‹‹Bekjemp din indre Trump››, er forfatter og aktivist Naomi Kleins svar på hvordan venstresiden bør møte Donald Trump i boka No is not enough (Klein 2017). I dette legger hun at vi må slutte å forveksle følgere på sosiale medier med venner, ikke falle for fristelsen til å delta i en mobb mot folk vi er uenige med, og ikke forveksle negativ stempling med argumentasjon.

Jeg kom til å tenke på dette rådet da jeg skulle formulere et ideal som ny redaktør av Nytt Norsk Tidsskrift. Det er alltid lettere å beskrive idealer gjennom negasjon, og det finnes neppe en klarere negasjon av vitenskapelig argumentasjon enn Donald Trumps retoriske stil. Han som alltid har rett, som møter kritikk med forakt, latterliggjøring og psykologisering. Han som bortviser dem som stiller kritiske spørsmål. Han som fører en samtale der etos trumfer logos, der hvem du er blir viktigere enn hva du sier. Norge er ikke USA, og vitenskapens spilleregler er ikke de samme som den politiske aktivismens, men Kleins advarsel strekker seg utover politiske skillelinjer og de spesifikke feltene vi argumenterer i. Kleins poeng er at digitale plattformer som Facebook og Twitter, hvor nyheter leses og debatter utspilles, ikke er nøytrale. Oppmerksomhet premieres med likerklikk, som igjen fører til at flere ser innlegget ditt og reagerer. Selskapene lever av aktiviteten på sine plattformer og utnytter bevisst den enkle psykologiske effekten av en tommel opp. I oppmerksomhetsøkonomien er synlighet i seg selv et mål, ikke hva synligheten fører til. Den politiske kulturen og debatten former den som deltar, og det gjelder oss alle. I akademia avspeiles denne kulturen i krav om å dokumentere forskningens «impact» og siteringsindekser som mål på forskningskvalitet.

Da Cathrine Holst tok over som ansvarlig redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift etter Rune Slagstad i 2010, skrev hun at tidsskriftet skulle være en offentlighet om den vitenskapelige offentligheten. Vidar Enebakk, som jeg tar over som redaktør etter, gjorde Holsts ord til sine. Nå gjør jeg dem til mine. Tidsskriftet har siden oppstarten hatt som målsetning å være en brobygger mellom ulike fagmiljøer, teoriretninger og vitenskapstradisjoner. En sentral del av et slikt arbeid er både å stimulere til en levende samtale om hva som er et godt akademisk argument, og at tekstene i tidsskriftet holder en slik standard i hevd. Dette har blitt viktigere i en tid hvor forskningsformidling er under press fra blant annet økt spesialisering og manglende meritteringssystemer for formidling.

Det finnes sentrale skiller mellom vitenskapelig begrunnede argumenter og politisk retorikk, selv om skillene ikke alltid er like skarpe. I dette nummeret trykker vi en redigert samtale som Holbergprisvinner Cass Sunstein hadde med Cathrine Holst og Anine Kierulf om relasjonen mellom ekspertise og politiske beslutninger. Sunstein er en merittert akademiker og var rådgiver for Obama-administrasjonen fra 2009 til 2017. Når han blir utfordret på hva en administrasjon skal gjøre når eksperter er uenige, svarer han at det i Obama-administrasjonen var en tendens til å lytte til ekspertene som lå tettest opp til demokratenes oppfatning. Politikere skal fatte beslutninger, mens et tidsskrift kan la eksperter bryne seg imot hverandre og la leseren avgjøre hvem som begrunner sin konklusjon best. Da må argumentasjonen være grundig og gjøre premissene for drøftingen og konklusjonen tydelig, slik at det blir mulig å gå resonnementet etter i sømmene.

Et slikt ideal betyr ikke en servilitet eller forsiktighet i møte med samtiden, slik Eli Moens artikkel er et eksempel på. Hun anvender utviklingen av arbeidsbetingelsene i luftfarten til å beskrive at økt bruk av midlertidighet ikke bare har negative konsekvenser for den enkelte arbeidstaker, men også reduserer graden av fagorganisering. Dette mener hun fører til at ansattes forhandlingsmakt svekkes og dermed truer det organiserte arbeidslivet som helhet. Det er ikke gitt at alle vil være enig i Moens konklusjon, men premissene for argumentasjonen er tydelige, slik de bør være i en vitenskapelig artikkel.

Det blir stadig sagt at vår tids største utfordring er de menneskeskapte klimaendringene, og det er bred politisk enighet om at klimagassutslippene må ned. Metaforen ‹‹det grønne skiftet›› har blitt et mantra. Men skiftet kan ikke bare skje i den politiske retorikken. Bjørn Vidar Vangelsten, sammen med en rekke forskere ved Nordlandsforskning, har analysert ulike næringslivsbransjers veikart for å se hva et grønt skifte vil bety i praksis. Resultatet viser at næringenes egne planer samlet sett ikke oppfyller målene for Paris-avtalen, og bransjene henviser til offentlige ressurser og teknologiutvikling for å få til en endring.

Selv om det tidvis kan virke som om det foregår en polarisering i det politiske ordskiftet, viser Anne Lise Ellingsæter snarere at det motsatte er tilfellet i familiepolitikken. Sigurd Allern og Paul Bjerke advarer i sin artikkel på sin side mot en forestilling om at digitalisering vil føre til papiravisenes død.

De overstående artiklene er gode eksempler på tekster som tar for seg tingenes tilstand. Marianne Takle og Kjetil Børhaug analyserer derimot på hver sin måte hvordan idealer som alle tilsynelatende enes om, blir utfordrende når de skal omsettes til praksis.

Marianne Takle problematiserer påstanden om at oljefondet skal sikre fremtidige generasjoner. For det første vet vi ikke hva fremtidige generasjoner vil ønske seg. For det andre legitimerer tankegangen bak påstanden at naturressurser som olje og gass kan veksles inn i pengeverdier uten at klimautgifter blir del av regnskapet.

Kjetil Børhaug analyserer utviklingen av og forståelsen av oppdragelsen til medborgerskap i norsk skole. Han beskriver utviklingen fra en patriarkalsk forståelse i etterkrigstiden, frem mot en mer demokratisk og kritisk forståelse på 70-tallet og til dagens forståelse, som tar utgangspunkt i elevenes livsverden og globalisering. I den nye læreplanen er forståelsen og vektleggingen av medborgerskap sentralt, men Børhaug mener å finne tendenser til at kritisk tenkning og politisk deltakelse blir tonet ned.

Nytt Norsk Tidsskrift skal tematisere hva som skjer i møtet mellom ulike offentligheter. Artiklene til Anne Mari Røsting Strand og til Morten Mangelssen og Reidun Førde tar på svært ulike måter for seg møtet mellom medieoffentlighet, profesjonsutøvelse og normative spørsmål.

Strand problematiserer motstanden mot legers reservasjonsrett i møte med idealet om samvittighetsfrihet. Hennes og den europeiske menneskerettserklæringens utgangspunkt er at vi som samfunn ønsker at omsorgsprofesjoner skal ha samvittighetsfrihet. Problemet oppstår når den enkeltes leges samvittighet strider mot hva som kan anses å være allmenne moralske oppfatninger. Strand anvender striden omkring legers reservasjonsrett til å henvise til abort som eksempel, og fremlegger et etisk dilemma som kanskje forsvant i den politiske kampens hete.

Morten Magelssen og Reidun Førde behandler også spenningsfeltet mellom etikk og politikk i helsesektoren i forbindelse med det offentliges innkjøp av det kostbare legemiddelet Spinraza. Spinraza er til nå det eneste legemiddelet som kan kurere en sjelden og svært alvorlig genetisk sykdom. Forfatterne reiser ni dilemmaer som omhandler hvordan helsevesenet skal prioritere sine knappe ressurser og hvordan beslutninger burde fattes mellom press fra mediene, pasientgrupper og ikke minst legemiddelindustrien, som ønsker å ta seg godt betalt for legemidler.

Det er ikke alltid polemikk står i motsetning til presisjon. Vi har bedt Jon Hustad anmelde NOU 2018:6, Varsling – verdier og vern. Hustad hevder at NOUen ikke har en konsekvent forståelse av hva varsling er, men en konsensus om at varsling alltid er et gode. En NOU på sitt beste er et politisk grunnlagsdokument som kan gi innsikt i hva som er grunnlaget for politiske beslutninger og stake ut retningen for hva som burde gjøres. Skal vi tro Hustad, gjør NOU 2018:6 om varsling det stikk motsatte og skaper grunnlag for forvirring.

Det er ikke tilfeldig at Donald Trump er med i denne lederen. Selv om norsk nyhetsdekning av amerikansk politikk er noe overdrevet, forteller interessen om en global medieoffentlighet hvor Trumps statusoppdateringer kun er noen tastetrykk unna på sosiale medier. Betydningen av globalisering og internasjonalisering har skapt debatt i akademia. Carl Henrik Knutsen og Tore Wig argumenterer for mer internasjonalisering, og hevder at økt internasjonal publisering og ansettelser av utenlandske forskere ved norske universitet og høgskoler vil hindre faglig forvitring og akademisk innavl.

En ny redaktør betyr også et nytt redaksjonsråd. Det nye redaksjonsrådet består av professor emeritus i sosiologi, Fredrik Engelstad, som har vært leder på Institutt for samfunnsforskning og satt i Makt- og demokratiutredningen fra 1998 til 2003; professor i tverrfaglige kjønnsstudier, Jorunn Økland ved Universitetet i Oslo, som for tiden er leder for Det norske institutt i Athen; førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo, Inger Skjelsbæk, som også er tilknyttet og tidligere nestleder ved Peace Research Institutt Oslo (PRIO); førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Petter Bae Brandtzæg, som også er tilknyttet SINTEF hvor han har jobbet som forsker – og sist men ikke minst, Cathrine Grøndahl, som jobber som advokat ved Hestenes og Dramer & Co og som har gitt ut flere diktsamlinger. Redaksjonsrådet representerer et bredt interessefelt og en faglig tyngde som sammen med meg og den nye redaksjonssekretæren, Anna Grøndahl Larsen, utgjør redaksjonen i Nytt Norsk Tidsskrift.

Generøse lesninger leder ofte til den skarpeste kritikken. Det er lesninger som fordrer at man setter sitt ego i parentes for en stund for å kunne møte hva den andre vil si. Det hjelper ikke å argumentere mot påstander din motstander ikke vil vedkjenne seg. Først når man prøver å forstå hva den andres prosjekt er, og hvilket utgangspunkt vedkommende skriver fra, blir det mulig å komme med kritikk som virkelig kan drive samtalen videre. Slik kan et akademisk fellesskap bygges, ikke basert på konsensus, men på en enighet om vitenskapens gyldighet og verdi.

God generøs lesning!

Litteratur

Klein, N. (2017). No is not enough. London: Penguin.