Bransjeveikartenes plass i det grønne skiftet

Petroleum

Bransjens utslipp: Petroleumsbransjen er den største bidragsyteren til utslipp av klimagasser i Norge. Selv om bransjen de siste tre tiårene har gjennomført utslippsreduserende tiltak, har utslippene økt i samme periode på grunn av et høyere produksjonsvolum, til 14,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2017 (SSB 2018).²Vi forholder oss her til det premiss at ansvaret for klimautslipp fra petroleumsbransjen består i å redusere utslipp fra produksjonen av olje og gass, og ikke sluttforbruket av de fossile energikildene - oljeselskapenes (og de oljeproduserende landenes) ansvar for disse utslippene er foreløpig ikke en del av klimaregnskapet for industrien, hverken i Norge eller globalt. Disse rapportene forutsetter også at energibehovet i framtiden (her 2040) vil være større enn i dag, og at dette ekstra behovet i stor grad må fylles med energi fra fossile energikilder.

Konkrete mål for klimagassutslipp: Næringens primære målsetting er å fortsatt bidra til norsk økonomisk utvikling, og samtidig redusere årlige utslipp med 2,5 millioner tonn CO₂ innen 2030. Målsettingen for 2050 er i veikartet ikke tallfestet, men uttrykt som en «ytterligere vesentlig reduksjon’³Veikartene for transport, petroleum og spesielt prosessindustrien har fokus på CCS som en viktig løsning for å nå klimamålene, og prosessindustrien forutsetter for eksempel at CCS skal gjøre det mulig med negative utslipp på sikt. Det er også tilfellet for mange globale studier (eksempelvis Oil Change International 2016; Global CCS Institute 2017). Det er meget usikkert om CCS på nødvendig skala er realistisk innen 2030 eller 2050, da det i 2017 kun er 17 storskalaanlegg for CCS i drift globalt, og det trengs mange tusen nye anlegg i løpet av de kommende tiårene for at CCS skal gi det forventede bidraget til å nå 2-gradersmålet (Global CCS Institute 2017: 8, 20). Utviklingen av nye anlegg har stagnert, og begrenses av det høye kostnadsnivået på teknologien og vanskeligheter med å få den til å fungere tilfredsstillende (Bloomberg 2018). Dersom storskala CCS ikke lykkes, gir det en dobbel effekt ved at (1) vi for å møte globale klimabudsjett må stille enda strengere krav til utslippsreduksjonene på kort sikt da vi ikke vil oppnå netto negative utslipp som forutsatt mot slutten av århundret, og (2) alternative metoder for utslippsreduksjoner må utvikles for å erstatte den forventede effekten av CCS. (KONKRAFT 2016: 2).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Forutsetningen for reduksjon av klimagassutslipp er implementering av teknologi for karbonfangst- og lagring. Andre utfordringer er at en moden norsk sokkel krever mer energi i produksjonen. I tillegg har de mest kostnadseffektive tiltakene allerede blitt gjennomført med en utslippsreduksjon på størrelsesorden 5 millioner tonn årlig siden 1996,⁴Dette til tross, den totale mengden CO2-utslipp fra norsk sokkel har økt med 79,9 % siden 1990 (SSB: 2018). noe som gjør ytterligere kutt vanskeligere. Ytterligere utslippskutt vil gjøre konkurransesituasjonen for norsk olje og gass vanskelig i årene framover. Naturgass står sentralt i petroleumsnæringens strategi for utslippskutt, siden den har langt lavere utslipp per energienhet enn olje. Det argumenteres også med at utslippene fra produksjon på norsk sokkel er omtrent halvparten av det globale gjennomsnittet, noe som gjør det gunstig å fortsette å produsere olje og gass her. Dette premisset har møtt kritikk ettersom utslipp varierer for ulike deler av norsk sokkel, samt at store produksjonsfelt i andre deler av verden produserer både langt billigere og med mindre utslipp enn på norsk sokkel (se for eksempel Dale og Andersen 2018; Down og Erickson 2017).

Prosessindustri og mineralnæring

Bransjens utslipp: Prosessindustrien utgjør en viktig del av norsk verdiskaping og står for omfattende eksportverdier. Mellom 1990 og 2014 reduserte prosessindustrien sine klimagassutslipp med om lag 40 prosent, samtidig som produksjonen økte med 37 prosent. I 2017 var utslippene fra industri og bergverk på 12,3 mill. tonn CO₂-ekvivalenter (SSB 2018). Det meste av utslippene stammer fra noen få, men store anlegg innen metallindustri, mineralproduktindustri og kjemisk industri (Norsk Industri 2016a). Disse utslippene er i hovedsak knyttet til de industrielle prosessene og forbrenning av gasser for energitilførsel til prosessene. Klimagassutslippene fra mineralindustrien er primært knyttet til transport og prosessering, samt maskiner og utstyr i anleggene.

Konkrete mål for klimagassutslipp: Prosessindustrien har en ambisjon om å redusere utslipp med 35 % innen 2030 og ha negative utslipp før 2050 (Norsk Industri 2016a: 69). Mineralnæringens veikart kvantifiserer ikke utslippsmål hverken for 2030 eller 2050 (Norsk Industri 2016b).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Prosessindustriens potensial for ytterligere reduksjoner med tilgjengelig teknologi er i hovedsak tatt ut. Dermed er man avhengig av en betydelig forskningsinnsats for å sørge for teknologigjennombrudd som markant kan endre og effektivisere produksjonsprosesser og energiforbruk (Norsk Industri 2016a: 69). Mineralnæringen påpeker at reduksjon i klimautslipp handler om å redusere avstanden fra mineraluttak til forbruker, eventuelt ved å modernisere produksjon gjennom robotisering og bruk av fornybar energi på anleggene (Norsk Industri 2016b). Ettersom de rike og lett tilgjengelige forekomstenes tid er over (NGU 2016), forutsetter utvinning framover større masseuttak med høyere energiforbruk som konsekvens. Det kan likevel ligge framtidige muligheter i å etablere nye verdikjeder fra gruveavfall, og på lengre sikt knytter det seg også muligheter til resirkulering av mineralsk råstoff. Energibehov knyttet til resirkulering er derimot en usikkerhetsfaktor.

Transport

Bransjens utslipp: Transport er den største kilden til norske klimagassutslipp utenfor kvotepliktig sektor, og stod i 2017 for utslipp av over 15 millioner tonn CO₂-ekvivalenter eller nær en tredjedel av de norske utslippene der 9 millioner tonn kom fra veitrafikken.

Konkrete mål for klimagassutslipp: I Veikart for næringslivets transporter er målet å redusere klimagassutslippene fra næringstransport med minst 50 prosent innen 2030, og sikte mot null utslipp i 2050 (Stakeholder 2016: 4). Maritim transport har utarbeidet et eget veikart, hvor visjonen er 40 % reduserte utslipp i 2030 fra dagens nivå og nullutslipp i 2050 (Grønt Kystfartsprogram 2016: 12).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Veikartets hovedgrep er elektrifisering av varebiler, buss og ferger (1,9 mill. tonn CO₂) samt biodrivstoff og biogass (tilsvarende opp mot 4 mill. tonn CO₂). Dette vil føre til mangedoblet bruk av biodrivstoff fram mot 2030. I 2016 var over 90 % av biodrivstoffet som ble brukt i Norge importert (SSB 2017), og det meste var framstilt fra matvekster, såkalt første generasjons biodrivstoff. Det er dog verdt å merke seg at veikartet forutsetter 100 % klimaeffekt av biogass og biodrivstoff, noe som per i dag langt fra er realistisk (Teknisk Ukeblad 2018). Ulikt de fleste andre veikartene, har Grønt Kystfartsprogram tidfestet en detaljert milepælsplan for maritim sektor fram mot 2030. Planen illustrerer den massive utfordringen på infrastruktursiden. Den forutsetter at allerede i 2024 skal det vesentligste av infrastruktur for forsyning av alternative drivstoff, inkludert lading, LNG, biodrivstoff og hydrogen være på plass, og at den må være fullt utbygd i 2030. Veikartet er tydelig på at «mye av drivkraften bak en omlegging av næringen må komme gjennom grep fra myndighetene, ettersom det er en form for markedssvikt som hindrer en effektiv endring» (Grønt Kystfartsprogram 2016: 16). To år etter veikartet ble publisert, er det kun i fergesektoren at omstillingen er i rute med mange batteri- og hybridferger i bestilling, mens det i andre fartøygrupper kun finnes enkeltfartøy med lav-/nullutslippsløsninger – og den koordinerte infrastrukturutbyggingen har ikke kommet i gang.

Jordbruk

Bransjens utslipp: Utslipp fra jordbruket var i 2017 på 4,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (SSB, 2018) tilsvarende 9 % av de totale norske utslippene.

Konkrete mål for klimagassutslipp: I Veikart 2050 fra Landbruk, mat og drikkenæringene er målet at utslippene fra den biologiske produksjonen skal reduseres med 15 % innen 2030, og fossile utslipp skal reduseres med 50 % sammenlignet med 2016. Videre fram mot 2050 antar næringen at de biologiske utslippene holder seg relativt stabile, mens de fossile utslippene skal være null. I løpet av hele perioden forutsetter næringen at de skal tredoble omsetningen (Norsk Landbrukssamvirke 2016), bl.a. for å holde følge med forventet befolkningsvekst.

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Landbruksnæringen gir sterkt uttrykk for behovet for et grønt skifte, og rapporten «Landbruk og klimaendringer» peker på en todelt strategi for å redusere klimautslipp: 1) endret sammensetning av matforbruket og 2) optimalisere produksjonen. I veikartet er tiltakene strukturert under fire tiltaksområder, og nøkkeltemaer i tiltakene er ny teknologi, skogpleie, bedre fôr, erstatte fossilt drivstoff, redusere svinn og merkevarebygging av det bærekraftige norske landbruket. Det understrekes at det er et betydelig behov for ny kunnskap. Ifølge næringen selv har den et godt utgangspunkt for å bidra med klimasmart produksjon av mat og biomasse i den nye bioøkonomien. På gårdsnivå pekes det på bruk av ny kunnskap og teknologi, som robotisering, bruk av biokull, lukking av ressurskretsløp og redusert transport, samt binding av klimagasser i biologisk produksjon i skog og på jorder. Klimautfordringer knyttet til forbruk og produksjon av kjøtt skaper interessekonflikter i et land som Norge, hvor de naturgitte ressurser legger til rette for beitenæringer og grasproduksjon. Selv om regjeringen i Meld. St. 11 (2016–2017): 82) understreket behovet for å «... utnytte beiteressursene med vekt på bruk av utmark» sier veikartet fra landbruk, mat og drikkenæringen lite om beitebruk som klimatiltak. Veikartet diskuterer ikke i detalj potensialet som ligger i et mer bærekraftig kosthold, men legger til grunn at selv med endringer i kostholdet vil utslippene fra det norske matforbruket måtte øke pga. befolkningsvekst.

Fiskeri og havbruk

Bransjens utslipp: Klimaveikartet for den norske fiskeflåten refererer til tall fra Fiskeridirektoratet som viser at utslipp fra fiskeflåten allerede er redusert med nær 50 % i perioden 2004–2015. De estimerer at utslippene fra fiskeflåten i 2015 var på i overkant av 1 million tonn CO₂-ekvivalenter (Stakeholder 2017: 3).

Konkrete mål for klimagassutslipp: Fram til 2030 mener veikartet at det vil være realistisk å redusere utslippene med ytterligere 30 % sammenlignet med 2016 (Stakeholder 2017). Sjømat Norges visjonsdokument fra 2017, «Havbruk 2030 – tenke lokalt, handle globalt» kvantifiserer ingen ambisjoner for reduserte klimagassutslipp, men skriver at havbruksnæringen skal med særlig fokus på energieffektivisering og valg av fôrråvarer redusere sitt klimafotavtrykk per tonn sjømat vesentlig innen 2030 (Sjømat Norge 2017). I 2017 la Norsk Industri fram «Veikart for havbruksnæringen: Sunn vekst». Her legger de som premiss at transportløsningene, både landbaserte og maritime, blir stadig mer klima- og miljøvennlige i tråd med det «Veikart for næringslivets transporter» legger opp til (tabell 1).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Strategiene som er trukket fram i Klimaveikartet for den norske fiskeflåten, er 1) En fiskeripolitikk der det tas klimahensyn når fiskerikvotene skal fordeles; 2) Fortsatt innfasing av mer energieffektive fartøy og fiskeredskaper; og 3) Skifte ut fossilt drivstoff med andre lav-/nullutslippsløsninger (Stakeholder 2017). I Sjømat Norges visjonsdokument fra 2017 slås det fast at de skal jobbe for en samlet strategi for en bærekraftig næring (Sjømat Norge 2017). Deres mål er reduksjon av utslipp per produsert enhet. Siden næringen har vekstambisjoner, ligger det ikke nødvendigvis en absolutt reduksjon av utslipp i målsetningen (Meld. St. 16 (2014–2015)). Veikartet for havbruksnæringen beskriver at ny teknologi og nye energiløsninger skal bidra til reduserte klimagassutslipp. I dette ligger det utfasing av dieselaggregat og dieseldrevne båter til fordel for landstrøm og fartøy med hybriddrift eller hel-elektriske løsninger. De understreker at i en slik omstilling vil høy forsyningssikkerhet av kraft være en nøkkel for å hindre skader og fiskedød i anleggene (Norsk Industri 2017).

Reiseliv

Bransjens utslipp: Reiselivet er en av verdens største og raskest voksende næringer, og i 2030 kan verden ha ca. 1,8 milliarder turister, ifølge UNWTO (2011). Regjeringen ønsker at vi skal ta del i denne veksten (Meld. St. 19 (2016–2017)), og legger FNs bærekraftmål til grunn for vekst i reiselivet. På tross av at transport er en sentral dimensjon i næringen, er statistikk- og datagrunnlaget for å beskrive reiselivets miljøvirkninger begrenset og fragmentert. Det anslås at reiselivet står for 8–11 % av samlede norske utslipp av klimagasser (Enger mfl. 2013). Transport utgjør mellom 75 og 90 % av CO₂-utslippene, og det drøftes nå om transport skal/kan inngå i vurdering av reiselivets bærekraft på globalt nivå (Meld. St. 19 (2016-2017)).

Konkrete mål for klimagassutslipp: Reiselivets veikart presenterer ingen konkrete utslippsmål (Reiselivet i Norge 2017).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Reiselivets veikart presenterer en visjon fram mot 2050, med utgangspunkt i prinsipper fra UNWTO og Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft. Her gis anbefalinger om veivalg som hvordan myndighetene bør tilrettelegge for det grønne skiftet i reiselivsnæringen, gjennom tiltak som institusjonelle endringer, reguleringer, bruk av insentiver og virkemidler, energieffektivisering, ombruk og materialgjenvinning og reduksjon av matsvinn (Reiselivet i Norge 2017). Tiltak knyttet til registrering av reiselivets totale miljøpåvirkning inngår ikke i veikartet, men det anbefales at bedriftene kartlegger sitt CO₂­avtrykk og vurderer muligheter for energieffektivisering.

Loser veikartene oss til mål i klimapolitikken?

Tabell 1 oppsummerer ambisjonene for det grønne skiftet, framsatt av veikartene fra norsk næringsliv. Prosessindustri og transportnæring har ambisjoner om kutt på 35–50 % fram mot 2030. Landbruket har ambisjon om å kutte CO₂-utslipp med 50 % fram mot 2030, og biologiske utslipp (metan/lystgass) med 15 %. Blant de store utslippssektorene skiller petroleumsnæringen seg ut ved å ha relativt moderate mål fram mot 2030 (tilsvarende 17 % sammenlignet med nåsituasjonen), samt at de ikke kvantifiserer mål for 2050 (KONKRAFT, 2016: 2). Reiselivet og havbruksnæringen har ikke tallfestede mål for utslippskutt overhodet.

I figur 1 presenteres historiske utslippsdata og framskrivinger basert på de analyserte veikartene. Totalt sett gir ambisjonene i næringslivets veikart en reduksjon på 30 % av norske klimagassutslipp for perioden 1990–2030. Vi finner med andre ord at veikartene ikke er tilstrekkelig ambisiøse for å nå målet om 40 % kutt i klimagassutslipp som Norge har forpliktet seg til gjennom Parisavtalen og den norske klimaloven.

Figur 1:

Norske klimagassutslipp 1990-2017 for ulike kilder/aktiviteter (heltrukne linjer) og kuttambisjoner framsatt i bransjeveikart spilt inn til regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft (stiplede linjer). Datakilder: SSB og næringslivets veikart

Veikartene i sum er ikke ambisiøse nok til å nå de norske klimaforpliktelsene, men det er også to andre dimensjoner som kjennetegner strategiene.

For det første finner vi at en rekke bransjer uttrykker en eksplisitt forventning om at det offentlige i stor grad skal legge til rette for å dekke kostnadene for det grønne skiftet. I veikartet for transport finner man for eksempel at de venter «... å (se) virkemidler som gjør det mulig med en målrettet innfasing av grønne løsninger uten at det går ut over andre krav», og videre at «Norge trenger gode offentlige virkemidler for å utløse både produksjon av nye løsninger, utvikling av infrastruktur, og incentiver til å ta disse i bruk (...) avgifter alene er ikke veien å gå» (Stakeholder 2016: 8, 4, 6). Prosessindustrien mener «... det er avgjørende at Norge er en attraktiv vertsnasjon for prosessindustrien med gode og forutsigbare industrielle rammebetingelser, og med tilgjengelige og kraftfulle virkemidler. Gjennom virkemiddelapparatet må staten bidra med den risikoavlastningen industrien trenger for å gjennomføre de omfattende og tidkrevende teknologiutviklingsløpene som trengs» (Norsk Industri 2016a: 5) De peker også på at «... staten må etablere og ta kostnaden med infrastruktur, transport og lagring av CO₂» (ibid.: 8). Veikartet for landbruk, mat og drikkenæringen er klare på at «... målene i dette veikartet kan bare nås dersom næringen og myndighetene – i fellesskap og hver for seg – tar grep». Blant annet forutsettes det «forsterkede insentiver til produktutvikling, teknologiutvikling og forskning» og «... risikoreduserende kapital til tidlig utvikling av bærekraftige forretningskonsepter» (Norsk Landbrukssamvirke 2016: 14). Samtidig forventes det kraftig økning i offentlige forskningsmidler ved at det settes av «3 % av BNP til forskning med målrettet prioritering mot biobaserte, fornybare næringer» (ibid.: 18).

For det andre finnes høye forventninger til økt verdiskaping og vekst. For eksempel forutsetter veikartene for både prosessindustrien og transportnæringen en dobling av verdiskapingen fram mot 2050, mens havbruksnæringen er enda mer ambisiøs og skal doble sin verdiskaping allerede innen 2030 (Stakeholder 2016: 7; Norsk industri 2016a: 69; Sjømat Norge 2017: 11). Satt på spissen kan veikartenes strategier beskrives som en slags «business-as-usual mot lavutslipp».

Veikartene sikrer ikke målene i Parisavtalen, og de er avhengig av offentlige virkemidler. Hvorfor blir det slik? Og hvis veikartene ikke er nok for å oppnå Norges klimaforpliktelser, hvilke andre strategier burde de suppleres med?

Politisk, økonomisk og kognitiv stiavhengighet

Stadelman mfl. (2010) påpeker at det ikke er økonomisk opportunt å satse på omstilling før man har en klar fordeling av ansvar for de økonomiske belastningene omstilling medfører (Gewirtzman mfl. 2018). Å tilpasse produksjon til et framtidig lavutslippsregime, innebærer i mange tilfeller økte kostnader og risiko, mens fordelene framstår som mer usikre (Ihlen 2009; Conca 2000; Nasiritousi 2017). Den globale og deretter nasjonale klimapolitikken er toppstyrt og fjernt fra enkeltaktører, noe som kan bidra til at enkeltindivider og bedrifter ikke føler ansvar, eller ser hvordan de selv kan bidra til å skape løsninger. I stedet skapes handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse. For mange små og mellomstore bedrifter i eksempelvis landbruk, transport eller fiskeri, vil det oppleves som meningsløst å omstille egen produksjon uten å få noe igjen på bunnlinja. Hver aktør og hver enkelt bransje vil ha en posisjon å forsvare, selv om alle mener at omstilling både kan være nødvendig og ønskelig for samfunnet som helhet.

Veikartene viser en betydelig optimisme til å videreføre verdiskaping med en reduksjon i klimagassutslippene, delvis gjennom teknologiinnovasjon. Det er åpenbart at flere etablerte næringer (eksempelvis mineralindustri og petroleum) har betydelig overføringspotensial til sirkulær økonomi og fornybar energi (Bjartnes 2015; Steen 2016). Samtidig viser vår gjennomgang av veikartene at bransjene har ulik forståelse av hvilken endringsgrad som er nødvendig. Mange av veikartene reflekterer en tro på at moderate endringer innenfor eksisterende bransjestrukturer er godt nok for å nå utslippsmålene (som beskrevet i flere av kapitlene i Haarstad og Rusten 2018). Denne overbevisningen utfordres ikke bare av vår analyse. Teknologiske løsninger som strategi møter også motbør fra de som hevder at teknologisk utvikling er en viktig årsak til menneskeskapte klimaendringer (se for eksempel Dale og Andersen 2018). Omstilling som er tilpasset eksisterende rammeverk og teknologiske løsninger kan føre til en stiavhengighet som resulterer i «lock-in»; en tilstand der fornying og utvikling på sikt blir sterkt hemmet. Dermed faller veikartene inn i mønsteret som preger klima- og endringsdebattene: På tross av omfattende klimaforskning og formidling de siste tiårene, har både bedrifter og borgere vanskeligheter med å implementere kunnskapen i sin daglige aktivitet, selv om de fleste land har både tekniske løsninger og økonomiske evner til å gjennomføre endringene.

I stedet for å holde fast på det teknologisk-økonomiske perspektivet på omstilling, peker O’Brien (2018) på relasjonen mellom de praktiske, politiske og personlige dimensjonene av transformasjon. Ifølge Haarstad og Rusten (2018: 19) må vi forstå at omstilling «... består av fortellinger og måter å forstå verden på, maktforhold og konflikter, og motsetninger mellom ulike målsettinger for samfunnet.» For eksempel preges klimadebatten av hvordan fortellingen om oljeeventyret kan erstattes av framtidsbilder der petroleumsvirkomheten gradvis nedskaleres (Bjartnes 2015), og der inntektene – og utslippene – fra olje ikke lenger eksisterer (Dale og Kristoffersen 2014). Bransjeveikartene må derfor forstås i lys av en kognitiv stiavhengighet, i tillegg til den økonomisk/ finansielle og teknologiske. Vi har behov for nye framtidsbilder som utfordrer «business as usual» (Veland mfl. 2018; Groves 2017; Barren og Worden 2014).