Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Familiepolitikkens kjønnsforståelser

– to spor og fire tiår

Professor i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Den nye familiepolitiske kursen som ble staket ut i Norge på 1970-tallet, var et oppbrudd fra industrialismens mannlige forsørgermodell. Verdier og holdninger knyttet til kjønn og familie ble satt i spill og førte til langvarige partipolitiske rivninger om gammel og ny forsørger- og omsorgsmodell. I dag er seiglivede politiske motsetninger mellom venstre- og sentrum/høyre-siden i ferd med å stilne. Det familistiske sporet er svekket, og familiepolitikken konvergerer mot likestillingsmodellen.

Family policy reforms in Norway in the 1970s set a new course – away from the male breadwinner model. Values and attitudes associated with family and gender were destabilised and led to protracted party political rivalry over old and new provider and care models. Today, tenacious left/center-right splits have been placated. The familist policy path has been weakened and family policies are converging towards the dual-earner/dual-carer model.

Familiepolitikken har de siste førti årene gjennomgått et skifte. Industrialismens mannlige forsørgermodell innebar det Gøsta Esping-Andersen (2009) har kalt en sosial likevektsmodell – en tilnærmet hegemonisk normativ orden som styrer folks preferanser, atferd og forventninger til andre. Tilstanden reproduserer seg selv gjennom mangelen på alternativer, og endring inntrer først når det oppstår konkurrerende, attraktive modeller. Esping-Andersen peker på en utvikling mot en ny sosial likevektsmodell, basert på likestilling mellom kjønnene, og mener de nordiske landene har beveget seg lengst i en slik retning. Den nordiske likestillingsmodellen omtales gjerne som en forsørger–omsorgs-modell (dual earner/dual carer model), der begge foreldre forventes å være både lønnsarbeider og omsorgsperson. Generøse betalte foreldrepermisjoner, med en øremerket del til fedre, og rett til rimelig barnehageplass er sentrale elementer i modellen.

I Norge kom de første bruddene med den mannlige forsørgermodellen på 1970-tallet. Verdier og holdninger knyttet til kjønn og familie var satt i spill, ikke minst under påtrykk fra den nye kvinnebevegelsen. Familiepolitikkens nye spor var å legge til rette for at kvinner kunne ha jobb og barn, og at menn kunne være omsorgspersoner for egne barn. Men motstand ga støtet til en langvarig partipolitisk kamp om forsørger- og omsorgsmodeller. Rivningene skapte sosial ulikevekt, og bidro til en tosporet familiepolitisk modell (Ellingsæter 2016). En rekke reformer la gradvis bedre til rette for yrkesaktive mødre og farsomsorg. Men støtten til den tradisjonelle éninntektsfamilien og familiebasert omsorg vedvarte.

I denne artikkelen diskuterer jeg hvordan den norske modellstriden fra 1970-tallet har vært drevet av motsetninger mellom venstre- og sentrum–høyre-partiene. I dag er det tradisjonelle familistiske sporet svekket, og politikken konvergerer mot likestillingsmodellen. Det empiriske grunnlaget for diskusjonen er regjerings- og stortingsdokumenter knyttet til sentrale familiepolitiske reformer, samt partiprogrammer.

Familiepolitikk, partier og ideologi

Familiepolitikk berører det som oppfattes som sentrale verdispørsmål, og det har vært konflikterende syn på statens rolle i forhold til familien (Daly og Ferragina 2018). Daly (2011) finner at europeisk familiepolitikk har vært kjennetegnet av en balansering av individualisering og familisering, det vil si at økte individuelle rettigheter har vært innført parallelt med vedvarende støtte til familien som institusjon. Sentrale indikatorer på om utviklingen går mot henholdsvis individualisering eller familisering, er (i) hvorvidt grunnlaget for rettigheter er som individ eller medlem av en familie, (ii) om den foretrukne lokaliseringen av omsorg er utenfor familien eller i familien, (iii) hvorvidt støtte til familien som institusjon er begrunnelse for reform eller ikke, og (iv) om (u)likestilling mellom kjønnene blir tematisert eller ikke. Kombinasjonen av individualisering og familisering er ikke nødvendigvis uttrykk for statens bevisste avveining, slik Daly synes å mene, det kan også være resultatet av partipolitiske motsetninger og spenninger (Ellingsæter 2016). Derfor er det gode grunner til å se nærmere på partienes rolle i formingen av nasjonale modeller.

Det analytiske utgangspunkt for denne artikkelen er forholdet mellom individualisering og familisering i partienes politiske posisjoner, og skillelinjer mellom ulike «partifamilier» synliggjør denne spenningen/konfliktlinjen (Budde et al. 2018): Partier på venstresiden har tradisjonelt både etterstrebet mål om å sikre individet økonomisk trygghet og å frigjøre individet fra sosiale stengsler som hindrer selvutvikling – posisjonen inkluderer både individuell trygghet og frihet. Samfunnsdeltakelse og kjønnslikestilling har stått sentralt. Individuell autonomi er et overordnet mål i samfunnets modernisering. Liberale partier har vanligvis lite til overs for statlig intervensjon i både økonomiske og moralske spørsmål. Konservative/høyrepartier knyttes ofte til bevaring av status quo, med vektlegging av sosiale normer, tradisjonelle verdier og en offentlig moral som setter det kollektive framfor det individuelle. Religiøse (kristne) partier inntar den klareste ideologiske posisjonen med tanke på å sette kollektivet foran individet, om det er konflikt mellom de to. Selv om det i stor grad er overlapp mellom konservative og religiøse partier, legger religiøse partier i enda sterkere grad vekt på at individet er del av et fellesskap som medfører forpliktelser. Men sekularisering har ført til endringer i begrunnelsene for de religiøse partienes posisjoner.

Betydningen av ideologi i partipolitikken er imidlertid omdiskutert. Partiene konkurrerer om velgere, og konsensus-teorier antar at det skjer en konvergens i posisjoner. Ifølge disse teoriene er partiene nyttemaksimerende, og har en tendens til å bevege seg dit det er flest stemmer å hente (Buckler og Dolowitz 2012). Det vil svekke ideologiske forskjeller i politikken. Konvergens kan være en ensidig prosess, der bare noen partier endrer posisjon, eller en mer symmetrisk endring der partiene beveger seg mot en felles mellomposisjon (Seeleib-Kaiser, van Dyk og Roggenkamp 2005). En alternativ tese er at partiene ikke nødvendigvis tilpasser seg gjennom å skifte posisjon, de kan beholde posisjonen, men endre den ideologiske begrunnelsen. Det er altså ikke bare partienes relative posisjoner som er interessante, men også hvordan de begrunnes ideologisk (Budde et al. 2017).

1970-tallet: Brudd og motstand

I Norge ble likestilling mellom kvinner og menn et mål for alle partier på 1960- og 1970-tallet. Arbeiderpartiet programfestet målet i 1965, Sosialistisk Folkeparti (SF) var også tidlig ute, mens de andre partiene kom etter utover 1970-tallet. I 1973 gikk Arbeiderpartiet til valg på at likestilling ville kreve «en omforming av samfunnet som gir kvinnen en annen plass i samfunnssystemet enn i dag, og som tilsvarende endrer mannens rolle i familie- og samfunnslivet».

Bruddet med den mannlige forsørgermodellen i familiepolitikken skjedde i regi av Arbeiderparti-regjeringer. I 1974 la regjeringen Bratteli II fram en stortingsmelding om barnefamiliens levekår, som beskrev «hovedlinjene i den framtidige familiepolitikken» (St.meld. nr. 51 (1973–74): 1). Meldingen skisserte reformer som kom til å prege norsk familiepolitikk i tiårene framover – overgang fra morspermisjon til foreldrepermisjon, lovfesting av barnehager, skolefritidsordning, rett til lønnet fravær ved barns sykdom og rett til redusert arbeidstid. Det tradisjonelle familiemønsteret med mor hjemme og far med hele ansvaret for familiens forsørgelse, var «en dårlig og lite fornuftig ordning». Kvinners muligheter for sysselsetting, og tilpasning av forholdet mellom arbeid og familie, ville være det beste bidraget til å bedre familienes økonomiske kår. En dreining fra kontantoverføringer til tjenester ble bebudet. Kontantytelser som barnetrygd skulle videreføres, men det var nødvendig å ta i bruk et større spekter av virkemidler.

Men det nye likestillingssporet, som innebar økt autonomi for kvinner gjennom lønnet arbeid og et større statlig ansvar i barneomsorgen, møtte motstand fra sentrum–/høyre-partienes mer familistiske tenkning. Kristelig Folkeparti laget en motmelding: Det monogame ekteskapet skulle støttes aktivt, husmorarbeidet skulle oppvurderes, og husmødrene skulle gis arbeidstakerrettigheter. Blant forslagene var husmorlønn og omsorgslønn (Vollset 2011). De borgerlige partiene kritiserte regjeringen for passivt å tilpasse seg samfunnsutviklingen. De kritiserte regjeringens «sterke motforestillinger» mot å øke kontantoverføringene, og for «å legge til rette for at begge ektefeller kan ta arbeid utenfor hjemmet og på den måten øke familiens inntekter». En slik utvikling «kunne bety et øket press på hjemmeværende ektefeller som har omsorg for barn, eldre og syke med sikte på å få dem i betalt yrkesarbeid utenfor hjemmet» (Innst. S. nr. 11 (1974–75: 30). Disse partiene mente også at den nye linjen var i strid med en «reell valgfrihet» som det var bred enighet om, nemlig at «arbeid i hjemmet, for dem som ønsker dette, må verdsettes på like linje med annet arbeid utenfor hjemmet. I de tilfeller hvor begge foreldre ønsker å ta arbeid utenfor hjemmet, må også forholdene legges til rette for dette» (Innst. S. nr. 11 (1974–75): 25).

Familiemeldingen inneholdt i tillegg et svært omstridt forslag om kvinners rett til selvbestemt abort, noe som også illustrerer skillelinjene mellom partiene når det gjaldt autonomi og individuelle rettigheter. Forslaget falt i 1975, men i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med et knapt Arbeiderparti/Sosialistisk Venstreparti (SV)-flertall. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var sterkt imot, mens abortsaken var sterkt splittende internt i Høyre. Fremskrittspartiet var ikke representert i Stortinget, men ifølge partiprogrammet var abort et samvittighetsspørsmål for den enkelte.

Etter familiemeldingen ble to betydelige familiepolitiske reformer lagt fram av Arbeiderparti-regjeringer: Barnehageloven i 1975 og innføring av fødselspenger for begge foreldre i 1977. Målet for lov om barnehage var å sikre barn i førskolealder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i «forståelse og samarbeid med hjemmet», og å stimulere kommunene til økt utbygging. Men bare SV gikk inn for utbyggingsplikt for kommunene. Behovene for omsorgsløsninger blant yrkesaktive mødre ble nevnt, men var ingen sentral begrunnelse. Lovforslaget fikk tverrpolitisk støtte, med unntak av Fremskrittspartiet som mente loven var unødvendig, og at statstilskudd til barnehager var byråkratisk og ulogisk. Men det var ulike syn på hva barnehagen skulle være. Partiene på sentrum–høyre-siden mente barnehager skulle være et selektivt tilbud om hjelp til foreldrene, spesielt for dem som var kommet i en uønsket familiesituasjon: enslige mødre, enker/enkemenn og familier med funksjonshemmede barn (Innst. O. nr. 69 (1974–75)). Skepsisen var stor når det gjaldt barnehager for de minste barna og barnehage på heltid. I stortingsdebatten derimot, dominerte striden om kristen formålsparagraf i barnehagen, også der gikk motsetningen mellom venstre–/sentrum–høyre-partiene (Vollset 2011).

Barnehageloven førte til vekst i barnehageplasser. Men fra 1980 til 1985, under Willoch-regjeringen, var veksten svakere enn i perioden før og etter (Ellingsæter og Gulbrandsen 2007). Kommunene tilpasset seg signalene om lavere prioritering av barnehager fra Willoch-regjeringen (Vollset 2011). Køene vokste i 1980-årene, tiåret som betegnes som småbarnsmødrenes tiår på arbeidsmarkedet. Venstresiden sto mot sentrum–høyre-siden i synet på videreutvikling av barnehagetilbudet (Vollset 2011). Arbeiderpartiet måtte understreke at barnehager i første rekke ble bygd av hensyn til barna og ikke for å tvinge foreldrene ut i arbeidslivet, slik noen hevdet (S.tid. 9. juni 1981: 4142).

I 1977 ble den betalte morspermisjonen omgjort til en foreldrepermisjon, og permisjonen ble utvidet fra 12 til 18 uker. De første seks ukene etter fødselen ble fortsatt reservert for mødrene, mens resten heretter kunne deles mellom foreldrene slik de måtte ønske det. At fedre fikk rett til å ta permisjon tydet på et nytt syn på menn som omsorgspersoner, selv om fars rett ble avledet av mors rett – faren kunne «tre inn i kvinnens rett til fødselspenger i den utstrekning hun selv ikke nytter rettigheten fullt ut». Det ble antatt at noen mødre ville ønske å gå tilbake i jobb før permisjonstiden var utløpt, og dersom fedrene da overtok omsorgen, ville det være rimelig at de kunne motta fødselspenger. Regjeringen mente også at «[d]et kan være et ønske hos foreldrene at også faren kan få best mulig kontakt med barnet allerede på dette tidspunkt». Samtidig ble engangsstønaden ved fødsel oppregulert. En samlet sosialkomité så det som et «viktig ledd i arbeidet for en likestilling mellom hjemmearbeidende og yrkesarbeidende kvinner» (Innst. O. nr. 53 (1976–77). De to sporene – det tradisjonelle familistiske sporet med hjemmeværende mødre og det nye sporet med støtte til yrkesaktive mødre – skulle balanseres. Permisjonslengden sto deretter lenge stille, før flere utvidelser kom under Arbeiderparti-regjeringer fra 1987. Permisjonen var fremdeles relativt kort i skandinavisk sammenheng, 28 uker i 1990.

1990-tallet: Likestilling mot familiens valgfrihet

Rettighetene til yrkesaktive mødre ble styrket gjennom videre permisjonsutvidelser på begynnelsen av 1990-tallet. I 1993 nådde Arbeiderparti-regjeringen (Brundtland III) målet om ett års permisjon; 52 uker med 80 prosent lønnskompensasjon (eller 42 uker med 100 prosent kompensasjon). Begrunnelsen var å øke kontinuiteten i kvinners yrkestilknytning og få fedre til å ta mer permisjon (St.meld. nr. 70 (1991–92)). Senterpartiet og SV støttet utvidelsen, mens Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet ville heller prioritere kontantytelsen for barn under tre år. Fremskrittspartiet foreslo en «alternativ familiepolitikk». Partiet ville ha slutt på urettferdige statlige overføringer og diskriminering av éninntektsfamilien, og foreslo et nytt kontantstøttesystem. Alle overføringene til barnefamilien, inklusive fødselspenger og barnehagesubsidier, skulle samles i én pott, og alle familier skulle få samme beløp. Det offentlig burde, ifølge Fremskrittspartiet, belønne barnefamiliene likt, enten de passet sine barn selv eller om de overlot det til andre (Budsjett innst. S. nr. 2 – 1992–93: 31).

To av 1990-tallets reformer – fedrekvote og kontantstøtte – fordypet de partipolitiske konfliktene over de to familiepolitiske sporene. Individuelle rettigheter til fedre og likestillingshensyn sto som motpol mot familiens valgfrihet i det som ble langvarige stridigheter om disse ordningene.

Da fødselspermisjonen ble utvidet i 1993, ble samtidig fire uker øremerket til fedre, uker som ville gå tapt dersom fedre ikke benyttet seg av dem. Resten av permisjonen kunne fortsatt deles etter foreldrenes ønske (bortsett fra tre uker før og seks uker etter fødsel reservert for mødre av helsemessige grunner). Begrunnelsen for fedrekvoten var at den skulle omfordele omsorgstid fra mødre til fedre, og den skulle også styrke fedres plass i barnets første leveår. SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti støttet fedrekvoten. Høyre og Fremskrittspartiet var motstandere fordi de mente at den innskrenket familiens valgfrihet.

Den andre reformen – innføring av kontantstøtten – forårsaket en brennende politisk og offentlig debatt. Allerede i 1990 hadde sentrum–høyre-regjeringen (Syse) lagt fram et forslag om kontantstøtte for familier med barn under tre år, med begrunnelse om at den skulle øke valgfriheten mellom hjemme- og utearbeid og utjevne den offentlige støtten til familier med og uten barnehageplass. Men forslaget ble trukket da Arbeiderpartiet dannet regjering etter valget i 1990.

Ordningen ble foreslått igjen av sentrums-regjeringen Bondevik I, og vedtatt med støtte fra høyrepartiene i 1998. Primært ønsket Kristelig Folkeparti kontantstøtte for alle førskolebarn til de begynte på skolen. Kompromisset ble at foreldre med barn i alderen 1–2 år som ikke hadde offentlig subsidiert barnehageplass fikk rett til et månedlig kontantbeløp tilsvarende de statlige subsidiene til en barnehageplass (ca. kr 3000) (St.prp. nr. 53 (1997–98)). Støtten kunne også brukes til å kjøpe privat barnepass. Målene var at ordningen skulle bedre småbarnsfamilienes muligheter til en god barneomsorg; den skulle sikre familier mer tid til selv å ta omsorgen for sine barn og gi foreldre reell valgfrihet når det gjaldt omsorgsform. Den skulle også bidra til større likhet i statlige overføringer til familier, uavhengig av omsorgsordning. Det ble hevdet at likestillingspolitikken så langt i hovedsak hadde tatt opp «yrkeskvinnenes interesser» (St. prp. nr. 53 (1997–98)). Arbeiderpartiet og SV var sterkt imot reformen, basert på en antagelse om at den ville ha negative konsekvenser for likestillingen – den ville svekke mødres yrkesaktivitet og bremse utbyggingen av barnehageplasser.

Fra 2000: Vedvarende konflikter – men barnehageforlik

I årene etter årtusenskiftet fortsatte konfliktene rundt fedrekvote, og frontene rundt kontantstøtten var fremdeles harde. Men gjennom et tverrpolitisk forlik ble en intensivert satsing på barnehagesektoren til.

Etter ti år med stillstand, ble fedrekvoten fra 2005 til 2013 utvidet fra fire til 14 uker, der sju uker ble lagt til den totale permisjonslengden mens tre uker ble overført fra fellesdelen. En borgerlig regjering (Bondevik II) sto for den første utvidelsen med én uke i 2005, mens den rød-grønne regjeringen (Stoltenberg II) sto bak alle de andre utvidelsene. Fremskrittspartiet stemte imot alle økningene; partiet ville ikke utvide fødselspermisjonen, og var uansett imot øremerking av kvoter til fedre. Foreldres valgfrihet var fortsatt motargumentet. Fra 2011 fikk Fremskrittspartiet følge av Høyre, som i 2010, etter å ha støttet noen kvoteutvidelser, hadde vedtatt at fedrekvoten skulle fjernes. Høyrepartiene framstilte fedrekvoten som en grunnleggende skillelinje mot de rød-grønne. Høyresiden hadde tro på fedrene, kvotene reduserte valgfriheten, skapte unødvendig byråkrati og overformynderi og gjorde barnet til et virkemiddel i likestillingspolitikken (Innst. 279 L (2012–2013)). Sentrumspartiene holdt fast ved at fedrekvoten var nødvendig for å få fedre til å ta permisjon.

Solberg-regjeringens avtale med samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre reddet fedrekvoten, men den ble kuttet fra 14 til ti uker i 2014. Kristelig Folkeparti mente ti uker var nok, en lengre kvote reduserte familiens valgfrihet. I 2017 snudde Høyre igjen i kvotespørsmålet: øremerking måtte fremdeles til for å få fedre til å ta mer permisjon. Jeløya-plattformen, med Venstres inntreden i Solberg-regjeringen, innebar en utvidelse av fedrekvoten i tråd med Venstres foretrukne modell: En tredelt permisjonsmodell, med en fedrekvote og mødrekvote på 15 uker hver, en uke lengre enn den siste utvidelsen til den rød-grønne regjeringen, ble innført fra 1. juli 2018. Det eneste partiet som var imot utvidelsen var Kristelig Folkeparti, som mente den ville innskrenke familiers valgfrihet og gå på bekostning av familiens mulighet til å prioritere for eksempel at mor skal ha en lengre periode hjemme (Innst. 340 L (2017–2018): 4).

De største reformene etter 2000 handlet om barnehagene. 2000-tallet ble gjennombruddet for barnehageplass som en universell sosial rettighet for foreldre. Etter initiativ fra SV og Fremskrittspartiet, og med støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ble opposisjonen på Stortinget i 2002 enige om en avtale om finansiering og styring av barnehagesektoren. Sentrum–høyre-regjeringen (Bondevik II) ble bedt om å komme med forslag til hvordan avtalen kunne gjennomføres – noe regjeringen karakteriserte som «stortingsregjereri». Men det resulterte i det tverrpolitiske «barnehageforliket» i 2003 (Ot.prp. nr. 76 (2002–2003)). Kommunene fikk plikt til å bygge ut barnehager, og kommunale og privateide barnehager skulle likebehandles, et viktig punkt for Fremskrittspartiet. Økte overføringer og utbyggingsplikt førte til en kraftig ekspansjon av plasser, særlig for barn under tre år. Det ble også innført makspris på foreldrebetalingen.

Lovfestet individuell rett til barnehageplass for barn 1–5 år ble vedtatt i 2008 under den rød-grønne regjeringen (Ot.prp. nr. 52 (2007–2008)) – en historisk milepæl i norsk barnehagepolitikk, ifølge regjeringen. Alle partiene var i prinsippet for, men opposisjonen ville utsette reformen til det var full barnehagedekning. Barnehagens mange positive sider ble listet opp: Barnehager er en frivillig del av utdanningsløpet og vil bidra til å styrke Norge som kunnskapsnasjon. Det er også et godt omsorgstilbud til barn og en viktig nøkkel til foreldres yrkesdeltakelse. Barnehager skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Barnehagens «vide samfunnsmessige betydning» ble understreket. I stortingsdebatten var det tendenser til konkurranse mellom partiene om eierskapet til billigere og flere barnehager. Fremskrittspartiet kritiserte Senterpartiet og Arbeiderpartiet for å slå seg på brystet og ta æren (O.tid. 12. juni 2008).

De partipolitiske konfliktene rundt barnehager spilte seg nå først og fremst ut rundt spørsmål om private barnehager og uttak av utbytte. I 2013 fikk den rød-grønne regjeringen lovfestet begrensninger på eieres adgang til å ta ut overskudd (Prop. 98 L (2011–2012)). Hvis utbyttet ikke var rimelig, kunne kommunene holde tilbake tilskudd. Fremskrittspartiet og Høyre mente at forslaget var et unødvendig og utilbørlig inngrep, basert på mistillit til privat eierskap og på det syn at pengene ikke kom barna til gode (Innst. 352 L (2011–2012), s. 8).

Kontantstøtten overlevde den rød-grønne regjeringen (Stoltenberg II). Kompromisset med Senterpartiet, en av kontantstøttens støttespillere, ble en avvikling av ordningen for toåringene i 2011 (Prop. 8 L (2011–2012)). Samtidig ble beløpet økt for de aller yngste (13–18 måneder), en periode der ikke alle familier hadde mulighet til å få barnehageplass, ettersom rett til plass for ettåringene var avhengig av når på året barnet var født. Flere offentlige utvalg hadde anbefalt å avvikle kontantstøtten fordi den virket særlig negativt inn på integrering av innvandrere; kvinnene kom seg ikke i jobb, og barna fikk ikke gå i barnehage. Opposisjonen stemte imot avviklingen for toåringene siden de mente det var et angrep på barnefamilienes valgfrihet. Kristelig Folkeparti og Høyre mente at integreringsutfordringer måtte løses med andre tiltak enn å fjerne velferdsordninger (Innst. 103L (2011–12)).

I Solberg-regjeringens samarbeidsavtale med Kristelig Folkeparti og Venstre var ett av punktene å bevare kontantstøtten og gjeninnføre den for toåringene. Men Kristelig Folkeparti droppet selv kravet om å gjeninnføre ordningen for toåringene. Det var ikke flertall, og partiet fryktet for at en kamp for utvidelse ville føre til ny debatt om hele ordningen (Ellingsæter 2016). Men i regjeringens budsjettforlik med Kristelig Folkeparti og Venstre ble kontantstøtten hevet for alle ettåringer, først til 6000 kroner i 2015 og så til 7500 kroner i 2017.

Familiepolitikk anno 2018 – mot en ny fase

Motstanden mot 1970-tallets brudd med den mannlige forsørgermodellen medvirket til en tosporet familiepolitikk i Norge. Den nye likestillingsmodellen ble konfrontert med en tradisjonell familistisk modell, og striden fulgte lenge «partifamiliene» langs en venstre–/sentrum–høyre-akse. Men i 2018 var det tegn til at sentrum–høyre-partienes støtte til det familistiske sporet ebber ut. Familiepolitikken synes dermed å konvergere mot den likestilte forsørger–omsorgsmodellen.

Selv om alle partiene har hatt likestilling som mål i sine program siden 1970-tallet, har hensynet til likestilling vært ulikt prioritert. Arbeiderpartiet og SV har lagt vekten på kvinners autonomi og individuelle rettigheter. De har prioritert tilrettelegging for yrkesaktive mødre gjennom økte foreldrepermisjoner og gitt fedre omsorgsrettigheter gjennom fedrekvoter. De var lenge mer engasjert i barnehageutbygging enn andre partier. Sentrumspartiene Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har vært preget av en kristenkonservativ familisme, der støtte til familiebasert omsorg har vært stilt foran hensynet til likestilling, mens det liberale Venstre har vært mer likestillingsorientert. Høyrepartiene har også støttet et familistisk spor ved å prioritere familiens valgfrihet.

Men den ideologiske striden mellom individualisering og familisering – i senere år reflektert i harde fronter mellom likestilling og familiens valgfrihet knyttet til fedrekvote og kontantstøtte – har stilnet. «Valgfrihet» synes å ha kulminert som et positivt argument i familiepolitikken.

Motstanden mot fedrekvoten ligger på sotteseng. Det er dokumentert at valgfrihet svekker fedres bruk. Etter Solberg-regjeringens kutt i fedrekvoten i 2014 ble fedres uttak av permisjon redusert – det viste seg å ikke være nok å «stole på fedrene». Ved Solberg-regjeringens utvidelse av fedrekvoten fire år senere, opponerte ingen partier mot kvoteordningen som sådan. Av de to partiene som har vært prinsipielle motstandere, Høyre og Fremskrittspartiet, er det lite trolig at Høyre, som har vært internt splittet i spørsmålet, i overskuelig framtid vil gå tilbake til kvotemotstand. Fremskrittspartiets partiprogram går derimot prinsipielt imot kvoter av alle slag, og i opposisjon kan partiet gå tilbake på sin støtte. Fremskrittspartiet utgjør for øvrig det eneste eksemplet på posisjonell helomvending: Partiets alternative familiepolitiske posisjon – all støtte til barnefamiliene utbetalt som et likt kontantbeløp – var siste gang fremmet i partiprogrammet for perioden 2005–2009.

Institusjonell heldags barneomsorg fra tidig alder har blitt akseptert på tvers av alle partier. Synet på barnehagen har endret seg, og blir i økende grad sett på som en investering i barns oppvekst og utvikling. Familiens valgfrihet som argumentet for kontantstøtten har derimot vært utsatt for stor slitasje. Negative virkninger på integrering av innvandrere har økt presset på ordningen. Mens mottak av kontantstøtten har falt sterkt blant majoritetsforeldre, er andelen fortsatt ganske høy i noen innvandrergrupper. Den politiske støtten til ordningen var i 2018 svakere enn noen gang. Videreføring av kontantstøtten var ikke nevnt i Solberg-regjeringens Jeløya-plattform. Ett av regjeringspartiene, Venstre, har vedtatt at kontantstøtten bør avskaffes. I Fremskrittspartiet er kontantstøtten under revurdering: sentrale politikere og en partiintern utredningsgruppe har konkludert med at kontantstøtten bør vrakes (Klassekampen 24.1.2018). I Høyre har det lenge vært delte meninger om ordningen. Partiets kvinneutvalg mener ordningen bør avskaffes, og ifølge partiprogrammet skal innretningen på kontantstøtten vurderes. Samtidig har Senterpartiet «refset» jakten på kontantstøtten (Vårt Land 31.1.2018), og for Kristelig Folkeparti er kontantstøtten fremdeles av stor betydning. Ifølge partiprogrammet bør den økes med tre måneder til barnet er 26 måneder, gjeninnføring av støtten til alle toåringer er altså gitt opp. Partiets begrunnelse har dessuten dreid fra en familistisk til en mer individbasert argumentasjon. Argumentet er ikke at familiebasert omsorg er best for de minste barna, men at barn er forskjellige og har ulike behov i overgangen fra det rolige hjemmelivet i permisjonstiden til den aktive barnehagehverdagen (Innst. 340 L (2017–2018)).

Hvorfor svekkes den familistiske posisjonen? Forsvaret for éninntektsfamilie og hjemmebasert omsorg har mistet sitt grunnlag. Toinntektsfamilien med barn i barnehage er den nye normative orden: Mellom 80 og 90 prosent av mødrene opparbeider seg rett til foreldrepermisjon, og yrkesdeltakelsen er over 80 prosent blant mødre, uansett alder på det yngste barnet (NOU 2017:6). Ni av ti barn i alderen 1–5 år går i barnehage. Familieendring og politisk reform har hatt gjensidig forsterkende virkinger. Institusjonelle reformer virker tilbake på samfunnet, nye foreldregenerasjoner tilpasser seg nye institusjonelle rammer (Ellingsæter, Kitterød og Lyngstad 2017). Reformer som forsøker å demme opp for dyptgående endringer i familien, som kontantstøtten, jobber motstrøms. Foreldrenes førstevalg har vært barnehageplass; mottak av kontantstøtten falt kraftig i takt med ekspansjonen i barnehageplasser.

Minkende partipolitiske forskjeller i familiepolitikken er merkbare også ellers i Europa. På 1980- og 1990-tallet var det særlig de sosialdemokratiske partiene og økt kvinnerepresentasjon i politikken som var de viktigste drivkreftene bak familiepolitisk ekspansjon (Ferragina og Seeleib-Kaiser 2015). Men på 2000-tallet ble forskjellene mellom partiene mindre. Forskerne forklarer dette med et skifte mot en moderne forståelse av familien. Befolkingen ønsker en moderne livsstil som inkluderer yrkesaktive kvinner, og partienes politikkutforming påvirkes i økende grad av opinionen.

Familiepolitiske konflikter over individualisering og familisering har gjennom fire tiår spilt en viktig rolle i å identifisere forskjeller mellom partiene i Norge. Partipolitisk uenighet vil neppe forsvinne fra familiepolitikken. Men tyngdepunktet vil kunne intensiveres rundt andre ideologiske skillelinjer, som for eksempel privat eierskap og utbytte i barnehagene.

Referanser

Buckler, S. og D. Dolowitz (2012). «Ideology matters: Party competition, ideological positioning and the case of the Conservative Party under David Cameron». British Journal of Politics and International Relations 14, s. 576–594.

Budde, E., S. Heichel, S. Hurka. og C. Knitt (2018). «Partisan effects in morality policy making». European Journal of Political Research 57, s. 427–449.

Daly, M. (2011). «What adult worker model?». Social Politics 18(1), s. 1–23.

Daly, M. og E. Ferragina (2018). «Family policy in high-income countries: Five decades of development». Journal of European Social Policy 26, s. 255–270.

Ellingsæter, A.L. (2016). «Kampen om familiepolitikken: Farvel til hybridregimet?». Tidsskrift for samfunnsforskning 57(3), s. 227–256.

Ellingsæter, A.L. og L. Gulbrandsen (2007). «Closing the childcare gap: The interaction of childcare supply and mothers’ agency in Norway». Journal of Social Policy 36, s. 649–669.

Ellingsæter, A.L., R.H. Kitterød og J. Lyngstad (2017). «Universalising childcare, changing mothers’ attitudes: Policy feedback in Norway». Journal of Social Policy 46, s. 149–173.

Esping-Andersen, G. (2009) The Incomplete Revolution. Adapting to women’s New Roles. Cambridge: Polity Press.

Ferragina, E. og M. Seeleib-Kaiser (2015). «Determinants of a silent (r)evolution: Understanding the expansion of family policy in rich OECD countries». Social Politics 22, s. 1–37.

von Gleichen, R. og M. Seeleib-Kaiser (2017). Family policies and the weakening of the male breadwinner model. Paper prepared for the 29th Annual Conference of the Society for the Advancement of Socioeconomics, Lyon, June 29–July 1, 2017.

NOU 2017:6 Offentlig støtte til barnefamiliene.

Seeleib-Kaiser, M., S. van Dyk og M. Roggenkamp (2005). «What do parties want? An analysis of programmatical social policy aims in Austria, Germany and the Netherlands». European Journal of Social Security 7, s. 115–137.

Vollset, G. (2011) Familiepolitikkens historie 1970–2000. Oslo: Nova.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon