Å ruste ned seksuelle overgrep i krig
- Side: 53-63
- DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-3053-2019-01-06
- Publisert på Idunn: 2019-02-28
- Publisert: 2019-02-28
Tildelingen av Nobels fredspris 2018 til Nadia Murad og Denis Mukwege for deres arbeid med å bekjempe seksuelle overgrep i krig representerer en enorm endring i forståelsen av hva denne formen for vold er, og hvordan den virker under og etter en krig. I dag anses seksuelle overgrep i krig som et krigsvåpen som kan og bør bekjempes både med forebygging og straffeforfølgelse. I denne artikkelen beskriver jeg kort hvordan denne nye forståelsen av seksuelle overgrep i krig har vokst frem, hvilken kunnskap vi har om fenomenet, og hvordan det jobbes for å hindre at slike kriminelle handlinger begås.
By awarding the Nobel Peace Prize 2018 to Nadia Murad and Denis Mukwege for their work to prevent conflict-related sexual violence, we have witnessed a monumental change in the conceptualization of this particular form of violence and its impact during and after war. Today, conflict-related sexual violence is viewed as a weapon of war that can be prevented and whose perpetrators should be prosecuted. In this article I map out how this new conceptualization of sexual violence has come about, what we know about the phenomenon, and how preventative measures for these criminal acts are crafted.
Da Den norske Nobelkomité annonserte at Nobels fredspris for 2018 skulle gå til Denis Mukwege og Nadia Murad for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter, ble det mottatt med stor begeistring. Ett unntak var Nobelinstituttets tidligere direktør, Geir Lundestad, som syntes det var underlig med det han omtalte som en «helsepris». Men hans uttalelse ble raskt avvist av både statsminister Erna Solberg og Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen på Dagsnytt 18 samme kveld. Responsen har vært overveldende positiv. Oppslutningen om fakkeltoget til ære for fredsprisvinnerne satte også nye rekorder. Å bekjempe seksuelle overgrep i fred og konflikt er lett å enes om. Og kanskje er dette et særlig lettsolgt budskap etter et år med #metoo bak oss. Seksuelle overgrep i krig har gått fra å være et taust og skambelagt tema til å få offentlighetens flombelysning.
Straffefrihet
I sine respektive Nobelforedrag var hovedbudskapet fra de to fredsprisvinnerne unisont; nemlig at seksuelle overgrep ikke under noen omstendigheter skal aksepteres, at det gjøres altfor lite for å hindre at det skjer, og når skaden først er skjedd, gjøres det lite eller ingenting for at overgriperne blir holdt til ansvar. Dette må snu. Nadia Murad er vitnet som selv har opplevd volden på kroppen gjennom systematisk misbruk av ISIL, ene og alene fordi hun tilhører jesidi-minoriteten. Hun er offer for ekstremistgrupper som bruker denne formen for vold kalkulert og med overlegg for å fremme en ideologi hvor blant annet liberale verdier knyttet til kjønn og likestilling er fienden. Nadia Murad smilte ikke en eneste gang under Nobelseremonien, men fremsatte sitt budskap med stø stemme og et insisterende blikk. Denne volden har bidratt til jesidienes mulige utslettelse og er dermed en del av folkemord, understreket hun. Denis Mukwege er hjelperen som har jobbet som lege i Kongo, og som er fortvilet etter å ha behandlet kvinner, jenter og barn som er skamferte og ødelagte etter seksuelle overgrep. Hans fortvilelse over hva han har sett, erfart og hørt, har gjort at han snakker høyt og tydelig om hva denne volden innebærer. Han omtaler disse hendelsene som folkemord fordi det er en befolknings reproduktive organer som ødelegges – om offeret er mann eller kvinne, gutt eller jente. Også han insisterer på at overgriperen må straffes, om det så er i nasjonale eller internasjonale straffedomstoler.
Et nytt blikk
Seksuelle overgrep i krig har funnet sted så lenge det har vært væpnete konflikter, men denne formen for krigsvold ble ikke tillagt vesentlig politisk vekt før etter krigene i Bosnia (1992–1995) og folkemordet i Rwanda (1994). Det var flere ting som gjorde at oppmerksomheten og forståelsen av denne formen for vold endret seg nettopp med disse konfliktene; omfattende og systematiske rapporter om seksuelle overgrep ble dokumentert av statlige og ikke-statlige internasjonale organisasjoner mens konfliktene pågikk; 2 det ble påpekt at denne formen for vold hadde en politisk hensikt i konfliktene 3 og kravet om at overgriperne og andre ansvarlige måtte straffeforfølges,4 vokste frem. Den nærmest totale straffefriheten som har omsluttet seksuelle overgrep i krig – til tross for omfattende dokumentasjon av overgrep begått av både tyske og allierte styrker under andre verdenskrig, av japanske soldater under Stillehavskrigene og av flere parter i konflikter frem til 1990 tallet – ble ikke lenger tolerert (Skjelsbæk 2012). Seksuelle overgrep i krig ble altså ikke lenger forstått som en privat handling. De kunne ikke lenger tilskrives manglende mannlig kontroll av seksuelle drifter og/eller manglende militært lederskap som stilltiende aksepterte at slike handlinger ble begått. Tvert imot ble det etablert en forståelse av at denne formen for vold kunne være et militært og politisk maktmiddel, og et meget effektivt (og lite kostbart) sådant. Eksperter på internasjonal strafferett (de Brower 2005; Askin 1997) har påpekt at det ville ha vært mulig å straffeforfølge overgripere for seksuelle forbrytelser både under Nürnberg- og Tokyo-tribunalene, men det var liten juridisk og politisk vilje til å gjøre nettopp dette:
[a] possible explanation for the lack of will to prosecute sexual violence during the Nuremberg trials may be found in the fear that the Allies might be prosecuted for sexual violence themselves. Moreover, the lack of female participation in the process leading to the establishment of the Nuremberg Tribunal as well as the lack of legal posts assigned to women may provide further clarification of the disinterest in sexual violence prosecutions (de Brouwer 2005: 8).
Tidsånden og forståelsen av forholdet mellom menns og kvinners roller i samfunnet var en annen. Krigene på 1990-tallet kom på et tidspunkt hvor kvinner hadde inntatt ledende posisjoner i politikk og samfunnsliv. I tillegg utgjorde borgerkriger det dominerende konfliktbildet hvor volden utspilte seg mellom befolkningsgrupper i samme stat, og seksuelle overgrep viste seg å være en effektiv måte å utøve både etnisk rensing og folkemord på, slik som i Bosnia og Rwanda. Disse erfaringene satte ikke bare seksuelle overgrep på den internasjonale dagsordenen, men også kvinners krigserfaringer generelt.
Et nytt fokus i FN
Det var dokumentasjonen og erkjennelsen av at seksuelle overgrep ble brukt som et krigsvåpen som mobiliserte ulike statlige og ikke-statlige aktører, samt enkelte engasjerte politiske ledere, til å presse på for å få en resolusjon i FNs sikkerhetsråd om kvinner, fred og sikkerhet, nemlig resolusjon 1325. Denne resolusjonen har blitt etterfulgt av en lang rekke resolusjoner under det som blir omtalt som Kvinner, fred og sikkerhets-agendaen (KFS) i FN. Det er i dag ni KFS-resolusjoner,5 og seks av disse er fokusert på seksuelle overgrep i krig. I 2018 var det ti år siden de første av disse oppfølgingsresolusjonene ble vedtatt. Resolusjon 1820 fra 2008 markerer at det var første gang FN entydig fastslo at seksuelle overgrep ble brukt som et krigsvåpen, og fordømte parter som utfører denne formen for vold. Raskt etter, i 2009, vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1888 som etablerte grunnlaget for en spesialrepresentant for Generalsekretæren (SRSG) som skulle gi årlige rapporter om seksuelle overgrep til FNs sikkerhetsråd samt et Team of Experts on the Rule of Law and Sexual Violence in Conflict som tilhørte spesialrepresentantens kontor. Den første SRSGen var Margot Wallström (2010–2012), som senere ble utenriksminister i Sverige, deretter fulgte tidligere utenriksminister og helseminister i Sierra Leone, Zainab Hawa Bangura (2012–2017), før stillingen ble gitt til den tidligere visedirektøren for Committee on the Elimination of Discrimination Against Women (CEDAW), Pramila Patten fra Mauritius i 2017.
Fra responsive tilnærminger til forebygging
Flere elementer har vært viktige i FNs arbeid og rapportering, særlig har kvinners «empowerment», generell likestilling og tilgang til rettsprosesser blitt vektlagt.6 Men det er bekjempelsen av straffefrihet som har vokst frem som det mest fremtredende området for å få bukt med denne formen for overgrep. Denne prioriteringen kommer frem i de årlige rapportene til FNs sikkerhetsråd, og den understrekes også med stadig tydeligere formuleringer i sikkerhetsrådsresolusjonene i kjølvannet av resolusjon 1820. Det finnes et uttrykt ønske om å endre fokus fra å utelukkende respondere på seksuelle overgrep og hjelpe ofre og deres familier (selv om dette arbeidet fortsetter med stor intensitet) til mer offensive måter å bekjempe denne formen for vold på. Yale-professor Elisabeth Jean Wood (2010) understreker at seksualisert vold hverken er «naturlig» eller uunngåelig i væpnet konflikt. Å sørge for at færre blir overgripere er derfor den viktigste måten å hindre at det blir nye ofre. I den siste rapporten til FNs sikkerhetsråd om konfliktrelaterte seksuelle overgrep fra 23. mars 2018, understreker FNs generalsekretær at hovedstrategien for bekjempelse er:
(a) converting cultures of impunity into cultures of deterrence; (b) addressing structural gender-based inequality as the root cause and invisible driver of sexual violence in times of war and peace; and (c) fostering national ownership and leadership for a sustainable, survivor-centred response that empowers civil society and women’s rights defenders. Many of the atrocities enumerated in the present report could have been prevented if more had been done, early and collectively.7
Det er viktig å understreke hvilken enorm endring i forståelse dette representerer. Da konfliktene i Bosnia og Rwanda fant sted, var ikke den gjengse oppfatning at seksuelle overgrep kunne brukes strategisk og utgjøre et krigsvåpen. Innsikten vokste frem gjennom rapporteringer og dokumentasjon mens konfliktene pågikk. I dag legger internasjonale aktører, som FN og sivilsamfunnsorganisasjoner av ulik art, til grunn at seksuelle overgrep kan brukes strategisk i en konfliktsituasjon (selv om denne formen for vold også har andre funksjoner og ikke alltid er et våpen), og den store utfordringen er hvordan denne våpenbruken kan bekjempes og hindres, i tillegg til hvordan man kan hjelpe ofrene.
Globalt engasjement
I de ti årene som har gått siden resolusjon 1820 ble vedtatt, har vi fått bredere kunnskap om seksuelle overgrep i krig, om deres utbredelse, ulike former og ulike aktører, og hvordan denne formen for vold virker sammen med andre former for vold i konfliktsonen. Arbeidet med de årlige rapportene til FNs sikkerhetsråd har betydd mye. Det samme har omfattende dokumentasjon fra ulike sivilsamfunnsaktører. I tillegg har Storbritannia engasjert seg spesielt gjennom deres Preventing Sexual Violence Initiative (PSVI) som ble lansert med et globalt toppmøte i 2014, og de har sågar utnevnt en spesialrepresentant for bekjempelse av seksuelle overgrep i konflikt.8 PSVI-initiativet har gitt ekstra påtrykk for å dokumentere og straffeforfølge seksuelle overgrep i krig. De har utviklet en internasjonal protokoll9 som har samlet erfaringer og «best practices» for hvordan denne formen for krigsvold kan dokumenteres for strafferettslig oppfølging, både i nasjonale og overnasjonale straffeprosesser. Det planlegges et nytt toppmøte i Storbritannia som skal ha fokus på straffeforfølgelse og hvordan man kan bekjempe stigma og situasjonen for barn unnfanget gjennom seksuelle overgrep i konflikt. I tillegg til disse mange policy-initiativene på statlig- og NGO-nivå, er det viktig å påpeke at forskningen på dette feltet også har vokst. Fra å ha vært et forskningsområde preget av et feministisk politisk engasjement for å få mer erkjennelse for kvinners krigserfaringer, har forskersamfunnet i dag endret seg til å være langt mer sammensatt hva gjelder tematisk fokus, metoder og vitenskapsdisipliner. Til sammen har alle disse utviklingstrekkene bidratt til at vi har en langt mer nyansert forståelse av denne formen for krigsvold i dag enn bare ti år tilbake. Men selv om innsiktene og dokumentasjonen har vokst, har ikke denne formen for overgrep tilsynelatende avtatt, men inngår i nye konfliktmønstre.
Ingen tegn til at denne formen for vold avtar
Det siste året har vært preget av både massive medieoppslag og dokumentasjon av seksuelle overgrep mot rohingya-minoriteten i Myanmar. FNs høykommissær for menneskerettigheter karakteriserer overgrepene mot rohingya-minoriteten som etnisk rensing.10 Overgrep mot jesidiene og andre religiøse minoriteter i Irak og Syria har også blitt grundig dokumentert,11 og nobelprisvinner Nadia Murad er en viktig stemme i denne sammenheng. I rapporten til FNs sikkerhetsråd fra 23. mars 2018, nevnt over, uttrykkes det stor bekymring for praksisen med å gifte seg med ofrene for å unngå straffeforfølgelse, og det vises til 37 land som gir amnesti til overgripere om de gifter seg med sine ofre.12 Blant landene med aktive konflikter og rapporterte seksuelle overgrep dokumentert i rapporten fra 2018, finner vi Afghanistan, Den sentralafrikanske republikk, Columbia, Kongo, Irak, Libya, Mali, Myanmar, Somalia, Sør-Sudan, Sudan (Darfur), Syria og Jemen. Det bildet som tegner seg er at denne formen for vold på ingen måte er på vei tilbake, men at den fremdeles er en integrert del av krig, konflikt og terror.
Samtidig som det har vokst frem et sterkt dokumentasjons- og rapporteringsregime knyttet seksualisert vold, har også forskningen på feltet blitt sterkere, mer sammensatt og har gitt oss mer innsikt i nyanser av bruk og virkninger. Noe av de viktigste funnene i denne forskningen handler om fire hovedpunkter som jeg vil redegjøre for under.
Hva viser forskningen på feltet?
For det første, seksuelle overgrep rammer både menn og kvinner. Seksuelle overgrep rammer ikke bare kvinner, selv om kvinner nok utgjør majoriteten av ofrene. Dokumentasjon fra fengselsettinger og i avhørssituasjoner avdekker imidlertid at også menn blir utsatt for denne formen for overgrep. Tradisjonelt har responsen hos overlevende av seksuelle overgrep i krig vært rettet mot kvinner og barn, og menn har dermed blitt systematisk oversett (Zalewski, Drumond, Prugl og Stern 2018). I tillegg kan det være et større tabu for menn å rapportere om denne formen for overgrep enn andre typer vold. I sin siste rapport fra mars 2018 understreker også FNs generalsekretær at over 60 land13 ikke har lovbestemmelser som beskytter menn mot seksuelle overgrep. Menns rettsvern er altså svakt flere steder i verden. Det er derfor et økende fokus på menn som blir utsatt for overgrep, illustrert blant annet gjennom Refugee Law Project14 ved Makere University i Uganda og arbeidet til den internasjonale organisasjonen Promundo.15
For det andre synes det som om seksuelle overgrep begått av terror-/ekstremistgrupper øker. Flere rapporter dokumenterer at seksuelle overgrep mot kvinner og jenter (samt gutter og menn, men i mindre rapportert omfang) blir brukt som en rekrutteringsstrategi til terror- og ekstremistgrupper. Volden brukes også som en måte å holde befolkninger i okkuperte områder i sjakk på og som en måte å terrorisere mennesker på flukt fra utvalgte områder på. Det er også en egnet måte å skaffe etterretningsinformasjon gjennom tvangsgifte av utvalgte kvinner som kommer fra familier eller befolkningsgrupper som terror- og ekstremistgrupper ønsker å vite mer om. I tillegg er disse overgrepene ofte en del av en overordnet ideologi og verdisett basert på diskriminering av kvinner og seksuelle minoriteter. Seksuell vold blir dermed en integrert del av en terrorideologi hvor kjønnsroller og identiteter skal rammes, ikke bare noe som skjer i kampens hete. ISILs omfattende overgrep mot jesidiene i Irak og Syria samt Boko Harams angrep på unge skolejenter i nordøst-Nigeria er eksempler på dette. Frigitte jenter og kvinner som har vært holdt fanget av terror- og ekstremistgrupper kan bli holdt tilbake av counter-terror grupper som vil ha informasjon og vite om hvordan terror- og ekstremistgrupper opererer. Dette byr på flere utfordringer, blant annet at medisinsk og psykologisk hjelp kan bli utsatt, eller må vike, for politiske hensyn. Jentene og kvinnene kan videre bli utsatt for en ny form for mistenkeliggjøring ved at de kan ha måttet gi etterretningsinformasjon videre. Dette skjer i en situasjon hvor det å være utsatt for seksuelle overgrep gjør deg stigmatisert og i verste fall utstøtt fra familien og lokalsamfunnet. Ennå er ingen medlemmer av ISIL eller Boko Haram tiltalt for seksuelle overgrep.
For det tredje blir barn unnfanget som følge av seksuelle overgrep oversett. Omfanget av barn unnfanget gjennom seksuelle overgrep kjenner ingen. Noen ganger er hensikten at barn skal unnfanges, mens andre ganger er det ikke slik. Forskersamfunnet har hatt liten inngripen med disse barna. Det er vanskelig å identifisere dem, og det er forskningsetisk problematisk å forske på barn uten foreldrenes samtykke. Det samme gjelder for bistands- og humanitære aktører, som har liten dokumentasjon og tilgang til disse barna. Imidlertid er det god grunn til å tro at barn unnfanget gjennom krigsvold vil være særlig utsatt i sine lokalsamfunn og at de kan utgjøre en ytterligere belastning for sine voldsutsatte mødre, noe som igjen kan føre til ytterligere stigmatisering av barna. I 2017 bevilget FN midler til å støtte et prosjekt som skulle dokumentere omfanget av tilstanden til barn unnfanget gjennom seksuelle overgrep i Irak gjennom United Nations Action Multi Partner Trust Fund. PSVI-initiativet i Storbritannia har også satt mer fokus på barn unnfanget gjennom seksuelle overgrep i krig i 2017. Det er altså noen forsøk på å adressere denne gruppen (sekundære) ofre, men enn så lenge vet vi svært lite om deres livsvilkår og tilstand.
For det fjerde vet vi at seksuelle overgrep ikke slutter når konflikten er over. En undersøkelse gjort av forskere ved Institutt for fredsforskning PRIO om bruk av seksuelle overgrep i aktive konfliktår i perioden 1989–2009, viser at det er ulike grupper som tar i bruk denne formen for vold (Cohen og Nordås 2014), og disse slutter ikke nødvendigvis å forgripe seg seksuelt når konflikten er over. Forskerne kodet rapporterte overgrep fem år etter at konfliktene var over og fant to ting: seksuelle overgrep stoppet ikke selv om annen vold avtok, og det var statlige aktører som hadde høyest rapporteringsfrekvens. Vedvarende overgrep etter konfliktens slutt vanskeliggjør gjenoppbygging og forsoning, i tillegg til at de har store samfunnsøkonomiske kostnader (Cohen og Nordås 2014: 426).
Straffeprosesser
Vi vet mer om effekten av seksuelle overgrep enn tidligere, men vi vet mindre om hvordan overgrepene best kan bekjempes. Strafferettsprosesser spiller en viktig rolle som både avskrekking, historieskriving og som dokumentasjonsprosesser knyttet til overgriperens rolle og ansvar. Derfor har kampen mot straffefrihet vært det mest sentrale elementet ved de internasjonale bestrebelsene for å bekjempe seksuelle overgrep. Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY)16 og Rwanda (ICTR)17 har vært banebrytende i så måte. Ved ICTY var det tiltale om seksuelle overgrep hos 48 % av de 161 tiltalte, men bare 31 personer ble dømt. Like fullt medførte domfellelsene et enormt dokumentasjonsarbeid, en internasjonal normendring og eksempel på at seksuelle overgrep er strafferettslige krigsforbrytelser som kan få konsekvenser for direkte overgripere, militære og politiske ledere. Den permanente internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC)18 har fortsatt arbeidet ved å legge til grunn at voldtekt, seksuelt slaveri, påtvungen prostitusjon, tvungen graviditet, tvungen sterilisering og enhver annen form for seksuell vold av tilsvarende grov art, utgjør det vi refererer til som seksuelle overgrep i en konfliktsituasjon. ICCs klare definisjon og arbeid muliggjør bedre kunnskap om overgripere, ofre, tid, sted og type hendelser i en konfliktsyklus. Roma-vedtektene artikulerer klart og tydelig at seksualisert vold skal straffeforfølges som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser eller aggresjonsforbrytelser. Det er en diskusjon i fagmiljøene om hvordan man skal forstå seksuelle overgrep; hvorvidt det er overgrep mot kvinners menneskerettigheter eller som en sikkerhetstrussel (Crawford 2017: 48–49). De ulike tilnærmingene bærer med seg ulike måter å tenke bekjempelse på; å jobbe mot kvinneundertrykking og for kvinners «empowerment», eller som et sikkerhetsproblem hvor sanksjoner og avskrekking (deterrence) er best egnet. Denne uoverensstemmelsen skriver seg også inn i en debatt om betegnelsen krigsvåpen egentlig er egnet til å forstå fenomenet. Noen vil hevde at et for ensidig fokus på seksuelle overgrep som krigsvåpen gjør at vi mister av synet hvordan alle kvinner er sårbare i konfliktsituasjoner på grunn av et forhøyet voldsnivå og normoppløsning, mens andre vil mene at det er viktig å holde fokus på den strategiske bruken for å forstå hvordan seksuelle overgrep brukes kalkulert i væpnete konflikter og krig. Uansett standpunkt er det enighet om at straffeforfølgelse er viktig, og at det internasjonale samfunnet fremdeles har kommet til kort hva gjelder oppfølging på dette området.
Normendring
Etter et år med fokus på #metoo og mannlige overskridelser av seksuell karakter, både gjennom direkte handlinger og stilltiende aksept, er 2018s fredspris utvilsomt tidsriktig. Men det siste årets #metoo-fokus har bare gitt begrenset drahjelp til en endringsprosess som begynte med FNs resolusjon 1820 vedtatt i 2008. Resolusjonen slo entydig fast at seksuelle overgrep er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og innebar en erkjennelse av at det er svært langt igjen for å kunne effektivt bekjempe denne formen for krigsvåpen. Seksualisert vold kan rustes ned ved at den snakkes om, at skyld og ansvar legges på ansvarlige aktører og ved at militær opplæring entydig kommuniserer at dette ikke, under noen omstendigheter, er lovlige handlinger. 2018s nobelprisvinnere, Denis Mukwege og Nadia Murad, legemliggjør ulike former for bekjempelse: gjennom et engasjement for en internasjonal rettsorden og straffeforfølgelse, gjennom et mannlig engasjement for å hindre at menn blir overgripere, og for å styrke kvinners rettigheter og behov for oppfølging både under og etter konflikt. Derfor har Nobelkomiteen insistert på at dette er en nedrustningspris, om enn i et utradisjonelt format. De har utvilsomt gjort et klokt valg.
Referanser
| 1 | Inger Skjelsbæk er varamedlem i Den norske Nobelkomité. Hun var ikke med på møter eller i beslutningsprosesser knyttet til prisen i 2018. |
| 2 | Overgrepene som fant sted under andre verdenskrig og i konfliktene opp til 1990-tallet ble ofte holdt hemmelig i lang tid, ofte så lenge som en hel generasjon, før disse hendelsene fikk oppmerksomhet og erkjennelse som krigsforbrytelser om enn ikke alltid i strafferettslig forstand (Skjelsbæk 2012). |
| 3 | Se Brownmiller (1975); Allen (1996); Copelon (1995); Drakulic (1993); Gutman (1993); MacKinnon (1993); Niarchos (1995); Nordstrom (1996) og Stiglmayer (1994), som var fagpersoner som beskrev seksuelle overgrep som et krigsvåpen. |
| 4 | Houge, A. B. og Lohne, K. (2017). |
| 5 | End Impunity! Reducing Conflict‐Related Sexual Violence to a Problem of Law. Law & Society Review, 51(4), 755–789. Denne artikkelen gir en god oversikt over hvordan kravet om strafferettsforfølgelse for seksuelle overgrep i krig vokste frem som et krav fra ulike aktører (NGO’er og FNs sikkerhetsråd) og hva dette har betydd. |
| 6 | Kvinner, Fred og Sikkerhets (KFS)-agendaen er oppfølging av resolusjon 1325, og det innbefatter resolusjon 1820 (2009); 1888 (2009); 1889 (2010); 1960 (2011); 2106 (2013); 2122 (2013); 2242 (2015) og 2272 (2016) http://www.whatsinblue.org/2018/04/women-peace-and-security-open-debate-on-sexual-violence-in-conflict.php |
| 7 | http://www.securitycouncilreport.org/atf/cf/%7B65BFCF9B-6D27-4E9C-8CD3-CF6E4FF96FF9%7D/s_2018_250.pdf (side 8). |
| 8 | Den første som hadde denne rollen var Baroness Anelay of St Johns fra 2014 til 2017, etterfulgt av Lord Ahmad of Wimbledon, som har denne rollen i dag. |
| 9 | https://www.gov.uk/government/publications/international-protocol-on-the-documentation-and-investigation-of-sexual-violence-in-conflict |
| 10 | http://www.securitycouncilreport.org/atf/cf/%7B65BFCF9B-6D27-4E9C-8CD3-CF6E4FF96FF9%7D/s_2018_250.pdf (side 16) |
| 11 | http://www.securitycouncilreport.org/atf/cf/%7B65BFCF9B-6D27-4E9C-8CD3-CF6E4FF96FF9%7D/s_2018_250.pdf (side 13 og 23) |
| 12 | http://www.securitycouncilreport.org/atf/cf/%7B65BFCF9B-6D27-4E9C-8CD3-CF6E4FF96FF9%7D/s_2018_250.pdf (side 7) |
| 13 | http://www.securitycouncilreport.org/atf/cf/%7B65BFCF9B-6D27-4E9C-8CD3-CF6E4FF96FF9%7D/s_2018_250.pdf (ide 6) |
| 14 | https://www.refugeelawproject.org/our-work/gender-and-sexuality-programme |
| 15 | https://promundoglobal.org/ |
| 16 | International Criminal Tribunal for the Former Yugoslavia (ICTY) |
| 17 | International Criminal Tribunal for Rwanda (ICTR) |
| 18 | International Criminal Court (ICC) |