Avkledd liberalisme

Liberalistisk hegemoni

Det vi trodde skulle bli en ganske smal utgivelse, mest til glede for våre egne meningsfeller, sto plutselig i sentrum av en nokså omfattende offentlig debatt. Det var positive anmeldelser i Klassekampen, Under Dusken og etter hvert også Filosofisk Supplement og Hammerfestingen, men i de store avisene ble antologien møtt av nesten unison kritikk. Liberalister av alle politiske sjatteringer sprang med ett opp som én mann for å forsvare de liberale tankestrømningene. Her var en bok som med et trylleslag kunne forene både Civita og Agenda, både frafalne Venstre-talenter og gamle SV-ere, både selverklærte sosialdemokrater og påstått konservative. Den samme dagen kunne vi skrive svarinnlegg til både medlem av nyliberalistiske Mont Pelerin Society, Lars Peder Nordbakken og tidligere SV-nestleder Hilde Bojer. Vi måtte forsvare oss mot både Aksel Braanen Sterri i Morgenbladet og Pål Mykkeltveit i Minerva. Kritikerne våre hadde ikke stort til felles, annet enn at de mislikte vår bok og at de på en eller annen måte så det som sin oppgave å forsvare liberalismen.

Lars Peder Nordbakken, som først og fremst representerer Civita, stilte i en kronikk i Dagbladet spørsmålet: «Med hvilken rett kan man hevde at liberalismen, som politisk ideologi, har spilt en dominerende rolle i vår del av verden de siste fire tiårene?» (Nordbakken 2017a). Vår oppfatning er at det brede spekteret av stemmer som ilte til for å svare på vår kritikk, viser hvordan liberalismen har blitt det sentrale ideologiske referansepunktet over nesten hele det politiske spekteret og dermed kan sies å være hegemonisk. Liberalismen blir av mange knyttet nærmest uløselig sammen med demokrati, frihet og rettsvern. Slik blir enhver utfordring av liberalismen også farlig, fordi den anses som en utfordring av selve grunnsteinene i et godt samfunn.

Liberalismen som historiens endestasjon?

Hvordan har liberalismen blitt hegemonisk? For å forstå menneskers tenkemåter, må man undersøke deres levemåter og hvordan de har endret seg gjennom historien. I en vennlig innstilt anmeldelse i Klassekampen, påpekte Tore Linné Eriksen (2017) at vår bok tilsynelatende bevisst unngikk ordet kapitalisme, «k-ordet». Forholdet mellom liberalisme og kapitalisme er komplisert og mangfoldig, og vi skulle nok ha gått grundigere inn i slike spørsmål i vår antologi. For oss synes det i alle fall åpenbart at liberalismens ideologiske og politiske hegemoni i samfunnsdebatten har blitt befestet, parallelt med at det har blitt «umulig å tenke» seg et annet samfunn enn kapitalismen, for å bruke den franske historikeren François Furets (1996: 655) ord. Dersom liberalismen i dag framstår mer hegemonisk enn i for eksempel 1848, 1917, 1945 eller 1968, kan det skyldes større bakenforliggende endringer som har befestet kapitalismen som eneste gyldige økonomiske system.

«Historia est Magistra Vitae», «historien er livets læremester». Slik lyder det klassiske slagordet fra Marcus Cicero. Slagordet forutsatte et syklisk historiesyn der fortiden aldri var noe man kunne kvitte seg med, men en evig kilde til sannheter om politikk, moral og samfunn. Et virkelig praktisk brudd med dette historiebegrepet kom først med den franske revolusjonen av 1789. Den ga oss samtidig den moderne definisjonen av ordet «revolusjon» som en brå overgang til noe nytt. Den italienske historikeren Enzo Traverso framhever i boka Left-Wing Melancholia fra 2016 hvordan det 19. århundret slik ble innledet av en hendelse som åpnet både forventningene om det nye, ukjente og uprøvde, og ga troen på at framtiden ville bringe noe annet – og langt bedre – enn det som fantes før. Historien kunne dermed bare ha begrenset nytte som læremester. Denne læresetningen lå på mange måter til grunn for liberalistisk tenkning i opplysningstradisjonen, men også for den sosialistiske arbeiderbevegelsen som vokste fram. Også det 20. århundret sto i de positive forandringers og framtidstroens tegn. Det ble riktignok innledet av en brutal verdenskrig, men freden ble omsider gjenopprettet av en entusiastisk revolusjonsbølge som traff land som Tyskland, Østerrike, Ungarn, Italia og Russland, og som inspirerte framtidsdrømmene til millioner av mennesker.

For det 21. århundret ble det annerledes. Det epokegjørende øyeblikk var her Sovjetunionens og «realsosialismens» endelikt. Der de to forutgående århundrer ble åpnet av hendelser som inspirerte utopiske framtidsforventninger, åpnet det 21. århundre derimot med framtidsutopiens kollaps (Traverso 2016: 6). Dette var ingen «revolusjon» i ordets moderne forstand av et frigjørende sprang til en annen framtid, men snarere «revolusjon» i astronomisk forstand, som en rotasjon tilbake til det gamle. Med dette ble også historien som læremester rehabilitert. Er det i dag mulig å tenke seg et sosialistisk alternativ som vil være bedre enn kapitalismen? Det «empiriske» svaret på spørsmålet ligger klart for dagen, hevder psykologen Steven Pinker (2018) (som i andre sammenhenger snakker varmt om opplysningstenkningen): «Du trenger bare spørre deg om du ville valgt å leve i Nord-Korea eller Sør-Korea, Vest-Tyskland [...] eller Øst-Tyskland?». Pinker lyder som en moderne Cicero, tilfreds over å få rett – til slutt. Dermed er vi «dømt til å leve i den verden vi lever i», som François Furet, like tilfreds, slår fast i boka Den tapte illusjon. I dag florerer det av historiske læremestre med en affinitet for uttrykket «totalitarisme» som livnærer seg av å advare mot opplysningsdrømmer om nye framtider. Det utopiske og messianistiske framtidssynet erstattes av en dyster besettelse av fortiden – med ensidig fokus på ofrene, overgrepene og volden.

Typisk for denne epoken er å se på den liberaldemokratiske varianten av kapitalismen som et slags historiens endepunkt. Politisk ga dette seg utslag i triumfalisme fra høyre, best oppsummert i Margaret Thatchers doktrine TINA – «there is no alternative». Men også i den akademiske debatten ble det reist spørsmål ved om menneskets ideologiske utvikling hadde nådd et lykkelig endepunkt, slik den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama (1989) gjorde i sitt berømte essay The End of History? For mange betød dette at et avgjørende brudd med liberalismen måtte innebære et tilbakeskritt til en variant av totalitarismen. Kanskje ligger tiltrekningskraften i den markedsrettede liberalismen rett og slett i at den mer enn noen annen ideologi er forsont med verden vi lever i, og kan akseptere og legitimere denne som et slags historiens høydepunkt.

Tretti år etter at Fukuyama skreiv sitt essay, framstår historien som alt annet enn slutt. Verden står overfor nye utfordringer knyttet til økende forskjeller mellom rike og fattige, klima- og flyktningkrise, nye rustningskappløp og høyreautoritære bevegelser på frammarsj. Framtiden framstår grunnleggende usikker. Men om terrenget er i forandring, ligger liberalismens veikart merkelig fast. Selv i en tid som vår, framstår det vanskelig å tenke seg andre framtider enn den som den liberaldemokratiske kapitalismen tilbyr oss.

Liberalismens kritikere

Om liberalismen kan sies å være hegemonisk, er den likevel ikke uten kritikere. De siste to–tre årene har disse blitt flere, og mange av dem deler flere av våre ankepunkter mot liberalismen. Særlig er påstanden om at uhemmet liberalisme kan gi anstøt til populistiske og autoritære strømninger blitt populær, og fremmes nå fra stemmer på både den radikale venstresiden (se for eksempel Åsa Linderborg og Göran Greiders «Populistiska manifestet», 2018), den konservative høyresiden (se for eksempel Patrick Deenens Why liberalism failed, 2018) og fra liberalismens egne forsvarere i det politiske sentrum (se for eksempel Edward Luces The retreat of Western Liberalism, 2017, eller filosof Jan-Werner Müllers kritikk av samme bok).

I 2018 ble en liberalismekritikk som ligner på vår flyttet helt øverst på den politiske agendaen i Norge. I sin bok Det som betyr noe, gjorde KrF-leder Knut Arild Hareide noen av våre fremste ankepunkter mot liberalismen til viktige argumenter for å åpne for et politisk blokk-skifte for KrF, fra blå til rødgrønn. Hareide skriver at «individualismen vi finner i liberalismen på høyresiden i norsk politikk, bekymrer meg. Den gjør enhver til sin egen lykkes smed.» Hareide setter denne liberalismen i sammenheng med «markedskrefter i fri dressur» som han mener svekker tilliten mellom mennesker i USA, og han frykter lignende tilstander i Norge.¹Sitatene er hentet fra Knut Arild Hareides presentasjon av innholdet i boka i essayet «Det sosiale nettverket» i Klassekampen 26.09.2018.

Hareides bekymring ser ut til å være at liberalismens individualistiske frihetsvisjon truer små og store fellesskap og tilliten i samfunnet. Denne liberalismekritikken ligner til forveksling vår, men framføres altså av lederen av et konservativt sentrumsparti som vanligvis regnes som en del av den borgerlige fløyen i norsk politikk. Med tanke på at Hareides liberalismeskepsis var en av grunnene til å anbefale et veiskifte for KrF som var nær ved å kunne velte Solberg-regjeringen, er det vanskelig å akseptere en påstand som vi ble møtt med om at kritisk debatt om liberalismen er utdatert (se Mykkeltveit 2017). Tvert imot viste politiske begivenheter sist høst at antologiens kritikk er mer relevant enn vi kunne forestille oss da vi begynte arbeidet.

Autoritær kritikk

Mens vi kjenner oss igjen i mye av Hareides liberalismekritikk, er det ikke alle liberalismens kritikere det er like hyggelig å bli slått i hartkorn med. Vår politiske bakgrunn tilsier at dette særlig gjelder sterkt konservative eller autoritære krefter på høyresiden, men vi er heller ikke like komfortable med alle historiske tendenser som sogner til vår egen side av politikken.

I mottakelsen av antologien måtte vi finne oss i å bli gjort til allierte av en lang rekke mørke politiske krefter. Vi var på en og samme tid både «sjølverklærte marxistar» og på lag med «Theresa May og Donald Trump» (Fischer 2017), vi sto ikke bare i ledtog med de «nasjonalkonservative i Polen og Ungarn» (Nordbakken 2017a), men ble også minnet på at «marxistiske eksperiment har feila monumentalt» og ført til tyranni (Tuastad 2017). Disse utfallene styrker påstanden om at liberalismen har blitt en hegemonisk tankestrømning som sjelden kritiseres, slik at dens tilhengere har vent seg av med å argumentere for sin sak.

Det er likevel nødvendig for oss å gjøre noen grenseoppganger mot visse typer liberalismekritikk. En sentral forskjell mellom vår kritikk av liberalismen og den mest ytterliggående kritikken som kommer for eksempel fra den reaksjonære høyresiden, er at vi ønsker å ta vare på det beste fra den tidlige liberalistiske idétradisjonen.

Når for eksempel den russiske filosofen Aleksander Dugin, som er blitt døpt «Putins hjerne» og «Putins Rapustin» i vestlige medier, i et intervju med Klassekampen (2017) tar til orde for en «radikal avvisning av liberalismen» som skal innebære å «ødelegge individet» og sier at «for oss eksisterer ikke individet», så står det fjernt fra vår liberalismekritikk.

Vi er ikke motstandere av «individet som konsept» (sic), slik som Dugin. Men i likhet med tidligere venstreorienterte kritikere, mener vi at liberalismen er utilstrekkelig i sine forsøk på å frigjøre individet.

Institusjoner og ubegrenset demokrati

Institusjoner sto sentralt i Lars Peder Nordbakkens kritikk av antologien. I sitt debattinnlegg i Dagbladet 5. desember 2017, rettet Nordbakken kritikken spesielt mot Sigurd Hvervens bidrag. Nordbakken kritiserer Hverven for ikke å forstå at «den virksomme personlige friheten og dens samfunnsmessige forutsetninger […] er kritisk betinget av fire uavhengige og gjensidig balanserende institusjoner: rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og sivilsamfunnet» (Nordbakken 2017b). Nordbakken gjentar dermed hovedpoenget i etterordet til sin egen bok, Liberale tenkere for vår tid. Men Nordbakken ser ut til å ha oversett deler av Sigurd Hvervens tekst, som også har gitt antologien sitt navn. Der kan man blant annet kan lese at «institusjoner spiller en vesentlig rolle i virkeliggjøring av frihet» (Hverven 2017: 42). Hverven nevner deretter rettssystemet eksplisitt, og flertallsformen av «institusjoner» peker blant annet i retning av Nordbakkens øvrige favorittinstitusjoner, selv om Hverven og Nordbakken trolig er uenige om hvor markedsøkonomiske løsninger og relasjonsformer hører hjemme.

Uenigheten dreier seg med andre ord ikke om hvorvidt institusjonene rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og sivilsamfunnet er betingelser for individuell frihet, men snarere om disse institusjonene alene er tilstrekkelige for at mennesker skal leve frie og gode liv. Dessuten vil vi neppe bli enige med Nordbakken om hvordan balansen mellom institusjonene bør være.

Ett problem med det liberalistiske synet på institusjoner, slik Nordbakken forklarer det, er etter vår mening at det inkluderer for få institusjoner. Den groveste utelatelsen er fagforeninger med deres faglige fellesskap, der mennesker kan gi og motta anerkjennelse for faglig dyktighet, i tillegg til å forhandle fram brukbare arbeidsvilkår (Dybedahl mfl. 2017b). I tillegg mener vi, i kontrast til mye av liberalismens kontraktstenkning, at institusjoner ikke bare er instrumenter som tjener individuelle interesser. De er resultater av menneskers forsøk på å leve sammen over tid, og de bidrar til å danne menneskers identitet. 

En fjernt beslektet, men hyppig brukt stråmann i det høyreorienterte forsvaret for liberalismen, er ideen om at liberalismens kritikere ønsker et «ubegrenset demokrati». Særlig marxistiske kritikere av liberalismen, som gjerne tar til orde for å utvide demokratiet (for eksempel til å gjelde deler av økonomien), har blitt møtt med slik kritikk. En slik påstand lanserte også Lars Peder Nordbakken i sin kritikk av vår antologi, hvor man kan lese at forfatterne «oppsiktsvekkende nok» mener at «vi nå må kjempe for et ‘ubegrenset demokrati’». Også her står tenkningen om institusjonenes betydning sentralt, som ledd i en teori om samfunnets maktfordeling.

Den eneste gangen ordene «ubegrenset» og «demokrati» står i sammenheng, er imidlertid i Oscar Dybedahls kritikk av liberalisten Friedrich Hayek, som mente at diktatur «kunne vært helt nødvendig i en overgangsperiode» fra ubegrenset demokrati til et regelstyrt liberalistisk markedssamfunn. «Ubegrenset demokrati» er altså en slags stråmann både Hayek og Nordbakken stiller opp for å omtale sine motstandere. Hayek tenkte på sin side ikke på et fiktivt «ubegrenset demokrati», men på det konkrete chilenske demokratiet, der den folkevalgte Salvador Allende hadde blitt styrtet i et militærkupp åtte år før Hayeks uttalelser. Dersom valget står mellom «ubegrenset demokrati» à la Allende, med frie valg og fungerende rettsstat, og Hayeks diktatur «i en overgangsperiode» à la Augusto Pinochet, med markedsliberalisme og rettsstat bare for de rike, så velger vi nok det første (Dybedahl mfl. 2017a).

Vi mener altså at institusjoner kan være forutsetninger for frihet, og i den grad vi forstår tankefiguren «ubegrenset demokrati» – for eksempel et samfunn hvor flertallet kan stemme over å ta livet over sine motstandere i mindretallet – er vi motstandere av det. Det er imidlertid nærliggende å anta at det bør være en viss balanse mellom institusjonene. I vestlige land, de siste tiårene, er balansen definitivt forskjøvet i favør av markedet. Som filosofen Michael Sandel (2013) påpeker, har for eksempel USA beveget seg fra å ha markedsøkonomi til å bli et markedssamfunn. Markedet er gått fra å være et nyttig verktøy til å bre seg ut på nye områder. Da fortrenges andre typer mellommenneskelige relasjoner. I arbeidslivet fortrenges faglig samhandling styrt etter profesjonsetiske hensyn til fordel for styringsprinsipper utledet fra markedsteorier. I møte med det offentlige blir vi stadig oftere bedt om å ta på oss roller som «kunder» av velferdstjenester som skal handle slike tjenester i et «marked». Rollen som «samfunnsborger» fortrenges av en markedsidentitet som «forbruker». I privatlivet blir sosial status og lykke i stadig større grad knyttet til privat forbruk, kjøp og salg.

I så måte er det markedet, og slett ikke demokratiet, som i vår tid står i fare for å bli ubegrenset og dermed være en trussel mot samfunnets maktbalanse.

Venstresidens liberalisme

Hva er det så med liberalismen som gjør at progressive stemmer ønsker å alliere seg med den? Stiftelsen Agenda er opprettet som sentrum-Venstres svar på Civita. I et innlegg som kritiserte vår bok, gjorde Agendas rådgiver Hilde Nagell nokså lite for å øke avstanden mellom motpolene i norsk politikk. Hun skrev at hun ikke kunne «komme på noen annen ideologi enn liberalisme» som var egnet til å ta vår tids frihetskamper (Nagell 2017).

Det virker tydelig at de vi kan kalle for høyre- og venstreliberalister har ulike forståelser av hva liberalisme er, og ikke minst av hvilke tenkere og ideer som hører inn under liberalisme-paraplyen. Nagell selv skiller mellom «nyliberalismens tro på frie markeder på høyresiden» og «sosialliberalismens tro på en sterk stat på venstresiden». Aksel Braanen Sterri, som har tilknytning til Arbeiderpartiet, lanserte i et essay i Morgenbladet et skille mellom den liberalismen han forsvarer og det han litt om hverandre omtalte som «libertarianisme» og «klassisk liberalisme». Sistnevnte strømning «forsvarer en minst mulig stat og mest mulig marked» og er ifølge Sterri en marginal gren av liberalismen, som han tvert imot insisterer på har et «potensial for solidaritet» (Sterri 2017). Økonom Hilde Bojer, tidligere nestleder i SV, ønsker på sin side å skille mellom «liberale» og «liberalister», hvor førstnevnte forsvarer «økonomisk likhet» mens sistnevnte «er de som vil ha minst mulig stat og friest mulig marked og privat næringsliv» (Bojer 2017). I et annet innspill skrev økonomen Erik Reinert at man må skille mellom økonomisk og politisk liberalisme. Ifølge ham går det helt fint an å være politisk liberalist uten å være økonomisk liberalist og «la samfunnets økonomiske struktur til enhver tid drives dit markedets vinder måtte føre den» (Reinert 2017). Skal vi forstå henholdsvis Nagell, Sterri, Bojer og Reinert, er det altså slik at man er på venstresiden dersom man er sosialliberalist, liberalist, liberal eller politisk liberalist, mens man er på høyresiden dersom man er nyliberalist/markedsliberalist, libertarianer/klassisk liberalist, liberalist eller økonomisk liberalist. Dette minner om den utbredte forvirringen i amerikansk idétradisjon hvor «liberals» er blant de mest venstreorienterte på det politiske spekteret, samtidig som begrepet «classical liberal» beskriver noen av de mest høyreorienterte. Sistnevnte ble først benyttet av tenkere tilknyttet det nyliberalistiske prosjektet for å markere sterk avstand til den sosiale liberalismen som blant annet ble kreditert med Franklin D. Roosevelts «New Deal»-politikk. Både venstresiden og høyresiden gjør altså hevd på begrepet «liberalisme», men med nokså ulikt politisk innhold.

Nyliberalisme og sosialliberalisme

Vi forstår at det er store forskjeller på høyre- og venstreorienterte liberalister, men vi stiller spørsmålet om hvorvidt disse hjemmesnekrede skillene virkelig er så vanntette og selvforklarende som de framstilles som. I likhet med oss er både Nagell, Sterri og Bojer sterkt kritiske til de høyreorienterte formene for liberalisme, men de mener at deres venstreliberalisme er den beste (og eneste mulige?) formen for motstand mot dem. Det skal de få lov til å mene, men de bør reflektere over om det er tilfeldig at deres foretrukne ideologiske retning deler navn med det de ser på som sin hovedmotstander.

Historisk sett er vi på det rene med at ulike former for sosialliberalisme har spilt en viktig rolle for progressiv forandring, og har flere likhetstrekk og overlappingspunkter med sosialisme og sosialdemokrati. Spørsmålet som reises mot slutten av Ola Innsets artikkel «Nyliberalisme – en skapelsesberetning» er imidlertid om hvorvidt det egentlig finnes noen liberalisme i dag som ikke i stor grad er basert på den nyliberalismen som ble skapt på 1930-tallet. Dette er viktig, fordi nyliberalismen var en reaksjon på den da dominerende sosialliberalismen som i sin tur hadde vært en reaksjon på 1800-tallets høyreorienterte laissez-faire liberalisme. Det som gjorde sosialliberalismen interessant fra et venstreorientert perspektiv, var at den åpnet for å bruke en aktiv politikk for å sikre frihet, også for de uten eiendom. Det var først og fremst denne omfordelingen i liberalismens navn nyliberalistene ville til livs, men de beholdt ideen om en aktiv politikk. Det er derfor misvisende å forbinde høyreorientert liberalisme med en slags motstand mot staten og hedonistisk frislipp av markedskreftene, slik alle de ovennevnte norske venstreliberalistene gjør. Nyliberalisme handlet opprinnelig om å bruke staten for å beskytte og legge til rette for markeder. Det er ikke slik at så lenge man ønsker å bruke staten til noe, er man ikke lenger nyliberalist.

Høyre om

Hva så med sosialliberalismen av i dag? Partiet Venstre kaller seg sosialliberalister, men har plassert seg tydelig til høyre i det politiske landskapet. De framstår som Frps rake motsetning i spørsmål om innvandring og miljø, men går likevel inn i regjering med dem. Dette kan de gjøre fordi de har såpass mye felles i den økonomiske politikken, hvor Venstre har profilert seg som ett av de mest fagforeningsfiendtlige partiene. En aktivt sosialliberal politikk i dag måtte ha handlet om mer enn å ville «bruke staten» til å bygge bedre markeder; det ville ha handlet om å utforme en aktiv, virkelig politikk for utjevning av sosiale forskjeller. Dersom Venstre skal være noe å gå etter, har sosialliberalismen i vår tid fullstendig abdisert for nyliberalismen, og innebærer lite annet enn markedstro innpakket i progressive verdier. Det er derfor ekstra vanskelig å se hva den politiske venstresiden har å tjene på å løfte fram liberalismen som grunnlag for sin egen politikk. Svein Tuastad siterer tidligere SV-general Rune Slagstad på at «det ikke kan være noen grunn til å kjempe for» en sosialisme som ikke er forankret i liberalismen (Tuastad 2017). Vi kan forstå at det var nødvendig å ta ut distanse til en viss autoritær venstrebevegelse i Norge på 1980-tallet, men mon om det nå, etter blant annet Murens fall, står litt annerledes til? Vi mener at venstresiden i 2019 trenger å ta ut distanse til liberalismen, også de mer progressive delene av den – som har edle mål, men som oftest koker bort i elitisme, individualisme og teoretiske samfunnsvisjoner som umulig kan gjennomføres uten en kollektiv organisering som står dagens liberalisme fjernt.

Der venstreliberalistene som kritiserer vår bok febrilsk forsøker å distansere seg fra de mange høyreorienterte utslagene av liberalismen, virker dagens norske høyreliberalister såre fornøyd med å kunne ta sosialliberalismen til inntekt for sitt eget politiske prosjekt. I den nevnte Civita-utgivelsen Liberale tenkere for vår tid presenteres ni toneangivende liberalister som Venstre-medlem Lars Peder Nordbakken mener legger grunnlaget for et moderne liberalistisk program. Ikke mindre enn sju av dem var med på å grunnlegge både Mont Pelerin Society og nyliberalismen på 1930- og 40-tallet, blant andre Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Milton Friedman. To av tenkerne som presenteres, omfavnes imidlertid også tidvis av norske venstreliberalister: Ralf Dahrendorf og Amartya Sen. I Civitas versjon av liberalismen hører disse tydelig sammen med Mises, Friedman og Hayek, samtidig som norske venstreliberalister konstruerer stadig nye begrepsmessige skiller for å vise at de er motsetninger og at deres egen liberalisme handler om å bekjempe andre liberalister.

Venstreliberalismens forsøk på å bygge vanntette skott til høyreliberalismen er ufullstendige og preget av uvitenhet om høyreliberalismen i seg selv og om måten den også påvirker mer progressive former for liberalisme. Faren for at høyreliberalistene klarer å smugle stadig mer høyrepolitikk inn i dette «liberale», som selv venstresiden må bekjenne seg til, er nemlig overhengende. De som fortsatt ønsker å drive venstresidepolitikk med liberalismen som grunnmur har en stor jobb foran seg med å grundig fjerne seg fra høyreliberalismen, og utmeisle et troverdig program for sosial utjevning basert på liberalisme. Den jobben kan vi ikke gjøre for dem. Samtidig er selvfølgelig utfordringen for oss som avviser liberalismen å klargjøre hvordan liberalismens positive aspekter kan bevares i et ikke-liberalistisk program.

Vår påstand er at selv om det finnes mange ulike former for liberalisme, har de også noen viktige aspekter til felles. Det er ikke noe galt i å ha individets frihet som målsetting, men selv i de mest venstreorienterte former for liberalisme blir ulike former for fellesskap aldri noe mer enn aggregerte individer. Selv uten en grunnleggende forståelse av fellesskapenes egenverdi må imidlertid relasjoner mellom individer i et samfunn på en eller annen måte reguleres. Hos de fleste liberalistiske tenkere vi kjenner, skjer dette gjennom avtaler og kontrakter. Dermed spiller markedet nesten alltid en sentral rolle for liberalister av alle sjatteringer. De mest progressive liberalistene ønsker seg mer «rettferdige» eller «radikale» markeder, men markedet er i de fleste former for liberalisme utropt som fremste middel for å realisere målet om individuell frihet.

Til sist mener vi å se at ulike former for liberalisme svært ofte får en elitistisk slagside – enten det er uttalt demokratimotstand, som hos den svært høyreorienterte tenkeren Friedrich Hayek, eller en litt mer subtil skepsis til flertallsstyre og massevelde, som hos John Stuart Mill.

Alt dette – den mangelfulle forståelsen av fellesskap, den blinde markedstroen og det trøblete forholdet mellom liberalismen og demokratiet – gjør liberalismen uegnet til å stoppe høyrepopulismen og bygge mer rettferdige og demokratiske samfunn. Selv om autoritære krefter i dag utfordrer liberalismens hegemoni, mener vi det trengs mer og ikke mindre liberalismekritikk i tiden som kommer. Vår antologi har forhåpentligvis vært et beskjedent bidrag til nettopp dette.