og Wooding 2014: 7). Sveits er samtidig ett av få land i Europa som har utdanningsinstitusjoner som ligger helt i verdenseliten. I 2014 hadde Norge bare 25 % utenlandske forskere, og vi ligger bak mange av landene vi liker å sammenligne oss med innen forskning: Canada (47 %), Australia (45 %), USA (38 %), Sverige (38 %) og Storbritannia (33 %). Dessverre dukker ikke disse tallene opp i kritikken mot internasjonalisering i akademia, som i stedet bygges på et under-kontekstualisert tall fra 2012 (se Østerud 2017).

Mangelen på komparative perspektiver blir enda mer iøynefallende når man ser på hvor i forskningssektoren utenlandske forskere vandrer inn. Paradokset i debatten er at kritikken av internasjonaliseringen kommer fra de fagene med lavest andel utenlandske forskere (Langford mfl. 2017). I humaniora og samfunnsvitenskap hadde i 2016 bare 20–30 % av stipendiatene utenlandsk bakgrunn (Kunnskapsdepartementet 2017), og av alle forskningsansatte inkludert de fast ansatte bare mellom 10 og 20 % internasjonale forskere (Gunnes mfl. 2017). Ut fra disse tallene kan man sympatisere med Knutsen og Wigs påstand om at en del fagmiljøer fortsatt er for lukkede og tilpasser forskningstema og ansettelsesprosesser til å primært gagne interne kandidater. Dette har blitt et velkjent problem i akademia i Norden, der habilitetsspørsmål i rekrutteringsprosesser fortsatt er gjenstand for debatt, selv om det har blitt en forbedring (se Tønnesen 2018; Åmås 2018).

Knutsen og Wig ser også den positive siden av det moderate inntoget av utenlandske forskere. De bidrar til norsk forskning med nye temaer og språkkunnskap samt teoretisk og metodisk kompetanse. Det er derfor to av de tre ledende globale rangeringer av universiteter vekter antallet internasjonale forskere.2 Noen av de mest oppsiktsvekkende sidene i debatten har vært spørsmålet om hvorvidt kun nordmenn sitter med den nødvendige kompetansen til å forske på norske emner, og insinuasjoner om at internasjonale forskere ikke klarer å lære seg norsk godt nok til å undervise. Men det er ingen – og det skulle bare mangle – som har spurt om norske forskere har nok kompetanse om, for å nevne to tilfeldige eksempler, nordamerikansk politikk eller kinesisk historie, eller om de kan engelsk eller kinesisk godt nok. Vi er opptatt av å synliggjøre at faglige kompetanser, herunder språk, kan tilegnes av hver enkelt forsker uansett nasjonalitet, og at det kun er kompetanse og ikke nasjonalitet som skal telle når en forsker ansettes på et universitet.

I tillegg til dette ønsker vi å understreke viktigheten av Knutsen og Wigs poeng om betydningen av forskningsformidling i den norske offentligheten. Dersom forskningsformidlingen blir preget av middelmådig forskning eller introverte perspektiver, kan det føre til at politikere får anbefalinger som på sikt skader norsk forskningskvalitet, studenter med utdaterte tankemodeller og analytiske verktøy, og i siste konsekvens en befolkning med svakere kunnskap. Forum for internasjonale forskere (FIRO), som vi har vært med på å stifte, har etterlyst en forskningsbasert debatt om utenlandske forskere og hvordan disse bidrar i norsk akademia. Universitetspolitikk i Norge har nemlig dessverre blitt preget av lav terskel for synsing. For eksempel påsto Øyvind Østerud i et innlegg i Aftenposten i 2017 at utenlandske forskere ikke tar sin del av ansvaret for forskningsformidling i den norske offentligheten.3 Statistikk fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo viser derimot at utlendinger ikke ligger langt bak sine norske kolleger (Langford mfl. 2017). I stedet er hovedutfordringen at de fleste forskere – både norske og utenlandske – ikke tør eller ønsker å formidle sine resultater eller faglig-baserte perspektiver i media. Et fåtall av forskerne står derfor for mesteparten av formidlingen (Svendsen 2018; Stølen og Gornitzka 2017; Kierulf 2017). At Knutsen og Wig forsøker å bygge opp en forskningsbasert analyse, finner vi derfor svært tilfredsstillende.

Samtidig mener vi at Knutsen og Wigs ensporede fokus på internasjonal publisering og internasjonalisering trenger noen nyanseringer og komplementære perspektiver.

Se til Norge (og Sveits)

For en del lesere, både norske og utenlandske, kan forfatters kompromissløse fokus på publisering i internasjonale topptidsskrifter være provoserende, selv om dette i dag er internasjonalt anerkjent som et tegn på forskningskvalitet. I enkelte fagfelt kan man også argumentere for at forskningsfronten foregår på norsk (se Allern 2017). Fag som juss og sosialarbeid peker seg særlig ut ved at de tar delvis utgangspunkt i norske forhold. Dessuten spiller faglige debatter på norsk en viktig rolle, og kan gi rom for dypere eller andre analyser av noen typer problemstillinger. Kunnskap henger delvis sammen med språk, og heller ikke alle utenlandske forskere mener at engelsk dominans innen akademisk publisering alltid er et gode. Noen av oss er også kritiske til et ensidig fokus på kvantitativ måling av publisering. DORA-erklæringen – signert av flere norske universiteter og Forskningsrådet – anbefaler en mer mangfoldig og helhetlig tilnærming til evaluering av forskningskvalitet.4

Vi mener at norsk som formidlingsspråk, og dermed også undervisningsspråk, er viktig for å skape et mer inkluderende akademia. Vår erfaring er at det er veldig viktig å møte alle studenter på et språk de kjenner i starten av studiene, for å lette overgangen fra videregående skole til universitet. Dette gjelder kanskje spesielt studenter med en flerkulturell bakgrunn som allerede forholder seg til flere språk i hverdagen, samt studenter som kommer fra familier med begrenset akademisk bakgrunn. Det stemmer ikke at utenlandske forskere ikke ser betydningen av norsk språk; mange både underviser og veileder på norsk. Heller enn å svekke undervisningen, kan utlendingers erfaring med å være i et fremmed miljø, med alle kulturelle og språklige utfordringer dette byr på, bidra til å hjelpe mange studenter. Det er viktig å huske at internasjonalisering i akademia var opprinnelig et prosjekt som handlet om utveksling og samarbeid på tvers av kulturer (Knight og de Wilt 2018).

Samtidig kan man spørre om Knutsen og Wig er for snevre i sin definisjon av kvaliteten i en internasjonal sammenheng. Publisering i internasjonale topptidsskrifter er essensielt, men det er også andre indikatorer på et fremragende forskningsmiljø (Proctor og Rumbley 2018). QS-rangeringen av universiteter vekter også andre indikatorer, som siteringer, forholdstall mellom lærere og studenter samt omdømme blant arbeidsgivere og antallet internasjonale studenter. I tillegg inkluderer Times Higher Education-indeksen undervisningskvalitet og innovasjon, mens Shanghai vekter særlig antall siteringer.5 Selvfølgelig er det mye i disse indeksene man kan kritisere,6 men de gir et bredere og mer ambisiøst perspektiv på kvalitet enn publisering i topptidsskrifter.

Det er interessant å spørre hvorfor et land som Sveits gjør det så bra i alle disse indeksene – det eneste landet utenfor USA og Storbritannia som regelmessig har universiteter inne på topp 20-listen og selv er med innen topp 10.7 En av grunnene til dette er at Sveits ikke bare har fokusert på internasjonal publisering, men også satser på gjennombrudd innen store forskningsspørsmål og innovasjon i flere fagfelt. Videre har Sveits en sterk investering i forskning fra både offentlig og privat sektor – nesten dobbelt så mye per innbygger på forskning, sammenlignet med Norge8– med et strategisk fokus på grunnforskning og åpenhet for internasjonale forskere og studenter. En konsekvens er at Sveits topper listen over land i verden med høyest antall nye patenter per innbygger.9

Vi ser med stor glede fram mot utviklingen av Oslo Science City,10 der målet må være å skape et verdensledende forskningsmiljø som leder til gjennombrudd i grunnleggende spørsmål. En av ringvirkningene vil være økt innovasjon og utvikling. Men å få til dette, krever at vi retter fokus på framtidige investeringer via økte grunnforskningsmidler og skaper et attraktivt dynamisk internasjonalt miljø.

Til tross for disse nyanseringene er vi enig med Knutsen og Wig i at publisering på internasjonalt toppnivå burde bli viktigere i norske fagfelt dypt fanget av metodisk nasjonalisme. Dette er nødvendig ikke bare i samfunnsvitenskapene, men også i humaniora, juss og sosialarbeid. Mange norske forskere har gått glipp av nye teoretiske og metodiske utviklinger og mistet muligheten til å bidra til og være med på å utforme den internasjonale forskningsfronten, og faller da raskt utenfor internasjonale formidlingsarenaer (se observasjoner av Roux 2017). Målet må være at nye generasjoner av forskere kan forholde seg til det nasjonale og til den internasjonale forskningsfronten samtidig.

Mer enn internasjonalisering

Vår hovedinnvending mot – eller respons til – Knutsen og Wigs artikkel, gjelder bruken av en bestemt versjon av internasjonalisering som den eneste rammen for en diskusjon om heving av kvaliteten på forskning, undervisning og formidling. Etter vår mening er tiden inne for å også omfavne mangfold som en sentral idé i universitetspolitikken.11 Mangfold ligger bak en del av Knutsens og Wigs argumenter ved at det er et premiss for økning av forskningskvaliteten. Samtidig har mangfold flere ulike ansikter (Horst og Erdal 2018). Et fokus utelukkende på internasjonalisering vil ikke alene øke forskningskvaliteten, og dette burde heller ikke være det eneste målet for universitetene. Vi mener ambisjonen om å dyrke fram utmerkede og mangfoldige universiteter er essensiell for å imøtekomme universitetenes forpliktelser innen både forskning og overfor samfunnet som helhet.

Vi vil derfor løfte fram to viktige argumenter. For det første må vi satse på å øke mangfoldet i sine forskjellige varianter, særlig kognitivt og synlig mangfold. For det andre må vi tenke på konsekvensene av mangfold og de potensielle språklige og kulturelle utfordringene de bringer med seg.

Mangfold som et mål?

Forskning viser at mangfold er viktig for mange aktiviteter ved universiteter så vel som på andre samfunnsarenaer (Pelled 1996). Forskjellige måter å forstå et problem eller en forskningsutfordring på, beriker selve forskningsaktiviteten, særlig i miljøer og prosjekter med flere samarbeidspartnere. Flere studier har vist at kognitivt mangfold øker produktiviteten, selv om det også kan øke arbeidskonflikter (Page 2007). Et friskt og kritisk blikk på «det norske» beriker ikke bare forskningen, men også den offentlige debatten. Deltakelse av internasjonale forskere i komiteer styrker også forskningsadministrative praksiser, og representasjon av internasjonale forskere i universitetenes beslutningsorganer bidrar til å gjøre disse flerfasetterte.

Det er forskjellige måter å oppnå kognitivt mangfold på, også ut over en økning i antall internasjonale forskere. Mangfoldsgevinst oppnås også gjennom norske forskere som reiser ut og kommer tilbake som internasjonale forskere. Disse forskerne konkurrerer ofte bedre i store forskningssøknader, og rapporterer selv at de kommer tilbake med «økt kompetanse og nye ferdigheter, utvidet nettverk, bedre kvalitet i forskningen, flere patenter, mer samforfatterskap og større gjennomslag» (Kunnskapsdepartementet 2014). Til tross for mange insentiver til å flytte ut, er mobiliteten blant norske forskere fortsatt lav. Mye tyder på at sterkere retningslinjer behøves for akademiske ansettelser med tydelige krav om internasjonal, eller i det minste nasjonal, forskningsmobilitet.

Norske universiteter mangler i dag et synlig mangfold, særlig fordi etterkommere av innvandrere er kraftig underrepresentert i akademiske stillinger, selv om de er overrepresentert i studentmassen (Gunnes mfl. 2016). Pussig nok er denne gruppen studenter inkludert i statistikkene over utenlandske forskere, selv om de er norske. Resultatet er som Erdal og Midtbøen (2018) konkluderer, at «norsk forskning går glipp av mange forskertalenter», og i det lange løp «vil dette gå ut over legitimiteten til universiteter og høgskoler». Dessuten vil studenter gå glipp av forskjellige perspektiver og erfaringer.

Hva hindrer disse nordmennene i å oppnå de høyeste akademiske stillinger i Norge? Her kan vi utelukke språk eller manglende kulturelle ferdigheter som en del av årsaken. Forskning om mangfold viser at årsakene er sammensatte, men at en del av ansvaret ligger hos universitetene – særlig manglende mentorordninger, inkludering i nettverk og indirekte diskriminering (Bhopal 2016).

Et økt fokus på mangfold krever i første omgang et opprør mot ansettelsesprosesser som favoriserer interne kandidater, men også en handlingsplan og implementering av tiltak.12 Her kommer vi ansikt til ansikt med et grunnleggende insentivproblem. Som Knutsen og Wig påpeker, er det en tendens til at man ansetter folk som ligner på en selv. Vi må derfor vurdere alle de lange prosessene bak en ansettelse som leder til homogene utfall – prioriterer vi for eksempel å veilede lovende studenter og stipendiater som ligner oss selv? I denne forstand kunne alle forskningsmiljøer blitt «stress-testet» for mangfold, der en undersøker om både formelle regler og uformelle praksiser er egnet for å skape et mangfoldig forsknings- og undervisningsmiljø. Vi er bekymret for at favorisering av spesifikke interne kandidater gjør at vi mister de beste kandidatene – om de er utenlandske eller norske.

Mangfold i praksis

Mangfold innebærer også en rekke utfordringer. Den viktigste er kanskje integrering i norsk akademia og det norske samfunnet.13 Et gjennomgående tema i debatten om internasjonale forskere handler om språk- og kulturkompetanse. Om vi tar utgangspunkt i at vi ikke vil ha et akademia der den best kvalifiserte ikke får stillingen på grunn av nasjonalitet, burde man sikre at internasjonale forskerne lærer seg det norske språket og den norske kulturen på best mulig måte, slik at de på lik linje med sine norske kolleger kan gjennomføre alle de faglige og administrative oppgaver en akademisk stilling innebærer. Kvalifikasjonene må alltid være utslagsgivende i en ansettelse: forskning, undervisnings- og formidlingsevne, i tillegg til språk- og kulturkompetanse. Men vi kan ikke forvente at alle eller de fleste internasjonale søkere behersker norsk ved ansettelse.

Behovet for et integreringsløft gjelder ikke alle utenlandske forskere. En del er ansatt i «særnorske» fag som nordisk litteratur, språk, historie og juss. Andre utenlandske forskere har lært seg norsk ganske raskt og bidrar med formidling og undervisning på norsk. Men det er også mange som står utenfor, særlig de uten norske ektefeller.

Så hvordan kan vi sikre at alle får den grunnleggende kompetansen? Det er på tide at universitetene utvikler en infrastruktur som gjør det mulig for utenlandske forskere å lære seg språk og tilegne seg kulturkunnskap så raskt som mulig. Det kan bety bedre kartlegging av integrering hos forskere, norskundervisning av høy kvalitet og tilrettelagt oppfølging (herunder muligheten til å ta språkkurs i arbeidstiden med spesielt formål om å kunne undervise og delta i byråkratiske oppgaver), bedre inkludering i universitetslivet og i det norske samfunnet, samt klarere språkkrav ved ansettelse og at universitetene beholder norsk som arbeidsspråk. I stedet for en vag forutsetning om at man må lære seg norsk i løpet av to år, trenges det et bedre gjennomtenkt og mer detaljert opplegg.

Noen vil kanskje mene at integrering av utenlandske forskere nok er mest tiltrengt innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, siden disse fagene er mest tilknyttet norsk kultur, historie og samfunn. Men her mener vi det er behov for å tenke annerledes. Selv om de fleste kritikerne av internasjonalisering kommer fra HUMSAM, har disse fagene som nevnt det laveste antallet utenlandske forskere. Utfordringen med integrering er dermed mindre her, rent kvantitativt sett. I MATNAT og teknologi er andelen utenlandske forskere (inkludert midlertidige forskere) opp mot 45 %, og denne gruppen trenger også et integreringsløft. De viktigste avgjørelsene på universitetene og ellers i politikken tas naturligvis på norsk, noe som viser at tilgang til språk er makt.

Integrering handler derimot ikke bare om språklig mangfold. Jan Grue (2018) har skrevet sterkt om hvordan funksjonshemmede blir glemt når «et universitet og et studium utformes». Mens de «fleste er enige om at mangfold og demokrati er et gode […] det er ikke avklarte og omforente forestillinger om hvem som kan ta del i et mangfold og hvem som er så annerledes at ens tilstedeværelse utfordres og settes spørsmålstegn ved» (ibid.). Akademia har en for stor overvekt av hvite heterofile menn med middelklassebakgrunn og funksjonsfriske kropper.

Konklusjon

Vi ønsker Knutsen og Wigs initiativ til en perspektivutvidelse av debatten om internasjonalisering velkommen. Vi er enig i at påstanden om at utenlandske forskere utgjør en trussel for undervisning, forskning og formidling på norsk er overdrevet. Vi har vist at Norge langt fra er verdensmester når det gjelder å ansette utenlandske forskere, og det er gode grunner til i større grad å åpne opp for utenlandske forskere. Samtidig som vi støtter Knutsen og Wigs fokus på internasjonal publisering, vil vi fremheve betydningen av en bredere forståelse av hva kvalitet innebærer, samt viktigheten av en faglig dialog på norsk. I tillegg burde internasjonaliseringsdebatten åpne opp for muligheten til å diskutere også andre mål – særlig mangfold. Både kvaliteten på og legitimiteten til universitetenes aktiviteter er avhengig av nettopp mangfold. For at mangfold og integrering av internasjonale forskere og andre som skiller seg ut med en annerledes bakgrunn og kompetanse skal bli noe mer enn gode intensjoner, trengs det en klar strategi. Den norske forskningen trenger altså internasjonalisering, men også mangfold og en plan for hvordan vi kan ta imot og bedre utnytte internasjonale forskere med en unik og annerledes kompetanse. Forum for internasjonale forskere (FIRO) kjenner godt til alle disse problemstillingene, og står klare til å bidra og gi råd i arbeidet for et integreringsløft.

Referanser

Allern, S. (2017, 23. august). «Dumsnill subsidiering av internasjonalisering», Khrono. https://khrono.no/internasjonalisering-sigurd-allern-doktorgrader.

Bhopal, K. (2016). The experiences of black and minority ethnic academics: a comparative study of the unequal academy. London og New York: Routledge.

Collett, J. P. (2016, 7. oktober). «Import og hjemmeavl på historisk institutt, Morgenbladet. https://morgenbladet.no/aktuelt/2016/10/import-og-hjemmeavl-pa-historisk-institutt.

Erdal, M. og Midtbøen, A. (2018, 6. november). Det mangfoldige akademiet’, Khrono.

Grue, J. (2018, 4. november). Hvem hører ikke hjemme her? Morgenbladet.

Gunnes, H., Nordby, P. Næsheim, H. og Wiig, O. (2017). Mangfoldstatistikk: Statistikk om innvandrere og etterkommere av innvandrere i norsk forskning og høyere utdanning, NIFU Arbeidsnotat 17.

Guthrie, S., Lichten, C., Corbett, J. og Wooding, S. (2014). International Mobility of Researchers: A Review of the Literature. Rand.

Horst, C. og Erdal, M. (2018). What is diversity? PRIO Policy Brief 12/2018.

Kierulf, A. (2017). «… En åpen og opplyst offentlig samtale»: Forskningsformidling som demokratisk ansvar. Nytt Norsk Tidsskrift, 1, 36–50.

Knight J. og De Wit, H. (2018). What contribution has internationalisation made to HE? University World News. 12 October. https://www.universityworldnews.com/post.php?story=20181010093946721

Knutsen C. og Wig, T. (2018). «Internasjonalisering nå!» Nytt Norsk Tidsskrift, 3-4, 312–321.

Kunnskapsdepartementet (2014). Forskningsbarometeret 2014.

Kunnskapsdepartementet (2017). Tilstandsrapport for høyere utdanning.

Langford, M. (2018, 5. mars). «Internasjonaliseringsdebatten: – En suppe av synsing» Forskerforum. https://www.forskerforum.no/internasjonaliseringsdebatten-en-suppe-av-synsing/.

Langford, M., Schaffer, J., Larsen, E. og Pouillard, V. (2017, 25. juli). «Da fortet åpnet portene», Klassekampen.

Last, A. (2018). «Internationalisation and interdisciplinary: Sharing across boundaries?» I Bhambra, G. K., Gebrial, D. og Nisancioglu, K., Decolonising the University. London: Pluto Press.

Page, S. (2007). The Difference: How the Power of Diversity Creates Better Groups, Firms, Schools, and Societies. Princeton. Princeton University Press.

Pelled, L. (1996). «Demographic Diversity, Conflict, and Work Group Outcomes: An Intervening Process Theory». Organization Science, 7(6), 615–631.

Proctor, D, Rumbley L. (2018). The Future Agenda for Internationalization in Higher Education: Next Generation Insights into Research, Policy, and Practice. London. Routledge.

Roux, T. (2017). «Comparative Constitutional Studies: Two Fields or One?». Annual Review of Law and Social Science, 13, 123–39.

Stack, M. (2016). Global University Rankings and the Mediatization of Higher Education. London. Palgrave MacMillan.

Stølen, S. og Gornitzka, Å. (2017). «På tide med en ny forskningspolitikk». Nytt Norsk Tidsskrift, 4, 419–427.

Svendsen, N. (2018, 14. juni). «Ikke alle forskere vil formidle det de finner ut, ifølge ny undersøkelse». forskning.no.

Østerud, Ø. (2017, 19. juli). «Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter», Aftenposten. Hentet fra: https://www.aftenposten.no/viten/i/4P7Ge/-Tankelos-internasjonalisering-ved-norske-universiteter;

1Forfatterne stiftet FIRO (Forum for internasjonale forskere) i 2018. Takk til Svein Stølen, Arnfinn Midtbøen og Nytt Norsk Tidsskrift for kommentarer på en tidligere versjon. Synspunkter er forfatternes og ikke nødvendigvis representative for alle FIROs medlemmer.
2 QS World University Ranking, https://www. topuniversities.com/qs-world-university-rankings/methodology; Times Higher Education World University Rankings, https://www.timeshighereducation.com/student/advice/how-use-rankings-frequently-asked-questions
3 University Ranking, https://www.topuniversities.com/qs-world-university-rankings/ methodology; Times Higher Education World University Rankings, https://www.timeshighereducation.com/student/advice/how-use-rankings-frequently-asked-questions; Shanghai Academic Rankings of World Universities https://www.universityrankings.ch/methodology/shanghai_jiao_tong
4Særlig vekting på akademisk omdømme i QS, undervisning indikatorer i QS og THE og nobelpriser i Shanghai. For en bredere diskusjon om rollen av disse indeksene, se Stack (2016).
5 University Ranking, https://www.topuniversities.com/qs-world-university-rankings/methodology; Times Higher Education World University Rankings, https://www.timeshighereducation.com/student/advice/how-use-rankings-frequently-asked-questions; Shanghai Academic Rankings of World Universities https://www.universityrankings.ch/methodology/shanghai_jiao_tong
6Kim Thomas, «Why does Switzerland do so well in university rankings?», The Guardian, 1. okt. 2014. https://www.theguardian. com/higher-education-network/blog/2014/oct/01/switzerland-university-rankings-invest-research-science
7«Research and development (R&D) – Gross domestic spending on R&D – OECD Data». data.oecd.org.
8Corinne Ari, «Switzerland remains the country with the most patents per inhabitant», S-GE, 13. mars 2018 https://www.s-ge.com/en/article/news/20181-ranking-patents; World Bank, R&D policy: Switzerland, http://siteresources.worldbank.org/ECAEXT/Resources/258598-1284061150155/7383639-1323888814015/8319788-1324485944855/07_switzerland.pdf.
9Se Svein Stølen, «Når vi ser fremover!», Rektorblogg, 11. mars 2018, https://www. uio.no/om/aktuelt/rektorbloggen/2018/nar-vi-ser-fremover%21.html
10Internasjonalisering kan forstås også på andre måter, f. eks. «prosessen av integrering av et internasjonalt eller flerkulturelt perspektiv i forskning og utdanning» (Last 2018).
11Se f. eks. UiO, Handlingsplan for likestilling, kjønnsbalanse og mangfold 2018-2020, https://www.uio.no/om/strategi/likestilling/handlingsplan-likestilling-2018-2020.pdf
12Se f. eks. UiO, Handlingsplan for likestilling, kjønnsbalanse og mangfold 2018-2020, https://www.uio.no/om/strategi/likestilling/handlingsplan-likestilling-2018-2020.pdf
13Denne diskusjonen kommer delvis fra Malcolm Langford og Giuliano D’Amico, «Mindre tabloid – mer handling», Morgenbladet, 10. febr. 2018 https://morgenbladet.no/ideer/2018/02/mindre-tabloid%E2%80%93mer-handling-id270429

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon