Mens regjering og miljøforvaltning for 10–15 år siden i hovedsak omtalte naturens verdi i økologiske termer, er det i dag et økonomisk språk som dominerer miljøpolitikken. I verdigrunnlaget for naturmangfoldloven av 2009 slås det fast at naturen har egenverdi, men i stortingsmeldingen om naturmangfold fra 2015 er denne ideen nesten helt fortrengt av tanken om naturen som tjenesteyter for mennesket. Hvis vi bare snakker om naturen som tjenesteyter, mister vi imidlertid muligheten til å uttrykke verdier som ikke er knyttet til mennesket som mottager og naturen som produsent.

Kriminalitetskontroll og sikkerhetspolitikk glir stadig mer over i hverandre, både når det gjelder retorikk og arbeidsmetoder. For å forstå hvorfor fenomener som tidligere kunne bli behandlet som nasjonale politisaker og kriminalitet i dag blir definert som sikkerhetsproblemer, kan det være nyttig å ta i bruk perspektiver utviklet innenfor kritiske sikkerhetsstudier. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på tre slike perspektiver: det narrative, som omhandler sikkerhet og språk; det praktiske, som omhandler sikkerhet og handlinger; og det materielle, som omhandler sikkerhet og ting.

5. oktober 2015 ba Stortinget regjeringen om å «på egnet måte» lage en nasjonal strategi for å sikre fortsatt mangfold av villbier og andre pollinerende insekter. Forslaget kom fra tre stortingsrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, og det ble vedtatt med 51 mot 50 stemmer, Høyre og Fremskrittspartiet stemte mot. Men trenger vi egentlig en egen politikk for bier? Og i hvilken grad er den politiske strategien forskningsbasert?

EUs personvernforordning, som trer i kraft 25. mai 2018, stiller strenge krav til  behandling av personopplysninger. Det kan by på særlige utfordringer for historisk, kvalitativ og kritisk forskning. Samtidig finnes det et nytt unntak fra forordningen for «akademiske ytringer», men det er uklart hva det betyr og hvordan det skal tolkes i Norge og i andre land. Vi mener det er behov for en bredere og mer balansert drøfting av personvern og privatlivets fred veid opp mot ytringsfrihet og akademisk frihet. Det er nødvendig for å sikre retten til akademiske ytringer i en ny norsk personopplysningslov.

Forskning og formidling er et felt der det politiske i høyeste grad blir personlig. Likevel er det ord som «tiltak», «effekt» og «strategi» som dominerer debatten. Jeg vil bryte mønsteret og ta utgangspunkt i en situasjon jeg befant meg i for en del år siden, og som jeg tror mange akademikere kan kjenne seg igjen i.

Inntil Nytt Norsk Tidsskrift i 2016 satte forskningsformidling på dagsordenen, hadde begrepet altfor lenge ligget i dvale. Som et honnørord på linje med goder som fred, samarbeid og kjærlighet, var begrepet, og dermed fenomenet, i ferd med å bli utkonkurrert av mer tellbare og potente slagord som «innovasjon», «omdømmebygging» og «impact». Men forskningsformidling bør ikke være slapt ukontroversielt eller snevert matnyttig. Den erkjennelsen må være viktig når landets største universitet nå skal fornye sin formidlingspolitikk, men også i ordskiftet på nasjonalt og internasjonalt nivå.