Trollene som ikke sprakk

Fakta på bakken

Begrepet alt-right, en forkortelse for alternative right, ble lansert av Richard Spencer i 2008 for å beskrive ulike opposisjonelle stemmer på den konservative høyresida i USA. Det inkluderte både såkalte paleocons, anti-liberale som var imot USAs invasjonskriger og la vekt på vestlig, kristen kultur; libertarianere og hvite nasjonalister. To år etter opprettet Spencer nettsida AlternativeRight.com som en arena for slike «fritenkere», før han i 2011 startet den hvit-nasjonalistiske tankesmia National Policy Institute (Lyons 2017: 4). Etter hvert som fenomenet fikk mer publisitet, kom alt-right til å betegne et langt bredere sammensurium av blogger, nettfora, nyhetsmedier, YouTube-kanaler, aktivister og troll, med ideer som strakte seg fra vaskeekte nynazisme og hvit makt (white supremacy) til mer sprikende motstand mot eliter, «pk-samfunnet», humørløshet, feminister, LHBT-rettigheter, kapitalisme, kvinner på internett, Black Lives Matter, globalister, jøder, muslimer, mainstream-republikanere og forkjempere for opphavsrett – for å nevne noe.

Tidlige forsøk på å beskrive alt-right var dømt til å snuble i fellene som var satt ut overalt. Dette var en bevegelse uten prinsipprogram, uten faner, uten kontorer og uten ledere. Og, viktigere: den sprang ut av en nettkultur preget av ironi, (selv)mytologisering og bevisst spredning av feilinformasjon. Den profesjonelle provokatøren Milo Yiannopoulos, som bygget en lysende, men kort karriere som alt-right-profet, skrev hoverende at de etablerte mediene ikke forsto noe når de forsøkte å klistre alt-right til nynazisme og hvit makt, som han mente beskrev bare en liten brøkdel av bevegelsen (Yiannopoulos og Bokhari 2016). Mens kritikken av en uinformert mediedekning til dels var på sin plass, føyer artikkelen seg inn i en rekke forsøk på å tone ned ytre høyres innflytelse på alt-right. Ironisk nok virker det i dag som om alt-right som helhet har beveget seg langt i retning av skrekkbildet som Yiannopoulos avfeide som hysterisk oppspinn fra liberalere.

I Kill All Normies har Angela Nagle gjort ett av de første seriøse forsøkene på å kartlegge framveksten av alt-right, sett fra «bakken» – som i denne sammenhengen betyr nettsidene og foraene som var arnestedene for den nye «lederløse revolusjonen». Nettopp en romantisk idé om nettet som fristed og verktøy for frigjøringsbevegelser – pirater og hackere, Occupy og Den arabiske våren – er en nøkkel til å forstå hvorfor så mange lenge overså det autoritære og voldelige potensialet i alt-right, mener Nagle (2017a: 11). En dypereliggende grunn er koblingen av overskridelse og motkultur til progressivitet. Det kommer jeg tilbake til.

Ved første øyekast kan Nagles bok virke fremmedgjørende. Hun skriver om skandaler med navn som Pizzagate og Gamergate, som i sin helhet har utspilt seg på nettet og som kan virke like lite relevante å diskutere i den brede offentligheten som superhelter, fidget spinnere eller oppslag i Se og Hør. Hun skriver om troll, crybullies og altså disse normies fra boktittelen – en betegnelse på de «normale», som befinner seg i hovedstrømmen og som ikke forstår seg på kodene og humoren til subkulturene på nettsteder som 4chan og Reddit.

Mens mange fortsatt ser på det som skjer på nettet som noe litt løsrevet fra «virkeligheten», er det nettopp her mange unge i dag får sin politiske oppvåkning og oppvekst, påpeker Nagle (2017a: 9). De siste årene har det utviklet seg særegne, politiserte internettkulturer på begge sider av det politiske spekteret – og særlig på høyresida har det festet seg en forståelse av at vi befinner oss i en kulturkrig. Det er nettopp dette Nagle vil kartlegge i sin bok: «de nettbaserte kulturkrigene som har rast over feminisme, seksualitet, kjønnsidentitet, rasisme, ytringsfrihet og politisk korrekthet, i margen og under radaren til de etablerte mediene» (Nagle 2017a: 9). Dermed går det an også for de av oss som ikke har sittet klistret til skjermen, å få øye på de urovekkende tendensene som påvirker det politiske landskapet både i USA og på våre trakter.

Grenseløshet og kulturfascisme

Når alt-right som politisk bevegelse er så vanskelig å fange, er det fordi den forener noen svært ulike tendenser. Kort sagt: seigt fascistisk og rasistisk tankegods som hadde overlevd i frysetørkede former siden andre verdenskrig, møtte en grenseløs og antiautoritær internettkultur og ble sluppet løs i nye, uante former.

Anonyme brukere på message boards som 4chan dyrket fram en kultur basert på fri informasjonsdeling, humor og overskridelse. Trolling – å provosere fram sjokkreaksjoner – ble av enkelte sett på som en form for kunst. Vitsing med «forbudte» temaer – selvmord, folkemord, voldtekt, pedofili – ble en del av motstanden mot en dominerende «politisk korrekthet», heri opptatt feminisme. Det var denne motstanden som lenket den nihilistiske chan-kulturen med det politiske alt-right, skriver Nagle, som bestemte seg for å undersøke bevegelsen etter å ha skrevet en doktorgrad om nettbaserte antifeministiske grupper. «Gamergate», en stor kontrovers som begynte med en svært aggressiv hatkampanje mot den kvinnelige dataspillkritikeren Anita Sarkeesian og spilldesignerne Zoe Quinn og Brianna Wu i 2014, utpekes av flere som et vendepunkt, der anonyme mobbere og troll ble mobilisert og smidd om til kulturkrigere (Nagle 2017a: 24; Lyons 2017: 9).

Kulturkrigene har bølget fram og tilbake i USA siden 1960-tallet. Den første bølgen ble utløst av 1960-tallets frigjøringsbevegelser som ville fri seg fra etterkrigstidas knugende majoritetskultur: kvinnebevegelsen, homoaktivister, borgerrettighetsbevegelsen, anti-krigsbevegelsen med flere. De kjempet for retten til etniske og seksuelle majoriteter til å være til, retten for individet til å utfolde seg fritt, grenseløshet i både geografisk og psykologisk forstand. De konservative så alt de hadde kjært glippe mellom hendene sine – og innså snart at de måtte ta opp kampen om kulturen. Den andre bølgen ble frontet av Pat Buchanan, som stilte som presidentkandidat for Det republikanske partiet i 1992 og 1996. Han frontet en folkelig kulturkonservatisme i sterk opposisjon mot den mer elitistiske og liberale nykonservatismen som hadde blitt rådende, og som han mente hadde ført landet ut i dekadanse. Han erklærte en «krig for USAs sjel», og gikk til valg på å snu om på det 1960-tallets blomsterbarn og frie individualister hadde vunnet: Selvbestemt abort, seksuell frigjøring og sekularisering. Samtidig forsvarte han en mer proteksjonistisk linje, og mente at USA måtte trekke seg tilbake fra militære intervensjoner verden over. Dette kan minne om alt-rights motstand mot «globalismen» som de tilskriver både liberalere og tradisjonelle konservative. Sistnevnte kalles gjerne cuckservatives eller bare cucks, med henvisning til cuckold, en mann hvis kone er utro – underteksten er at de har lagt landet åpent for fiendene (Nagle 2017a: 55ff).

Det som skiller alt-right fra tidligere aktivistiske bevegelser på høyresida, hevder Nagle, er at det nå er de unge som leder an og at mye av kulturkampen skjer på internett. Ikke minst har de tatt i bruk virkemidler som tidligere tilhørte venstresida. Alt-rights våpen er overskridelse og tabubryting, i tillegg til en selvforståelse som motkulturelle krigere mot det bestående. Det er en gapende kulturell avgrunn mellom en figur som Milo Yiannopoulos og Pat Buchanan. Den brautende, vulgære og overskridende Donald Trump har også vært vanskelig å svelge for mange konservative. Forsvarere av likhetstanken og liberalismen har fått rollen som moralens snerpete voktere, mens alt-right er ytringsfrihetens pønkete fanebærere.

Det avgjørende var å bygge broer mellom det «harde» alt-right og en bredere offentlighet med sympati for Trump. Dette ble i stor grad gjennomført av dem Nagle kaller alt-light, som nevnte Milo Yiannopoulis. I en artikkel på Breitbart – som åpner med en omskriving av Karl Marx, der «gjenferdet» som hjemsøker det dannede selskapet har blitt til alt-right – skriver han og Allum Bokhari bevegelsen inn i en idéhistorisk tradisjon med Oswald Spengler (Der Untergang des Abendlandes), Julius Evola og det franske nouvelle droite, nyhøyre (Yiannopoulis og Bokhari 2016). Særlig den siste koblingen er viktig. Det franske nyhøyre ville blåse nytt liv i fascismens tankegods og gjøre den spiselig for en ny generasjon. De ville endre folks sinn – en strategi sterkt inspirert av den marxistiske tenkeren Antonio Gramscis teorier om hegemoni. Politikk var først og fremst kulturkamp, mente de (Ekern 2017: 33).

Det er denne taktikken alt-light, «gramscianerne på høyresida» som Nagle kaller dem, kopierte. I stedet for tradisjonell politisk organisering, satset de på metapolitikk for å påvirke kulturen og utvide det såkalte Overton-vinduet – rommet for hva som er akseptert å si i offentligheten. Samtidig bygget de opp egne informasjonsstrukturer: et «flerlaget alternativ, nettbasert medie-imperium» (Nagle 2017a: 45) som strakte seg fra marginale nynazister til YouTube- og Twitter-kjendiser og mediehus som Rebel Media og Breitbart. Grunnlegger Andrew Breitbart (1969–2012) var godt kjent med Gramsci og en flittig bruker av begrepet kulturmarxist – som i norsk sammenheng er mest kjent fra Anders Behring Breiviks såkalte manifest, men som de siste årene har fått en viss utbredelse som skjellsord mot særlig Arbeiderpartiet. Både Breivik og Breitbart hentet begrepet fra den hyperkonservative tankesmielederen William Lind, hvis kongstanke var at en hemmelig marxistisk (og kanskje jødisk) konspirasjon, ledet an av den filosofiske Frankfurterskolen, har jobbet for å bryte ned stabile vestlige samfunn og hjernevaske befolkningen (Lind 2007). Alt-right skapte seg selv som et speilbilde av denne konspirasjonsteorien; vi kan kalle det «kulturfascisme».

Aftenlandets nye eliter

En av grunnene til at alt-right har vokst seg stort, er at ulike grupper har fått ri kjepphestene sine inn i det ekstremismeforsker Matthew Lyons kaller «et stort telt» (Lyons 2017: 17). Fortellingen alt-right har laget, hvor vi står i en kulturkrig der både ytre (islam, jøder) og indre fiender (eliter, kulturmarxister, feminister og pk-studenter) skal nedkjempes, har berøringspunkter med mange grupper med ulike kampsaker. Mens forskjellene innad er store, synes enigheten inntil videre å være større. For eksempel tidfestes idealsamfunnet, gullalderen, til alt fra 1950-tallets USA og Sørstatenes høytidsdager til tida før den franske revolusjonen(!), eller et førmoderne krigersamfunn à la norrøn vikingtid. Men alle disse er knyttet til en identitær rasisme (der etnisitet, forstått som genetisk opphav, er sentralt) der fortida oppfattes som «ren» og ublandet. Bevegelsen har kjørt lugubre hatkampanjer mot historikere og kulturforskere som har ymtet frampå om at fortida ikke var «blendahvit» (Tromp 2017b). For mange i alt-right er etnonasjonalisme, rase og blod viktige og ukontroversielle kampsaker, og et altfor kjent jødehat vinner stadig terreng. Kvinnehatet som var en del av netthumoren fra starten av, har blitt giftig. Mye av dette hatet har vært skjult i trollenes ekstreme vitser, gjemt i en «labyrint av ironi», som Nagle kaller det (Nagle 2017a: 6). Hva folk egentlig trodde på, var vanskelig å vite, og kanskje visste de det ikke engang selv. Et talende eksempel er Pepe the Frog, en tegneseriefigur som ble et slags symbol for alt-right. Da de etablerte mediene begynte å skrive med bekymring om de rasistiske Pepe-memene, var trollene over seg av glede – her satt pk-eliten og hisset seg opp over en rasistisk frosk!

Men i alt-right-universet imiterer livet vitsene, og de forbudte ideene slo rot blant en generasjon som hadde vokst opp uten politisk ideologi. Uttrykket red pill, som stammer fra filmen The Matrix (1999), brukes om en type politisk vekkelse. I filmen svelger karakteren Neo den røde pillen og forstår at virkeligheten han trodde han levde i, var falsk. Metaforen har vaket rundt på nettet i en årrekke, særlig i den såkalte manosphere (antifeministiske og maskulinistiske nettsider), der den handlet om å innse at menn undertrykkes i dagens samfunn (Nagle 2017a: 88). Andre steder handler det om å innse at vi befinner oss i en krig mellom Vesten og islam, og at politikere har ført folket bak lyset. Anders Behring Breivik (2011: 2.106) skriver: «Alle patrioter føler seg noen ganger som han fyren i the Matrix, som ville gå tilbake i poden og late som han aldri hadde lært sannheten». Red pill-snakket florerer i dag på nettsteder som Resett og hos folk som Hans Lysglimt Johansen, leder for mikropartiet Alliansen, som har lagt seg til et språk- og bildebruk som ligner alt-rights.

Til tross for elite-hatet er alt-right i sitt vesen dypt elitistisk og anti-egalitær. Fra chan-kulturen til alt-light og nynazistene går ideen om at noen mennesker er bedre og mer verdt enn andre (Lyons 2017). En psykologisk studie (Forscher og Kteily 2017) blant 447 selverklærte tilhengere av alt-right, viste at de skåret svært høyt på dehumanisering av folkegrupper og grupper de var uenige med, og rangerte dem som mindreverdige. Noen er mest opptatt av rase og vil enten skille folkegruppene eller la hvite dominere. Noen vil danne et patriarkat der kvinner mister stemmerett og bevegelsesfrihet (noe ironisk, i og med bevegelsens avsky for radikal islam). Noen mener en elite av spesielt intelligente hvite menn skal styre. Alt-right-ideologen Richard Spencer, som ønsker en «fredelig etnisk rensing», er glad i å snakke om at eliter og naturlige ledere (som han selv) bør ha makta (Phillips 2016).

Spencer er også et eksempel på et annet trekk ved alt-right: lederfigurene er gjerne unge, høyt utdannede, rike og velkledde. De snakker om Nietzsche og Spengler. Store mediehus lager portrettintervjuer der de bruker ord som «elegant». I Nederland er lederen for det nye partiet Forum voor Democratie, Thierry Baudet, et eksempel. Baudet snakker gjerne om hvor han kjøper dressene sine og lar seg avfotografere på et flygel, for så å kåsere om raseteori og kulturmarxisme. Som Nagle påpeker, er dette et brudd med «gammeldagse høyreekstremister», som gjerne framstilles som umælende snauskaller. 2. april i år åpnet Aftenposten en reportasje om «en ny generasjon høyreradikale» i Norge slik: «De er unge, intellektuelle og ønsker å distansere seg fra det tradisjonelle høyreekstreme miljøet» (Tveter 2018).

Heller ikke dette er nytt: tvert imot er kombinasjonen av rasisme og elitisme både velkjent og farlig. Det som er interessant, og som også Nagle berører, er hvordan det elitistiske aspektet ved alt-right har forsvunnet i en tjukkere teori om Trump og høyrepopulismens vekst, der økonomiske nedgangstider, dårlige utsikter for (hvite) folk flest, motstand mot globalisering og redsel for massemigrasjon har vært trukket fram. Det har nyansert et tidligere, forenklet syn på høyrepopulistiske velgere som rasister. Men heller ikke økonomi forklarer alt. Alt-right-tilhengerne Forscher og Kteily undersøkte, oppga ikke økonomiske problemer som grunn til sine meninger. Det er ikke kronerulling som finansierer de alternative mediene, men investorer med store lommer.²Investorene bak Resett var blant andre Øystein Stray Spetalen, Jan Haudemann Andersen og Mikkel Dobloug. Spetalen har siden solgt seg ut av nettavisen. Mens populismefenomenet i større grad har blitt analysert de siste årene, kan det virke som om fokuset har dreid seg noe vekk fra ytterkantene og de mest grumsete inspirasjonskildene på nett – samtidig som disse vinner terreng.

Det ideologiske hullet

Hvordan kunne venstresida bli slått med sine egne våpen? Angela Nagle peker på flere faktorer. Én er en gjennomgående utvikling der politikken har handlet stadig mer om kultur og verdier. Dette har vært en klar linje fra 1960-tallets kulturkriger. «I moderne politikk blir liberale ledere tilgitt for dronebombing så lenge de synes at likekjønnet ekteskap er greit», skriver hun, i en skarp kritikk av den såkalt identitetspolitiske vendingen på begge sider, men særlig hos den liberale venstresida. En annen faktor er forestillingen om at nettbaserte bevegelser er anti-autoritære og frigjørende, og at motkulturer er iboende progressive som har ført særlig akademiske miljøer bak lyset. Alt-right, med sin hang til provokasjon og overskridelse og sin subkultur-aktige opptatthet av estetikk og interne koder, ble sett på med fascinasjon og dårlig skjult beundring: de var rett og slett kule. Nagle skylder dette på en fetisjering av det overskridende i vår kultur, som gjør at reaksjonære og autoritære tendenser kan forveksles med radikal avantgarde.

En tredje viktig grunn, ifølge Nagle, var utviklingen av en like radikal, politisert og nettbasert kultur på venstresida – det hun kaller «Tumblr-left», etter nettstedet som var deres primære samlingspunkt. De er hypersensitive, politisk korrekte, opptatt av flytende kjønnsidentiteter og psykisk sykdom. De etterlyser safe spaces og trigger warnings. Der ondartet trolling kjennetegner alt-right, er denne kulturen opptatt av det som har blitt kalt godhetsposering (virtue signaling): å vise utad at en har de riktige holdningene og det riktige vokabularet. Moralsk kapital ble valutaen, skriver Nagle (2017a: 77). Under den myke overflaten ligger likevel et mørkt indre med autoritære islett: Folk kan bli utstøtt og truet for å ha brukt feil ord, og høylytte frontfigurer tar til orde for å utestenge meningsmotstandere fra offentlige arenaer. Denne kulturen, som i USA er knyttet til universitetscampuser, er på ingen måte like framtredende i Norge. Men anslag til denne dynamikken kan sees også her: Politikere som Sylvi Listhaug kommer med provoserende utspill som blir møtt med unison fordømmelse fra venstresida («hylekoret»), som igjen blir møtt med skumling om at venstresida vil drepe ytringsfriheten. Listhaug var også den som først brukte Terje Tvedts begrep «godhetstyranni» politisk for å karakterisere venstresida (Sandvik 2015).

Nagle går langt i å sette opp et bilde av de to subkulturene som motstykker, og legger mye skyld på en venstreside som er mer opptatt av «identitetspolitikk» enn økonomisk ulikhet – en populær analyse i disse dager. Dette aspektet ved boka har blitt kritisert, særlig i feministiske kretser. Som jeg selv har skrevet i en anmeldelse av boka i Fett 3/2017, er Nagles avfeiing av identitetspolitikk for enkel, og det er mildt sagt underlig å sammenligne campus-aktivisme og ordkriger med væpnede nazister i gatene (Tromp 2017b). Speilbilde-teorien kan minne om Trumps pressekonferanse etter demonstrasjonen «Unite the Right» i Charlottesville i Virginia 12. august 2017, der høyreekstreme drepte en antifascistisk motdemonstrant: «Mange sider har skyld»³Trump sa dette på en pressekonferanse 13. august 2017. https://www.theguardian.com/us-news/video/2017/aug/13/donald-trump-condemns-violence-on-many-sides-in-charlottesville-video. – eller om statsminister Erna Solbergs beskrivelse av debatten rundt Sylvi Listhaug som «spissformuleringer» og «sterke ord» fra begge sider (Helljesen og Skei 2018).

Det er likevel åpenbart at Nagle har et poeng: Den nye ideologiske tilveksten på høyresida kunne skje på venstresidas vakt fordi de brukte mer energi på å slå ned på interne uenigheter enn å skue utover. Da Nagle besøkte Litteraturhuset i Oslo 3. mars i år, i regi av det irsk-norske produksjonsselskapet Irrgrønn, utdypet hun dette poenget: Politikere på den liberale venstresida tilhører en generasjon som aldri har trengt å forklare ideene sine, mener hun. Deres side har vunnet hegemoni for sine ideer: demokrati, ytringsfrihet, likestilling. Men de mangler svar når den yngre generasjonen spør hvorfor dette er viktig. Noen bøyer av til høyresida som har svar; en ideolog som Steve Bannon, redaktør for Breitbart og tidligere rådgiver for Donald Trump, har en stor fortelling å tilby; postmodernismens barn som Milo pakker den inn i en kul, rebelsk drakt. Andre dras inn i det hyperindividualiserte og humørløse «Tumblr-venstre», beskrevet i boka som «en fullstendig intellektuelt innelukket verden av Tumblr og trigger warnings, og utrenskningen av dissens der alt [de unge] har lært er å resitere sjargong» (Nagle 2017a: 118). Slik har den absurde situasjonen oppstått at det er den autoritære høyresida som får ture fram som ytringsfrihetens forsvarere, mens venstresida er dem som kjemper for sensur og stopper tilløp til debatt.

Norsk avstikker: Nettkrigere og marxistjegere

Navnet til Anders Behring Breivik har vært nevnt i forbifarten, men forbindelsen mellom Utøya-terroristen og alt-right må sees nærmere på. Som med mye som gjelder alt-right, finnes få rette linjer; bildet ligner mer på et komplisert rotsystem der ulike vekster er forbundet under jorda.

Etter 22. juli ble en ny høyreekstrem vekst dratt opp i lyset: det såkalt kontrajihadistiske nettmiljøet, som Breivik hadde hentet mye inspirasjon fra. Skribenter som Fjordman (Peder Nøstvold Jensen), Pamela Geller og Bat Ye’or, og nettsteder som Gates of Vienna, veltet seg i islamhat og spådommer om Vestens undergang. Breiviks selvforståelse som radikal kulturkriger ble av mange likevel sett på som stormannsgalskap fra en ensom, forstyrret ulv. Men han var ikke alene. I boka Det mørke nettet (2011) kartla journalist Øyvind Strømmen nettkrigerne, og i Den sorte tråden (2013) skriver han dem inn i historien om europeisk høyreradikalisme. Kontrajihadismen beskrives her som et uensartet, nettbasert miljø som samles om ideen om at Vesten og islam er i krig og at politikere har forrådt sitt folk – som kulminerer i konspirasjonsteorien om Eurabia: en politisk vedtatt utskiftning av vestlige europeere med muslimer. Miljøet oppsto omtrent på samme tid som Richard Spencer i USA dannet AlternativeRight.com.

Det blir en forenkling å si at kontrajihadismen var den europeiske versjonen av alt-right; de manglet chan-kulturens ironi- og meme-baserte tilnærming og alt-lights retoriske renkespill. Hvis alt-right har en «punk attitude», som Nagle skriver, var kontrajihadismen svartmetall: dyster og kompromissløs. En annen stil igjen kjøres av den såkalt identitære bevegelsen, som særlig i Frankrike har fått mye oppslutning, og forsøker å pakke inn ren fascisme i en ungdommelig, pop-ete form (Bjørkelo 2014). Og som i popmusikken, flyter motiver og stilgrep fritt rundt: alt-right låner ideer fra nyfascistiske tenkere og europeiske identitære bevegelser og pakker dem inn i memes som igjen dukker opp i norske kommentarfelt og twittertråder. Å si at tankegodset har reist fram og tilbake over havet, er å tenke gammeldags; norsk politikk diskuteres på alt-right-dominerte kanaler på Reddit og 4chan, og Pepe the Frog dukker rett som det er opp i norske profilbilder. Også Breivik er en kjendis i disse miljøene, og omfavnet på sedvanlig trollete vis; bloggeren Vox Day har blant annet kalt ham «Saint Breivik».⁴ http://www.conservapedia.com/Essay:_Anders_Breivik_is_the_canary_in_the_mine_ showing_that_right-wing_politics_could_become_much_more_violent.

Suksessoppskriften til «alt light-gramscianerne» begrenser seg heller ikke til USA. Også i Europa satser ytre høyre nå på egne informasjonskanaler. I Norge ble markedet for skrekkbilder og konspirasjoner om islamisering lenge dominert av nettstedene Document.no og Rights.no. Sammenlignet med Breitbart og for eksempel nederlandske GeenStijl, en høyrepopulistisk plattform preget av kreative kampanjer og en 4chan-aktig respektløshet, er de nokså gammelmodige i stilen, med lange innlegg av stort sett eldre bidragsytere – men som likevel blir mye delt i sosiale medier. Nettavisa Resett, som ble startet i 2017, synes å bygge mer direkte på Breitbart-konseptet. I tillegg til skrikende overskrifter om muslimer og islam, er disse mediene opptatt av å beskylde hovedstrømsmediene og politikere for løgn og bedrag, i tillegg til harde kampanjer mot enkeltpersoner som har stukket hodet fram i innvandringsdebatten. En politiker som Sylvi Listhaug, med sine populistiske utspill i form av bilder med slagord på sosiale medier (lik og del), har åpenbart lært noen triks fra alt-right. Og det norske alt-right, hvis vi kan kalle det det, trykker henne til sitt bryst: i kommentarfeltene hennes finnes tekster som kunne vært kopiert fra Breiviks manifest. Da Listhaug havnet i stormen etter å ha framsatt påstanden om at Arbeiderpartiet «setter terroristers rettigheter høyere enn landets sikkerhet», fikk hun støtte fra Facebook-grupper som «Slå ring om Norge», som syder av muslimhat og der det snakkes åpent om å henrette både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg for landssvik, og av nynazistene i Vigrid (Brandvold 2018).

I et essay i Klassekampen 2. juni 2012 påpekte forfatter Kjartan Fløgstad at en vesentlig del av Breiviks selvforståelse hadde vært underbelyst: hans hat mot marxisme og kommunisme, uttrykt i et bilde av terroristen der han hadde manipulert inn et jakkemerke med «Marxist Hunter». I det som skulle vise seg å være en altfor optimistisk analyse, skriver Fløgstad: «I det offentlege ordskiftet etter 22. juli har antiislamismen blitt grundig diskutert, islamofobane blitt røykte ut og konfronterte i skrift og tale. Men kva med marxofobane?» (Fløgstad 2012). I dag ser vi hvordan både islamhatet og hatet mot Arbeiderpartiet blusser opp med uant styrke i norsk offentlighet, og ytringer som tangerer Breiviks ideologiske univers skrives under fullt navn i statsråders kommentarfelt på Facebook. Mens flere aviser våren 2018 har satt søkelys på Ap-hatet i reportasjer og kommentarspalter, er det åpenbart at dette fenomenet trenger mer oppmerksomhet også i ekstremismeforskningen.

Et vendepunkt?

Bare siden Nagles bok kom ut i fjor, har landskapet skiftet karakter. Valget av Trump beviste at alt-right hadde samlet politisk makt – men det var fortsatt snakk om en diffus bevegelse av anonyme tastaturkrigere. På demonstrasjonen «Unite the Right» i Charlottesville viste alt-right både ansikt, muskler og voldspotensial. Høyreekstreme i alle fasonger tok til gatene med skjold, nazi-flagg og skytevåpen. Ku Klux Klan bruste med fjærene – men det var den ikke-anonyme kontingenten som var mest skremmende. Selvtilliten blant ytre høyre hadde vokst betraktelig. For noen av de mest ytterliggående aktørene var det nettopp dét som var grunnen til å støtte Trump: å skaffe seg albuerom og utvide ytringsrommet for å kunne promotere ideologien åpenlyst (Lyons 2017: 16). I et essay på nettsida til tidsskriftet The Baffler få dager etter Charlottesville, skrev Nagle at demonstrasjonen var et vendepunkt. Fra den bevisst flertydige, ironiske, trollete nettbevegelsen ville en nå se en todeling mellom de som var rede til å bruke vold og de som stoppet der. «Alt-right i egentlig forstand vil nå bli mer isolert, mer fokusert og entydig – og kanskje mer militant» (Nagle 2017b).

Hvis Nagle har rett, er spørsmålet ikke bare hvor stor den sistnevnte gruppa blir, men også hvor mye alt-right har klart å ødelegge allerede. Visst ønsker de færreste væpna revolusjon – men strategien med å dyrke mistillit til tradisjonelle institusjoner og medier, eller å ødelegge dem innenfra, har vært vellykket. Over hele Vesten florerer skepsis mot medier, politikere og selve den demokratiske prosessen. Overton-vinduet er satt på vidt gap; ideer som for få år siden var utenkelige har blitt felleseie, og konspirasjoner som før levde i mørke kroker, deles på sosiale medier i frekvenser som store mediehus bare kan drømme om. Heller enn trykkokerteorien, som tilsier at det er bra at ekstreme ideer kommer fram i lyset for å kunne diskuteres og bestrides, synes det å være snakk om en slags kaskademodell: Ideologi fra ytterste høyre fløy drypper ned i egne, alternative medier, for så å piple inn i hovedstrømmen. Mens retorikken vannes litt ut i prosessen, er ideene der fremdeles. Nettopp forståelsen av at venstresida tidligere har vært dårlig til å fange opp frustrasjoner i befolkningen som har ført til denne situasjonen, gjør den lammet i diskusjonen med det tusenhodede trollet. Nevner en Breivik eller Breitbart, blir en fort anklaget for å bedrive stempling av motstanderne, mens de som viderebringer ideene deres får dure på (Tromp 2017a).

Også i Norge har landskapet endret seg drastisk – faktisk mens denne teksten ble skrevet. Debatten rundt tidligere justisminister Sylvi Listhaug viste tendensene jeg nevner over, med all tydelighet. Listhaug mente seg utsatt for kneblingsforsøk og heksejakt, partifeller mente at det å bli plassert i samme ideologiske landskap som Breivik var verre enn noe Listhaug hadde sagt noensinne (Konstad og Svaar 2018). I Dagsnytt 18 20. mars fikk redaktørene for Resett og Document.no framsette påstander om borgerkrigslignende tilstander i beste sendetid. Samtidig brer ideen om at vi befinner oss i en kulturkrig om seg i de pene stuene, om enn i mindre militante ordelag. Konservative tenkere i miljøet rundt tidsskriftet Minerva synes å ha kjøpt ideen om at det foregår en krig mellom en lettkrenket, moralistisk og sensurerende venstreside og ytringsfrihetsforkjempere som bare vil snakke litt om innvandring (se for eksempel Toje 2016; Larsen 2018).

Når forskere forhåpentligvis snart retter blikket mot den norske, nettbaserte høyreekstremismen, vil Listhaug-saken være et naturlig fokuspunkt. At det har vært såpass lite forskning på både Breiviks meningsfeller på nett og på nye online-kulturer og deres innvirkning på også norsk politikk, kan nok delvis skyldes praktiske overveielser – å forske på ytringer på nett utløser et mylder av kompliserte forskningsetiske spørsmål, og vil derfor være et risikabelt valg for unge forskere i midlertidighetens akademia. Men jeg tror også det er avgjørende at utviklingen har skjedd, som Nagle sier det, «under radaren» for de fleste – utenfor tradisjonelle politiske institusjoner og organisasjoner, og i et helt nytt språk.

Et aspekt jeg ikke har vært så mye inne på, men som bør gis mer oppmerksomhet, er teknologiens rolle. Mistillitserklæringen mot tradisjonelle medier kommer samtidig som teknologien gjør en helt ny type spredning av propaganda og falske nyheter mulig. Etter skytemassakren i Las Vegas 1. oktober i fjor, kom en tråd fra forumet Reddit, der spredning av rykter og falske beskyldninger mot «antifa» (antifascistiske aktivister) ble diskutert åpent, øverst på Google hos dem som søkte etter nyheter om hendelsen. Sosiale medier har gjort mediebildet mer fragmentert, og bidrar til polarisering og splittelse ved å bygge opp under ulike verdensbilder. Avsløringen om at konsulentselskapet Cambridge Analytica har stjålet informasjon fra millioner av Facebook-brukere til å bygge opp velgerprofiler og målrettet spre propaganda for Trump-kampanjen, peker mot nye farer (Lee 2018). Algoritme-baserte giganter som Google og Facebook undersøker nå sin rolle i å spre ekstremisme, noe som bringer med seg nye problemer: Hva skjer når privateide, multinasjonale selskaper kan stenge ute grupper hvis meninger de ikke liker?

Vi er nødt til å innse at både Trump og trollene brukes av enkelte til å fremme nyfascistisk tankegods i et målrettet angrep på ulike grupper og på selve det liberale demokratiet. Den bredere høyrepopulistiske strømningen har gitt muligheter for ekstreme krefter til å henge seg på og hviske i ørene til dem som vil høre. I nettets vidunderlige nye verden finnes gode vekstvilkår for dem som næres av kaos og forvirring. Trolling, desinformasjon og ideologi glir over i hverandre, mens alt-rights selvutnevnte riddere i kulturkrigen rir Vestens solnedgang i møte med sverdet hevet og hakekorset på brystet. For å ruste oss mot angrepet og beskytte det vi holder kjært, må vi forstå hva som skjer. Troll sprekker kanskje ikke alltid i lyset, men de blir heller ikke borte om vi lukker øynene.