Striden om Statistisk sentralbyrå (SSB) har vært preget av konflikten mellom direktør Christine Meyer og finansminister Siv Jensen. Meyer måtte gå, og Jensen måtte tåle kritikk i Stortinget. Mer prinsipielt handler saken om SSBs uavhengighet, forklarer Einar Lie og Espen Søbye i denne utgaven av Nytt Norsk Tidsskrift, hvor de spesielt drøfter statistikkens og forskningens uavhengighet. De kritiserer økonomenes hegemoni i SSB og argumenterer for at den offentlige statistikken ikke bare bør handle om økonomi, men også være en kilde til kunnskap om resten av samfunnet. De problematiserer Finansdepartementets dobbeltrolle som etatsstyrer og oppdragsgiver, og de viser at sentrale spørsmål om uavhengighet ikke har blitt tilstrekkelig avklart i Fehr-utvalgets utkast til ny statistikklov (NOU 2018:7) som nå er ute på nasjonal høring med frist 30. juni. Det er viktig at SSBs uavhengighet blir presisert, slik at vi fortsatt kan ha tillit til tallene.

7. april ble sivilbefolkningen i byen Douma i Syria angrepet med kjemiske våpen, og en uke senere fulgte USA, Storbritannia og Frankrikes rakettangrep på Syria. FN-sambandet har påpekt at angrepet er et klart brudd på folkeretten, og påstander om at det er en «humanitær intervensjon» mangler dekning i FNs sikkerhetsråd. Samtidig er det i Stortinget reist spørsmål ved Norges bidrag i krigen i Syria. I denne utgaven av Nytt Norsk Tidsskrift trykker vi to tekster som drøfter norsk deltakelse i krig. Tor-Inge Harbo ser nærmere på det rettslige grunnlaget for bombingen av Libya i 2011, og drøfter hvorvidt regjeringens og Stortingets begrunnelse med henvisning til folkeretten er i strid med Grunnloven § 26 første ledd om «krig til forsvar av landet». Torunn Laugen Haaland kommenterer evalueringen En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014 (NOU 2016:8), og kritiserer hvordan evalueringen fremstiller Norge som en god kraft i verden. Denne betoningen av den norske godheten gjør at viktige spørsmål om Norges militære bidrag blir utelatt. Slik jeg ser det, handler det ikke bare om å være god i moralsk forstand, slik Terje Tvedt har poengtert i artikkelen «Tausheten om Libya» i NNT 3/2015. Norges interesser handler vel så mye om å være en god alliert i geopolitisk forstand, som Kjølv Egeland viste i sin artikkel om norsk atomvåpenpolitikk i NNT 2/2017.

Dokumentlekkasjene og avsløringene omkring Panama Papers har satt skatteparadiser og skjulte formuer på dagsordenen. Men hvor går grensen mellom lovlig skattetilpasning og ulovlige aktiviteter som hvitvasking og skatteunndragelse? For å hindre skatteflukt og sørge for at land skal kunne kreve inn skatt fra multinasjonale selskaper, er det nødvendig med et tettere mellomstatlig samarbeid enn i dag. EU og OECD har flere tiltak på trappene, men vil kravene om åpenhet og informasjonsdeling være tilstrekkelige når kryptovaluta og ny teknologi skaper stadig nye muligheter til å skjule økonomiske transaksjoner? Er åpenhet en utopi, spør Linn Anker-Sørensen og Guttorm Schjelderup.

Spenningen mellom økonomi og økologi var tema for to bidrag i forrige utgave av Nytt Norsk Tidsskrift: Marit Ruge Bjærke viste hvordan begrepet «naturens egenverdi» er i ferd med å forsvinne fra offentlige dokumenter om norsk naturforvaltning, mens Anders Nielsen problematiserte begrepet «økosystemtjenester» i forbindelse med arbeidet med en ny nasjonal pollinatorstrategi. I denne utgaven blir bildet nyansert av Erik Steineger, som i en årrekke har vært involvert i utviklingen av norsk naturforvaltning. Fordi politikken tar utgangspunkt i menneskers behov, følelser og verdier, bør også begrunnelsen for naturvernet være antroposentrisk, hevder han. Derfor er ikke «naturens egenverdi» et velegnet begrep i politisk debatt.

Er dannelse en forutsetning for å kunne delta i demokratiet? Eller kommer dannelsen gjennom deltakelsen i demokratiet? Tidlig på 1850-tallet ble disse spørsmålene satt på spissen i rettssaken mot Marcus Thrane. Hans revolusjonære arbeiderforeninger agiterte for allmenn stemmerett (for menn), men de drev også med egenskolering og opplysningsarbeid. Utover på 1850-tallet ble Thranebevegelsen forbudt, og deres opplysningsprosjekt ble utfordret av et statlig dannelsesprosjekt initiert av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme i 1851 og forankret i almueskoleloven i 1860. Her var tanken at folk måtte opplyses før de kunne få stemmerett. Merete Roos argumenterer for at denne ideen om dannelse ovenfra var en direkte reaksjon på Thranebevegelsens press for demokratisering nedenfra – staten måtte utdanne folket for å bekjempe den revolusjonære folkebevegelsen.

I dagens digitale virkelighet med alternative fakta og alternative sannheter, er vilkårene for en velfungerende offentlighet annerledes enn på 1850-tallet. I dag setter den alternative høyresiden (alt-right) i stor grad premissene for nettdebattene, og disse nettrollene har lite til overs for dannelse og anstendighet, viser Carline Tromp i kommentaren «Trollene som ikke sprakk». Hun tar utgangspunkt i den irske skribenten Angela Nagles bok Kill All Normies (2017) om fremveksten av den nettbaserte, ekstreme høyresiden i USA (alt-right). Og disse trollene sprakk ikke da de kom ut i dagslyset. Snarere ble Donald Trump løftet frem av alternative medier som Breitbart, 4chan og Reddit, som under presidentvalgkampen i 2016 tok kontrollen over mediestrømmen ved å masseprodusere memer og misinformasjon. Selv om situasjonen i USA er spesiell, viser Tromp at Nagles analyse av digitale filterbobler og ekkokamre også er relevant for utviklingen i Norge. I så fall står vi overfor en formidabel utfordring: Økende fragmentering og faktaresistens utfordrer premisset for fornuftig og likeverdig kommunikasjon – viljen til å snakke sant og evnen til å snakke sammen.

Da Nytt Norsk Tidsskrift ble etablert i 1984, var utviklingen av tabloidpressen og intimitetstyranniet de største truslene mot en argumenterende og analytisk offentlighet. Tidsskriftet skulle være en «metapolitisk» arena for tema som lå «over» eller «bak» politikken. I dag, viser Tromp, er «metapolitikk» snarere en strategi annektert av alt-right-bevegelsen, som ironisk nok tar i bruk virkemidler fra den radikale venstresiden, spesielt den italienske marxisten Antonio Gramsci og hans begreper om kulturelt hegemoni og kamp om definisjonsmakten. Hos alt-right er klassekamp erstattet med kulturkrig, metapolitikk med manipulasjon, og politikk med propaganda. Det handler om å utvikle egne myter og memer snarere enn å møte kritikk med motargumenter. Da hjelper lite med gode argumenter på papir, rettet mot en dannet og demokratisk offentlighet, fordi mye av meningsdannelsen faktisk skjer på nettet i fora hvor normene for et offentlig ordskifte for lengst er forlatt. Sånn sett står også tidsskriftet ved et tidsskifte. Hvilken rolle bør Nytt Norsk Tidsskrift ha i en radikalt ny, global og digital tid?

Ja, hvilken rolle spiller de allmennrettede kulturtidsskriftene i dag? I fjor tok Norsk kulturråd initiativ til å utrede situasjonen for disse tidsskriftene. En viktig foranledning var at både vitenskapelige og allmennkulturelle tidsskrift ble utelatt i utredningen Det norske mediemangfoldet (NOU 2017:7). Resultatet foreligger nå i rapporten Kulturtidsskriftene. En analyse av kulturtidsskriftene i Norge (2018), redigert av Paul Bjerke og Lars J. Halvorsen. Her tematiseres også digitaliseringen, både som mulighet og som utfordring. Digitaliseringen åpner for større spredning, synlighet og interaksjon med leserne, men undergraver samtidig tidsskriftets inntekter. Jeg mener hovedutfordringen like fullt er en annen: I den digitale mediestrømmen drukner tidsskriftene og andre redigerte medier i et mangfold av meninger, memer og manipulasjon. Dermed marginaliseres også de faglige og normative prinsippene som redigerte medier bygger på. Det er derfor betimelig at Kulturrådet setter søkelyset på kulturtidsskriftene, selv om analysen nok kunne gått enda lenger i å drøfte utfordringene det digitaliserte mediemangfoldet bringer med seg.

Det er over ett år siden utredningen om mediemangfoldet ble levert, og høringsfristen var før sommeren i fjor. Siden har det vært stille. Nå må kulturministeren komme på banen. Vi trenger et tidsskriftløft i Norge.

Med denne utgaven takker jeg for meg som redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift. Jeg vil takke redaksjonen og leserne for følget, og jeg gleder meg til å følge tidsskriftet videre med Hannah Helseth som redaktør.