Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bransjeveikartenes plass i det grønne skiftet

Å nå klimamålene fra Parisavtalen vil kreve en storskala omstilling av den norske økonomien. En analyse viser at målsettinger og ambisjonsnivået i næringslivets veikart for det grønne skiftet ikke er tilstrekkelig til at klimamålene nås. Vi diskuterer hvordan dette kan forklares av politiske, økonomiske og kognitive barrierer, og hvordan disse utfordringene kan møtes gjennom styrking av lokal og regional kunnskap, kapasitet og motivasjon, for eksempel gjennom regionale nettverk for grønn innovasjon og samskaping.

Meeting the Paris climate targets requires a large-scale transformation of the Norwegian economy. The Norwegian business sector's road maps for the green shift are not ambitious enough to meet the climate targets. The road maps emphasize top-down approaches, limiting the active involvement of businesses and local authorities. The authors argue that the green transformation can be strengthened through increased focus on regional networks for green co-creation and innovation.

Debatten om et grønt skifte i Norge (Bjartnes 2015) skjøt fart etter oljeprisfallet i 2014–16 som førte til at titusenvis av arbeidsplasser ble borte, og synliggjorde norsk økonomis avhengighet av olje. Intensiteten i diskusjonen ble ytterligere styrket etter klimatoppmøtet i Paris i 2015 der partene ble enige om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader, med mål om å iverksette tiltak for å komme ned mot 1,5 grader.

Norge har som et resultat av Parisavtalen satt et mål om at utslipp av klimagasser i 2030 reduseres med minst 40 prosent fra referanseåret 1990 og at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 (Klimaloven 2017). Regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft mener at disse målene er mulig å nå (Ekspertutvalg for grønn konkurransekraft 2016: 7). Ekspertutvalgets vurdering er basert på en rekke ulike bransjeorganisasjoners veikart for omstilling. Her vil vi analysere veikart fra seks bransjer som har betydning i Nord-Norge. Veikartene legger premisser for politikk, investeringer, forskning og teknologiutvikling, noe som igjen kan føre til en grønn omstilling i næringslivet. I artikkelen stiller vi spørsmål ved om ekspertutvalgets konklusjon er korrekt. Selv om veikartenes mål skulle nås, er de i sum ikke et tilstrekkelig innenlands bidrag til at Norge skal nå sine klimamål for 2030.1 I tillegg ser vi nærmere på forutsetningene for veikartenes måloppnåelse, og stiller spørsmål ved om disse er realistiske.

For en petroleumsbasert og svært sektorisert økonomi som den norske, vil et grønt skifte kreve en mer proaktiv omstilling av vare- og tjenesteproduksjonen (Mariussen et al. 2018). Forestillingen om at en redusert petroleumsnæring vil svekke velferdsstaten, kan ha en konserverende effekt og motvirke omstilling (Teknologirådet 2015; Dale og Andersen 2018). Derfor er det viktig å forstå hvordan politisk, økonomisk og kognitiv stiavhengighet kan redusere kraften og farten i omstillingen. Med dette som utgangspunkt ønsker vi å vise konteksten veikartene er en del av, hvilke begrensninger veikartene har når det gjelder å realisere potensialet for omstilling, og hvordan veikartene kan inngå som en del av et større bilde når Norge skal forsøke å oppfylle sine klimaforpliktelser.

Omstilling og stiavvhengighet

I litteraturen omtales det grønne skiftet gjerne som grønn transformasjon. Ifølge Pelling mfl. (2015) innebærer transformasjon «... en fundamental restrukturering av samfunnsutviklingen, og endring av visjoner og måter å se verden og leve på, inkludert maktforhold, institusjoner og verdier som opprettholder nåværende ‘uholdbare’ økonomiske strukturer». Dette peker mot et behov for radikal endring av grunnleggende samfunnssystemer som for eksempel sosiale forhold, styrende institusjoner og teknologiske systemer (se f.eks. O'Brien 2012; Aldunce et al. 2016). I en diskusjon av det grønne skiftet er det derfor også nødvendig å forholde seg til systemers iboende treghet og motstand mot endring, såkalt «regime resistance» (Geels 2014). Begrepet peker på at opprettholdelse av eksisterende samfunns- og næringsstrukturer vil kunne oppveie effekten av endringer initiert av politiske tiltak (Geels 2014: 1). Her står ideen om stiavhengighet sentralt, der risiko og usikkerhet ved framtidige eventualiteter (contingencies) forfordeler strategier som baserer seg på gårsdagens løsninger (Vergne og Durant 2010: 751). Vergne og Durant (2010: 751) refererer til Koch et al. og skriver: «In a controlled experimental study of decision processes, Koch et al. (2008) find that ‘path dependency results from poor decisions that are due to the fact that people in highly complex situations tend to neglect future developments at the expense of information on present situations’.»

Haarstad og Rusten (2018) peker på at det er helt sentralt å forstå oljeindustriens posisjon for å forstå dynamikken i det grønne skiftet. De skriver om hvordan større omstillingsprosesser er avhengig av at prioriteringer blir gjort av viktige, samfunnsbærende næringer, hver med sine spesifikke ønsker, behov og innsigelser på konsekvensene av tilpasnings- og omstillingsprosesser. Det samme framheves av O’Brien (2018), som understreker at selv om veikart er viktige og ofte lages med de beste intensjoner, vil de lett videreføre gamle paradigmer og ekskludere nye måter å tilnærme seg problemene på. Hun påpeker hvordan den sosiale kompleksiteten i transformasjonsprosesser ofte blir nedtonet, undervurdert eller ignorert til fordel for tekniske løsninger og atferdsmessige tilnærminger. Som en ramme for hvordan man kan tenke på transformasjon, introduserer hun tre sfærer eller dimensjoner: den praktiske, den politiske og den personlige, som henger sammen med hverandre og hver for seg må være representert (O’Brien 2018: 153, 157–58).

I denne artikkelen analyserer vi bransjeveikartene i lys av diskurser om henholdsvis politisk, institusjonell og økonomisk stiavhengighet (Haarstad og Wanvik 2016), og kognitiv/ontologisk stiavhengighet (Dale og Andersen 2018; Dale og Kristoffersen 2018; Geels 2014). Dette bereder grunnen for en diskusjon om hvorvidt alternative, mer bransjeoverskridende og lokalt/regionalt forankrede prosesser bør vektlegges mer. Vi argumenterer for at en slik mobilisering kan gi mer elastisitet og kraft i omstillingen og redusere risikoen bransjetunge, mer stiavhengige prosesser kan innebære.

Veikart for det grønne skiftet

Vi vil nå gå gjennom veikartene for seks bransjer som representerer store utslipp og er markant til stede i Nord-Norge, nemlig petroleum; prosess- og mineralindustri; transport; jordbruk; fiskeri og havbruk; og reiseliv (se veikartoversikt i tabell 1). Vi har sett på den enkelte bransjes utslipp, veikartenes konkrete mål og tiltak for utslippsreduksjon, problembeskrivelse og løsningene som foreslås, slik de blir beskrevet i veikartene.

Petroleum

Bransjens utslipp: Petroleumsbransjen er den største bidragsyteren til utslipp av klimagasser i Norge. Selv om bransjen de siste tre tiårene har gjennomført utslippsreduserende tiltak, har utslippene økt i samme periode på grunn av et høyere produksjonsvolum, til 14,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2017 (SSB 2018).2

Konkrete mål for klimagassutslipp: Næringens primære målsetting er å fortsatt bidra til norsk økonomisk utvikling, og samtidig redusere årlige utslipp med 2,5 millioner tonn CO2 innen 2030. Målsettingen for 2050 er i veikartet ikke tallfestet, men uttrykt som en «ytterligere vesentlig reduksjon’3 (KONKRAFT 2016: 2).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Forutsetningen for reduksjon av klimagassutslipp er implementering av teknologi for karbonfangst- og lagring. Andre utfordringer er at en moden norsk sokkel krever mer energi i produksjonen. I tillegg har de mest kostnadseffektive tiltakene allerede blitt gjennomført med en utslippsreduksjon på størrelsesorden 5 millioner tonn årlig siden 1996,4 noe som gjør ytterligere kutt vanskeligere. Ytterligere utslippskutt vil gjøre konkurransesituasjonen for norsk olje og gass vanskelig i årene framover. Naturgass står sentralt i petroleumsnæringens strategi for utslippskutt, siden den har langt lavere utslipp per energienhet enn olje. Det argumenteres også med at utslippene fra produksjon på norsk sokkel er omtrent halvparten av det globale gjennomsnittet, noe som gjør det gunstig å fortsette å produsere olje og gass her. Dette premisset har møtt kritikk ettersom utslipp varierer for ulike deler av norsk sokkel, samt at store produksjonsfelt i andre deler av verden produserer både langt billigere og med mindre utslipp enn på norsk sokkel (se for eksempel Dale og Andersen 2018; Down og Erickson 2017).

Prosessindustri og mineralnæring

Bransjens utslipp: Prosessindustrien utgjør en viktig del av norsk verdiskaping og står for omfattende eksportverdier. Mellom 1990 og 2014 reduserte prosessindustrien sine klimagassutslipp med om lag 40 prosent, samtidig som produksjonen økte med 37 prosent. I 2017 var utslippene fra industri og bergverk på 12,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter (SSB 2018). Det meste av utslippene stammer fra noen få, men store anlegg innen metallindustri, mineralproduktindustri og kjemisk industri (Norsk Industri 2016a). Disse utslippene er i hovedsak knyttet til de industrielle prosessene og forbrenning av gasser for energitilførsel til prosessene. Klimagassutslippene fra mineralindustrien er primært knyttet til transport og prosessering, samt maskiner og utstyr i anleggene.

Konkrete mål for klimagassutslipp: Prosessindustrien har en ambisjon om å redusere utslipp med 35 % innen 2030 og ha negative utslipp før 2050 (Norsk Industri 2016a: 69). Mineralnæringens veikart kvantifiserer ikke utslippsmål hverken for 2030 eller 2050 (Norsk Industri 2016b).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Prosessindustriens potensial for ytterligere reduksjoner med tilgjengelig teknologi er i hovedsak tatt ut. Dermed er man avhengig av en betydelig forskningsinnsats for å sørge for teknologigjennombrudd som markant kan endre og effektivisere produksjonsprosesser og energiforbruk (Norsk Industri 2016a: 69). Mineralnæringen påpeker at reduksjon i klimautslipp handler om å redusere avstanden fra mineraluttak til forbruker, eventuelt ved å modernisere produksjon gjennom robotisering og bruk av fornybar energi på anleggene (Norsk Industri 2016b). Ettersom de rike og lett tilgjengelige forekomstenes tid er over (NGU 2016), forutsetter utvinning framover større masseuttak med høyere energiforbruk som konsekvens. Det kan likevel ligge framtidige muligheter i å etablere nye verdikjeder fra gruveavfall, og på lengre sikt knytter det seg også muligheter til resirkulering av mineralsk råstoff. Energibehov knyttet til resirkulering er derimot en usikkerhetsfaktor.

Transport

Bransjens utslipp: Transport er den største kilden til norske klimagassutslipp utenfor kvotepliktig sektor, og stod i 2017 for utslipp av over 15 millioner tonn CO2-ekvivalenter eller nær en tredjedel av de norske utslippene der 9 millioner tonn kom fra veitrafikken.

Konkrete mål for klimagassutslipp: I Veikart for næringslivets transporter er målet å redusere klimagassutslippene fra næringstransport med minst 50 prosent innen 2030, og sikte mot null utslipp i 2050 (Stakeholder 2016: 4). Maritim transport har utarbeidet et eget veikart, hvor visjonen er 40 % reduserte utslipp i 2030 fra dagens nivå og nullutslipp i 2050 (Grønt Kystfartsprogram 2016: 12).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Veikartets hovedgrep er elektrifisering av varebiler, buss og ferger (1,9 mill. tonn CO2) samt biodrivstoff og biogass (tilsvarende opp mot 4 mill. tonn CO2). Dette vil føre til mangedoblet bruk av biodrivstoff fram mot 2030. I 2016 var over 90 % av biodrivstoffet som ble brukt i Norge importert (SSB 2017), og det meste var framstilt fra matvekster, såkalt første generasjons biodrivstoff. Det er dog verdt å merke seg at veikartet forutsetter 100 % klimaeffekt av biogass og biodrivstoff, noe som per i dag langt fra er realistisk (Teknisk Ukeblad 2018). Ulikt de fleste andre veikartene, har Grønt Kystfartsprogram tidfestet en detaljert milepælsplan for maritim sektor fram mot 2030. Planen illustrerer den massive utfordringen på infrastruktursiden. Den forutsetter at allerede i 2024 skal det vesentligste av infrastruktur for forsyning av alternative drivstoff, inkludert lading, LNG, biodrivstoff og hydrogen være på plass, og at den må være fullt utbygd i 2030. Veikartet er tydelig på at «mye av drivkraften bak en omlegging av næringen må komme gjennom grep fra myndighetene, ettersom det er en form for markedssvikt som hindrer en effektiv endring» (Grønt Kystfartsprogram 2016: 16). To år etter veikartet ble publisert, er det kun i fergesektoren at omstillingen er i rute med mange batteri- og hybridferger i bestilling, mens det i andre fartøygrupper kun finnes enkeltfartøy med lav-/nullutslippsløsninger – og den koordinerte infrastrukturutbyggingen har ikke kommet i gang.

Jordbruk

Bransjens utslipp: Utslipp fra jordbruket var i 2017 på 4,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter (SSB, 2018) tilsvarende 9 % av de totale norske utslippene.

Konkrete mål for klimagassutslipp: I Veikart 2050 fra Landbruk, mat og drikkenæringene er målet at utslippene fra den biologiske produksjonen skal reduseres med 15 % innen 2030, og fossile utslipp skal reduseres med 50 % sammenlignet med 2016. Videre fram mot 2050 antar næringen at de biologiske utslippene holder seg relativt stabile, mens de fossile utslippene skal være null. I løpet av hele perioden forutsetter næringen at de skal tredoble omsetningen (Norsk Landbrukssamvirke 2016), bl.a. for å holde følge med forventet befolkningsvekst.

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Landbruksnæringen gir sterkt uttrykk for behovet for et grønt skifte, og rapporten «Landbruk og klimaendringer» peker på en todelt strategi for å redusere klimautslipp: 1) endret sammensetning av matforbruket og 2) optimalisere produksjonen. I veikartet er tiltakene strukturert under fire tiltaksområder, og nøkkeltemaer i tiltakene er ny teknologi, skogpleie, bedre fôr, erstatte fossilt drivstoff, redusere svinn og merkevarebygging av det bærekraftige norske landbruket. Det understrekes at det er et betydelig behov for ny kunnskap. Ifølge næringen selv har den et godt utgangspunkt for å bidra med klimasmart produksjon av mat og biomasse i den nye bioøkonomien. På gårdsnivå pekes det på bruk av ny kunnskap og teknologi, som robotisering, bruk av biokull, lukking av ressurskretsløp og redusert transport, samt binding av klimagasser i biologisk produksjon i skog og på jorder. Klimautfordringer knyttet til forbruk og produksjon av kjøtt skaper interessekonflikter i et land som Norge, hvor de naturgitte ressurser legger til rette for beitenæringer og grasproduksjon. Selv om regjeringen i Meld. St. 11 (2016–2017): 82) understreket behovet for å «... utnytte beiteressursene med vekt på bruk av utmark» sier veikartet fra landbruk, mat og drikkenæringen lite om beitebruk som klimatiltak. Veikartet diskuterer ikke i detalj potensialet som ligger i et mer bærekraftig kosthold, men legger til grunn at selv med endringer i kostholdet vil utslippene fra det norske matforbruket måtte øke pga. befolkningsvekst.

Fiskeri og havbruk

Bransjens utslipp: Klimaveikartet for den norske fiskeflåten refererer til tall fra Fiskeridirektoratet som viser at utslipp fra fiskeflåten allerede er redusert med nær 50 % i perioden 2004–2015. De estimerer at utslippene fra fiskeflåten i 2015 var på i overkant av 1 million tonn CO2-ekvivalenter (Stakeholder 2017: 3).

Konkrete mål for klimagassutslipp: Fram til 2030 mener veikartet at det vil være realistisk å redusere utslippene med ytterligere 30 % sammenlignet med 2016 (Stakeholder 2017). Sjømat Norges visjonsdokument fra 2017, «Havbruk 2030 – tenke lokalt, handle globalt» kvantifiserer ingen ambisjoner for reduserte klimagassutslipp, men skriver at havbruksnæringen skal med særlig fokus på energieffektivisering og valg av fôrråvarer redusere sitt klimafotavtrykk per tonn sjømat vesentlig innen 2030 (Sjømat Norge 2017). I 2017 la Norsk Industri fram «Veikart for havbruksnæringen: Sunn vekst». Her legger de som premiss at transportløsningene, både landbaserte og maritime, blir stadig mer klima- og miljøvennlige i tråd med det «Veikart for næringslivets transporter» legger opp til (tabell 1).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Strategiene som er trukket fram i Klimaveikartet for den norske fiskeflåten, er 1) En fiskeripolitikk der det tas klimahensyn når fiskerikvotene skal fordeles; 2) Fortsatt innfasing av mer energieffektive fartøy og fiskeredskaper; og 3) Skifte ut fossilt drivstoff med andre lav-/nullutslippsløsninger (Stakeholder 2017). I Sjømat Norges visjonsdokument fra 2017 slås det fast at de skal jobbe for en samlet strategi for en bærekraftig næring (Sjømat Norge 2017). Deres mål er reduksjon av utslipp per produsert enhet. Siden næringen har vekstambisjoner, ligger det ikke nødvendigvis en absolutt reduksjon av utslipp i målsetningen (Meld. St. 16 (2014–2015)). Veikartet for havbruksnæringen beskriver at ny teknologi og nye energiløsninger skal bidra til reduserte klimagassutslipp. I dette ligger det utfasing av dieselaggregat og dieseldrevne båter til fordel for landstrøm og fartøy med hybriddrift eller hel-elektriske løsninger. De understreker at i en slik omstilling vil høy forsyningssikkerhet av kraft være en nøkkel for å hindre skader og fiskedød i anleggene (Norsk Industri 2017).

Reiseliv

Bransjens utslipp: Reiselivet er en av verdens største og raskest voksende næringer, og i 2030 kan verden ha ca. 1,8 milliarder turister, ifølge UNWTO (2011). Regjeringen ønsker at vi skal ta del i denne veksten (Meld. St. 19 (2016–2017)), og legger FNs bærekraftmål til grunn for vekst i reiselivet. På tross av at transport er en sentral dimensjon i næringen, er statistikk- og datagrunnlaget for å beskrive reiselivets miljøvirkninger begrenset og fragmentert. Det anslås at reiselivet står for 8–11 % av samlede norske utslipp av klimagasser (Enger mfl. 2013). Transport utgjør mellom 75 og 90 % av CO2-utslippene, og det drøftes nå om transport skal/kan inngå i vurdering av reiselivets bærekraft på globalt nivå (Meld. St. 19 (2016-2017)).

Konkrete mål for klimagassutslipp: Reiselivets veikart presenterer ingen konkrete utslippsmål (Reiselivet i Norge 2017).

Problembeskrivelse og løsningsforslag: Reiselivets veikart presenterer en visjon fram mot 2050, med utgangspunkt i prinsipper fra UNWTO og Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft. Her gis anbefalinger om veivalg som hvordan myndighetene bør tilrettelegge for det grønne skiftet i reiselivsnæringen, gjennom tiltak som institusjonelle endringer, reguleringer, bruk av insentiver og virkemidler, energieffektivisering, ombruk og materialgjenvinning og reduksjon av matsvinn (Reiselivet i Norge 2017). Tiltak knyttet til registrering av reiselivets totale miljøpåvirkning inngår ikke i veikartet, men det anbefales at bedriftene kartlegger sitt CO2­avtrykk og vurderer muligheter for energieffektivisering.

Loser veikartene oss til mål i klimapolitikken?

Tabell 1 oppsummerer ambisjonene for det grønne skiftet, framsatt av veikartene fra norsk næringsliv. Prosessindustri og transportnæring har ambisjoner om kutt på 35–50 % fram mot 2030. Landbruket har ambisjon om å kutte CO2-utslipp med 50 % fram mot 2030, og biologiske utslipp (metan/lystgass) med 15 %. Blant de store utslippssektorene skiller petroleumsnæringen seg ut ved å ha relativt moderate mål fram mot 2030 (tilsvarende 17 % sammenlignet med nåsituasjonen), samt at de ikke kvantifiserer mål for 2050 (KONKRAFT, 2016: 2). Reiselivet og havbruksnæringen har ikke tallfestede mål for utslippskutt overhodet.

Tabell 1

Bransjevise ambisjoner for kutt i klimagassutslipp fra næringslivets veikart spilt inn til regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft. Datakilder: SSB og næringslivets veikart.

BransjeVeikart20302050
PetroleumVeikart for norsk sokkel – verdiskaping og reduserte klimagassutslipp på norsk sokkel fram mot 2030 og 205017 %Betydelig
Prosessindustri og mineralnæringVeikart for prosessindustrien. Økt verdiskaping med nullutslipp i 205035 %Over 100 %
Veikart for mineralnæringenIkke spesifisertIkke spesifisert
TransportVeikart for næringslivets transporter – med høy mobilitet mot null utslipp i 205050 %100 %
Sjøkart for grønn kystfart40 %100 %
JordbrukVeikart 2050 fra landbruk, mat og drikkenæringen til utvalget for grønn konkurransekraftMetan og lystgass 15 %, CO2 50 %CO2 100 %
ReiselivMot et bærekraftig reiseliv. Veikart fra reiselivsnæringen i NorgeIkke spesifisertIkke spesifisert
Fiskeri og havbrukKlimaveikart for norsk fiskeflåte. Kartlegging av tiltak for å redusere CO2-utslipp fra fiskeflåten30 %Ikke spesifisert
Sjømat Norge – Havbruk 2030. Tenke globalt, handle lokaltRedusere sitt klimafotavtrykk per tonn sjømat vesentlig innen 2030.Ikke spesifisert
Norsk Industri – Veikart for havbruksnæringen. Sunn vekstTransportløsningene blir stadig mer klima- og miljøvennlige i tråd med «Veikart for næringslivets transporter».

I figur 1 presenteres historiske utslippsdata og framskrivinger basert på de analyserte veikartene. Totalt sett gir ambisjonene i næringslivets veikart en reduksjon på 30 % av norske klimagassutslipp for perioden 1990–2030. Vi finner med andre ord at veikartene ikke er tilstrekkelig ambisiøse for å nå målet om 40 % kutt i klimagassutslipp som Norge har forpliktet seg til gjennom Parisavtalen og den norske klimaloven.

Figur 1:

Norske klimagassutslipp 1990-2017 for ulike kilder/aktiviteter (heltrukne linjer) og kuttambisjoner framsatt i bransjeveikart spilt inn til regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft (stiplede linjer). Datakilder: SSB og næringslivets veikart

Veikartene i sum er ikke ambisiøse nok til å nå de norske klimaforpliktelsene, men det er også to andre dimensjoner som kjennetegner strategiene.

For det første finner vi at en rekke bransjer uttrykker en eksplisitt forventning om at det offentlige i stor grad skal legge til rette for å dekke kostnadene for det grønne skiftet. I veikartet for transport finner man for eksempel at de venter «... å (se) virkemidler som gjør det mulig med en målrettet innfasing av grønne løsninger uten at det går ut over andre krav», og videre at «Norge trenger gode offentlige virkemidler for å utløse både produksjon av nye løsninger, utvikling av infrastruktur, og incentiver til å ta disse i bruk (...) avgifter alene er ikke veien å gå» (Stakeholder 2016: 8, 4, 6). Prosessindustrien mener «... det er avgjørende at Norge er en attraktiv vertsnasjon for prosessindustrien med gode og forutsigbare industrielle rammebetingelser, og med tilgjengelige og kraftfulle virkemidler. Gjennom virkemiddelapparatet må staten bidra med den risikoavlastningen industrien trenger for å gjennomføre de omfattende og tidkrevende teknologiutviklingsløpene som trengs» (Norsk Industri 2016a: 5) De peker også på at «... staten må etablere og ta kostnaden med infrastruktur, transport og lagring av CO2» (ibid.: 8). Veikartet for landbruk, mat og drikkenæringen er klare på at «... målene i dette veikartet kan bare nås dersom næringen og myndighetene – i fellesskap og hver for seg – tar grep». Blant annet forutsettes det «forsterkede insentiver til produktutvikling, teknologiutvikling og forskning» og «... risikoreduserende kapital til tidlig utvikling av bærekraftige forretningskonsepter» (Norsk Landbrukssamvirke 2016: 14). Samtidig forventes det kraftig økning i offentlige forskningsmidler ved at det settes av «3 % av BNP til forskning med målrettet prioritering mot biobaserte, fornybare næringer» (ibid.: 18).

For det andre finnes høye forventninger til økt verdiskaping og vekst. For eksempel forutsetter veikartene for både prosessindustrien og transportnæringen en dobling av verdiskapingen fram mot 2050, mens havbruksnæringen er enda mer ambisiøs og skal doble sin verdiskaping allerede innen 2030 (Stakeholder 2016: 7; Norsk industri 2016a: 69; Sjømat Norge 2017: 11). Satt på spissen kan veikartenes strategier beskrives som en slags «business-as-usual mot lavutslipp».

Veikartene sikrer ikke målene i Parisavtalen, og de er avhengig av offentlige virkemidler. Hvorfor blir det slik? Og hvis veikartene ikke er nok for å oppnå Norges klimaforpliktelser, hvilke andre strategier burde de suppleres med?

Hvorfor for lave ambisjoner, og hva nå?

Politisk, økonomisk og kognitiv stiavhengighet

Stadelman mfl. (2010) påpeker at det ikke er økonomisk opportunt å satse på omstilling før man har en klar fordeling av ansvar for de økonomiske belastningene omstilling medfører (Gewirtzman mfl. 2018). Å tilpasse produksjon til et framtidig lavutslippsregime, innebærer i mange tilfeller økte kostnader og risiko, mens fordelene framstår som mer usikre (Ihlen 2009; Conca 2000; Nasiritousi 2017). Den globale og deretter nasjonale klimapolitikken er toppstyrt og fjernt fra enkeltaktører, noe som kan bidra til at enkeltindivider og bedrifter ikke føler ansvar, eller ser hvordan de selv kan bidra til å skape løsninger. I stedet skapes handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse. For mange små og mellomstore bedrifter i eksempelvis landbruk, transport eller fiskeri, vil det oppleves som meningsløst å omstille egen produksjon uten å få noe igjen på bunnlinja. Hver aktør og hver enkelt bransje vil ha en posisjon å forsvare, selv om alle mener at omstilling både kan være nødvendig og ønskelig for samfunnet som helhet.

Veikartene viser en betydelig optimisme til å videreføre verdiskaping med en reduksjon i klimagassutslippene, delvis gjennom teknologiinnovasjon. Det er åpenbart at flere etablerte næringer (eksempelvis mineralindustri og petroleum) har betydelig overføringspotensial til sirkulær økonomi og fornybar energi (Bjartnes 2015; Steen 2016). Samtidig viser vår gjennomgang av veikartene at bransjene har ulik forståelse av hvilken endringsgrad som er nødvendig. Mange av veikartene reflekterer en tro på at moderate endringer innenfor eksisterende bransjestrukturer er godt nok for å nå utslippsmålene (som beskrevet i flere av kapitlene i Haarstad og Rusten 2018). Denne overbevisningen utfordres ikke bare av vår analyse. Teknologiske løsninger som strategi møter også motbør fra de som hevder at teknologisk utvikling er en viktig årsak til menneskeskapte klimaendringer (se for eksempel Dale og Andersen 2018). Omstilling som er tilpasset eksisterende rammeverk og teknologiske løsninger kan føre til en stiavhengighet som resulterer i «lock-in»; en tilstand der fornying og utvikling på sikt blir sterkt hemmet. Dermed faller veikartene inn i mønsteret som preger klima- og endringsdebattene: På tross av omfattende klimaforskning og formidling de siste tiårene, har både bedrifter og borgere vanskeligheter med å implementere kunnskapen i sin daglige aktivitet, selv om de fleste land har både tekniske løsninger og økonomiske evner til å gjennomføre endringene.

I stedet for å holde fast på det teknologisk-økonomiske perspektivet på omstilling, peker O’Brien (2018) på relasjonen mellom de praktiske, politiske og personlige dimensjonene av transformasjon. Ifølge Haarstad og Rusten (2018: 19) må vi forstå at omstilling «... består av fortellinger og måter å forstå verden på, maktforhold og konflikter, og motsetninger mellom ulike målsettinger for samfunnet.» For eksempel preges klimadebatten av hvordan fortellingen om oljeeventyret kan erstattes av framtidsbilder der petroleumsvirkomheten gradvis nedskaleres (Bjartnes 2015), og der inntektene – og utslippene – fra olje ikke lenger eksisterer (Dale og Kristoffersen 2014). Bransjeveikartene må derfor forstås i lys av en kognitiv stiavhengighet, i tillegg til den økonomisk/ finansielle og teknologiske. Vi har behov for nye framtidsbilder som utfordrer «business as usual» (Veland mfl. 2018; Groves 2017; Barren og Worden 2014).

Avsluttende kommentarer – og et forslag

For å lykkes med det grønne skiftet og balansere tendensen til en toppstyrt klimapolitikk, trengs en ny dynamikk og et nytt endringstempo mellom næringsliv og offentlig forvaltning, og et bredt engasjement fra befolkningen (Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft 2016). Samtidig har folk blitt stadig mindre bekymret for og opptatt av klimaendringene (Stoknes 2015). Det manglende engasjementet hos befolkningen kan forklares ved at omstilling ikke oppleves som meningsfylt (Norgaard 2011). Dermed er det relevant å vurdere ikke bare bransjenes målsettinger og planer for å nå disse, men også i hvilken grad de bidrar til eller motvirker helhetlige og systemisk grunnleggende endringer.

Veikartene har potensial som viktige bidragsytere til et grønt skifte. De setter retning for næringens ambisjoner og forventninger til omstillingsprosessene. Det kan imidlertid argumenteres for at de i liten grad mobiliserer enkeltbedrifter til selv å ta ansvar og vise handlekraft. De har fokus på den praktiske og til dels den politiske dimensjonen i O’Briens (2018) modell, men utelater den personlige dimensjonen. Ifølge en slik forståelse av endring må samfunnsaktører, bedrifter og befolkning i større grad se seg selv som endringsagenter og skapere av det bærekraftige samfunnet (Maon mfl. 2010; Visser og Hollender 2011). Dermed må enkeltbedrifter og innbyggere aktiviseres om vi kan lykkes med omstillingen i praksis. Stoknes (2015) er inne på det samme når han vil appellere til det personlige ved å ta i bruk sosiale nettverk og kommunisere klimaendringenes betydning for vår helse og livskvalitet.

Et steg mot å aktivisere lokale og regionale aktører vil kunne være å styrke bransjeoverskridende løsninger og regionale næringsstrukturer (Steen 2016). Regionale nettverk med fokus på grønn omstilling kan derfor være et nyttig og nødvendig supplement til «top-down» klimapolitikk og bransjespesifikke veikart. Et eksempel på regionale initiativer er Klimapartnere, som først ble etablert i Agder og Hordaland, og nå også er etablert i Nord-Norge. Disse nettverkene har som ambisjon å skape tettere interaksjon mellom næringsliv, myndigheter og FoU, og jobber aktivt med å bygge ned barrierer og legge grunnlag for insentiver for omstilling. Nettverkene styrker og sprer kunnskap, kapasitet og motivasjon lokalt, og identifiserer meningsfylte alternativer for grønn innovasjon og samskaping.

Eksemplet over viser hvordan den personlige dimensjonen i O’Briens (2018) modell kan inkluderes i omstillingsarbeidet. Dette kan mobilisere befolkningen og supplere det toppstyrte arbeidet for å redusere klimagassutslipp, noe som kan bidra til å fylle gapet mellom veikartenes bidrag og Norges forpliktelser i Parisavtalen.

Referanser

Aldunce, P., J. Handmer, R. Beilin mfl. (2016). «Is climate change framed as ‘business as usual’ or as a challenging issue? The practitioners’ dilemma». Environment and Planning C: Government and Policy, 34, 999–1019.

Barren, R. og D. Worden (red.) (2014). Oil Culture. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Bjartnes, A. (2015). Det grønne skiftet – stans Norges veddemål mot klimapolitikken. Oslo: Frekk forlag.

Bloomberg (2018). «Big Oil CEOs Urge Norway to Throw a Lifeline to Carbon Capture». February 15, 2018. https://www.bloomberg.com/amp/news/articles/2018-02-15/big-oil-ceos-appeal-to-norway-to-back-carbon-capture-and-storage

Conca, K. (2000). «The WTO and the undermining of global environmental governance». Review of International Political Economy, 7(3), 484–494. doi:10.1080/09692290050174051

Dale, B. og G. Andersen (2018). «Til Dovre faller? Norsk olje og grønn omstilling». Grønn omstilling: Norske veivalg. Oslo: Universitetsforlaget.

Dale, B. og B. Kristoffersen (2014). «Lofoten post-petroleum: Et liv etter oljen». Bladet Nordlys, 3. november 2014.

Dale, B. og B. Kristoffersen (2018). Post-Petroleum Security in a Changing Arctic: Narratives and Trajectories Towards Viable Futures. Arctic Review, [S.l.], v. 9, s. 244–261, okt. 2018. ISSN 2387-4562.

Down, A. og P. Erickson (2017). «Norwegian oil production and keeping global warming 'well below 2 °C'. A discussion Brief». Retrieved from Stockholm: www.sei-international.org

Ekspertutvalg for grønn konkurransekraft (2016). Grønn konkurransekraft. Rapport fra regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft. Oslo, 28. oktober, 2016.

Enger, A., E. Jakobsen, W. Grünfeld, L. A. Løvland, J. Iversen, R. B. Holmen (2013). Sektoranalyse av reiselivsnæringen i Nord-Norge. Menon-publikasjon nr. 14.

Geels, F. W. (2014). «Regime Resistance against Low-Carbon Transitions: Introducing Politics and Power into the Multi-Level Perspective». Theory, Culture & Society, 31(5), 21–40. doi:10.1177/0263276414531627

Gewirtzman, J., S. Natson, J.-A. Richards, V. Hoffmeister, A. Durand, R. Weikmans og J. T. Roberts (2018). «Financing loss and damage: Reviewing options under the Warsaw International Mechanism». Climate Policy, 18(8), 1076–1086. doi:10.1080/14693062.2018.1450724

Global CCS Institute (2017). The Global Status of CCS: 2017. Global Carbon Capture and Storage Institute, Docklands, Australia.

Groves, C. (2017). Emptying the future: On the environmental politics of anticipation. Futures, 92 (September), 29–38. doi:10.1016/j.futures.2016.06.003

Grønt Kystfartsprogram (2016). Sjøkart for grønn kystfart. Innspill fra Grønt Kystfartsprogram til Regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft.

Haarstad, H. og T. I. Wanvik (2016). «Carbonscapes and beyond: Conceptualizing the instability of oil landscapes». Progress in Human Geography, 41 (4), 432–450, doi:10.1177/0309132516648007

Haarstad, H. og G. Rusten (2018). Introduksjon. I H. Haarstad og G. Rusten (red.), Grønn omstilling, norske veivalg. Oslo: Universitetsforlaget.

Ihlen, Ø. (2009). «Business and Climate Change: The Climate Response of the World's 30 Largest Corporations». Environmental Communication, 3(2), 244–262. doi:10.1080/17524030902916632

Klimaloven (2017). Lov om klimamål (klimaloven). Kunngjort 16.06.2017. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017-06-16-60

Koch, J., M. Eisend og A. Petermann (2008). «The impact of complexity on path-dependent decision-making processes: An experimental study». Paper presentert på konferansen «Studying Path Dependencies of Businesses, Institutions, and Technologies». Freie Universität Berlin, 28–29. februar.

KONKRAFT (2016). Veikart for norsk sokkel. Verdiskaping og reduserte klimagassutslipp på norsk sokkel fram mot 2030 og 2050. Oslo: Norsk olje og gass, Norsk Industri, LO, Industry Energi, Fellesforbundet, Norges Rederiforbund.

Maon, F., A. Lindgreen og V. Swaen (2010). «Organizational Stages and Cultural Phases: A Critical Review and a Consolidative Model of Corporate Social Responsibility Development». International Journal of Management Reviews, 12(1), s. 20–38.

Mariussen, Å., N. Nguyen og J. Løvland (2018). Smart economic restructuring in Norway – connecting micro and macro. NF-rapport 3/2018. Bodø: Nordland Research Institute.

Meld. St. 16. (2014–2015). Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Oslo: Nærings- og fiskeridepartementet.

Meld. St. 11 (2016–2017). Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon. Oslo: Landbruks- og matdepartementet, 9. desember 2016.

Meld. St. 19 (2016–017). Opplev Norge – unikt og eventyrlig. Nærings- og fiskeridepartementet.

Nasiritousi, N. (2017). «Fossil fuel emitters and climate change: Unpacking the governance activities of large oil and gas companies». Environmental Politics, 26(4), 621–647. doi:10.1080/09644016.2017.1320832

NGU (2016). Mineraler for det grønne skiftet. Oslo: Norges Geologiske Undersøkelse.

Norgaard, K. M. (2011). Living in denial: Climate change, emotions, and everyday life. Cambridge, Mass.: MIT Press.

Norsk industri (2016a). Veikart for prosessindustrien. Økt verdiskaping med nullutslipp mot 2050. Mai 2016.

Norsk Industri (2016b). Veikart for mineralnæringen.

Norsk Industri (2017). Veikart for havbruksnæringen. Sunn vekst.

Norsk Landbrukssamvirke (2016). Veikart 2050 fra Landbruk, mat og drikkenæringene til utvalget for grønn konkurransekraft.

O’Brien, K. (2012). «Global environmental change II: From adaptation to deliberate transformation». Progress in Human Geography, 36, 667–676.

O’Brien, K. (2018). «Is the 1.5 °C target possible? Exploring the three spheres of transformation». Current Opinion in Environmental Sustainability, 31, 153–160. doi:10.1016/j.cosust.2018.04.010

Oil Change International (2016). The Sky’s Limit. Why the Paris climate goals require a managed decline of fossil fuel production. http://priceofoil.org/content/uploads/2016/09/OCI_the_skys_limit_2016_FINAL_2.pdf

Pelling, M., K. O'Brien og D. Matyas (2015). «Adaptation and transformation». Climatic Change, 133(1), 113–127. DOI: 10.1007/s10584-014-1303-0

Reiselivet i Norge (2017). Mot et bærekraftig reiseliv. Veikart fra reiselivsnæringen i Norge. Oslo 3. juli 2017.

Rogelj, J., M. den Elzen, N. Höhne, T. Fransen, H. Fekete, H. Winkler, R. Schaeffer, F. Sha, K. Riahi og M. Meinshausen (2016). «Paris Agreement climate proposals need a boost to keep warming well below 2 °C». Nature, 534, 631–639 (30. juni 2016).

Sjømat Norge (2017). Havbruk 2030 – tenke lokalt, handle globalt.

SSB (2017). «Bruk av biodrivstoff i transport». 9. august 2017. https://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/bruk-av-biodrivstoff-i-transport

SSB (2018). SSB statistikk «Utslipp av klimagasser», hentet fra https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/klimagassn/aar-endelige. Sist lastet ned 11. september 2018.

Stadelman, M., J. T. Roberts og A. Michaelowa (2010). «Keeping a big promise: Options for baselines to assess ‘new and additional’ climate finance». Retrieved from

Stakeholder (2016). Veikart for næringslivets transporter – med høy mobilitet mot null utslipp i 2050. September.

Stakeholder (2017). Klimaveikart for norsk fiskeflåte. Kartlegging av tiltak for å redusere CO2-utslipp fra fiskeflåten. Juni.

Steen, M. (2016). «Reconsidering path creation in economic geography: Aspects of agency, temporality and methods». European Planning Studies, 24(9), 1605–1622. doi:10.1080/09654313.2016.1204427

Stoknes, P. E. (2015). What we think about when we try not to think about global warming. Towards a new psychology of climate action. White River Junction: Chelsea Green Publishing, VT 05001.

Teknisk Ukeblad (2018). «Norsk biodrivstoff kan ha 25 prosent høyere CO2-utslipp enn fossilt drivstoff». 27. januar. https://www.tu.no/artikler/ekspert-norsk-biodrivstoff-kan-ha-25-prosent-hoyere-co2-utslipp-enn-fossilt-drivstoff/426815

Teknologirådet (2015). Luksusfellen – omstilling i en oljeøkonomi. Teknologirådet.

UNWTO (2011). «International tourists to hit 1.8 billion by 2030». World Tourism Organization UNWTO, press release PR11079. http://media.unwto.org/en/press-release/2011-10-11/international-tourists-hit-18-billion-2030

Veland, S., M. Scoville-Simonds, I. Gram-Hanssen, A. K. Schorre, A. El Khoury, M. J. Nordbø og M. Bjørkan (2018). «Narrative matters for sustainability: The transformative role of storytelling in realizing 1.5 °C futures». Current Opinion in Environmental Sustainability, 31, 41–47. doi:10.1016/j.cosust.2017.12.005

Vergne, J.-P. og R. Durand (2010). «The Missing Link Between the Theory and Empirics of Path Dependence: Conceptual Clarification, Testability Issue, and Methodological Implications». Journal of Management Studies, 47(4), 736–759.

Visser, W. og J. Hollender (2011). The Age of Responsibility: CSR 2.0 and the New DNA of Business. Chichester, UK: John Wiley & Sons.

1Dette fenomenet er ikke bare et norsk problem, og flere eksperter har påpekt manglende implementeringsvilje globalt i både næringsliv og politikk i tråd med Parisavtalens intensjoner. Se for eksempel Rogelj et al. (2016).
2Vi forholder oss her til det premiss at ansvaret for klimautslipp fra petroleumsbransjen består i å redusere utslipp fra produksjonen av olje og gass, og ikke sluttforbruket av de fossile energikildene - oljeselskapenes (og de oljeproduserende landenes) ansvar for disse utslippene er foreløpig ikke en del av klimaregnskapet for industrien, hverken i Norge eller globalt. Disse rapportene forutsetter også at energibehovet i framtiden (her 2040) vil være større enn i dag, og at dette ekstra behovet i stor grad må fylles med energi fra fossile energikilder.
3Veikartene for transport, petroleum og spesielt prosessindustrien har fokus på CCS som en viktig løsning for å nå klimamålene, og prosessindustrien forutsetter for eksempel at CCS skal gjøre det mulig med negative utslipp på sikt. Det er også tilfellet for mange globale studier (eksempelvis Oil Change International 2016; Global CCS Institute 2017). Det er meget usikkert om CCS på nødvendig skala er realistisk innen 2030 eller 2050, da det i 2017 kun er 17 storskalaanlegg for CCS i drift globalt, og det trengs mange tusen nye anlegg i løpet av de kommende tiårene for at CCS skal gi det forventede bidraget til å nå 2-gradersmålet (Global CCS Institute 2017: 8, 20). Utviklingen av nye anlegg har stagnert, og begrenses av det høye kostnadsnivået på teknologien og vanskeligheter med å få den til å fungere tilfredsstillende (Bloomberg 2018). Dersom storskala CCS ikke lykkes, gir det en dobbel effekt ved at (1) vi for å møte globale klimabudsjett må stille enda strengere krav til utslippsreduksjonene på kort sikt da vi ikke vil oppnå netto negative utslipp som forutsatt mot slutten av århundret, og (2) alternative metoder for utslippsreduksjoner må utvikles for å erstatte den forventede effekten av CCS.
4Dette til tross, den totale mengden CO2-utslipp fra norsk sokkel har økt med 79,9 % siden 1990 (SSB: 2018).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon